Wikipedia

Eurovision Song Contest 2003

48. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse

Eurovision Song Contest 2003 var den 48. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert lørdag 24. mai 2003 i Skonto-hallen i Latvias hovedstad Riga. Arrangør var Latvijas Televīzija, og dette var andre året på rad at konkurransen ble arrangert i Baltikum, etter at Estland hadde arrangert finalen i 2002. Programledere var fjorårsvinner Marie N og Renārs Kaupers fra bandet Brainstorm, som deltok for Latvia i 2000. EBU hadde dette året satt deltakerantallet til 26 land, noe som var ny rekord. Nå måtte også alle land bruke telefonavstemning, dette for å unngå at land kunne bytte jurypoeng.

Eurovision Song Contest 2003
Datoer
Finale: 24. mai 2003
Vertskap
Sted: Latvias flagg Skonto halle i Riga i Latvia
Programledere: Marie N og Renārs Kaupers
Regi: Sven Stojanović
Produsenter: Brigita Rozenbrika
Konkurransesjef: Sarah Yuen
Slagord: Magical Rendez-vous («Magisk møte»)
Kringkaster: Latvijas Televīzija (LTV)
Deltakelse
Deltakere: 26
Vinner: Tyrkias flagg Tyrkia
«Everyway That I Can»
Sertab Erener
Debuterte: Ukrainas flagg Ukraina
Tilbake: Irlands flagg Irland
Islands flagg Island
Nederlands flagg Nederland
Norges flagg Norge
Polens flagg Polen
Portugals flagg Portugal
Ikke med: Danmarks flagg Danmark
Finlands flagg Finland
Litauens flagg Litauen
Nord-Makedonias flagg Nord-Makedonia
Sveits’ flagg Sveits
Kart over deltakere
     Deltakere     Deltatt før, men ikke dette året
Eurovision Song Contest
◄ 2002        2004 ►

Etter en svært jevn avstemning vant Tyrkia og Sertab Erener en knapp seier med «Everyway That I Can». Dette var Tyrkias første seier i konkurransen. Like bak fulgte Belgia og russiske t.A.T.u. Norge var tilbake etter fraværet i 2002 og endte på fjerdeplass med Jostein Hasselgård og balladen «I'm Not Afraid to Move On», mens Sverige ble nummer fem. Det norsk-svenske forholdet ble etter finalen gjenstand for stor pressedebatt da Norges kommentator, Jostein Pedersen, kommenterte at den svenske duoen Fame hadde like stor utstråling «som bokhyllen Ivar fra IKEA».

Storbritannia endte for første gang helt på bunn uten poeng, mens vertslandet Latvia endte tredje sist. Dette var første gang siden 1995 at vertsnasjonen ikke endte i topp 10, og det var det verste resultatet til en vertsnasjon siden 1992.

Dette var siste året konkurransen ble avholdt på tradisjonelt vis, med kun én finalesending. Året etter innførte EBU semifinale i forkant av finalen, noe som gjorde at alle land som ønsket det, fikk delta hvert år. Kvalifiseringsordningen som hadde vært i bruk siden 1994, ble også også avviklet etter 2003.

Bakgrunn

rediger
 
Skonto-hallen i Riga.

Etter å ha vunnet med låten «I Wanna» i Tallinn året før, var Latvia for vertskap for første gang. Latvia debuterte så sent som i 2000, og landets seier kom allerede på tredje forsøk. For den latviske allmennkringkasteren LTV innebar arrangementet derfor et stor økonomisk løft, både budsjett- og investeringsmessig. Lenge så det ut til at kringkasteren ikke ville ha råd til å holde finalen, og så sent som mars 2003 truet EBU med å flytte showet til Sverige.[1][2] Til slutt gikk den latviske regjeringen og byrådet i Riga inn med nok midler til at LTV kunne klare å arrangere finalen.

Flere byer ble vurdert som arrangørbyer, men i august 2002 offentliggjorde LTV at finalen skulle holdes i Skonto-hallen i Riga med plass til rundt 6500 publikummere.[3] Datoen ble satt til lørdag 24. mai.[4] Også dette året hadde arrangørene laget et eget slagord for konkurransen: «Magical Rendez-vous» (norsk: magisk møte).

Nye regler

rediger

EBU innførte dette året flere nye regler. For det første ble deltakerantallet satt til rekordhøye 26 land.[5] I tillegg vedtok unionen nye prinsipper for å kåre én vinner dersom flere land skulle dele førsteplassen. Nå var vinneren det landet som hadde fått poeng fra flest land.[6] Tidligere hadde EBU telt antall toppoeng: Det landet som hadde flest tolvere, ble utropt til vinner. Var det likt på tolverne, talte man deretter antall 10-poengene og så videre nedover. Den regelen ble brukt én gang, i 1991 vant svenske Carola hårfint foran Frankrike. Sverige vant fordi de hadde fått flere 10-poengere enn Frankrike. Regelen førte også til at Latvia kvalifiserte seg til finalen i 2002, mens Nederland, som fikk like mange poeng i 2001, ikke kvalifiserte seg. Latvia vant den finalen.

En tredje regelendring var kravet om at alle land heretter måtte bruke 100 prosent telefonavstemning.[5][6] Årene i forveien hadde EBU åpnet for å bruke en 50/50-kombinasjon mellom telefonstemmer og jurystemmer, noe som hadde ført til anklager om at enkelte land byttet jurystemmer. Anklagene toppet seg etter 2002, og det var bakgrunnen for at EBU heretter satte krav om 100 prosent telefonstemmer. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk imidlertid bruke jury, siden telenettet i disse landene nådde under 80 prosent av landets befolkning.[7]

Siste året med én sending

rediger

Den største regelendringen var imidlertid innføringen av en semifinale fra og med 2004.[6][8] Etter 1993 hadde antall deltakerland økt så kraftig at EBU måtte innføre ulike kvalifiseringsordinger for å holde deltakerantallet nede på 23–25. I 1994 og 1995 brukte en utslagsmetoden, der ble de dårligst plasserte landene ble ekskludert fra finalen året etter. I 1996 holdt EBU en hemmelig kvalifiseringrunde, og i perioden 1997–2001 ble landene vurdert ut fra hvordan de hadde gjort det i den forutgående femårsperioden: Landene som hadde lavest gjennomsnittlig poengsum, måtte stå over konkurransen ett år. Fra 2002 vendte EBU tilbake til utslagsmetoden, noe som innebar at de dårligst plasserte landene i 2001 ikke fikk delta i 2002. Det gjorde at Norge måtte stå over etter å ha kommet på sisteplass i 2001.

Utslagsmetoden gjaldt også for 2003, og de fem dårligst plasserte landene i 2002 var dermed ikke kvalifisert: Danmark, Finland, Litauen, Nord-Makedonia og Sveits. Til gjengjeld var Irland, Island, Nederland, Norge, Polen og Portugal tilbake etter fraværet i 2002. I tillegg debuterte Ukraina i konkurransen.

EBU innså at ingen av kvalifiseringsmetodene var bærekraftige og vedtok derfor å innføre en semifinale fra og med 2004. Det innebar at de ti beste landene i 2003 samt de fire store landene (Frankrike, Spania, Storbritannia og Tyskland) var direktekvalifiserte til finalen i 2004.[9] De tolv dårligste landene i 2003, samt landene som måtte stå over i 2003 og eventuelle nykommere, måtte gjennom en semifinale tre dager før finalen. De ti beste i semifinalen kvalifiserte seg til finalen, slik at til sammen 24 land deltok i finalen.[8] I 2008 ble systemet endret til to semifinaler, og kun vinneren og de fem store landene er direktekvalifiserte til finalen det påfølgende året. Dette systemet er fortsatt i bruk.

Sendingen

rediger

Programmet startet med at programlederne Marie N og Renārs Kaupers kom på scenen og ønsket velkommen. Deretter hilste de på ulike personligheter via satellitt: Lys Assia, konkurransens første vinner i 1956 var med fra Nikosia i Kypros, mens Elton John var med direkte fra arrangementet Life Ball i Wien.[10][11] I tillegg fikk seerne hilse på den amerikanske astronauten Ed Lu og den russiske kosmonauten Jurij Malentsjenko direkte fra Den internasjonale romstasjonen.[12]

Deretter startet konkurransen. Etter en loddtrekning holdt i Riga 29. november 2002, fikk Island åpne, mens Slovenia avsluttet. Norge fikk startnummer 18.[13] Alle 26 finalelåter ble utgitt på et eget samlealbum. For første gang var det plateselskapet EMI/CMC som ga ut albumet.[14]

 
Russiske t.A.T.u. truet med å kle seg nakne på scenen.

Blant favorittene var den russiske superduoen t.A.T.u. som hadde hatt stor suksess med blant annet «All the Things She Said» og «Not Gonna Get Us». Dette året deltok de for Russland med den russiskspråklige «Ne ver, ne bojsja» (ikke tro, ikke frykt). Duoen hadde tidligere spilt på et lesbisk uttrykk og truet på forhånd med å kle seg nakne på scenen under Eurovision Song Contest.[15] I tillegg hadde duoen langet ut mot konkurrentene sine under flere pressekonferanser, blant annet mot den tyske artisten Lou.[16] De klaget også på produksjonen og lyssettingen og ble etter hvert svært upopulære blant presse og fans.[17] Under finalen ble duoen møtt av voldsom buing fra publikum, det samme gjentok seg hver gang Russland fikk 12 poeng under avstemningen. Produsentene av showet var også parate til å bruke opptaket fra Russlands generalprøve om t.A.T.u. skulle finne på å kle seg nakne under direktesendingen.[18] Duoen beholdt imidlertid klærne på under opptredenen sin.[19][20]

Pausenummeret var en kortfilm som inneholdt en sekvens med ulike opptredener av den latviske folkloregruppen Iļģi, Renārs Kaupers' band Brainstorm, Marie N og pianisten Raimonds Pauls.[21] Filmen var regissert av Anna Viduleja.

På forhånd hadde spillselskapet William Hill satt Russland og Spania som favoritter til å vinne. Irland, Slovenia, Estland, Norge og Island lå like bak.[22] Vinnerkampen skulle imidlertid stå mellom to andre land: Belgia og Tyrkia. Og Østerrike som var tippet å komme sist, endte på en sjetteplass – landets beste plassering på 14 år.[22]

Tyrkia, representert av superstjernen Sertab Erener, vant konkurransen bare to poeng foran Belgia og tre poeng foran Russland. Dette var første gang Tyrkia fremførte bidraget sitt fullt ut på engelsk. I ettertid reagerte Russland sterkt på at flere land der t.A.T.u. hadde hatt kommersiell suksess, ga få eller ingen poeng til Russland.[23] Hverken Irland eller Storbritannia ga t.A.T.u. poeng, mens Sverige og Norge ga 2 poeng hver. Da det senere viste seg at Irland hadde måttet bruke reservejuryen sin på grunn av teknisk feil med landets telefonavstemning, mente Russland at dette hadde kostet dem seieren.[24][25] Protestene fra Russland fikk EBU til å se nærmere på de irske poengene, men unionen fant ingen feil.[26] Den irske kringkasteren RTÉ publiserte til slutt de forkastede irske telefonstemmene. De viste at Tyrkia fremdeles ville ha vunnet, men at Russland ville ha kommet på andreplass foran Belgia.[27] De russiske protestene ble derfor ikke tatt til følge.

Norges bidrag

rediger
 
Kommentator Jostein Pedersen fikk mye oppmerksomhet etter finalen.

Norge var tilbake etter å ha måttet stå over i 2002. Norges representant var Jostein Hasselgård og låten «I'm Not Afraid to Move On», skrevet av Arve Furset. Hasselgård vant den norske finalen som ble holdt 1. mars i Oslo Spektrum.

Etter finalen var det imidlertid pausenummeret som skapte mest oppmerksomhet. A cappella-gruppen Cheezy Keys skulle lage et nummer som skulle portrettere vertslandet Latvias kultur og musikk. I stedet dukket de opp på scenen med russiske kulturelementer som balalaikaer, kosakkuniformer og matrjosjkadukker. Blemmen vekket et voldsomt raseri og sinne i Latvia og skapte nærmest diplomatiske forviklinger mellom Norge og Latvia.[28][29] Rasende latviere truet med å boikotte norske varer, og den latviske ambassaden sendte umiddelbart et protestbrev til NRK.[30] NRK la seg flate og beklaget pauseinnslaget, og Norges ambassadør til Latvia beklaget personlig overfor Latvias president, Vaira Vīķe-Freiberga.[31][32] Det latviske sinnet ga seg imidlertid raskt, og Norge fikk 7 poeng av latviske tv-seere under Eurovision-finalen i mai. 

Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 2003

På scenen i Riga var Norge det 18. bidraget ut på scenen, med Jostein Hasselgård sittende ved et svart flygel. Med på scenen var koristene Håvard Gryting, Åshild Stensrud, Lars Aass og Karin Kvalvaag.[33] Jostein Pedersen kommenterte sendingen for både NRK1 og P1, mens Roald Øyen leste de norske stemmene via satellitt fra Oslo. 1 470 000 fulgte finalen på NRK1, en kraftig økning fra året før, da Norge ikke deltok.[34]

Kommentator-bråk

rediger

Etter Eurovision Song Contest fikk Norges kommentator Jostein Pedersen mye oppmerksomhet. Under direktesendingen langet han ut mot svenskenes bidrag, «Give Me Your Love», fremført av duoen Fame. Pedersen kalte sangen for en «melkeblek ABBA-kopi» og kommenterte videre at Fame hadde «like mye utstråling som bokhyllen Ivar fra IKEA». Kommentarene skapte sinne i Sverige og førstesideoppslag i Norge. De svenske protestene førte til at EBU foretok en granskning av Pedersens kommentarer, uten at det ble noen konsekvenser i ettertid.[35][36][37]

Avstemningen

rediger

Hvert land holdt en telefonavstemning der de ti mest populære sangene fikk poeng i valørene 1–8, 10 og 12. Polen brukte imidlertid bare SMS-avstemning.[38] Landene stemte i samme rekkefølge som de hadde deltatt i på scenen. Bosnia-Hercegovina og Russland fikk tillatelse til å bruke juryer, siden landenes telenettverk nådde under 80 prosent av befolkningen.[5][7] Det kunne maksimalt stemmes tre ganger fra hver telefon.[5] Hvert land hadde også en reservejury på åtte personer som skulle brukes dersom det skjedde en svikt i telefonavstemningen. Dette skjedde i Irland, der kringkasteren RTÉ ikke mottok telefonstemmene i tide. Derfor brukte Irland i stedet sin reservejury. Resverejuyen besto av åtte personer som skulle ha en balanse både i alder og kjønn. Fire av medlemmene skulle være lekfolk, mens fire skulle være profesjonelle musikkfolk.[5] Sarah Yuen fra EBU var overdommer for avstemningen, og dette var første gang poengtavlen ble rangert etter poengsum underveis i avstemningen, og ikke etter startnummer. Dette gjorde det enklere for seerne å ha oversikt over stillingen til enhver tid.

Det ble en svært tett avstemning der Norge tok ledelsen i begynnelsen. Etter hvert tok Belgia ledelsen og fikk til slutt følge av Tyrkia og Russland. Mot slutten ledet Belgia klart, og resultatet så ut til å være avgjort. Men nest siste land, Sverige, ga ikke Belgia noen poeng, mens Tyrkia fikk åtte. Dermed var det Slovenia som siste land som avgjorde. De ga bare tre poeng til Belgia, mens Tyrkia fikk ti poeng. Dermed vant Tyrkia med bare to poengs margin. Russland ble nummer tre, bare tre poeng bak Tyrkia, men klarte aldri å nå helt opp i ledelsen. Dette var Tyrkias første seier i konkurransen. 2003 ble også et godt nordisk år: Norge ble nummer fire, Sverige ble nummer fem, mens Island havnet på en åttendeplass. Finland og Danmark deltok ikke dette året.

Storbritannia fikk sin verste plassering noensinne, da landet endte helt sist uten poeng. BBCs mangeårige kommentator, Terry Wogan, mente Storbritannia hadde blitt straffet for sin deltakelse i Irak-krigen.[7][39] For seerne var det imidlertid tydelig at den britiske gruppen Jemini sang i et helt annet toneleie enn de skulle. Et av gruppemedlemmene sa at monitorene ikke fungere, og antydet sabotasje.[40] Sisteplassen skapte uansett stor oppmerksomhet i Storbritannia, og britiske The Times ringte norsk Jahn Teigen for å få råd om hvordan nasjonen skulle takle sisteplassen.[41] Teigen kom selv sist uten poeng i konkurransen i 1978.

Deltakere

rediger

Rekkefølge i fremføringen står i kolonne til venstre mens sluttresultat er angitt som plass i kolonne nest sist til høyre.

Startnr. Land Artist Sang Språk Norsk oversettelse Plass Poeng
01   Island Birgitta «Open Your Heart» Engelsk Åpne hjertet ditt 8 81
02   Østerrike Alf Poier «Weil der Mensch zählt» Tysk Fordi mennesket teller 6 101
03   Irland Mickey Harte «We've Got the World» Engelsk Vi har verden 11 53
04   Tyrkia Sertab Erener «Everyway That I Can» Engelsk På alle måter jeg kan 1 167
05   Malta Lynn Chircop «To Dream Again» Engelsk Å drømme igjen 25 4
06   Bosnia-Hercegovina Mija Martina «Ne brini» Kroatisk, engelsk Ikke bekymre deg 16 27
07   Portugal Rita Guerra «Deixa-me sonhar (só mais uma vez)» Engelsk, portugisisk La meg drømme (bare én gang til) 22 13
08   Kroatia Claudia Beni «Više nisam tvoja» Kroatisk, engelsk Jeg er ikke din lenger 15 29
09   Kypros Stélios Konstantás «Feeling Alive» Engelsk Føler meg levende 20 15
10   Tyskland Lou «Let's Get Happy» Engelsk La oss bli lykkelige 11 53
11   Russland t.A.T.u. «Ne ver, ne bojsia» (Не верь, не бойся) Russisk Ikke tro, ikke frykt 3 164
12   Spania Beth «Dime» Spansk Fortell meg 8 81
13   Israel Lior Narkis «Milim la'ahava» (מילים לאהבה) Engelsk, hebraisk Ord for kjærlighet 19 17
14   Nederland Esther Hart «One More Night» Engelsk Én natt til 13 45
15   Storbritannia Jemini «Cry Baby» Engelsk Gråt, kjære 26 0
16   Ukraina Oleksandr Ponomarjov «Hasta la Vista» Engelsk På gjensyn 14 30
17   Hellas Mandó «Never Let You Go» Engelsk Lar deg aldri gå 17 25
18   Norge Jostein Hasselgård «I'm Not Afraid to Move On» Engelsk Jeg er ikke redd for å gå videre 4 123
19   Frankrike Louisa Baïleche «Monts et merveilles» Fransk Fjell og undre 18 19
20   Polen Ich Troje «Keine Grenzen – Żadnych granic» Tysk, polsk, engelsk Ingen grenser – Ingen grenser 7 90
21   Latvia F.L.Y. «Hello From Mars» Engelsk Hallo fra Mars 24 5
22   Belgia Urban Trad «Sanomi» Kunstig språk – 2 165
23   Estland Ruffus «Eighties Coming Back» Engelsk Åttiårene kommer tilbake 21 14
24   Romania Nicola «Don't Break My Heart» Engelsk Ikke knus hjertet mitt 10 73
25   Sverige Fame «Give Me Your Love» Engelsk Gi meg din kjærlighet 5 107
26   Slovenia Karmen Stavec «Nanana» Engelsk – 23 7

Poengtavle

rediger

Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[42] Land i lilla brukte jury.

Deltakerland Poenggivende land Sum Plass
                                                   
  Island 7 8 12 6 5 1 6 4 12 1 1 3 3 1 7 4 81 8
  Østerrike 10 6 5 10 5 4 2 8 8 8 2 8 4 2 6 6 7 101 6
  Irland 2 5 5 7 4 7 12 1 6 1 1 2 53 11
  Tyrkia 3 12 4 12 8 10 8 10 3 7 12 7 2 7 10 10 2 12 10 8 10 167 1
  Malta 3 1 4 25
  Bosnia-Hercegovina 7 12 8 27 16
  Portugal 2 2 3 6 13 22
  Kroatia 5 6 3 6 1 8 29 15
  Kypros 2 1 12 15 20
  Tyskland 8 1 4 3 7 4 2 4 5 2 2 1 10 53 11
  Russland 4 8 10 1 3 4 12 10 8 6 10 1 12 10 2 7 4 12 7 12 7 2 12 164 3
  Spania 6 2 12 7 6 6 12 5 5 10 5 4 1 81 8
  Israel 5 1 3 8 17 19
  Nederland 5 7 2 10 2 1 5 8 5 45 13
  Storbritannia 0 26
  Ukraina 8 4 10 5 3 30 14
  Hellas 1 4 12 5 1 2 25 17
  Norge 12 2 12 6 5 7 4 3 7 6 7 3 6 7 6 10 3 12 5 123 4
  Frankrike 8 2 3 6 19 18
  Polen 10 10 12 5 4 2 8 6 4 5 8 5 4 4 3 90 7
  Latvia 5 5 24
  Belgia 7 4 10 7 10 6 3 6 3 12 8 10 5 10 8 3 12 12 10 8 8 3 165 2
  Estland 1 8 2 3 14 21
  Romania 6 1 7 1 2 4 12 10 6 6 4 1 4 8 1 73 10
  Sverige 5 3 8 1 3 2 1 3 7 5 3 10 5 7 2 7 6 4 7 12 6 107 5
  Slovenia 4 3 7 23

12 poeng

rediger

Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.

Antall Mottakerland 12 poeng fra
5   Russland Estland, Kroatia, Latvia, Slovenia, Ukraina
4   Tyrkia Belgia, Bosnia-Hercegovina, Nederland, Østerrike
3   Belgia Frankrike, Polen, Spania
  Norge Irland, Island, Sverige
2   Island Malta, Norge
  Spania Israel, Portugal
1   Bosnia-Hercegovina Tyrkia
  Kypros Hellas
  Hellas Kypros
  Irland Storbritannia
  Polen Tyskland
  Romania Russland
  Sverige Romania

Kommentatorer og poengopplesere

rediger

Poengopplesere

rediger

Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over satellitt.[43] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen.

  1.   Island – Eva María Jónsdóttir
  2.   Østerrike – Dodo Roscic
  3.   Irland – Pamela Flood
  4.   Tyrkia – Meltem Ersan Yazgan
  5.   Malta – Sharon Borg[44]
  6.   Bosnia-Hercegovina – Ana Vilenica
  7.   Portugal – Helena Ramos
  8.   Kroatia – Davor Meštrović[45]
  9.   Kypros – Loukas Hamatsos
  10.   Tyskland – Axel Bulthaupt
  11.   Russland – Jana Tsjurikova
  12.   Spania – Anne Igartiburu
  13.   Israel – Michal Zo'aretz
  14.   Nederland – Marlayne
  15.   Storbritannia – Lorraine Kelly
  16.   Ukraina – Ljudmila Khariv[46]
  17.   Hellas – Aléxis Kostálas[47]
  18.   Norge – Roald Øyen
  19.   Frankrike – Sandrine François[48]
  20.   Polen – Maciej Orłoś
  21.   Latvia – Ģirts Līcis[49]
  22.   Belgia – Corinne Boulangier
  23.   Estland – Ines
  24.   Romania – Leonard Miron
  25.   Sverige – Kattis Ahlström
  26.   Slovenia – Peter Poles

Kommentatorer og sendinger

rediger

De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Alfabetisk oversikt over kommentatorer og sendinger under Eurovision Song Contest 2003:[50]

Kommentatorer og sendinger i deltakerlandene
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Belgia RTBF RTBF La Une Jean-Pierre Hautier[51]
RTBF La Première Patrick Duhamel og Sophie Brems
VRT VRT TV1 André Vermeulen og Anja Daems[52]
VRT Radio 2 Julien Put og Michel Follet
  Bosnia-Hercegovina BHRT BHTV 1 Dejan Kukrić
  Estland Eesti Televisioon ETV Marko Reikop[53]
Eesti Raadio Raadio 2 Vello Rand
  Frankrike France Télévisions France 3 Laurent Ruquier og Isabelle Mergault[51]
Radio France France Bleu Laurent Boyer
  Hellas ERT ET1 Dafni Bokota[54]
ERA 1 Nikos Triboulidis[55]
  Irland RTÉ RTÉ One Marty Whelan og Phil Coulter[56]
RTÉ Radio 1 Gerry Ryan
  Island RÚV Sjónvarpið Gísli Marteinn Baldursson[57]
  Israel IBA Kanal 1 Ingen kommentator
Reshet Gimel Daniel Pe'er
  Kroatia HRT HRT 2 Danijela Trbović[58]
HR2 Draginja Balaš
  Kypros RIK RIK 1 Evi Papamikhail[59]
RIK Deftero Pavlos Pavlou
  Latvia LTV LTV1 Kārlis Streips
  Malta PBS TVM John Bundy
  Nederland NOS Nederland 2 Willem van Beusekom[60]
Radio 3FM Wessel van Diepen
  Norge NRK NRK1 Jostein Pedersen[61]
NRK P1
  Polen TVP TVP1 Artur Orzech[62]
  Portugal RTP RTP1 Margarida Mercês de Mello[63]
  Romania TVR TVR1 Andreea Demirgian
  Russland Pervyj kanal Kanal 1 Jurij Aksiuta og Elena Batinova
VGTRK Russlands stemme Vadim Dolgatsjov
  Slovenia RTVSLO SLO1 Andrea F
  Spania TVE La Primera José Luis Uribarri[64]
  Storbritannia BBC BBC One Terry Wogan
BBC Radio 2 Ken Bruce[65]
  Sverige SVT SVT1 Pekka Heino[66]
SR SR P3 Carolina Norén og Björn Kjellman
  Tyrkia TRT TRT 1 Bülend Özveren
TRT Radyo 3 Canan Kumbasar
  Tyskland ARD Das Erste Peter Urban[67]
Deutschlandfunk Thomas Mohr
  Ukraina NTU Første nasjonale Dmytro Kryzjanovskyj og Pavlo Sjylko[68][69]
  Østerrike ORF ORF 1 Andi Knoll[70]
Hitradio Ö3 Martin Blumenau
Kommentatorer og sendinger i ikke-deltakende land
Land Kringkaster Kanal Kommentator
  Albania TVSH RTSH 1 Ukjent[71]
  Andorra RTVA ATV Meri Picart og Albert Roig[72]
  Armenia ARMTV Armenia 1 Ukjent[73]
  Australia SBS SBS TV Des Mangan[74][75]
  Belarus BTRC Belarus 1 Ales Krugljakov og Tatjana Jakusjeva[76]
  Danmark DR DR1 Jørgen de Mylius[77]
  Finland Yle Yle TV2 Maria Guzenina og Asko Murtomäki[78]
Yle FST Ukjent[79][80][81]
Yle Radio Suomi
YLE Radio Vega
  Italia GAY.tv GAY.tv Fabio Canino og Paolo Quilici[82]
  Litauen LRT LTV2 Darius Užkuraitis
  Nord-Makedonia MRT MTV 3 Milanka Rasjik
  Puerto Rico MSN MSN Ingen kommentator[73]
  Serbia og Montenegro RTS RTS2 Mladen Popović[71][83]
  Sveits SF DRS SF2 Roman Kilchsperger
TSR TSR 1 Jean-Marc Richard og Alain Morisod
RTSI TSI 1 Daniele Rauseo og Claudio Lazzarino
  USA Israeli Network Israeli Network Ukjent[73]

Andre utmerkelser

rediger

I tillegg til det offisielle vinnertrofeet, ble det delt ut flere priser og utmerkelser i forbindelse med konkurransen. Blant dem var den offisielle Marcel Bezençon Awards og den fan-baserte Barbara Dex Award.

Marcel Bezençon Awards

rediger

Utdypende artikkel: Marcel Bezençon Awards

Marcel Bezençon Awards ble først delt ut under Eurovision Song Contest 2002 og er en utmerkelse til de beste sangene i finalen. Prisen ble innstiftet av Christer Björkman og Richard Herrey. Utmerkelsen er oppkalt etter konkurransens skaper, Marcel Bezençon, og deles ut i tre kategorier: presseprisen, artistprisen og låtkskriverprisen. Prisene ble offentliggjort like før finalen.[84]

Kategori Land Sang Artist Låtskrivere
Artistprisen   Nederland «One More Night» Esther Hart Tjeerd van Zanen, Alan Michael
Låtskriverprisen   Spania «Dime» Beth Amaya Martínez, Jesús Maria Pérez
Presseprisen   Tyrkia «Everyway That I Can» Sertab Erener Demir Demirkan

Barbara Dex Award

rediger

Utdypende artikkel: Barbara Dex Award

Barbara Dex Award var en uoffisiell og humoristisk fan-pris som ble delt ut årlig frem til 2021 av det belgiske nettstedet songfestival.be. Utmerkelsen ble tildelt den verst kledde artisten, ut fra stemmene til fans og besøkende på siden. Prisen var oppkalt etter den belgiske artisten Barbara Dex, som i et egensydd plagg kom på sisteplass i 1993.[85] Under er vinneren som ble stemt frem av fansen i 2003:[86]

Land Artist Sang
  Russland t.A.T.u. «Ne ver, ne bojsia» (Не верь, не бойся)

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «GP kan bli flyttet til Sverige». TV2.no. 18. mars 2003. 
  2. ^ Ringby, Daniel (15. mars 2003). «Eurovision Danish newspaper writes about LTV's chaos - ESCToday.com». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  3. ^ «Media claims "only 4000" tickets will be available to Eurovision shows». wiwibloggs (på engelsk). 15. september 2018. Besøkt 20. september 2018. 
  4. ^ Mikheev, Andy (22. august 2002). «Archived news. Part 1.». Besøkt 27. oktober 2013. 
  5. ^ a b c d e «RULES OF THE 2003 EUROVISION SONG CONTEST» (PDF). European Broadcasting Union. European Broadcasting Union. 20. november 2002. Arkivert fra originalen (PDF) 14. april 2003. Besøkt 16. november 2013.  «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 14. april 2003. Besøkt 27. august 2017. 
  6. ^ a b c «Eurovision Song Contest Riga 2003». eurovision.tv. 2017. Besøkt 27. august 2017. 
  7. ^ a b c «Turkish delight at Eurovision win». BBC News (på engelsk). 24. mai 2003. Besøkt 14. august 2022. 
  8. ^ a b «Eurovision Song Contest Istanbul 2004». eurovision.tv. 2017. Besøkt 27. august 2017. 
  9. ^ «Alle får være med». Dagbladet.no (på norsk). 29. januar 2003. Besøkt 27. august 2017. 
  10. ^ «1956 winner Lys Assia: "It will go on!"». eurovision.tv (på engelsk). 22. mai 2008. Besøkt 14. august 2022. 
  11. ^ «Artists and fan sites campaign on World AIDS Day». eurovision.tv (på engelsk). 1. desember 2008. Besøkt 14. august 2022. 
  12. ^ Tarm, Michael (25. mai 2003). «Lativa 2003 12 Points!». CITY PAPER: The Baltic States. Arkivert fra originalen 3. mars 2007. 
  13. ^ Bakker, Sietse (28. november 2002). «Eurovision Draw to be made public Friday 17:00 CET - ESCToday.com». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  14. ^ «Eurovision Song Contest Riga 2003 CD available now!». Den europeiske kringkastingsunion. 16. mai 2003. Arkivert fra originalen 24. juni 2003. Besøkt 14. august 2022. 
  15. ^ Laran, Eugene Brandal (20. mai 2003). «– Skal strippe under Grand Prix». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 27. august 2017. 
  16. ^ «TATU - Press - Latest Translated Articles - Grand-Prix sensation: t.A.T.u. participate against Lou*. ("Blind" - Germany)». eng.tatysite.net. Besøkt 14. august 2022. 
  17. ^ «Eurovision row over Tatu». BBC News (på engelsk). 21. mai 2003. Besøkt 14. august 2022. 
  18. ^ «Tatu Lesbian Stunt Feared (SkyNews)». 22. mai 2003. Besøkt 20. november 2013. 
  19. ^ Rau, Oliver (24. mai 2003). «Eurovision t.A.T.u.'s performance will not be interrupted - ESCToday.com». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  20. ^ «TATU - Press - Articles - Eurovision to Brave All with Live t.A.T.u. Show (Reuters)». eng.tatysite.net. Besøkt 14. august 2022. 
  21. ^ LETA (6. mai 2003). «Eirovīzijas veidotāji pārcēlušies uz ‘Skonto’ halli». delfi.lv (på latvisk). Besøkt 14. august 2022. 
  22. ^ a b Bakker, Sietse (24. mai 2003). «Eurovision William Hill: update of the betting figures! - ESCToday.com». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  23. ^ Muri, Karin (30. mai 2003). «Ranet for seieren». VG (på norsk). Besøkt 27. august 2017. 
  24. ^ «Vote switch 'stole Tatu's Eurovision win'». the Guardian (på engelsk). 30. mai 2003. Besøkt 14. august 2022. 
  25. ^ «Russia launches Eurovision appeal». BBC News (på engelsk). 29. mai 2003. Besøkt 14. august 2022. 
  26. ^ Rodrigues, André (20. juni 2003). «Eurovision EBU approves use back-up jury of Irish television». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  27. ^ Bakker, Sietse (27. juni 2003). «Eurovision Irish televoting results finally announced». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  28. ^ Guro Hoftun Gjestad (20. mai 2003). «Skværet opp etter balalaika-tabben til NRK». VG. Besøkt 12. juli 2016. 
  29. ^ Width, Henrik (5. mars 2003). «Latvia raser etter GP-tabbe». Aftenposten. s. 12. 
  30. ^ Anders W. Hagen (5. mars 2003). «Latvisk raseri mot NRK og Norge». www.dagbladet.no. Besøkt 12. juli 2016. 
  31. ^ Johnsrud og Gjestad, Ingar og Guro Hoftun (6. mars 2003). «– Unnskyld, Latvia!». Verdens Gang. s. 46. 
  32. ^ Løkken og Westerfjell, Anne Marie og Torunn P. (6. mars 2003). «Beklager pauseflause». nrk.no. 
  33. ^ «– 100 prosent klaff». VG (på norsk). 25. mai 2003. Besøkt 19. november 2017. 
  34. ^ Trulsen, Ola Nymo (12. mai 2014). «1.377.000 så Eurovision-finalen». NRK (på norsk). Besøkt 19. november 2017. 
  35. ^ Stian Fjelldal (26. mai 2003). «Refses etter svenskehets». nrk.no. Besøkt 10. desember 2016. 
  36. ^ Winterkjær, Ståle (26. mai 2003). «Svenskene raser mot NRK-Jostein». VG Nett. 
  37. ^ Lillian Bikset (27. mai 2003). «– Skjerp dere, Sverige!». Dagbladet. Besøkt 11. desember 2016. 
  38. ^ Górecki, Kamil (24. mai 2003). «Eurovision Poland will use SMS-voting only». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 
  39. ^ Begley, Charles (25. mai 2003). «UK humiliated in Eurovision 'post-Iraq backlash'». The Independent. 
  40. ^ «Eurovision flops blame equipment». BBC News (på engelsk). 26. mai 2003. Besøkt 14. august 2022. 
  41. ^ Vestvik, Silje (27. mai 2003). «United Kingdom: 0 points». Bergens Tidende. Besøkt 30. april 2017. 
  42. ^ «Eurovision Song Contest 2003 – Scoreboard». eurovision.tv. Arkivert fra originalen 13. mai 2018. Besøkt 27. august 2017. 
  43. ^ «How the Eurovision Song Contest works | Eurovision Song Contest». eurovision.tv (på engelsk). 18. mai 2019. Arkivert fra originalen 31. mai 2022. Besøkt 4. oktober 2022. 
  44. ^ [1] Arkivert 2016-01-24 hos Wayback Machine
  45. ^ «• Pogledaj temu - SPOKESPERSONS». Forum.hrt.hr. 29. februar 2008. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  46. ^ «"Євробачення" — готовність № 1 /ДЕНЬ/». Day.kiev.ua. 28. november 2007. Besøkt 9. august 2012. 
  47. ^ «Εκφωνητές της ΕΡΤ για τις ψήφους της Ελλάδας στην EUROVISION – side 3». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 11. september 2012. Besøkt 9. august 2012. 
  48. ^ «Concours Eurovision de la Chanson • Consulter le sujet - Porte-paroles des jurys des pays francophones». Eurovision.vosforums.com. Arkivert fra originalen 13. november 2019. Besøkt 9. august 2012. 
  49. ^ Bakker, Sietse (22. mai 2003). «Girts Licis: press conferences and Latvian votes». ESCToday. Arkivert fra originalen 24. februar 2020. Besøkt 24. februar 2020. 
  50. ^ «Eurovision Song Contest 2003 – full cast». imdb.com. Besøkt 27. august 2017. 
  51. ^ a b Christian Masson. «2003 – Riga». Songcontest.free.fr. Besøkt 9. august 2012. 
  52. ^ «Bart Peeters co-commentator op songfestival : showbizz». Mijnnieuws.skynetblogs.be. Arkivert fra originalen . Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 2. april 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  53. ^ «Estonia: Sahlene to be ETV's spokeperson». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 7. februar 2016.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 2. september 2011. Besøkt 27. august 2017. 
  54. ^ «Η Δάφνη Μπόκοτα και η EUROVISION (1987–2004)». Retromaniax.gr. Arkivert fra originalen 12. september 2012. Besøkt 10. august 2012. 
  55. ^ «Τετάρτη 26 Φεβρουαρίου ο ελληνικός διαγωνισμός». eurovision.ert.gr 2020 (på gresk). Gresk kringkasting ERT. 2003. Arkivert fra originalen 16. februar 2003. Besøkt 28. november 2022. 
  56. ^ «RTE so lonely after loss of Gerry - Marty». 20. mai 2010. Besøkt 29. mai 2010. «He has been providing commentary for Irish viewers since 2000 and maintains great enthusiasm for the much lampooned contest.» 
  57. ^ «Fréttablaðið, 24.05.2003». Timarit.is. Besøkt 9. august 2012. 
  58. ^ «• Pogledaj temu - Eurosong komentatori». Forum.hrt.hr. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  59. ^ Savvidis, Christos (OGAE Cyprus)
  60. ^ www.eurovisionartists.nl. «Welkom op de site van Eurovision Artists». Eurovisionartists.nl. Besøkt 9. august 2012. 
  61. ^ «Alt du trenger å vite om MGP – Melodi Grand Prix – Melodi Grand Prix – NRK». Nrk.no. 27. mai 2003. Besøkt 9. august 2012. 
  62. ^ «Turcja, nie Polska zwycięzcą Eurowizji 2003 - Onet Muzyka». Muzyka.onet.pl. 25. mai 2003. Arkivert fra originalen 18. februar 2009. Besøkt 9. august 2012. 
  63. ^ «Comentadores Do ESC - escportugalforum.pt.vu | o forum eurovisivo português». 21595.activeboard.com. Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 10. august 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 21. april 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  64. ^ «Uribarri commentator Eurovision 2010» (på spansk). Foro EuroSong Contest. Arkivert fra originalen 17. mars 2012. Besøkt 24. juli 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 17. mars 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  65. ^ Bruce, Ken. «Gin for lunch, whiskey for tea: Radio 2's Ken Bruce reveals his midlife crisis and the days when one drink was not enough». Daily Mail. 
  66. ^ «Infosajten.com». Infosajten.com. Arkivert fra originalen 18. juli 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 18. juli 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  67. ^ «Dr. Peter Urban kommentiert - Düsseldorf 2011». Duesseldorf2011.de. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 9. august 2012.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 24. mars 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  68. ^ «DJ Паша: "У "Євробаченні" переможе темна конячка"». Vysokyi Zamok. Arkivert fra originalen 4. februar 2014. Besøkt 23. mai 2013.  «Arkivert kopi». Archived from the original on 4. februar 2014. Besøkt 27. august 2017. 
  69. ^ Tetjana Polisjtsjuk. «Євробачення" — готовність № 1». The Day. Arkivert fra originalen 6. mars 2019. Besøkt 6. mars 2019. 
  70. ^ Online, Tiroler[død lenke] Tageszeitung. «ESC-Kommentator Andi Knoll: „Heinz Prüller bin ich keiner“ | Tiroler Tageszeitung Online - Nachrichten von jetzt!». Tiroler Tageszeitung Online (på tysk). Arkivert fra originalen 21. august 2017. Besøkt 21. august 2017. 
  71. ^ a b Opheim, Bjørn Erik (22. februar 2003). «50th Anniversary won't affect annual Eurovision». ESCToday.com. Besøkt 23. november 2013. 
  72. ^ «ATV Eurovisio». Ràdio i Televisió d'Andorra. 9. oktober 2003. Arkivert fra originalen 10. desember 2003. Besøkt 23. november 2013.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 10. desember 2003. Besøkt 27. august 2017. 
  73. ^ a b c Barak, Itamar (22. mai 2003). «EBU press conference about the contest's future». ESCToday.com. Besøkt 23. november 2013. 
  74. ^ Jinman, Richard (24. mai 2003). «Lesbian kiss could be Russia's Waterloo». The Sydney Morning Herald. Besøkt 21. november 2013. 
  75. ^ Matthews, Alana (12. mai 2022). «Looking back at Australia's Eurovision commentary on SBS». aussievision (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. august 2022. Besøkt 11. desember 2022. 
  76. ^ (på russisk). Komsomolskaya Pravda. 24. mai 2003 http://www.kp.ru/daily/23037/133233/. Besøkt 23. november 2013. 
  77. ^ «Danske kommentatorer og pointsoplæsere». Esconnet.dk. Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 21. april 2012.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 27. august 2017. 
  78. ^ «Selostajat ja taustalaulajat läpi vuosien? • Viisukuppila». Viisukuppila.fi. Besøkt 9. august 2012. 
  79. ^ Riikka, Hokkanen (24. mai 2003). «fst 12.30-16.29Stafettkarnevalen...». Helsingin Sanomat (på finsk). Besøkt 28. november 2022. 
  80. ^ Riikka, Hokkanen (24. mai 2003). «yle radio 1 87,9 MHz / HTV 92,3...». Helsingin Sanomat (på finsk). Besøkt 28. november 2022. 
  81. ^ Operaattorit (12. mai 2001). «radiomafia 91,9 MHz / HTV 95,6...». Helsingin Sanomat (på finsk). Besøkt 28. november 2022. 
  82. ^ Lombardini, Emanuele; Pigliavento, Alessandro (2012). «Guida all'EUROVISION SONG CONTEST 2012» (PDF). Eurovision Italia. Eurovision Italia. Arkivert fra originalen (PDF) 2. desember 2013. Besøkt 23. november 2013. 
  83. ^ «Nostalgični RTV press clipping». rtvforum.net. Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 2. september 2015.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. september 2015. Besøkt 27. august 2017. 
  84. ^ «Marcel Bezençon Awards». Eurovision.tv. Besøkt 9. juli 2022. 
  85. ^ «Eurovision's worst dressed: Who should win the Barbara Dex Award 2017? | wiwibloggs». wiwibloggs (på engelsk). 15. mai 2017. Besøkt 20. mai 2018. 
  86. ^ Ringby, Daniel (9. juni 2003). «Eurovision t.A.T.u win 2003 Barbara Dex Award». ESCToday (på engelsk). Besøkt 14. august 2022. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Eurovision_Song_Contest_2003&oldid=24307051»