Melodi Grand Prix 1983
| Melodi Grand Prix 1983 | ||||
|---|---|---|---|---|
| Dato: | 26. februar 1983 | |||
| Sted: | Studio 1, NRK Marienlyst, Oslo | |||
| Programleder: | Ivar Dyrhaug | |||
| Arrangør: | Norsk rikskringkasting | |||
| Deltakere: | 10 | |||
| Vinner: | «Do re mi» | |||
| Artist: | Jahn Teigen | |||
| Eurovision Song Contest 1983 | ||||
| Plass i finale: | 9 av 20 | |||
| Poeng i finale: | 53 | |||
|
||||
Melodi Grand Prix 1983 var den 23. utgaven av Melodi Grand Prix, Norges nasjonale uttaking til Eurovision Song Contest. Ti finalister kjempet i finalen 26. februar 1983. Vinnerlåten ble «Do re mi», fremført av Jahn Teigen. Han hadde også skrevet melodien sammen med Anita Skorgan, og teksten sammen med Herodes Falsk. Teigen representerte Norge i den internasjonale finalen i München. Der endte «Do re mi» på en delt niendeplass med 53 poeng, Norges beste plassering på ti år.
Sendingen
redigerFinalen var tilbake i Studio 1 i NRK Marienlyst med Ivar Dyrhaug som programleder. Ti bidrag deltok i finalen lørdag 26. februar. Fem av bidragene var spesialinvitert, og de fem siste ble plukket ut blant 480 innsendte sanger. Utvelgelsen ble gjort av en jury bestående av Svein Dag Hauge, Iver Kleive, Bjørn Kruse, Ellen Nikolaysen og Jens Wendelboe. Kringkastingsorkestret under ledelse av Egil Monn-Iversen akkompagnerte de ti finalelåtene.
Finalen ble overført direkte på NRK Fjernsynet fra klokken 20.20 til 21.40, og i opptak på NRK Radio fra klokken 22.50.[1] Johnny Bergh hadde regien, og rundt 280 NRK-arbeidere var involvert i sendingen.[2]
Før finalen fikk Jahn Teigen og Herodes Falsks «Do re mi» mest oppmerksomhet. Jahn Teigen hadde fått Wenche Myhre til å synge sangen, etter at hun hadde vært borte fra Melodi Grand Prix i 17 år.[2] Men Wenche Myhre og sønnen Dan skulle også være med i den tyske finalen, og det tyske reglementet tillot ikke deltakelse i flere land. Jahn Teigen tok dermed selv rollen som vokalist, med Myhre som korist.[3]
Ellers i finalen deltok den tidligere barnestjernen Anita Hegerland, i tillegg til Olav Stedje, Inger Lise Rypdal og Grethe Kausland med Dizzie Tunes.
Avstemningen utviklet seg til en tett kamp mellom Ketil Stokkan og Jahn Teigen, og Teigen vant til slutt.
Resultat
rediger| Nr. | Tittel | Artist | Komponist | Tekstforfatter | Poeng | Plass |
|---|---|---|---|---|---|---|
| A | «Samme charmeur» | Ketil Stokkan | Ketil Stokkan | 107 | 2 | |
| B | «Nå er jeg alene» | Anita Hegerland | George Keller | Philip A. Kruse | 57 | 7 |
| C | «Music» | Elisabeth Berg | Haakon Graf | Elisabeth Berg | 20 | 10 |
| D | «Du ber meg om evighet» | Nissa Nyberget | Nissa Nyberget | Knut Ofstad[a] | 70 | 5 |
| E | «Lengsel» | Cathy Ryen | Pete Knutsen | Marianne Mørk | 59 | 6 |
| F | «Melodi» | Olav Stedje | Rolf Graf | Kirsti Loftesnes og Jan Rolv Loftesnes | 83 | 4 |
| G | «Do re mi» | Jahn Teigen | Jahn Teigen og Anita Skorgan | Jahn Teigen og Herodes Falsk | 120 | 1 |
| H | «Elegi» | Inger Lise Rypdal og Freddy Dahl | Jon Eberson | Sidsel Endresen | 37 | 9 |
| I | «Det fineste jeg vet» | Susanne Fuhr | Mette Hurlen | 45 | 8 | |
| J | «Gjennom ild og vann» | Dizzie Tunes og Grethe Kausland | Einar Idland | Benny Borg | 98 | 3 |
Avstemning
redigerNRK brukte en juryordning etter samme mønster som i den internasjonale finalen. Tolv jurygrupper satt på ulike steder i landet og ga sine stemmer. Hver jury hadde elleve medlemmer med ulik alder, kjønn og yrkesbakgrunn. Halvparten var under 25 år, og halvparten var over 25.[2] Hver jury ga 1–8, 10 og 12 poeng til de ti finalistene.[4]
| Nr. | Tittel | 1. | 2. | 3. | 4. | 5. | 6. | 7. | 8. | 9. | 10. | 11. | 12. | Totalt |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| A | «Samme charmeur» | 10 | 8 | 6 | 5 | 8 | 10 | 12 | 8 | 12 | 6 | 10 | 12 | 107 |
| B | «Nå er jeg alene» | 6 | 3 | 7 | 1 | 3 | 5 | 4 | 6 | 8 | 5 | 4 | 5 | 57 |
| C | «Music» | 1 | 1 | 1 | 7 | 1 | 1 | 1 | 1 | 1 | 2 | 1 | 2 | 20 |
| D | «Du ber meg om evighet» | 3 | 10 | 8 | 4 | 5 | 6 | 7 | 5 | 4 | 4 | 6 | 8 | 70 |
| E | «Lengsel» | 5 | 5 | 4 | 3 | 7 | 4 | 5 | 4 | 5 | 10 | 3 | 4 | 59 |
| F | «Melodi» | 8 | 12 | 5 | 2 | 4 | 8 | 10 | 7 | 6 | 7 | 7 | 7 | 83 |
| G | «Do re mi» | 12 | 6 | 12 | 8 | 6 | 12 | 8 | 12 | 10 | 12 | 12 | 10 | 120 |
| H | «Elegi» | 2 | 4 | 2 | 12 | 2 | 2 | 3 | 2 | 2 | 1 | 2 | 3 | 37 |
| I | «Det fineste jeg vet» | 4 | 2 | 3 | 6 | 10 | 3 | 2 | 3 | 3 | 3 | 5 | 1 | 45 |
| J | «Gjennom ild og vann» | 7 | 7 | 10 | 10 | 12 | 7 | 6 | 10 | 7 | 8 | 8 | 6 | 98 |
Dette var juryene: 1. Sameradioen (Karasjok), 2. Østlandssendingen (Oslo), 3. Rogaland (Stavanger), 4. Trøndelag (Trondheim), 5. Hedmark (Elverum), 6. Finnmark (Vadsø), 7. Hordaland (Bergen), 8. Telemark (Porsgrunn), 9. Troms (Tromsø), 10. Sørlandet (Kristiansand), 11. Møre og Romsdal (Ålesund), 12. Nordland (Bodø).
Hendelser
redigerPressen og seerne var i stor grad enige om at rett låt vant. Aftenposten kalte seieren «fortjent», og vinnerlåten ble liggende på den norske singellisten i åtte uker.[5][6] I den internasjonale finalen havnet også Norge i øvre halvdel av resultatlisten for første gang siden syvendeplassen i 1973.
Knut Ofstad skrev teksten til «Du ber meg om evighet», men deltok under pseudonymet Harry Halz.[7]
Troen på det norske bidraget gjenspeilte seg også i seertallene for den internasjonale finalen i München. 92 prosent av alle nordmenn over 15 år så finalen, ifølge en ScanFact-undersøkelse gjort for VG. Dette var det mest sette programmet på norsk fjernsyn i 1983.[8] Tallet kan ikke direkte sammenlignes med dagens tv-meter-målinger, som gir et langt mer presist bilde av nordmenns tv-seeing.
Noter
rediger- ^ Kreditert under pseudonymet «Harry Halz»
Referanser
rediger- ^ «Så er det Melodi Grand Prix igjen – radio- og tv-program». Rana Blad. Nasjonalbiblioteket. 26. februar 1983. s. 11. Besøkt 4. desember 2022.
- ^ a b c Bjørg Karin Bjåland (26. februar 1983). «Melodi Grand Prix: Aristenes cupfinale». Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Nasjonalbiblioteket. s. 18. Besøkt 4. desember 2022.
- ^ Marcussen, Tor (10. februar 1983). «Grand Prix-striden løst: Wenche i koret». Aftenposten. s. 56.
- ^ «Melodi Grand Prix 1983 – norsk finale». Norsk rikskringkasting. 26. februar 1983. Besøkt 26. juli 2016.
- ^ «'Do re mi' på den norske singellisten». IFPI Norge. Besøkt 4. desember 2022.
- ^ Marcussen, Tor (28. februar 1983). «Fortjent førsteplass». Aftenposten. s. 48.
- ^ Pedersen, Jostein; Hansen, Kato (2010). Melodi grand prix. Oslo: Schibsted. s. 188. ISBN 9788251636155.
- ^ Berby, Tom (2. januar 1984). «Tigre på topp». Verdens Gang. s. 41.