Grønnor (Alnus alnobetula) er en løvfellende busk i bjørkefamilien.

Grønnor
Blad og frukt
Nomenklatur
Alnus alnobetula
(Ehrh.) K.Koch,
Populærnavn
grønnor[1]
(bjørkeor)
Klassifikasjon
RikePlanter
RekkeDekkfrøede planter
KlasseTofrøbladete planter
OrdenVierordenen
FamilieVierfamilien
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

SE — Svært høy risiko 2023

Økologi
Utbredelse:
     Alnus alnobetula subsp. fruticosa
     Alnus alnobetula subsp. sinuata
     Alnus alnobetula subsp. crispa
     Alnus alnobetula subsp. alnobetula
     Alnus alnobetula subsp. suaveolens

Den er som regel en opprett, rikt forgreinet busk på 2–5 m eller lavere, men kan en sjelden gang bli et lite tre på opptil 10 m. Bladene er elliptiske eller ovale, dobbelt sagtannede og med hårete nerver på undersiden. Grønnor blomstrer i motsetning til andre orearter etter løvsprett. Hannraklene er 5–12 cm lange. Hunnraklene sitter i knipper på 5–8 og er rødgrønne, men blir grønne om sommeren før de til slutt blir lyst rødbrune.[3][4][5]

Grønnor vokser på fuktige steder i fjellet og langt mot nord. Den spretter raskt på nytt om greinene knekkes av snøras og er vanlig i rasmarker. Arten er nesten sirkumpolart utbredt i kjølige strøk på den nordlige halvkule, men det er et gap i utbredelsen mellom Grønland og den nordøstlige delen av europeiske Russland. Arten mangler i nordvestlige Europa selv om klimaet burde være riktig i Pyreneene, Massif Central, Jurafjellene, Vogesene, De britiske øyer og Norden.[6]

Underarter

rediger

Grønnor er svært variabel med ulike former som til dels vokser på samme sted. Noen botanikere mener at det vitenskapelige navnet Alnus viridis kun skal brukes om de to europeiske formene, og at de andre skal kalles Alnus crispa. En mulig inndeling i underarter er vist nedenfor.[7][5][8][6]

Galleri

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger» . Artsdatabanken. 12. april 2023. Besøkt 12. april 2023. 
  2. ^ Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for grønnor Alnus alnobetula som SE (HI i 2018) for Fastlands-Norge med havområder» . Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 13. september 2023. 
  3. ^ C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 54–55. ISBN 82-512-0355-4. 
  4. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 207. ISBN 82-10-01282-7. 
  5. ^ a b «Alnus viridis». Flora of North America. Besøkt 12. april 2015. 
  6. ^ a b L. Richard (1967). «L'aire de répartition de l'Aune vert (Alnus viridis Chaix)» (PDF). Documents pour la carte de la végétation des Alpes. 5: 81–113. 
  7. ^ R. Elven m.fl. (red.) Alnus viridis i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 30. april 2016.
  8. ^ «Alnus viridis». Flora Europaea. Besøkt 12. april 2015. 

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata