Maximilian Hell

Maximilian Hell
Født	15. mai 1720; Banská Štiavnica
Død	14. apr. 1792 (71 år); Wien
Beskjeftigelse	Astronom, fysiker, matematiker, pedagog, naturviter
Utdannet ved	Universitetet i Wien (–); Ján Francisci-Rimavský Gymnasium
Far	Máté Kornél Hell
Søsken	Jozef Karol Hell
Nasjonalitet	Ungarn
Medlem av	Kungliga Vetenskapsakademien
	Maximilian Hell på Commons

Maximilian Hell eller Höll (født 15. mai 1720 i Selmecbánya/Schemnitz i kongeriket Ungarn – nå Banská Štiavnica i Slovakia, død 14. april 1792 i Wien i Østerrike) var en ungarsk astronom tilhørende den katolske presteorden jesuittene. Han var den siste jesuittprest som, på grunn av et kongelig unntak fra jesuittforbudet, besøkte Norge før 1940 (da franske tropper hadde med seg en jesuitt som feltprest til Narvik). Hensikten med reisen til Norge var å foreta astronomiske observasjoner av Venuspassasjen.

Barndom

Maximilian Hell ble født 15. mai 1720 som Rudolf Maximilian Höll i Selmecbánya/Schemnitz i Kongedømmet Ungarn, nå Banská Štiavnica i Slovakia.^[4] Han var den tredje sønnen fra det andre ekteskapet til faren, ingeniør Matthias Cornelius Hell (Matthäus Kornelius Hell) og moren Julianna Staindl. Paret hadde til sammen 22 barn. Ulike registre indikerer at familien var av tysk avstamming, mens Maximilian Hell senere i livet (rundt 1750) erklærte seg som ungarsk.

Utdannelse og karriere

Han trådte inn i jesuittordenens novisiat i Trenčín den 18. oktober 1738, og ble etterpå sendt til Wien der han studerte filosofi. I 1744 ble han satt til å studere matematikk og astronomi, og ble samtidig assistent til pater Joseph Franz (1704–1776), direktøren for det keiserlige stjerneobservatoriet i Wien. Etter virke som dosent i Levoca (Leutschau) i ett år vendte han tilbake til Wien og studerte teologi. Han ble presteviet i 1751.

Han fikk deretter et professorat i matematikk i Klausenberg i 1752. Der var han også med på å etablere et stjerneobservatorium. Han ble der til 1755, da han ble kalt til direktør for det keiserlige observatorium i Wien som etterfølger etter Johann Jacob Marinoni (1676-1755).

Pater Hells viktigste verk var antagelig hans årlige utgivelse av «Ephemerides astronomicæ ad meridianem Vindobonensem», som han stiftet i 1757 og som ble utgitt i mange år fremover.

Magnetterapi

Ved siden av astronomi interesserte han seg også for magnetterapi (magneters påståtte helbredende egenskaper). Ved hjelp av magnetitt arrangerte han magnetiske plater for lindring av smerte, inklusive revmatiske smerter som han selv led under. Dette hadde han gode erfaringer med. Den unge Franz Anton Mesmer, da nettopp uteksaminert fra jesuittenes kolleg i Dillingen i Bayern, fattet interesse for dette, men så i stor grad bort fra magnetene og utviklet egne teorier innen feltet og høstet det meste av æren for nybrottsarbeidet. Senere ble både Hells og Mesmers arbeider og hypoteser underkjent av legevitenskapen, skjønt en utløper av Mesmers hypotese som involverte hypnose holdt seg lenge.

Reisen til Vardø og studiet av Venuspassasjen

Kong Christian VII av Danmark-Norge spurte i 1767 gjennom sin ambassadør hertug Backof i Wien keiserinne Maria-Theresia om pater Hells tjenester for planeten Venus' passasje foran solskiven 3. juni 1769. Det var en prestisjesak for europeiske makter å observere denne sjeldne begivenhet, og 1769 ble et slags «venusår.» Slik sendte f.eks. den britiske konge kaptein James Cook til Tahiti i samme hensikt, og det ble også foretatt observasjoner i Mexico. Festningen i Vardø i Finnmarken ble valgt fordi midnattssolen burde gi ekstra lang observasjonstid. At kongen bad nettopp Hell om å komme, innebar at han suverent satte seg over den danske lovs (av 1683) katolikkforbud med dødsstraff for «munker, jesuitter og lignende papistiske prester» som ble påtruffet i riket.

Keiserinnen sa ja, og Hell kunne, etter å ha innhentet tillatelse fra jesuittergeneralen pater Lorenzo Ricci og fra pave Klemens XIII, velge ut medarbeidere og forberede avreisen, som fant sted i april 1768. Hans ledsager ble legbroren Janos Sajnovics, også han en astronom, men samtidig noe av en lingvist. Dessuten hadde de med seg tjeneren Sebastian og hunden Apropos.

Etter et halvt års reise ankom ekspedisjonen den 11. oktober 1768 Vardø ved Barentshavet. Ved hjelp av sine fullmakter og festningens kommandant major C.H. Eckleff og hans femti knekter, oppførte Hell nå sitt observatorium. Intet av det er igjen i dag, men stedet er markert med en minnetavle. Et huskapell ble også innrettet. Venuspassasjen skulle inntreffe 3. juni 1769. Men Hell kunne i ventetiden også beskjeftige seg med observasjoner av nordlyset, havvannets fosforescens og polarområdets flora og fauna. Sajnovics gjennomførte sin omfattende sammenlignende språkforskning av det samiske språk.

Været var godt på selve dagen, og observasjonene gikk bra.

Dagen da Venuspassasjen skulle inntreffe, begynte imidlertid med tett tåke – noe som ikke er uvanlig på den årstiden. Litt flaks hadde han likevel, for på kvelden ble det klarvær. Perfekte forhold for observasjon. Dermed kunne de avgjørende ytre og indre tangeringene ved Venus’ inntreden på solskiven noteres med god nøyaktighet, kvart over ni på kvelden. Så la imidlertid en svart sky seg over sola, mens resten av himmelen irriterende nok var skyfri.

Men få minutter før Venus skulle forlate Sola forsvant skyen. Og derfor fikk Hell likevel med seg Venus’ utgang også. Resten av oppholdet i Vardø og tilbakereisen til København ble derfor et eneste langt triumftog for jesuittpresten og hans følge.

Hells observasjoner muliggjorde en beregning av den såkalte solparallaksen, hvorved middelavstanden fra jorden til solen kunne utregnes. Hell beregnet verdiene til henholdsvis 8°8' og 149,5 mill. km., forbløffende presist (i dag angis verdiene til 8°79'15" resp. 149.450.000 km.).

De to jesuittene kom tilbake til Wien i august 1770.

Mistanker

Hell var sen med å publisere sine observasjoner. Årsaken var at han først ville offentliggjøre dem for kong Christian VII i en privat audiens. Det fornærmet og forarget resten av det internasjonale astronomimiljøet.

Blant annet grunnet forsinkelsen som utsatte publikasjonen av hans funn, ble Hell etterpå utsatt for mistanker om at han hadde manipulert sine data for å få dem til å harmonere med observasjoner av Venuspassasjen foretatt andre steder i verden. Mistanken ble styrket av den daværende direktør av Wiener-observatoriet, Joseph Johann Littrow, som mente å finne indikasjoner for dem i originalmanuskriptene (jf. Littrows publikasjon «[Hells] Reise nach Wardö und seine Beobachtung des Venus-Durchgangs in Jahre 1769», Wien, 1835).

Maximilian Hell fikk dermed aldri den anerkjennelsen som tilkom ham. Vardø-observasjonene fikk heller ikke den betydningen de fortjente i det internasjonale kappløpet om å finne den nøyaktige avstanden mellom Sola og Jorda. Det internasjonale fagmiljø mente at Hell måtte ha regnet feil. Sannheten var en annen: Hell hadde gjort usedvanlig gode observasjoner i Vardø. Været hadde vært gunstig på de avgjørende tidspunktene, utstyret pålitelig og hans bestemmelser av lengde- og breddegrad presise.

Hell ble ikke renvasket før lenge etter sin død. Innen den hadde en verre begivenhet rammet ham: Oppløsningen av jesuittordenen i 1773. Den gjorde ham til en bitter og skuffet mann. Hans plan for grunnleggelsen av et vitenskapsakademi i Wien ble avvist av keiserinnen. På grunn av pengemangel fikk han ikke utgitt en komplett versjon av sine reiseskildringer. I 1792 døde han etter en lungebetennelse.

Renvasking

Det var ikke før i 1883 at Hells gode navn og rykte ble gjenopprettet da professor Simon Newcomb kunne avvise Littrows falskneripåstander. Newcomb foretok en ny og grundig analyse av dokumentene, og fant at Littrows konklusjoner var uten holdepunkter (jf. artikkelen «On Hell’s alleged falsification ...» offentliggjort i «Monthy Notices of the Royal Astronomical Society», 43 (1883)).

Simon Newcomb klarte å påvise et de angivelige spor etter bruk av viskelær i Hells notater ikke var annet enn resultatet av at papiret var blitt brettet, og at de formentlige korrekturer bare var en utelukkende fortydeligende dobbeltskriving av tallene, annen gang med et annet blekk. Alle viktige nedtegnelser i notatene var foretatt på Vardøhus, understreket den amerikanske astronomen.

Til minne om Hell

Månekrater: Hell-krateret sør på månens jordvendte side er oppkalt etter pater Maximilian Hell (32,4 S, 352,2 Ø, diameter 33,3 km). Det er et av hele 35 månekrater oppkalt etter forskere tilhørende jesuittordenen.

I 1894 oppkalte man i Wien Ottakring (16. Bezirk) en gate etter ham: Hellgasse.

I 2010 ble det satt opp en byste av ham på hans opprinnelige gravsted i Maria Enzersdorfer Friedhof.

Observatoriet i Vardø

Observatoriet Hell hadde latt bygge ble ikke stående. Mannen som i 1773 overtok stillingen som observator i Vardøhus var ikke dyktig nok, og etter fem år returnerte han til Danmark uten å ha foretatt seg noe av vitenskapelig verdi. Observatoriet forfalt og i 1876 var det helt forsvunnet.

Verker

Elementa Algebrae Joannis Crivelli magis illustrata et novis demonstrationibus et problematibus aucta. Vindobonae, 1745. (Bok av Giovanni Crivelli, oppdatert av Maximilian Hell)
Adiumentum Memoriae manuale chronologico-genealogico-historicum. München, 1750 és Ingolstadt, 1763.
Compendia varia praxesque operationum arithmeticarum, itemque regulae aureae simplicis compositae etc. cumprimis ad usus mercatorum et civiles applicatae. Claudiopoli, 1755.
Elementa mathematica naturali philosophiae ancillantia ad praefixam in scholis normam concinnata. I. Elementa Arithmeticae numericae et litteralis seu Algebrae. Claudiopoli, 1755.
Exercitationum mathematicarum partes tres. Vindobonae, 1755.
Ephemerides astronomicae ad meridianum Vindobonensem. Vindobonae 1756-1793.
Exercitationum mathematicarum partes tres, una cum Exercitationibus arithmeticis et regula Rabbatae, Anatocismi et iuris civilis de quarta Falcidia. Viennae, 1759.
Elementa Algebrae Authore R. P. Maximiliano Hell e S. J. Posnaniae, typis S. J. 1760.
Dissertatio complectens calculos accuratissimos transitus Veneris per discum Solis in tertiam Iuni 1769. praedicti, methodosque varias observationem hanc instituendi. Viennae, 1760.
Kurzer Unterricht der Oster-Feyer für den ungelehrten, gemeinen Mann, samt der gründlichen Wiederlegung einer Schrift, welche Herr Christoph Sigismund Schumacher, Calender-Schreiber in Dresden unter den Innschrift: Untersuchung der Oster-Feyer von anno 1700 bis 2500 verfasst u. anno 1760 in Druck gegeben hat. Wien, 1760.
Introductio ad utilem usum Magnetis ex chalybe. Viennae, 1762.
Transitus Veneris ante discum Solis anni 1761. die Astron. 5. Junii calculis definitus et methodo observandi illustratus a Max. Hell S. J. Vindobonae, é.n.
Tabulae Solares ad Meridianum Parisianum, quas novissimis suis observationibus deduxit vir celeberrimus Nicolaus Ludovicus de Caille… Cum supplemento reliquarum tabularum solarium, quas supputavit Maximilianus Hell Astronomus Caesareo-Regius. Editio post primam Parisianam anni 1758 altera et auctior. Vindobonae, 1763.
Tabulae lunares ad meridianum Parisianum, quas supputavit vir Cl. Tobias Mayer. – cum supplemento reliquarum tabularum Lunarium D. Cassini, de la Lande et P. Hell. Bécs, 1763.
Tabulae planetarum Saturni, Jovis, Martis, Veneris et Mercurii ad Meridianum Parisianum, quas supputavit vir cel. D. Ioannes Cassini … correctis typi erroribus et adiectis tabulis perturbationum, aberrationum et nutationum D. de la Lande, D. Euleri, D. Mayer cum earumdem praeceptis concinnatis a P. Max. Hell. Viennae, 1763.
Dissertatio de satellite Veneris a pluribus Astronomis viso, illusione optica. Viennae, 1765.
Elogium Rustici Tyrolensis Petri Anich Oberperfuessensis coloni, tornatoris etc. Viennae, 1766.
Observationes astronomicae ab anno 1717. ad annum 1752. a patribus Soc. Jesu Kögler etc. Pekini factae et a P. Augustino Hallerstein S. J. Tribunalis mathematici Praeside 1772 collectae, ac in Europam missae. Ad fidem autographi Manuscripti edidit P. Hell. Viennae, 1768.
Observatio transitus Veneris ante discum Solis die 3. Junii anno 1769. Wardoëhusii etc. Hafniae, 1770.
Dissertatio de parallaxi Solis ex Observationibus Transitus Veneris 1769. Viennae, 1772.
Methodus astronomica sine usu Quadrantis vel Sectoris aut alterius cuiusvis instrumenti in gradus circuli divisi … elevationem cujusvis in continente siti loci accuratissime determinandi. Wien, 1775.
Max Hell's Schreiben über die alhier in Wien entdeckte Magnetenkur, an einen seiner Freunde. Wien, 1775.
Unpartheiischer Bericht der alhier gemachten Entdeckungen der künstlichen Stahlmagneten in verschiedenen Nervenkrankheiten. Wien, 1775.
Erklärung über das zweite Schreiben Herrn D. Mesmers die Magnetenkur betreffend an das Publikum. Wien, 1775.
Von der wahren Grösse, die der Durchmesser des vollen Mondes zu haben scheint, wenn man mit freyem Auge ansieht. (Beyträge zu den verschiedenen Wissenschaften, 1775.)
Monumenta aere perenniora inter astra ponenda etc. Wien, 1789.
Tabula geographica Ungariae veteris ex historia Anonymi Belae regi notarii. Pestini, 1801.
Sacharum praeservativum adversus scorbutum cum Epistola D. Alberitz Med. Doctoris. (?)

Referanser

^ ^a ^b Autorités BnF, BNF-ID 121586158^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6mm53cp, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Hell, Maximilian (BLKÖ)^{[Hentet fra Wikidata]}
^ G. Balázs, Lajos (2004). «The European scientist: symposium on the era and work of Franz Xaver von Zach (1754–1832): proceedings of the symposium held in Budapest on September 15–17, 2004». Acta Historica Astronomiae. Verlag Harri Deutsch. 24: 46.

Litteratur

Constantin von Wurzbach: «Hell, Maximilian.» I Biographisches Lexikon des Kaiserthums Oesterreich. 8. Del. Kaiserlich-königliche Hof- und Staatsdruckerei, Wien 1862, s. 262–266 (Innscanning).
(de) Karl Christian Bruhns: «Hell, Maximilian». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 11, Duncker & Humblot, Leipzig 1880, s. 691–693.
(de) Konradin Ferrari d’Occhieppo: «Hell, Maximilian.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 473 f. (digitalisering).
(de) Stefan Lindinger: «HELL, Maximilian» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 17, Herzberg 2000, ISBN 3-88309-080-8, sp. 632–636.
Alexander Moutchnik: Forschung und Lehre in der zweiten Hälfte des 18. Jahrhunderts. Der Naturwissenschaftler und Universitätsprofessor Christian Mayer SJ (1719–1783). (Algorismus, Studien zur Geschichte der Mathematik und der Naturwissenschaften, Bd. 54), Erwin Rauner Verlag, Augsburg, 523 Seiten mit 8 Tafeln, 2006. ISBN 3-936905-16-9 Inhaltsverzeichnis (PDF).
Eckart Roloff: Der Venus zuliebe nach Vardø. Anno 1768 reiste ein Jesuit von Wien aus ins nördlichste Norwegen. Warum? Ausgerechnet dort ermittelte er die Entfernung zwischen Erde und Sonne. In: dialog. Mitteilungen der Deutsch-Norwegischen Gesellschaft e. V., Bonn, 28. Jahrgang, Nr. 35, S. 39–42.
Nora Pärr: Maximilian Hell und sein wissenschaftliches Umfeld im Wien des 18. Jahrhunderts. Diss. Universität Wien 2011, online (10 MB, pdf)
Jesuitter i Norge på 1700-tallet Rune P. Thuringer (katolsk.no) publisert 31. mars 2006, lest 13. juli 2019

[hash-fb9fd14c172c69cd15d50c42b4ac5cd47a09051d-1] Autorités BnF, BNF-ID 121586158^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-c0840b7841ec25c9f1cfad9714727918a4e216cd-2] Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6mm53cp, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-e92b4070241e78ac2c7d5a997995de0c5b942d08-3] Hell, Maximilian (BLKÖ)^{[Hentet fra Wikidata]}

[Balazs-4] G. Balázs, Lajos (2004). «The European scientist: symposium on the era and work of Franz Xaver von Zach (1754–1832): proceedings of the symposium held in Budapest on September 15–17, 2004». Acta Historica Astronomiae. Verlag Harri Deutsch. 24: 46.

[1]

[2]

[3]

[4]