Wikipedia

Finnhval

hvalart
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.

Finnhval (Balaenoptera physalus) er en bardehval i finnhvalfamilien (Balaenopteridae). Finnhvalen er den nest største av alle hvalene målt i lengde, bare slått av blåhvalen. Den er utbredt i alle verdenshavene.

Finnhval

Finnhval (Balaena physalus).
Nomenklatur
Balaenoptera physalus
Linnaeus, 1758
Populærnavn
finnhval[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenHvaler
FamilieFinnhvaler
SlektBalaenoptera
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
VU - SårbarUtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
VU - Sårbar

VU — Sårbar[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: marint, fra tropisk til arktisk klima
Utbredelse:
utbredt i alle verdenshavene

Beskrivelse

Finnhvalen blir normalt ca. 19-22,5 meter lang og veier gjerne omkring 45-75 metriske tonn. I sørlige farvann kan den bli opp mot 26,8 meter lang, mens den i nordlige farvann kan bli omkring 24 meter lang. Hunnene blir størst.

Kroppen er strømlinjeformet, nærmest torpedolignende som blåhvalens. Fargen variere fra lyse grå til brunsort, men den er lysere farget på undersiden. Langs høyere flanke går den lyse fargen lenger opp langs siden, helt fram til kjeven. Noen har antydet at dette fenomenet kanskje kan forklares med at denne hvalen som regel svømmer på venstre side når den spiser, og derfor ikke er like lett synlig for rovdyr, eksempelvis spekkhogger. Finnhvalen har 55-100 strupefurer og 520-950 barder som kan bli inntil 90 cm lange.

Systematikk og underarter

Finnhvalens nærmeste slektninger hører hjemme i finnhvalslekten[4], men ikke nødvendigvis i den rekkefølge de listes opp nedenfor (alfabetisk). Det hersker også usikkerhet med hensynet til hvor nært slektskapet er mellom disse hvalene. Noen forskere har nemlig antydet at eksempelvis blåhval kan være nærmere beslektet med gråhval og knølhval enn hvalene i finnhvalslekten.

Det er beskrevet to underarter av finnhval, men det ser ut som om et flertall av forskere mener det skulle vært tre. Alle ser ut til å være enige om at sørlig finnhval (B. p. quoyi) er en egen underart, men nå mener flertallet at finnhval (B. p. physalus) bør deles i en nordlig stillehavsfinnhval og en nordlig atlanterhavsfinnhval. I dag er det imidlertid ikke slik.[5]

Utbredelse

 
Finnhvalen har doble blåsehull

Finnhvalen er en kosmopolitisk hvalart som finnes i alle verdenshavene, både på åpent hav og langs kysten. Det er de eneste arten blant finnhvalene som også habiterer i Middelhavet, men ikke i de østlige områdene av det. Likeledes finnes den fra Antarktis i sør til Arktis i nord, men den oppholder seg ikke nær iskanten eller drivisen. Den finnes heller ikke i Bottenviken og Svartehavet. Det er kjent at den kan holde til i havområder med en dybde på kun 30 meter.

Bestand

Finnhvalen er relativt tallrik, men det finnes ingen sikre estimater for totalbestanden, selv om det finnes relativt sikre opplysninger om bestanden i Nord-Atlanteren. Man vet imidlertid svært lite om bestandene i Stillehavet og på den sørlige halvkule. Finnhval er svært like seihval (Balaenoptera borealis) og brydehval (Balaenoptera edeni), noe som ofte har ført til forvirring omkring hvilken art som har blitt observert. I Sørishavet har det vist seg at mange finnhvaler egentlig var brydehvaler. Det er dessuten kjent, både fra Nord-Atlanteren og Stillehavet, at finnhval og blåhval parer seg og får levedyktig avkom.

Bestandsestimatene for Nord-Atlanteren er variable. I 1995 estimerte den islandske forskeren J. Sigurjónsson at det trolig fantes 50 000-100 000 finnhvaler i Nord-Atlanteren alene, men han oppga ingen forskningsdata som kunne støtte et slikt antall.[6] Andre forskere har derfor forkastet det. Et tidligere estimat (D. E. Sergeant, 1977) anslo bestanden til å være på omkring 30 000-50 000 dyr.[7] Nordmannen Eugen Gravningen Sørmo antydet i 2003 at den såkalte «Vest-Norge bestanden» kun består av et par hundre dyr, mens «Nord-Norge bestanden» trolig teller omkring 2 000 dyr. Sørmo sier også at «Grønland/Island bestanden» teller omkring 10 000 dyr.[8] «Middelhavsbestanden» ble av G. Notarbartolo-di-Sciara m.fl. i 2003 anslått til ca. 3 500 dyr[9], mens «Storbritannia/Spania/Portugal bestanden» har variert fra 7 500[10] til over 17 000[11] dyr.

Bestandsestimatene for det nordlige Stillehavet er svært usikre. Før hvalfangsten tok til for alvor ble bestanden estimert til ca. 42 000-45 000 dyr, hvorav 25 000-27 000 ble antatt å tilhøre den såkalte «amerikanske bestanden». Senere (1975) har det blitt antydet at bestanden var redusert til omkring 38 prosent i amerikanske farvann og 36 prosent i asiatiske farvann, men estimatene er svært usikre.

Bestandsestimatene for den sørlige halvkule er svært varierende og trolig også derfor unøyaktige. IWC antydet i 1979 at bestanden kunne omfatte så mange som 400 000 dyr, men dette estimatet var basert på tellinger gjort i spesielle områder, blant annet gjort av japanske rekognoseringfartøy sør for 30°S. Estimatet støttes ikke av forskning og forkastes av de fleste, nå også av IWC selv.

Atferd

Finnhvalen er relativt sosial og ferdes ofte i små flokker på 6-10 dyr. Flokker på opp mot 100 dyr har blitt observert. Finnhvalen regnes også som en vandrer, men den har ikke et typisk migreringsmønster mellom sommer- og vinterbeite, slik store bardehvaler gjerne har. Dette kan ha sammenheng med at føden for en stor del består av småfisk. Hvalen er derfor ikke like avhengig av syklusen til zooplankton og krill, siden det finnes godt med fisk i både Nord-Atlanteren, Stillehavet og Sørishavet året rundt. For bestanden utenfor vestkysten av Norge er trolig sild viktig føde på ettervinteren og våren (februar-mai), mens krill synes å være hovednæringen om sommeren. Forøvrig er både lodde, brisling og ansjos viktig matfisk for finnhvalen.

Reproduksjon

Man kjenner ikke til alle detaljer omkring finnhvalens reproduksjonsmønster. Paringen foregår for det meste om vinteren og kuene går drektige i underkant av et år (omkring 11 måneder). Hun føder normalt en kalv hvert annet eller tredje år. Paringer utenfor vintersesongen er også kjent, men trolig ikke typisk. Kalven er omkring 6-6,5 meter lang og veier noe under 2 tonn ved fødselen (ca. 1,8 tonn er blitt antydet). Den dier mora til den blir omkring 6-7 måneder gammel, hvoretter den er selvstendig.

Ungdyrene blir kjønnsmodne til ulike tider. Det er dessuten forskjeller mellom de ulike havområdene. I populasjoner som er tette i Nord-Atlanteren kan dette betyr at hvalene først når kjønnsmoden alder når de er omkring 10 år gamle, mens de i mindre tette populasjoner i dette havområdet kan bli kjønnsmodne når de er 6-7 år gamle. Mønsteret Nord-Atlanteren stemmer også overens med mønsteret på den sørlige halvkule. I det nordlige Stillehavet, der populasjonene ikke er like tette, har det imidlertid blitt påvist at finnhvalen når kjønnsmoden alder mye tidligere, selv om dette tidligere hadde omtrent samme mønster som i Nord-Atlanteren. Nå viser imidlertid en analyse fra 1986 (S. Ohsumi[12]) at hunnene blir kjønnsmodne omkring 6 år gamle (mot tidligere 12 år), mens hannene blir det i 4 årsalderen (mot tidligere 11 år).

Fangst

Fangst av finnhval har pågått parallelt med annen kommersiell hvalfangst. Etter at granatharpunen ble tatt i bruk på siste halvdel av 1800-tallet eksploderte fangsten framover mot århundreskiftet og utover på 1900-tallet. Mellom 1904 og 1979 ble det rapportert trekvart million finnhval fanget i Sørisavet alene (IWC 1995), noe som gjør denne arten til den mest jaktede hvalarten.

Norsk hvalfangst på finnhval har pågått langs norskekysten siden kommersiell hvalfangst tok til i 1868. Mellom 1868 og 1904 ble det tatt omkring 10 500 finnhvaler langs kysten av Finnmark alene, og jakten pågikk der til 1971. Mellom 1913 og 1969 ble det tatt mer enn 8 700 finnhvaler utenfor Vest-Norge, noe som ikke inkluderte de nærmere 6 000 som også ble tatt av norske hvalfangere mellom 1910 og 1969 rundt Færøyene.

I det nordlige Stillehavet ble finnhvalen den fredet i 1976, og på den sørlige halvkule fra årsskiftet 1976/1977. I Nord-Atlanteren først fra 1987, selv om IWC innførte kvoter fra 1977. Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) har imidlertid gitt inuittene på Grønland tillatelse til å fortsette sin tradisjonelle fangst av finnhval, etter visse kriterier. Eksport er imidlertid ikke tillatt. Også Island driver fangst, etter sigende forskningsfangst, av finnhval. I juli 2011 la USA fram krav om stopp av dette og framsatte trusler om sanksjoner mot landet om hvafangsten fikk fortsette.[13]

Referanser

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022. 
  2. ^ J.G. Cook (2018). «Balaenoptera physalus (Fin Whale)». IUCN 2018. IUCN Red List of Threatened Species. Besøkt 6. oktober 2019. 
  3. ^ Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av finnhval Balaenoptera physalus som LC for Norge» . Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 30. mars 2023. 
  4. ^ May-Collado, Laura og Agnarsson, Ingi. 2005. «Molecular Phylogenetics and Evolution xxx (2006) xxx–xxx – Cytochrome b and Bayesian inference of whale phylogeny». Science Direct Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.
  5. ^ Office of Protected Resources. 2006. «Draft for Recovery of the Fin Whale (Balaenoptera physalus).» p. I-2. National Marine Fisheries Service, NOAA. June 2006
  6. ^ Sigurjónsson, J. 1995. On the life history and autecology of North Atlantic rorquals. Pp. 425B441 in A.S. Blix, L. Walløe, and Ø. Ulltang (eds), Whales, seals, fish and man. Elsevier Science.
  7. ^ Sergeant, D.E. 1977. Stocks of fin whales Balaenoptera physalus L. in the North Atlantic Ocean. Rep. int. Whal. Commn 27:460B473.
  8. ^ «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann». Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 20. april 2007. 
  9. ^ Notarbartolo-di-Sciara. G., M. Zanardelli, M. Jahoda, S. Panigada, S. Airoldi. 2003. The fin whale in the Mediterranean Sea. Mammal Review 33(2):105-150.
  10. ^ Goujon, M., J. Forcada, and G. Desportes. 1995. Fin whale abundance in the eastern temperate North Atlantic for 1993. Rep. int. Whal. Commn 45:287B290.
  11. ^ Buckland, S.T., K.L. Cattanach, and S. Lens. 1992a. Fin whale abundance in the eastern North Atlantic, estimated from Spanish NASS-89 data. Rep. int. Whal. Commn 42:457B460.
  12. ^ Ohsumi, S. 1986. Yearly change in age and body length at sexual maturity of a fin whale stock in the eastern North Pacific. Sci. Rep. Whales Res. Inst. 37:1B16.
  13. ^ http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.7720548

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Finnhval&oldid=23453452»