Hopp til innhold

Ian Fleming: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slettet innhold Innhold lagt til
m Tilbakestilte endring av 84.48.217.42 (bidrag) til siste versjon av ZéroBot
Linje 3: Linje 3:


== Bakgrunn ==
== Bakgrunn ==
Fleming hadde [[Skottland|skotske]] foreldre, Valentine og Evelyn Beatrice Fleming, som var henholdsvis offiser og kunstner. Han hadde i tillegg en bror, Peter, som var eit år eldre.
Fleming hadde [[Skottland|skotske]] foreldre, Valentine og Evelyn Beatrice Fleming, som var henholdsvis offiser og kunstner. Han hadde i tillegg en bror, Peter, som var ett år eldre.


Sin litterære interesse fikk unge Ian da han og Peter begynte på [[kostskole]]n [[Burnford]], som var beryktet for sine strenge lærere. Han ble etter hvert utstøtt både av lærere og medelevere, og svarte med å bli en snobb, samtidig som han begravde seg i bøker. Da han var ni, i [[1917]], ble faren drept i et [[Tyskland|tysk]] granatangrep.
Sin litterære interesse fikk unge Ian da han og Peter begynte på [[kostskole]]n [[Burnford]], som var beryktet for sine strenge lærere. Han ble etter hvert utstøtt både av lærere og medelevere, og svarte med å bli en snobb, samtidig som han begravde seg i bøker. Da han var ni, i [[1917]], ble faren drept i et [[Tyskland|tysk]] granatangrep.

Sideversjonen fra 15. des. 2011 kl. 20:48

Ian Lancaster Fleming (født 28. mai 1908 i Mayfair, London, død 12. august 1964) var en britisk forfatter, mest kjent for å ha skrevet romanene om James Bond.


Bakgrunn

Fleming hadde skotske foreldre, Valentine og Evelyn Beatrice Fleming, som var henholdsvis offiser og kunstner. Han hadde i tillegg en bror, Peter, som var ett år eldre.

Sin litterære interesse fikk unge Ian da han og Peter begynte på kostskolen Burnford, som var beryktet for sine strenge lærere. Han ble etter hvert utstøtt både av lærere og medelevere, og svarte med å bli en snobb, samtidig som han begravde seg i bøker. Da han var ni, i 1917, ble faren drept i et tysk granatangrep.

I 1921 begynte han på Eton, der han ble like mye kuet av lærerne som før. Særlig fordi Fleming var en opprørsk student. Men han gjorde seg utmerket i diverse sportsgrener, og han debuterte også som skribent i skolemagasinet, med historien The Ordeal of Caryl St. George.

Fleming forsøkte å komme inn i utenrikstjenesten etter skolen, men mislyktes. I stedet ble han reporter for nyhetsbyrået Reuters i Mellom-Europa i perioden 1931 til 1933. Han ble blant annet sendt til Moskva for å dekke en spionrettssak, der seks britiske ingeniører var på anklagebenken. Han viste seg å være en frekk og slu reporter som klarte å få tak i opplysninger og sende de videre hjem til London.

I 1933 begynte han å jobbe i en bank, med det håp om å bli rik, slik at han kunne leve ut sitt behov for luksus og farefulle fritidsaktiviteter. Men i 1939 dro han, kanskje inspirert av broren som hadde blitt en berømt reisebokforfatter, tilbake til Sovjetunionen som reporter. Ved siden av reporterjobben, sendte han opplysninger om det sovjetiske militæret tilbake til Utenriksdepartementet, helt på eget initiativ.

Da den andre verdenskrig brøt ut, ble Fleming innrullet i marinens etterretningstjeneste. Han ble sekretær til admiral John Godfrey, og ble senere utnevnt til Kommandør. Han ledet en rekke oppdrag fra sin base i London, bl.a. å hindre at tyskerne ødela sine arkiver etter hvert som de trakk seg tilbake.

Ett av Flemings oppdrag førte han til Jamaica, der han likte seg så godt at han på 1950-tallet kjøpte seg en tomt og bosatte seg der. Han tegnet selv huset, og kalte det GoldenEye, som nå er en turistattraksjon. Etter krigen jobbet han som avisreporter, samtidig som han levde det gode liv med sans for fysiske utfoldelser. Han hadde bl.a. et forhold til Ann Rothermere, som på den tiden var gift med Lord Rothermere. Da hun ble gravid, bestemte de seg for at hun skulle skille seg slik at hun og Fleming kunne gifte seg. Og mens han ventet på skilsmissen skrev han Casino Royale, den første James Bond-romanen.

På slutten av 50-tallet møtte Fleming produsenten Kevin McClory og manusforfatteren Jack Wittingham. De tre skrev et manus sammen for å lage en film. Prosjektet falt i grus, og to år senere, i 1961, skrev Fleming boken Thunderball. McClory og Wittingham saksøkte så Fleming, siden de mente at boken baserte seg for mye på manuset de tre hadde skrevet, uten at Fleming hadde kreditert dem. McClory vant rettssaken, og nå måtte det stå på hver utgave av Thunderball: "basert på et filmmanus av Kevin McClory, Jack Wittingham og Ian Fleming." Inntil da hadde Fleming greid å selge filmrettighetene til produsentene Harry Saltzman og Albert R. Broccoli. Og i 1962 hadde Dr. No premiere. Hans venn og partner Peter Garnham fortalte at rett etter filmen skal Fleming ha dratt på en bar, tatt noen drinker før han uttalt om filmen: Dreadful. Simply dreadful. Fleming dro så til Istanbul for å følge filmatiseringen av From Russia With Love. Det går rykter om at han har en liten rolle i filmen. Han fikk også være med på innspillingen av Goldfinger, men rakk ikke å se den ferdige versjonen før han døde.

Også etter ekteskapet fortsatte Fleming sitt jetset-liv. Han skrev ca. en Bond-bok i året, og nøt godt av suksessen de etter hvert medførte. Han fikk også med seg filmatiseringen av Casino Royale, Dr. No og From Russia With Love. Innimellom fikk han også utgitt to dokumentarbøker, Thrilling Cities og The Diamond Smugglers, som inneholdt reportasjer fra The Sunday Times, samt barneboken Chitty-Chitty-Bang-Bang. Ekteskapet til Ann var ikke lykkelig og Fleming hadde lenge slitt med depresjoner. Sammen med en usunn livsstil førte dette til et hjerteinfarkt 12. august 1964.

Livet til Ian Fleming har blitt filmatisert ved tre ganger: I 1989 kom filmen GoldenEye, regissert av Don Boyd og med Charles Dance som Fleming. I 1990 kom Spymaker, The Secret Life of Ian Fleming med Jason Connery som Fleming og Ferdinand Fairfax i regissørstolen. Og i 2005 kom Ian Fleming: Bondmaker, et dokudrama som ble først vist på BBC i august.

Forfatterskap

James Bond

Andre verk

  • The Diamond Smugglers, 1957
  • Thrilling Cities, 1963
  • Chitty-Chitty-Bang-Bang, 1964