Den russisk-østerrikske tyrkerkrig (1736–1739)

Den russisk-tyrkiske krig 1736–1739
Konflikt: Del av russisk-tyrkiske kriger og De osmansk-habsburgske krigene
	; Den russiske feltmarskalken Burkhard Christoph von Münnich
Dato	20. mai 1736 – 18. september 1739
Sted	Kaukasus, Azov, Krim, Ukraina, Balkan
Resultat	Status quo ante bellum
	Stridende parter
Det russiske keiserdømmet; Keiserdømmet Østerrike	Det osmanske rike; Krim-khanatet
	Kommandanter og ledere
Burkhard Christoph von Münnich; Peter von Lacy; Frans Stefan av Lothringen	Mahmud I
	Styrker
62 000 under Münnick; 28 000 under Lacy	Ukjent

Den russisk-østerrikske tyrkerkrig i årene 1736 til 1739 (også kalt 4. russiske tyrkerkrig og 7. østerrikske tyrkerkrig) var en krig ført av de allierte landene Russland og Østerrike mot Det osmanske rike.

Russisk posisjonering før krigen

Krigen ble utløst av problemer som oppstod etter Den polske tronfølgekrig og som følge av en rekke mindre angrep fra Krim-tatarer. Samtidig forsøkte Russland å utvide sitt territorium til Svartehavet, mens Østerrike ønsket å erobre områder på Balkan. Konflikten inngikk i en rekke av konflikter mellom Russland og Østerrike på den ene siden og tyrkerne på den andre.

Da krigen brøt ut, hadde Russland sikret seg en gunstig posisjon som følge av at de hadde lyktes med å oppnå en rekke avtaler med Perserriket i årene 1732 til 1736, en periode hvor perserne også var i krig med Det osmanske riket. I tillegg hadde russerne sikret seg polsk støtte ved å bidra til at August III fikk den polske tronen på bekostning av den franskstøttede Stanisław I Leszczyński. Frankrike støttet også Det osmanske riket.

Krigsforløpet

Casus belli var de stadige angrepene fra Krim-tatarene i Kaukasus. I 1736 vurderte de russiske militære myndighetene det for nødvendig å innta Azov og Krim. 20. mai 1736 krysset den russiske hæren ved Dnepr med 62 000 mann under ledelse av feltmarskalk Burkhard Christoph von Münnich. Han inntok den osmanske festningen ved Perekop på Perekopeidet og Bakhtsjysaraj 17. juni. Epidemier og mangel på forsyninger førte imidlertid til at Münnich måtte trekke de russiske soldatene tilbake til Ukraina.

19. juni erobret imidlertid en russisk styrke på 28 000 mann ved Don under ledelse av grev Peter von Lacy og med støtte fra marinefartøyer på elven festningen ved Azov. I juli året etter inntok Münnick den osmanske festningen ved Otsjakiv og marsjerte senere samme måned mot Krim og slo styrkene fra Krim-khanatet i en rekke mindre slag før Karasubazar på Krim ble erobret. Men nok en gang måtte russerne trekke seg tilbake på grunn av den vanskelige forsyningssituasjonen.

I 1738 gikk Østerrike inn i krigen på russisk side, men militært sett var dette året rolig, mens det pågikk mislykkede fredsforhandlinger. 17. august 1739 sto det et større slag ved Khotyn i Ukraina, hvor de russiske styrkene under ledelse av Münnick slo styrkene fra Det osmanske riket og inntok den osmanske festningen der, samt byen Iaşi. Samtidig slo de osmanske styrkene Østerrike på Balkan og disse undertegnet 21. august en separatfred i Beograd.

Dette, kombinert med frykt for en svensk invasjon, gjorde at russerne inngikk en fredsavtale med Det osmanske riket 18. september i Nevşehir.