Arabisk

«Arabisk» har flere betydninger.

Arabisk
اللُّغَة العَرَبِيّة
Brukt i		Egypt, Algerie, Sudan, Irak, Marokko, Saudi-Arabia, Jemen, Syria, Tunisia, Somalia, Tsjad, De forente arabiske emirater, Jordan, Eritrea, Libya, Libanon, Palestina, Oman, Mauritania, Kuwait, Qatar, Bahrain, Djibouti, Komorene, Israel, Sør-Sudan, Mali, Niger, Iran, Vest-Sahara, Den palestinske selvstyremyndigheten, Spania, Kenya, Senegal, Tanzania, Tyrkia, Aserbajdsjan, Romania, Portugal, Malaysia, Indonesia
Region		Den arabiske verden
Antall brukere		295 000 000 (2010)
Lingvistisk klassifikasjon		Afroasiatisk Semittisk Sentralt Arabisk
Skriftsystem		arabisk skriftsystem
Offisiell status
Offisielt i		Algerie  Azawad (Mali)  Bahrain  De forente arabiske emirater  Djibouti  Egypt  Eritrea  Irak  Jemen  Jordan  Komorene  Kuwait  Libanon  Libya  Marokko  Mauritania  Oman  Palestina  Qatar  Saudi-Arabia  Somalia  Sudan  Syria  Tsjad  Tunisia  Zanzibar (Tanzania)
Normert av		Akademiet for det arabiske språket i Kairo, Det arabiske akademiet i Damaskus, Haut commissariat de la langue arabe, Conseil international de la langue arabe, Akademiet for det arabiske språket i Israel (Israel), Det irakiske vitenskapsakademiet, Tunisiske vitenskapsakademi, Jordan Academy of Arabic
Språkkoder
ISO 639-1		ar
ISO 639-2		ara
ISO 639-3		ara
Glottolog		arab1395
Wikipedia på arabisk Arabisk på Wiktionary

Arabisk (اللغة العربي, al-luġatu l-ʿarabiya (klassisk arabisk utt.), eller العربية, al-ʿarabiya, eller enklere عربي, ʿarabī på standardarabisk eller selv ʿarbī) er et av verdens mest utbredte språk. Rundt 380 millioner har arabisk som morsmål, ifølge Ethnologue (2024). Arabisk er også det liturgiske språket i islam, og Koranen er skrevet på klassisk arabisk. Språket tilhører den semittiske undergruppen av den afroasiatiske språkfamilien.

Klassifikasjon

Arabisk er et språk i den semittiske språkgruppen, og er nært beslektet med for eksempel hebraisk. I likhet med hebraisk stammer arabisk blant annet fra akkadisk. Arabisk som språk er 2000 år gammelt. Tradisjonelt er arabisk klassifisert som et sørvestsemittisk språk, sammen med etiopisk og sør-arabisk.

Standard og dialekt

Arabisk består av standardarabisk (MSA), også kalt fousha [‘s’ og ‘h’ uttalt hver for seg] (اللغة العربية الفصحى, al-luġatu l-ʿarabiyatu l-fuṣḥā) og klassisk arabisk (عربية القرآن, koranisk uttale: ʿarabiyatu l-qurʿāni). MSA er et begrep mest brukt av vestlige lingvister. Arabere selv refererer sjeldnere til dette skillet, og snakker gjerne bare om fousha og dialekt (اللَهْجَة, bl. a. al-lahja). Det finnes også flere lokale talemål eller dialekter. Det er store forskjeller mellom arabiske dialekter, større enn for eksempel mellom skandinaviske språk. Dialektene er regionale, med mange lokale avarter. Det eksisterer også dialekter som blir brukt av spesielle grupper, som nomadefolk (beduiner) eller religiøse minoriteter. Derimot er skriftlig standardarabisk nokså ensartet, slik at man uten større problemer kan lese aviser fra ulike arabiske land.

Vestlige språkforskere har betegnet den arabiske språksituasjonen som diglossi. Dette betyr at standardspråket regnes som et tillært språk. Ingen har MSA som morsmål selv om mange velutdannede personer kan hevde høy kompetanse i talt MSA. Kunnskapen om dette språket kommer gjennom utdanning, religiøse skoler, media og lignende institusjoner.

Fordi analfabetisme fortsatt er utbredt i deler av den arabiske verden, har mange brukere av diverse dialekter liten eller ingen kunnskap i MSA. Muntlig realisering av MSA (slik som i radio og fjernsyn) kan derfor ofte falle for døve ører.

Geografisk utbredelse

Språket snakkes i Midtøsten og Nord-Afrika. Nesten alt av arabisk tekst skrives på MSA. Når det gjelder det skrevne ord er altså MSA så å si helt enerådende, både i aviser, magasiner, blader og når det gjelder faglitteratur og skjønnlitteratur. MSA er også det som brukes mest i TV og radio, samt det språket som anvendes i alle formelle sammenhenger. MSA bygger på klassisk arabisk. Grammatikken er nesten uendret, men ordbruken skiller seg vesentlig fra historisk bruk; det fins mengder av semantiske nytolkninger.

Skriftsystem

Det er et eget arabisk alfabet for det arabiske språket, og skrives fra høyre mot venstre. I tillegg finnes det skrifttegn for korte vokaler, kasusendelser, ligaturer og diakriter. Disse skrifttegnene brukes i liten grad i vanlig skrift, men i Koranen og enkelte andre religiøse tekster. I moderne bruk brukes disse skrifttegnene ellers bare i situasjoner der misforståelser ellers kan oppstå.

Grammatikk

Alle arabiske ord har røtter, og disse røttene består som regel av to eller tre konsonanter. Alle ord innen en bestemt rot er relaterte. Når man har lært seg hvordan dette fungerer, kan en gjette seg fram til meningen av et ukjent ord, om man kjenner et annet ord i samme rot.

MSA et VSO-språk, det vil si at verbet normalt kommer først i en setning, etterfulgt av subjektet og deretter objektet, som i eksemplet yuḥibbu al-māliku al-mālikata (elsker kongen dronningen) – «Kongen elsker dronningen». I dialektene er den vanligste setningsoppbygningen SVO, altså som i norsk: (Egyptisk dialekt) ana šarabt al-'ahwe – «Jeg drakk kaffe».

Verb

الفعل al-fiᶜl

Arabiske verb er basert på røtter, oftest tre konsonanter (noen ganger fire), som går igjen gjennom alle paradigmene. Foran, bak og mellom disse rotkonsonantene fylles vokalmønstre og konsonantprefiks, -suffiks og -infiks. Roten representerer en semantisk kjerne (f.eks. ’’k-t-b’’ «å skrive», ’’q-t-l’’ «å drepe», ’’ḥ-b-b’’ «å elske»). Fra roten dannes substantiv, adjektiv og verb. Roten kan forekomme i femten ulike former, og det er disse som utgjør bøyningsstammen til verbene. Formene assosieres med ulike semantiske funksjoner, men ikke alle røtter tar i bruk alle former, så formene bør helst ses som leksikalske kategorier. Rotkonsonanten kan betegnes av R₁, R₂ og R₃ for henholdsvis den første, andre og tredje rotkonsonanten.

Former

Her presenteres verbstammen i verbets ti former. Når disse stammene konjugeres kobles de sammen med prefiks og suffiks for å danne fullstendige verbformer.

De arabiske verbformene

	Mønster – Perfektiv	Mønster – Imperfektiv	Semantisk funksjon	Eksempel
Form I	R1-a-R2-a/i/u-R3- (katab-, ᶜalim-, kabur-)	-R1 -R2-a/i/u-R3- (-ḏhab-, -rjiᶜ-, -ktub-)	Grunnbetydningen av roten	katab- كَتَب "å skrive"
Form II	R1-a-R2-R2-a-R3- (darras-)	-R1-a-R2-R2-i-R3- (-darris-)	Kausativ av transitiv form I	ᶜallam- عَلَّم "å lære bort (= få noen til å vite)" < ᶜalim- عَلِم "å vite"
			Transitiv av intransitiv form I	ǧaddad- جَدَّد "å fornye, gjøre ny" < ǧadda جَدَّ "å være ny "
			Intensiv(ert) eller repetitiv handling	kassar- كَسَّر "å knuse"
			Denominativ	ṣawwar- صَوَّر ”å fotografere” < ṣūra صورَة ”fotografi”
Form III	R1 - ā - R2 - a - R3 - (sāᶜad-)	- R1 - ā - R2 - i - R3 - (-sāᶜid-)	Assosiativ handling	sāᶜad- ساعَد ”å hjelpe (en annen)”
			Resiprok handling	rāsal- راسَل ”å brevveksle”
			Forsøkt handling	sābaq- سابَق ”å konkurrere (forsøke å komme først)”
Form IV	ᵓa-R1-R2-a-R3- (ᵓafraḥ-)	-R1-R2-i-R3- (-friḥ-)	Kausativ av intransitiv form I	ᵓawḍaḥ- أَوْضَح "å forklare, gjøre tydelig" < waḍaḥ- وَضَح "å være tydelig"
			Dobbelt transitiv av transitiv form I	ᵓaᶜṭā أَعْطَى ”å gi noen noe”
			Kan sammenfalle med form II	ᵓaḫbar- أَخْبَر ”å informere” = ḫabbar- خَبَّر ”å informere”
Form V	ta-R1-a-R2-R2-a-R3- (takallam-)	-ta-R1-a-R2-R2-a-R3- (-takallam-)	Refleksiv/medium-passiv av form II	tanaṣṣar- تَنَصَّر "å bli kristen" < naṣṣar- نَصَّر "å gjøre noen kristen"
			Resultativ av form II	takassar- تَكَسَّر ”å knuses/å knuse seg”
			Gradvis utvikling	taḥassan- تَحَسَّن ”å forbedre, bli forbedret”
			Ta på seg en oppførsel, å late som	taᵓassaf- تَأَسَّف ”å være/spille lei seg”
Form VI	ta-R1-ā-R2-a-R3- (taᶜāwan-)	-ta-R1-ā-R2-a-R3- (-taᶜāwan-)	Resiprok av form III	taᶜānaq- تَعانَق ”å omfavne hverandre”
			Gradvis forandring	taḍāᵓal- تَضاءَل ”å bli mindre”
			Å late som noe	taǧāhal- تَجاهَل ”å late som man ikke vet"
Form VII	in-R1-a-R2-a-R3- (indaras-)	-n-R1-a-R2-i-R3- (-ndaris-)	Passiv av form I	indaras- اِنْدَرَس "å bli utryddet" < daras- دَرَس "å utrydde"
			Resultativ - konsekvens av form I (antikausativ)	infataḥ- اِنْفَتَح "å åpne seg" < fataḥ- فَتَح "å åpne"
			Admissiv - å la seg utsettes for noe	inḫaḍaᶜ- اِنْخَضَع "å la seg lure" < ḫaḍaᶜ- خَضَع "å lure"
Form VIII	in-R1-a-R2-a-R3- (iltamas-)	-n-R1-a-R2-i-R3- (-ltamis-)	Refleksiv av form I	iftaraq- اِفْتَرَق "å gå istykker" < faraq- فَرَق "å dele"
			Resiprok handling/tilstand	ištabah- اِشْتَبَه "å ligne på hverandre"
			Samme funksjoner som form VII, spesielt hvis R1 = ء,و,ي,ر,ل,ن	intafaḫ- اِنْتَفَخ "å bli blåst opp" < nafaḫ- نَفَخ "å blåse opp"
Form IX	i-R1- R2-a-R3-R3- (iṣfarr-)	R1-R2-a-R3-R3- (-ṣfarr-)	Stativ/inkoativ med farger	iḥmarr- اِحْمَرّ "å være/bli rød" < ᵓaḥmar أَحْمَرُ "rød"
			Stativ/inkoativ med fysiske trekk	izwarr- اِزْوَرّ "å være/bli skjeløyd" < ᵓazwar أَزْوَرُ "skjeløyd"
Form X	ista-R1-R2-a-R3- (istarhan-)	-sta-R1-R2-i-R3- (-starhin-)	Å kreve eller spørre om noe	istafsar- اِستَفْسَر "å kreve/be om forklaring"
			Estimativ/deklarativ - å anse noe for å være	istaḥsan- اِستَحْسَن "å anse for å være bra"
			Refleksiv av form IV	istaᶜadd- اِسْتَعَدّ "å forberede seg" < ᵓaᶜadd- أَعَدّ "å forberede"

Konjugasjoner

اقتران iqtirān

Arabiske verb bøyes etter tre tall (entall, totall og flertall), tre personer (1., 2. og 3.) og to kjønn (hankjønn og hunkjønn). Noen av disse sammenfaller og det komplette antallet bøyningsformer i en verbkategori er tretten. Arabisk verbkonjugasjon tar to hovedformer: suffikskonjugasjon og prefikskonjugasjon. Hvorvidt det arabiske systemet baserer seg på et tids- eller aspektskille er ikke avklart, og derfor verserer mange ulike navn på de to konjugasjonene. Suffikskonjugasjonen kalles ofte perfekt(iv)/fortid (الماضي). Prefikskonjugasjonen kalles imperfekt(iv)/nåtid/presens (المُضارِع). Prefikskonjukgasjonen bøyes i fire modi: indikativ, konjunktiv/subjunktiv, jussiv og imperativ. Verbet har også tre infinitte former: verbalnomen, aktiv partisipp og passiv partisipp.

Finitte former					Infinitte former
Perfektiv	Imperfektiv				Verbalnomen	Partisipper
	Indikativ	Konjunktiv	Jussiv	Imperativ		Aktiv partisipp	Passiv partisipp

Suffikskonjugasjon / perfektiv

Endelser som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til perfektivstammen.

			Arabisk form av verbet k-t-b "å skrive"
Entall (sg.)	3.m	katab-a	كَتَبَ
	3.f	katab-at	كَتَبَتْ
	2.m	katab-ta	كَتَبْتَ
	2.f	katab-ti	كَتَبْتِ
	1.c	katab-tu	كَتَبْتُ
Totall (du.)	3.m	katab-ā	كَتَبَا
	3.f	katab-atā	كَتَبَتَا
	2.c	katab-tumā	كَتَبْتُمَا
Flertall (pl.)	3.m	katab-ū	كَتَبُوا
	3.f	katab-na	كَتَبْنَ
	2.m	katab-tum	كَتَبْتُم
	2.f	katab-tunna	كَتَبْتُنَّ
	1.c	katab-nā	كَتَبْنَا

Prefikskonjugasjon / imperfektiv

Prefiks og suffiks som markerer tall (entall, totall, flertall), person (1., 2., 3.) og kjønn (hankjønn (m), hunkjønn (f), felleskjønn (c)) legges til imperfektivstammen. Denne tabellen viser imperfekt i indikativ modus.

		Arabisk form av verbet k-t-b "å skrive"
		I, V, VI, VII, VIII, IX, X form		II, III, IV form
Entall (sg.)	3.m	ya-ktub-u	يَكْتُبُ	yu-kattib-u	يُكَتِّبُ
	3.f	ta-ktub-u	تَكْتُبُ	tu-kattib-u	تُكَتِّبُ
	2.m	ta-ktub-u	تَكْتُبُ	tu-kattib-u	تُكَتِّبُ
	2.f	ta-ktub-īna	تَكْتُبِينَ	tu-kattib-īna	تُكَتِّبِينَ
	1.c	ᵓa-ktub-u	أَكْتُبُ	ᵓu-kattib-u	أُكَتِّبُ
Totall (du.)	3.m	ya-ktub-āni	يَكْتُبَانِ	yu-kattib-āni	يُكَتِّبَانِ
	3.f	ta-ktub-āni	تَكْتُبَانِ	tu-kattib-āni	تُكَتِّبَانِ
	2.c	ta-ktub-āni	تَكْتُبَانِ	tu-kattib-āni	تُكَتِّبَانِ
Flertall (pl.)	3.m	ya-ktub-ūna	يَكْتُبُونَ	yu-kattib-ūna	يُكَتِّبُونَ
	3.f	ya-ktub-na	يَكْتُبْنَ	yu-kattib-na	يُكَتِّبْنَ
	2.m	t-ktub-ūna	تَكْتُبُونَ	tu-kattib-ūna	تُكَتِّبُونَ
	2.f	ta-ktub-na	تَكْتُبْنَ	tu-kattib-na	تُكَتِّبْنَ
	1.c	na-ktub-u	نَكْتُبُ	nu-kattib-u	نُكَتِّبُ

Dialekter

MSA skrives i aviser, men brukes ikke muntlig i uformelle, dagligdagse sammenhenger. Her er det «dialekter» eller mer presist talemålet som kommer inn i bildet, nemlig den regionale arabisken. Denne varierer sterkt fra område til område.

Talemålsarabisk kan deles opp i hovedsakelig to hovedgrupper, vest- og østarabiske dialekter. De vestarabiske dialektene tales i hele Nord-Afrika med unntak av Egypt. De østarabiske dialektene anvendes i Midtøsten og Egypt. Talemålsarabisk skrives sjelden – med unntak av dialogpartier i for eksempel et dramamanuskript. Den største og best forståtte arabiske dagligdagsarabisken er egyptiskarabisk. Dette skyldes i det alt vesentlige egyptiske filmer og TV-serier. De vestarabiske dialektene er de som har de største variasjonene, og de som er mest påvirket av andre språk, som fransk, berbisk og andre språk.

Kommunikasjon mellom vestarabiske og østarabiske dialektbrukere kan by på store problemer. Det har vært vanlig å vurdere dialektbruk i offentlige sammenhenger som noe negativt. Men i de senere årene er dialektbruk i offisielle sammenhenger blitt mer utbredt. Dette varierer sterkt mellom regionene, men blant annet i Egypt og deler av Levanten er det i politiske sammenhenger vanlig å bruke dialekt med stort innslag av ord fra MSA. Dette er for eksempel svært utbredt i Libanon. Noen lingvister kaller dette for wusta, «mellom-fousha».

Arabisk er også det offisielle religiøse språket i islam. Koranen er skrevet på klassisk arabisk, også kjent som koransk arabisk. Dette var talespråket i Hijaz for rundt 1400 år siden, da Muhammed levde. Det har en del fonetiske avvik fra det man vanligvis betrakter som klassisk arabisk.

Historie

I den arabiske språkhistorien deles utviklingen av det arabiske språket i to eller tre utviklingsfaser. al-jahiliyya (ignoransens periode) betegner språksituasjonen før islam. al-arabiyyatu al-fuṣḥâ (Det klare arabiske språket) eller fuṣḥâ at-turâth er det klassiske arabiske språket, brukt i Koranen og Hadith og i skriftlig og formell arabisk i den tidlige islamske perioden. Språket var ikke standardisert før åpenbaringen av Koranen. Moderne arabisk blir av og til omtalt som et eget språkhistorisk stadium også i den arabiske språkforskningen, fuṣḥâ al-hadîth. Dette begrepet er tilsvarende det vestlige språkforskere kaller Modern Standard Arabic (moderne standardarabisk), eller forkortet til MSA.

Det er uenighet om hvorvidt det koranske språket tilsvarer talemålet til beduinene i Hijjaz-området under den islamske profeten Mohammeds levetid. Vestlige språkforskere vil hevde at Koranen lå nært en samtidig poetisk standard (høyspråk), mens det tradisjonelle islamske synet er at Koranen ble åpenbart slik stammene i Mekka snakket. Det fantes dialektalske forskjeller mellom stammene i øst- og vest-arabia, noe som også kommer til syne i jahiliyya-litteraturen.

Under den islamske ekspansjonen spredte det arabiske språket seg til områder der arabisk tidligere ikke ble snakket. Gradvis erstattet arabisk lokale talemål, blant annet i Syria, Irak og Egypt og senere delvis i Nord-Afrika. De første arabiske dialektene skal ha oppstått i militærgarnisonene der de islamske hærene forskanset seg. Språket ble forenklet og tok opp i seg ord og uttrykk fra de lokale talemålene. Dette ses blant annet i Egypt, der mange ord og uttrykk på egyptisk dialekt er hentet fra det koptiske språket.

Videre oppsto det etter hvert et skille mellom dialektene i byene og i nomadestammene. Dette skillet blir på arabisk kalt ḥâydari og biddawi («sivilisasjonsspråk» og «beduinspråk»). Dialektene kan i mange situasjoner skille seg sterkt både syntaktisk og morfologisk fra standardarabisk. I dag mener enkelte språkforskere å se tendenser til at de arabiske dialektene nærmer seg hverandre på grunn av felles massemedia, blant annet film og satellitkanaler i den arabiske verden. Den egyptiske filmindustrien og musikk-kanalene er ofte siterte eksempler. Samtidig er mange av dialektene utenfor byene i nedgang på grunn av sterk urbanisering i de fleste områdene av den arabiske verden.

Se også

• Arabia
• Arabisk alfabet
• Arabere

Litteratur

• Pål Kristian EriksenNye språk i Norge. En språkodyssé Pax 2019 ISBN 9788253040325
• Anne Hvenekilde (1981). Snakker du norsk? - Norsk arabisk ordliste. Cappelen. ISBN 8202020646. 

Eksterne lenker

• (en) Arabic language – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Arabic, UCLA Language Materials Project University of California Los Angeles (UCLA).