Hopp til innhold

Antroposofi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hovedbygningen i Goetheanum. Bygningen brukes som teatersal og til andre sceniske fremførelser. Bygningen er et tidlig eksempel på den «goetheanistiske arkitekturen».

Antroposofi (fra gammelgresk: ἄνθρωπος, ánthropos, «menneske» og σοφία, sophίa, «visdom») kan dels forstås som en esoterisk filosofi grunnlagt av Rudolf Steiner (1861–1925), og dels som den bevegelse, gjerne kalt den antroposofiske bevegelse, som bygger på impulsen fra Steiner. Den antroposofiske bevegelsen har kommet til uttrykk på mange praktiske livsområder, slik som kunst og arkitektur, Steinerskoler, bio(logisk)-dynamisk jordbruk (en av de første formene for økologisk landbruk), antroposofisk medisin, etisk bankvirksomhet, Camphillandsbyer for utviklingshemmede og flere andre områder. Flere av de sosiale aktivitetene er inspirert av Steiners sosiale teori, kalt tregrening. De fleste praktiske aktivitetene forholder seg nokså løst til antroposofien som filosofi, og utgjør en løst sammensatt og uensartet bevegelse.

Som filosofi bygget Steiner antroposofien på elementer fra tysk idealisme, Goethes verdensanskuelse, nyhumanismen, gnostisisme, østlig mystikk og naturvitenskapelige erkjennelser i samtiden. I arbeidet med antroposofiens praktiske anvendelser fikk antroposofien tidlig en sterk vekt på det estetiske med et særegent uttrykk på flere områder. Steiner beskrev antroposofien som «en forsøksmetode for det allmennmenneskelige og for allmenne verdensfenomener». Dermed uttalte han også hvilken holdning han forventet at antroposofien ble møtt med: den er ikke et ferdig og lukket «system», men en arbeidsmåte som bare kan eksistere ved at den er i kontinuerlig utvikling i og mellom mennesker.

Organisering

[rediger | rediger kilde]

Antroposofien utgjør en desentralisert bevegelse bestående av et betydelig antall uavhengige organisasjoner og aktiviteter over hele verden. Antroposophische Gesellschaft – Det allmenne antroposofiske selskap – er hovedorganisasjonen og grunnlagt av Rudolf Steiner. Organisasjonen har hovedkvarter i Goetheanum, med navn etter Goethe, i Dornach i den sveitsiske kantonen Solothurn. Det allmenne antroposofiske selskap er organisert gjennom landsselskap i over 50 land i hele verden, deriblant Norge. Det er nesten 50 000 medlemmer i hele verden. I de enkelte landene slutter medlemmene seg sammen lokale og regionale arbeidsgrupper av ulik karakter. Antroposofisk Selskap i Norge er det norske landsselskapet som ble grunnlagt i 1923. Forløperen ble etablert allerede i 1911 gjennom opprettelsen av Vidarlosjen (Vidargruppen) i Kristiania. Landsselskapene har ingen direkte forbindelse til de praktiske virksomhetene som skole, bankvirksomhet, camphill-landsbyer og landbruk m.fl. Disse går gjerne under fellesbetegnelsen den antroposofiske bevegelse, og har sin oppgave i å virke ut mot samfunnet.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Det allmenne antroposofiske selskap ble opprettet i 1913 etter et brudd med Teosofisk samfunn, der Steiner hadde vært generalsekretær for den tyske seksjonen siden 1902. Rudolf Steiners ledende rolle i selskapet var ubestridt fram til hans død i 1925. Og alle skriftene etter hans virke, har satt sitt preg på bevegelsen siden.

Steiner skrev et tredvetalls bøker og holdt over fem tusen foredrag. De aller fleste av disse er utgitt i bokform, på tysk og også i norsk, svensk eller dansk oversettelse. En rekke av tekstene hans er lagt ut på nettet, både bøker, foredrag og artikler, blant annet på den engelskspråklige siden The Rudolf Steiner Archive www.rsarchive.org.

Antroposofien ble i det 20. århundre en avantgarde-bevegelse som hovedsakelig hadde sin oppslutning blant akademikere og kunstnere. I vår tid er antroposofien blitt mer allment kjent.

Grunntrekk

[rediger | rediger kilde]

Antroposofien inneholder elementer fra klassiske humanistiske og esoteriske tradisjoner som platonisme og gnostisisme. Antroposofiens verdensbilde forutsetter at mennesket og verden eksisterer på ulike plan, sju i alt, hvorav den fysiske virkelighet bare er (deler av) det laveste nivå. Den åndelige virkelighet er det primære; de høyere, overfysiske nivåene, er altså styrende for den fysiske virkelighet.[1]

Steiner beholdt hovedtrekkene i madame Blavatskys teosofi, men mente hun etter hvert hadde kommet under innflytelse fra indiske og andre østlige åndsretninger[2] Han mente østens åndelige disipliner er uegnet for vestens mennesker. Han hentet derfor i stedet fram vestlige esoteriske tradisjoner som rosenkreutzerne.[3] og la også større vekt på vestlig filosofisk tradisjon og ikke minst en åndsvitenskapelig beskrivelse av kristendommen gjennom en rekke foredrag (Johannesevangeliet, Jesus og Kristus, Det femte evangelium m.fl).

Steiner karakteristerte sin lære som en «åndsvitenskap», en moderne vei til utforskning av oversanselige virkelighetsområder. Tilhengerne av antroposofien mener Rudolf Steiners tanker har utvidet det de kaller naturvitenskapens reduksjonistiske og endimensjonale menneske- og verdensbilde. Antroposofien hevdes ikke å være et læresystem, men «en erkjennelsesvei som vil føre det åndelige i mennesket til det åndelige i verdensaltet».

Steiner la vekt på de åndelige ulikhetene mellom ulike raser og folkegrupper. Samtidig vektla han viktigheten av å ikke bedømme et menneske ut fra folke- eller rasekjennetegn. I 1909 uttalte han at «det er nødvendig at den antroposofiske bevegelse i sin grunnkarakter kvitter seg med det rasemessige, at den søker å forene mennesker av alle raser, av alle nasjoner, og dermed slå bro over avgrunnen som finnes mellom ulike menneskegrupper». Han sa videre at i vår tid (1908) må rasebegrepet forsvinne. Vi kan, hevder han, ennå tale om raser, men bare i en betydning som innebærer at det egentlige rasebegrepet mister sin mening.[4]

Antroposofien står i stor gjeld til Goethe og hans fenomenologisk orienterte naturbetraktning. Steiner utvidet det han kalte goetheanisme til å innbefatte tilværelsens åndelige side. Han tok i sin kosmologi klart avstand fra den kartesianske dualismen til fordel for en monistisk filosofi. Han begrunner dette med at "virkeligheten ikke er annet enn innholdet av våre erfaringer, og monismen vet at tenkningen har kraft til å innestå for denne virkelighet".[5]

Som hovedregel regnet Steiner med tre bestanddeler i mennesket; sjel, ånd og legeme. Menneskets åndelige kjerne overlever den fysiske død, og inkarneres etter varierende tid i nye legemer.[1] Steiner betraktet jorden som et livsvesen som hadde utviklet seg gjennom det han karakteriserer som planetariske tilstander. Fra en ren varmesubstans skal jorden gradvis ha fortettet seg til den nåværende mineralske jord. Mennesket skal ha gjennomgått en lignende utvikling, som henger sammen med jordens planetariske tilstander.[6]

Alt som inntreffer i fortid, nåtid og framtid lagres ifølge Steiner i en universell hukommelse, akashakrønikene. Gjennom spesielle øvelser kan mennesket erverve et høyere klarsyn og dermed bli istand til å lese disse krønikene. Steiner hevdet selv å være i besittelse av et slikt klarsyn, og kunne berette detaljert om universets og jordklodens utvikling og blant annet om menneskehetens tidligere eksistens på kontinenter som Lemuria og Atlantis.

Den svenske idéhistorikeren Håkan Lejon mener antroposofien består av to idétradisjoner, som han kaller «bildningshumanism» og «antroposofisk esoterism», der den førstnevnte har sin idéhistoriske bakgrunn i nyhumanismen, mens esoterismen skal ses som en livsanskuelse med teosofiske røtter. Han mener den doble idétradisjonen har ført til langvarige motsetninger.[7]

Praktisk virksomhet

[rediger | rediger kilde]

Rudolf Steiners livsverk er et av de mest omfattende, særegne og omstridte i nyere tid. Ved siden av det som muligens kan være verdens største litterære etterlatenskap (350 bind skrifter og foredrag, eller nærmere 90 000 boksider) omfatter det også en mengde originale kunstneriske, sosiale og faglige fornyelsesimpulser. Steiner vektla alltid selv det aktive, prosessuelle aspektet ved antroposofien mer enn det innholdsmessige: «Antroposofi er bevissthet om det menneskelige i meg», var en av karakteristikkene han ga. Gjennom sin praktiske og sosiale orientering skiller antroposofien seg fra de fleste andre spirituelle retninger i samtiden. I mer enn 100 år har den foregrepet flere gryende innsikter på en rekke områder, for eksempel økologisk landbruk, miljø- og naturforståelse, pedagogikk, terapi og samfunnstenkning, og Steiners arbeid har resultert i en rekke bevegelser.

Antroposofien er kjent for en rekke virksomheter, og blant disse finnes blant annet:

Antroposofi i Norge

[rediger | rediger kilde]

Norge skiller seg ut i internasjonal sammenheng ved at antroposofien har stått usedvanlig sterkt i landets åndselite siden begynnelsen av 1900-tallet.[9] Dette har resultert i at Norge har en rekke godt etablerte antroposofisk orienterte virksomheter, både steinerskoler, biologisk-dynamisk landbruk, bærekraftig bankvesen, arkitektur, kunst og kultur og annet. Impulsene fra bevegelsen har nådd langt ut over bevegelsen selv; dette gjelder ikke minst steinerskolene, men også andre deler av bevegelsens praktiske arbeid. Antroposofene introduserte biologisk-dynamisk landbruk i Norge allerede på 1930-tallet. Denne retningen sto lenge i motsetning til andre økologiske jordbruksmetoder, liksom antroposofien lenge var fiendtlig overfor de nye åndelige strømningene, som slo igjennom på 1970-tallet og seinere, gjerne kalt new age.

Litteraturviteren Tore Rem mener Norge kan beskrives som «antroposofiens fyrtårn i Europa» utfra bevegelsens gjennomslag i forhold til folketallet[9]. «Antroposofien representerer den viktigste alternative kulturen i Norge på 1900-tallet. Den har fremført en viktig, motkulturell modernitetskritikk», mener idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen[9].

Cato Schiøtz er en aktiv og engasjert formidler av antroposofi i mange sammenhenger

I tiårene etter andre verdenskrig var antroposofer svært synlige i norsk kulturoffentlighet, og markerte seg som motstandere av både samnorsk-politikken, enhetsskolen, landssvikoppgjøret, den sosialdemokratiske velferdsstaten, positivismen og teknokratiet[10], og som tilhengere av tysk åndsliv og klassisk diktning på rim.[11] På denne tiden var tidsskriftene Spektrum, Horisont og Janus sentrale fora for norsk antroposofi, det samme var avisen Morgenbladet, hvor antroposofen Øistein Parmann var kulturredaktør, og tildels også Aftenposten. Antroposofene ble stort sett regnet til den politiske høyresiden på 1950-tallet og av mange kulturradikalere oppfattet som direkte reaksjonære, men den gamle kulturradikaleren Hans Fredrik Dahl åpnet i 2009 for at antroposofene snarere var avantgardister[11]. Dahl peker i Norsk idéhistorie[12] også på at den antroposofiske bevegelsen i Norge i stor grad har vært overlappende med riksmålsbevegelsen, og at antroposofer var spesielt aktive i riksmålsbevegelsens aktivistiske fase på 1950-tallet og kampen mot samnorsk. Ifølge Dahl var antroposofene «ideologer for riksmålsbevegelsen. En bevegelse som var veldig sammensatt og som derfor trengte en felles ideologi. Den kunne antroposofene gi dem med sin kobling mellom mytos og språk – det sentrale var skriftspråket som var overlevert fra tidligere generasjoner i diktning og eventyr. En kan si at Steiners lære passet godt med riksmålsbevegelsens metafysiske filosofi»[11]. Tore Rem mener at «det er vanskelig å tenke seg 1950-tallets riksmålskamp uten antroposofene», men nevner at antroposofene hadde sine særegne begrunnelser for sitt engasjement[10] (bl.a. beskrevet i Ernst Sørensens bok Sprogstriden og dens åndelige bakgrunn).

Fetterne Jens Bjørneboe og André Bjerke var to svært synlige norske antroposofer i etterkrigstiden. Bjørneboes roman Jonas blir oppfattet som en av 1950-tallets mest sentrale norske tendensromaner, og er en sterk kritikk av den offentlige skolen og et forsvar for steinerskolene. Romanen setter antroposofien i sammenheng med klassiske dannelsesidealer, en kosmopolitisk holdning og et humanistisk menneskesyn.

Av tidlige antroposofer kan nevnes forfatteren Ingeborg Møller, som tok initiativ til å invitere Steiner til Norge. Andre kjente kulturpersonligheter som sluttet seg til antroposofien tidlig på 1900-tallet var dikteren Olav Aukrust, sangeren Bokken Lasson, anarkisten og teologen Ivar Mortensson-Egnund og forfatteren Alf Larsen. Til de norske pionérene hører også Christian Smit, den første presten i Kristensamfunnet. Andre sentrale personer var Ernst Sørensen, Leif Wærenskjold, Sophus Clausen, Øistein Parmann, Sam. Ledsaak og Niels Magnus Bugge. De siste årene har Cato Schiøtz, Kaj Skagen og Peter Normann Waage gjort seg til talsmenn for antroposofiske idéer i offentligheten.

Nasjonalsosialismen og antroposofien

[rediger | rediger kilde]

I 1921 beskrev Adolf Hitler «gnostikeren og antroposofen» Steiners ideer som «alle disse jødiske metoder» som «bidrar til å ødelegge folkenes normale åndsforfatning».[13] Nasjonalsosialistene hevdet feilaktig også at Steiner var jøde, og beskrev antroposofene som del av en internasjonal konspirasjon.[14] Nasjonalsosialistene satte antroposofene i forbindelse med sine konspirasjonsteorier om jøder og frimurere, med henvisning til at Steiner også var frimurer og at en del sentrale antroposofer hadde jødisk bakgrunn.[14] I 1933 ble antroposofien forbudt i Tyskland.[15]

Det var også en viss overlapping mellom antroposofi og nazisme. Rudolf Hess var bl.a. en ivrig tilhenger av biodynamisk jordbruk. Etter hans flukt til Storbritannia i 1941, ble Waldorfskolene stengt og antroposofisk litteratur beslaglagt. Etterhvert ble mange antroposofer sendt til konsentrasjonsleire.[16]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Rudolf Steiner: Teosofi. Norsk antroposofisk forlag. Oslo 1972
  2. ^ Rudolf Steiner: Spiritualism, Madame Blavatsky and Theosophy. Anthroposophic Press, Barrington MA, 2001
  3. ^ Paul M. Allen A Christian Rosenkreutz Anthology. Rudolf Steiner publications, Blauvelt NY 1968
  4. ^ Overvinnelse av rasisme gjennom antroposofi. Hans-Jürgen Bader, Lorenzo Ravagli
  5. ^ Rudolf Steiner: Frihetens filosofi Forlaget Antropos. Oslo 1978
  6. ^ Rudolf Steiner: Vitenskapen om det skjulte Antroposofisk forlag København 1983
  7. ^ Håkan Lejon, Historien om den antroposofiska humanismen. Den antroposofiska bildningsidén i idéhistoriskt perspektiv 1880 – 1980, doktorgradsavhandling i idéhistorie, Stockholms universitet, 1997, utgitt av Almqvist & Wiksell, ISBN 9122017593
  8. ^ Antroposofisk medicin – en granskning Folkvett nr 2/2002
  9. ^ a b c «Hundre års tosomhet» Arkivert 6. januar 2009 hos Wayback Machine., Morgenbladet
  10. ^ a b «Sin egen far, så å si» Arkivert 21. oktober 2009 hos Wayback Machine., Morgenbladet
  11. ^ a b c På Bjørneboes skuldre. Klassekampen 10.09.2009 s. 25
  12. ^ Hans Fredrik Dahl: Norsk Idéhistorie Bind 5 – De store ideologienes tid. Aschehoug 2001
  13. ^ Cato Schiøtz (2000), Antroposofien i Norge: Noen bemerkninger om forholdet til nazisme, rasisme og øko-fascisme Arkivert 8. september 2011 hos Wayback Machine.
  14. ^ a b Uwe Werner, Anthroposophen in der Zeit des Nationalsozialismus, München (1999), s. 7.
  15. ^ Joseph Howard Tyson (2008), Hitler's Mentor: Dietrich Eckart, His Life, Times, and Milieu, s. 234
  16. ^ Geoffrey Ahern: Sun at Midnight. The Rudolf Steiner Movement and the Western Esoteric Tradition . Wellingborough 1984, The Aquarian Press. ISBN 0850303389

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Antroposofi&oldid=23720842»