Metafysikk er den grenen av filosofien som stiller de mest grunnleggende spørsmål. Den kan defineres som læren om tilværelsens grunner og prinsipper, læren omfatter væren og eksistens, det som ligger til grunn for virkeligheten og ikke er del av den fysiske verden.

Selve navnet kommer fra en av Aristoteles’ bøker på 300-tallet før vår tid, som ble kalt τά μετά τά φυσικά (ta meta ta physika, «etter fysikken»), rett og slett fordi den forutgående boken ble kalt φυσικά (physika) og handlet om naturen (vitenskapen). Metafysikk ble derfor brukt til å betegne studiet av fenomenene «bak» eller «over» naturen.

I middelalderen ble metafysikken vanligvis forstått til å bestå av generell og spesiell metafysikk. Den generelle metafysikken (metaphysica generalis) var læren om det værende i og for seg (ontologien). Den spesielle metafysikken (metaphysica specialis) var læren om konkrete værende enheter: Læren om den naturlige verden og dens tilblivelse (kosmologien), læren om den menneskelige sjel (antropologien) og læren om gud (teologien). Disiplinene som utgjorde den spesielle metafysikken, anses per i dag ikke lenger som del av filosofien, men som selvstendige vitenskaper.

Metafysikk defineres imidlertid også på andre måter. I hverdagsspråket brukes adjektivet metafysisk til dels i betydningen «uforståelig» eller «svevende».[1]

Hos for eksempel Karl Popper (1902–1994) betegnes derimot all ikke-vitenskap som metafysikk. Dette betyr imidlertid ikke at Popper mente at metafysikk nødvendigvis bare er «løs spekulasjon» som man godt klarer seg foruten. Tvert imot mente Popper at metafysikk var en nødvendig forutsetning for vitenskap, og at også metafysiske spørsmål skulle gjøres så testbare som mulige.[trenger referanse]

Se også

rediger

Referanser

rediger

Eksterne lenker

rediger