Mandsjuisk
Mandsjuisk (ᠮᠠᠨᠵᡠ
ᡤᡳᠰᡠᠨ manju gisun) er et utrydningstruet tungusisk språk som snakkes i Kina.
| Mandsjuisk | |||
|---|---|---|---|
| ᠮᠠᠨᠵᡠ ᡤᡳᠰᡠᠨ | |||
| Brukt i | Kina[1] | ||
| Antall brukere | 60[2] | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Tungusisk Sørtungusisk Sørvestlig Mandsjuisk | ||
| Skriftsystem | Mandsju-skrift | ||
| Språkkoder | |||
| ISO 639-2 | mnc | ||
| ISO 639-3 | mnc | ||
| Glottolog | manc1252 | ||
 Wikipedia på mandsjuisk Mandsjuisk på Wiktionary | |||
I leksikalisk henseende (ordrøttene) står mandsjuisk nærmest de tungusiske språk i det østlige Sibir, men i formal forstand nærmere til mongolsk.
Språket har seks vokalfonem og 20 konsonantfonem. Vokalharmonien framtreder her mindre enn i tyrkisk og ungarsk. Derimot finnes i mandsjuisk en form for skifte i selve stammens vokaler fra harde til myke, hvorved motsetningen mellom det overordnede og underordnede antydes, for eksempel ganggan, sterk, genggen, svak, áma, far, eme, mor, wasi, nedstige, wesi, oppstige.
Grammatikk
redigerOrddannelse skjer utelukkende med suffiks. Prefiks, preposisjoner og grammatikalsk genus finnes ikke. Pluralis uttrykkes, når det dreier seg om levevesen, ved endelse, -sa, -ta, men ellers ved reduplikasjon eller særskilte ord som betyr «mange» eller lignende. Vanligvis regnes det med fem kasus (nominativ (uten endelse), genitiv, dativ, akkusativ, ablativ), men sammenføyningen er løsere enn i latin og gresk.
Adjektivet er helt ubøyelig og står som alle øvrige bestemmelsesord alltid foran det bestemte. Possessiva uttrykkes ikke som i de fleste altaiske språk med suffiks, men med genitiv av personalpronomen. Elativ mangler helt.
Verbet har intet uttrykk for numerus og person (liksom norsk i de fleste tilfeller), men har derimot hele den rikdom på utledede stammer, kausativa, frekventativa, intensiva og så videre, som karakteriserer de altaiske språk. Roten er ren i imperativ. Temporale og modale stammer, infinitiv og partisipp uttrykkes med særlige vokalharmonisk vekslende suffikser, som for eksempel omi, drikk, omi-me, å drikke, bi (si, i, be) omi-he, jeg (du, han, vi) drakk, omi-ne-me, begynne å drikke, bi (tse) omi-ne-he, jeg (de) begynte å drikke.
Skriftspråk
rediger
Mandsjuisk skrives med en justert variant av mongolsk skrift, i vertikale rekker ovenfra og nedover. Rekkene følger hverandre fra venstre mot høyre. Etter tradisjonell offisiell historieskriving ble det mandsjuiske alfabet skapt av to lærde, Erdeni og G'aig'ai, i 1599 etter ordre fra mandsjuenes leder Nurhaci. Resultatet ble kalt tongki fuka akū hergen («skrift uten prikker og sirkler»).
Først etter at mandsjuene erobret Kina (1644) fikk språket en mer omfattende litteratur, som for det meste bestod av oversettelser (fortrinnsvis av historie og klassisk litteratur) fra kinesisk.
Litteratur og offisiell status
rediger
Fra den mandsjiske litteratur må særlig nevnes en fullstendig samling av alle Qing-keisernes lover, en kronikk over Amurlandet (Sachalian-ula) til 1810, samt to utmerkede leksikalske arbeider av mandsjuiske lærde: den saklig ordnede mandsjuisk-kinesiske ordboken Qingwen jian, og den tegnalfabetisk oppstilte mandsjuisk-mongolsk-kinesiske Sanhe bianlan.
Mandsjuisk er lettere å lære enn klassisk kinesisk, og vestlige forskere har brukt oversettelsene til mandsjuisk for å studere klassisk kinesisk litteratur.[3]
Mandsjuisk var Qing-hoffets og de kinesiske embetsmenns offisielle språk. Men det er i dag (2013) svært svekket i Kina. Det tals bare av små befolkningsgrupper i Fuyu og Aihui i provinsen Heilongjiang.[4] Sibe-språket (også kalt Xibo), som er nært beslektet med mandsjuisk, tales i dag av cirka 30.000 personer i Qapqal i Xinjiang.
Referanser
rediger- ^ «ScriptSource - China». Besøkt 21. august 2023.
- ^ Ethnologues tall fra 1999
- ^ Hauer, E. (1930). «Why the Sinologue Should Study Manchu» (PDF). Journal of the North China Branch of the Royal Asiatic Society. 61: 156–164.
- ^ China's Manchu speakers struggle to save language, International Herald Tribune, 2007-03-16
Litteratur
rediger- Lucien Adam: Grammaire de la langue mandchoue, 1873
- Liliya M. Gorelova: Manchu Grammar. Brill Academic Publishers, 2002 ISBN 9-0041-2307-5
- Erich Haenisch: Mandschu-Grammatik. Leipzig: Veb Verlag Enzyklopädie 1961
- Gertraude Roth Li: Manchu: A Textbook for Reading Documents. University of Hawai'i Press, Honolulu, 2000 ISBN 0-8248-2206-4
- Paul Georg von Möllendorff: A Manchu Grammar: With Analysed Texts. Shanghai, 1892. Wikisource kopi
- Jerry Norman: «Structure of Sibe Morphology», i Central Asian Journal, 1974.
- Jerry Norman: A Concise Manchu-English Lexicon, University of Washington Press, Seattle, 1978.
- S. Robert Ramsey: The Languages of China. Princeton University Press, Princeton New Jersey, 1987 ISBN 0-691-06694-9
- Jerzy Tulisow: Język mandżurski , coll. « Języki Azjii i Afryki » , Dialog, Warszawa, 192 p. ISBN 83-88238-53-1
- Ji Yonghai 季永海, Zhao Zhizhong 赵志忠 og Bai Liyuan白立元: 现代满语八百句 Xiandai Manyu babai ju. Beijing 北京 1989.
- Wang Qingfeng 王庆丰: 满语研究 Manyu yanjiu Beijing 北京 2005. ISBN 7-105-07299-7.