Hopp til innhold

Eugenikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Eugenikk (gresk ευγενής [eugenés] = «av god avstamning»), også kjent som rasehygiene eller arvehygiene, er en anvendt vitenskap og et sosialpolitisk program som tar sikte på å forbedre arvelige egenskaper i en befolkning. Eugenikk som vitenskap ble grunnlagt av Francis Galton i andre halvdel av 1800-tallet. Fagets selvforståelse var at det utgjorde en del av folkehelseforskning og var en anvendt gren av evolusjonsbiologien og genetikken. Eugenisk politikk ble satt ut i livet i mange land og med bred politisk støtte, spesielt fra 1920- til 1960-tallet. I dag forbindes begrepet fremfor alt med nasjonalsosialismens totalitære og rasistiske versjon av rasehygienen. Eugenikken har derfor ikke lenger nevneverdig støtte blant forskere, politikere eller i befolkningen,[1] selv om skillet mellom eugenikk og dagens humangenetiske rådgivning ikke er absolutt.

Eugeniske virkemidler varierte sterkt mellom land og tidsepoker, og omfattet bl.a. hygieneopplæring, familieplanlegging, prevensjon, sterilisering, abort, ekteskapsforbud, innvandringsbegrensning, internering og, i siste instans, drapeutanasi»). Tiltakene ble stort sett iverksatt under statlig kontroll, men kunne være basert på frivillighet (ren informasjon), obligatorisk rådgivning, økonomiske incentiver eller tvang.

Definisjoner

[rediger | rediger kilde]

Francis Galton selv ga følgende definisjon:

  • «Eugenikk er vitenskapen som handler om alle påvirkninger som forbedrer en rases medfødte egenskaper».[2]

Rasehygiene ble av Alfred Ploetz definert på følgende måte:

  • «Rasehygiene er bestrebelsene etter å holde slekten frisk og gjøre dens anlegg fullkommen».[3]

Dagens vitenskapshistorikere definerer eugenikk som:

Eugenikk, rasehygiene og arvehygiene ble stort sett brukt synonymt. I den grad tilhengerne la forskjellige betydninger i ordene, ble rasehygiene oppfattet som et videre begrep, som ikke bare handlet om befolkningens egenskaper (kvalitet), men også omfattet måter å øke befolkningsveksten på (kvantitet).[5]

Positiv og negativ eugenikk

[rediger | rediger kilde]

Det skilles mellom positiv og negativ eugenikk. Mens positiv eugenikk oppmuntrer til flere barn fra personer med antatt heldige egenskaper, vil negativ eugenikk begrense antall barn fra personer med antatt uheldige egenskaper.[6]

Både positiv og negativ eugenikk kan i utgangspunktet basere seg på frivillighet eller på tvang. Frivillig eugenikk er familieplanlegging basert på opplysning eller rådgivning. Tvang kan ta (og har tatt) alle former fra f.eks. økonomiske incentiver (at visse sosiale støtteordninger var forbeholdt kvinner som «frivillig» lot seg sterilisere) via sterilisering uten samtykke til – i ytterste konsekvens – drap på individer med uønskede egenskaper («eutanasi»). Positiv ufrivillig eugenikk kan basere seg på at staten tar seg av partnervalget for individer med ønskede egenskaper. Nasjonalsosialistenes Lebensborn-program hadde trekk i denne retningen.

Begrepshistorie

[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen eugenikk (eugenics) ble innført i 1883 av Francis Galton. Han lette etter «et kort ord som beskriver vitenskapen om å forbedre populasjoner [science of improving stock], som på ingen måte er begrenset til spørsmål om veloverveid partnervalg, men som, spesielt når det gjelder mennesket, tar høyde for alle påvirkninger som selv i minste grad øker de mer egnede rasenes eller slektenes sannsynlighet til raskt å få overhånd over de mindre egnede enn de ellers ville ha hatt.»[7]

Begrepet rasehygiene (Rassenhygiene) ble innført i 1895 av Alfred Ploetz og var ment som et tyskt synonym for eugenikk.[8] I Norge brukte man frem til andre verdenskrig hovedsakelig ordet rasehygiene, mens man i dag nesten utelukkende bruker navnet eugenikk.

Eugenikk og rasehygiene er i dag sterkt negativt ladede ord, men var opprinnelig nøytralt eller positivt ladet. Den negative konnotasjonen er av forholdsvis ny dato; skiftet skjedde ikke rett etter andre verdenskrig, som jevnlig blir påstått, men mot slutten av 1960-tallet (muligens som et ledd i 1968-generasjonens oppgjør med foreldrenes ideologier[9]). At de eugeniske fagtidsskriftene endret navn i denne perioden kan ses på som et symptom på dette skiftet i opinionen (Annals of Eugenics ble i 1954 omdøpt til Annals of Human Genetics; Eugenics Review og Eugenics Quarterly i 1969 til Social Biology resp. Journal of Biosocial Science). Det britiske Eugenics Society skiftet imidlertid navn til Galton Institute så sent som i 1989.

Eugenikkens metoder

[rediger | rediger kilde]

Eugenikken benyttet seg av en lang rekke metoder, og ikke alle var like utbredte eller lovlige i alle land. En oversikt over eugenikkens virkemidler omfatter:

  • Negativ eugenikk
    • Lover som begrenset ekteskap for personer med uønskede egenskaper. Den første slike loven ble innført allerede i 1895 i USA (Connecticut). Lignende lover fulgte i Sveits (1907), Sverige (1915), Mexico (1917), Danmark (1922), Sovjetunionen (1926), Finland (1929), Tyskland (1935), Iran (1938), Frankrike (1942). Mens noen lover innebar et faktisk ekteskapsforbud for mennesker med bestemte lidelser, ga andre bare hjemmel for et obligatorisk «ekteskapskurs».
    • Lover som tillot institusjonalisering av «åndssvake» ble f.eks. innført av New Zealand i 1911 og Storbritannia i 1913. Målet med institusjonalisering var å holde kjønnene adskilt og således hindre de berørte i å få barn.
    • Lover som begrenset innvandring etter eugeniske kriterier. Disse begrenset ikke bare innvandringen av bestemte, uønskede folkegrupper (spesielt østasiater, som ble omtalt som «den gule fare»), men også av «alle idioter, åndssvake, evneveike, fallesyke, vanvittige»[10], en bestemmelse som spesielt rammet hvite europeere. Slike lover ble bl.a. vedtatt i Australia (1901), Canada (1911) og USA (1917/1924).
    • Kampanjer for prevensjon, fødselskontroll og familieplanlegging. Dette innebar i flere land legalisering av abort og opprettelsen av abortklinikker. I begynnelsen var slike tiltak spesielt rettet mot fattige samfunnslag, men kom etter hvert alle innbyggere til gode og mistet dermed sitt eugeniske preg.[11]
    • Lover som tillot sterilisering av personer med uønskede egenskaper. Den første slike loven ble vedtatt i USA (Indiana) i 1907. I  løpet av de følgende tiår fulgte tilsvarende lover (samtlige vedtatt med komfortable flertall) i 17 andre amerikanske stater, i Sveits, Canada (1928), Danmark (1929), Mexico (1932), Tyskland (1933), Norge, Sverige (1934), Finland (1935), Island (1938) og Japan (1940). I utgangspunktet var det snakk om frivillig sterilisering, men graden av frivillighet var ikke nødvendigvis stor; «åndssvake» ble ikke alltid spurt om sin mening, og selv tilregnelige personer ble delvis satt under press, f.eks. ved at sterilisering ble satt som krav for trygdeytelser, abort, ekteskapsinngåelse eller for å slippe ut av institusjon. Noen lover ga eksplisitt hjemmel for tvangssterilisering (Japan, Sveits [Vaud], Tyskland, Danmark etter en lovrevisjon i 1935, og Norge i perioden mellom 1942 og 1945).
    • «Eutanasi». Drap på utviklingshemmede, som ble omtalt som «uverdig liv», var den ytterste konsekvens av en inhuman eugenikk og ble gjennomført av nasjonalsosialistene mellom 1939 og 1944.
  • Positiv eugenikk
    • Opplæring i personlig hygiene og barnestell. For å redusere barnedødelighet gjennomførte noen land kampanjer eller kurs med opplæring til fremtidige eller vordende mødre.
    • Tilrettelegging av svangerskap og fødsel. Opprettelsen av fødselsklinikker i 1900-tallets første tiår var et resultat av eugenisk politikk.
    • Belønning av barnerike. Barnerike familier ble delvis belønnet gjennom priser eller utmerkelser (USA, Sovjetunionen, moderkorset i Tyskland). Ofte var slike utmerkelser forbeholdt familier som kunne dokumentere ønskelige arveegenskaper.
    • Statlig arrangerte stevnemøter mellom personer med ønskede egenskaper. Temaet at staten bør ta seg av partnervalget, var populær blant noen tidligere eugenikere.[12] Et eksempel i praksis var nasjonalsosialistenes Lebensborn-program, der staten la til rette for utenomekteskapelige forhold mellom utvalgte personer og tok seg av barna som ble født etterpå. Japan innførte en ekteskapsrådgivning som tilbød eugenisk partnerformidling.

Historikk

[rediger | rediger kilde]
Skjematisk framstilling av rasehygienikeren Francis Galtons syn på sosiale strukturer i Storbritannia på 1880-tallet: «den respektable arbeiderklassen» står mellom samfunnsgrupper med henholdsvis mindre og større sosial og arvelig verdi.

Eugeniske tanker og praksis kan spores helt tilbake til antikken. Platon mente at menn og kvinner av ideell fysikk og psyke burde få barn sammen. I Sparta ble nyfødte barn bedømt av et eldreråd, og svake eller sykelige barn ble drept.[13]

Nytidens eugenikk går tilbake til den britiske antropologen, statistikeren og forskeren Francis Galton. Galton var fetter av Charles Darwin og ble inspirert av dennes seleksjonsteori. Galton dokumenterte i 1869 at «genialitet» var arvelig.[14] Basert på slike resultater ble det skapt en økende bekymring om at menneskearten ville degenerere: Fordi samfunnet hjelper de syke og fattige, blir ikke deres uheldige egenskaper selektert bort. Tvert imot ville deres egenskaper spre seg, fordi de rike og høyt utdannede ofte var mer måteholdne og fikk færre barn. Darwin ga støtte til fetterens tanker i sin bok Descent of Man.[15]

Charles Davenport, professor ved Harvard, var en sentral person og påvirket sine studenter hvorav noen tok med seg ideer til Europa. I Sverige var Herman Lundborg sentral, i Norge Jon Alfred Mjøen og i Storbritannia Leonard Darwin.[16]

På 1800-tallet forble slike tanker nokså teoretiske, siden det ble sett på som urealistisk å påvirke de underliggende forholdene, men dette endret seg etter århundreskiftet. Galton (som døde i 1911) opplevde så vidt en oppblomstring av eugenikken.

Herman Lundborg var pådriver for rasehygiene i Sverige.

Den første rasehygieniske foreningen ble grunnlagt i Tyskland i 1905. Det fulgte tilsvarende foreninger i USA (1906), Storbritannia (1907), Norge (1908), Sverige (1909) og en lang rekke andre land (den siste ser ut til å ha blitt grunnlagt i Hellas i 1953). Mens foreningene i denne startfasen ofte ble drevet av genetiske lekfolk, oppstod parallelt en rekke forskningsinstitutter, bl.a. i London (1904), Cold Spring Harbor (1910), Petrograd (1921), Brussel, Roma, Uppsala (1922), Berlin (1926) og Rio de Janeiro (1937). Det første professoratet i eugenikk ble stiftet i London i 1909. Eugenikerne hadde et utstrakt internasjonalt samarbeid, med felles paraplyorganisasjoner og konferanser (1912 i London, 1921 og 1932 i New York).

Statens institut för rasbiologi ble etablert i Uppsala i 1922 etter vedtak i Riksdagen (alle partier stemte for). Bakgrunnen var frykt for svekkelse av det genetiske materialet i Sverige, og denne frykten ble knyttet mest til underklassen og lite samer eller innvandrere. Pådriver var Herman Lundborg som var instituttets første leder. Lundborg ble etterfulgt av Gunnar Dahlberg som var kritisk til rasebiologi og styrte virksomheten over på medisinsk genetikk og sosialmedisin.[17][18]

Den største fellesnevneren for eugenikerne var i begynnelsen bekymringen for «åndssvakhet». Fordi «åndssvake» angivelig fikk dobbelt så mange barn som friske personer, ble de ansett som en trussel for menneskenes genetiske fremtid. «Åndssvakhet» var imidlertid så diffust definert (eller forble udefinert) at begrepet ikke bare omfattet personer med arvelige psykiske lidelser, men også mange flere grupper. Blant personene som ble rammet av definisjonen (og dermed eugeniske tiltak) var «fallesyke» (epileptikere), «drankere» (alkoholikere) og «arbeidsskye». Også «seksuelle avvik» som «promiskuitet» og «seksuell perversitet» ble ofte regnet som tegn på åndssvakhet, noe som ifølge gjengse tolkninger omfattet både ugifte mødre, prostituerte og homofile.[19]

Mange av de eugeniske tiltakene – ekteskapsrestriksjoner, internering, sterilisering – ble gjort nettopp for å hindre åndssvake i å få barn, noe som ble ansett for å være i både deres eget, deres barns og samfunnets interesse. I de fleste land med eugenisk sterilisering var det en klar overvekt av (unge) kvinner blant de steriliserte (i Sveriges tilfellet var mer enn 90 % kvinner).

Omtrent parallelt foregikk en del moderniseringer av det offentlige helseapparatet, opprettelsen av fødselsklinikker, legalisering av prevensjon og delvis abort, og informasjonsspredning om personlig hygiene og barnepleie. Hensikten av dette var også eugenisk, men kom etter hvert hele befolkningen til gode.

De inhumane sidene ved eugenikk ble tydelig da Tysklands lov om forebygging av arvesykt avkom ble vedtatt i juli 1933 – mindre enn et halvt år etter nasjonalsosialistenes maktovertagelse. Loven åpnet eksplisitt for tvangssterilisering og rammet bl.a. blinde, døve, misdannede, epileptikere, schizofrene og alkoholikere. Bare i 1934 ble det utført bortimot 56 000 tvangssteriliseringer, og alt i alt menes oppunder 400 000 personer, rundt 1 % av Tysklands kjønnsmodne befolkning, å ha blitt tvangssteriliseret. Enda mer avsky vekket nasjonalsosialistenes «eutanasi» («dødshjelp»), dvs. organiserte massedrap på utviklingshemmede: Det ble drept ca. 5 000 nyfødte i 1939, 70 000 voksne i Aktion T4 (1940–41) og, under strengt hemmlighold pga. protester, ytterlige 30 000 personer i Aktion Brandt (1942–44). Da disse overgrepene ble kjent, ble det viktig for andre lands eugenikere å distansere seg fra dette misbruket, men førte ikke til noen umiddelbar svekkelse av praksisen i andre land.

UNESCO hadde f.eks. fra 1947 og et godt stykke ut på 1950-tallet som et erklært mål å anvende funnene av vitenskapelig (og antirasistisk) eugenikk[20] Mange land videreførte sine steriliseringslover etter andre verdenskrig, delvis helt opp mot 1970-tallet. Praksisen gjennomgikk imidlertid sterke endringer, hovedsakelig ved at andelen eugenisk begrunnede inngrep sank drastisk, samtidig som antallet steriliseringer økte.[21] Også den økende legaliseringen av abort skjedde i en direkte fortsettelse av eugenisk praksis. De første (og i noen land fremdeles de eneste) grunnene til å tillate abort var knyttet til misdannelser eller sykdommer hos fosteret.[22]

I dag retter humangenetisk helseinnsats seg mot enkeltindivider og påvirkninger fra miljøet. Det er mao. en individuell familieplanlegging som er målet, mens eugenikkens fokus var endringer av genforrådet over flere generasjoner i statlig regi. I debatter om «designerbarn» og selektiv abort trekkes det likevel jevnlig paralleller til eugenikken.[23] Mens enkelte forskere fremhever at dagens humangenetikk er basert på enkelte foreldres individuelle valg, og dermed ikke kan sammenlignes med en statlig eugenikk,[24] påpeker andre at også dagens praksis, som summen av enkeltpersoners valg (som også kan bære preg av samfunnets forventninger), er eugenisk i sin konsekvens.[25]

Eugenikk i Norge

[rediger | rediger kilde]

Den fremste talsmannen for rasehygiene, eugenikk og rasebiologi i Norge var farmasøyten Jon Alfred Mjøen (1860–1939). Han grunnla Vinderen biologiske laboratorium i 1906, og var aktiv i internasjonale eugeniske fora. I verket Racehygiene fra 1914 mente Mjøen at et moderne samfunn måtte beskytte seg mot «dårlige» arvebærere (psykisk utviklingshemmede, forbrytere, prostituerte og andre) ved å nekte dem å få barn.[26] I sitt tidsskrift Den nordiske race (1920) hevdet han at nordeuropeere var et rasemessig ideal. Mjøen stod utenfor universitetsmiljøet, og fikk hard kritikk for uvitenskapelighet, blant annet fra genetikerne Otto Lous Mohr og Kristine Bonnevie.[27]

Velferdsstatens pionerer i mellomkrigstiden, som Johan Scharffenberg og Karl Evang, tok avstand fra tanken om at det fantes vesentlige arvelige forskjeller rasene imellom, men de godtok viktige genetiske ulikheter innenfor hver enkelt etnisk gruppe. Derfor godtok de en forsiktig form for eugenikk, og et sosialpolitisk program rettet mot forbedring av befolkningens arvemateriale. De tok avstand fra høyresidens rasehygiene. Alva og Gunnar Myrdals bok Kris i befolkningsfrågan fra 1934 (norsk utgave i 1936) er skrevet i full tiltro til verdien av samfunnsplanlegging og vitenskapens evne til å løse sosiale problemer. De siterte den svenske lovens legitimering av sterilisering uten samtykke når personen ikke kan ta hånd om sine barn, eller det er fare for arvelig sinnssykdom eller retardasjon. Myrdals regnet med at slik sterilisering ville bli mer vanlig etter hvert som vitenskapen fikk større innsikt i menneskelige arvemekanismer, parallelt med en endring av lovverket. Imidlertid kom rettsoppfatningen til å gå i motsatt retning.[28]

I Danmark utformet socialdemokraten Karl Kristian Steincke (1880-1963) et politisk program for praktisk eugenikk. I sin bok Fremtidens Forsørgelsesvæsen fra 1920 fremmet han tvangssterilisering av retarderte og sosialt sårbare som et vesentlig element i sosialpolitikken, for å sikre samfunnet mot å bli sittende med ansvar for flere svake enn det var ressurser til.[29] Mellom 1929 og 1938 støttet alle Rigsdagens partier et lovverk om sterilisering av og ekteskapsforbud for personer som av hensyn til samfunnet ikke burde få barn, hovedsakelig sinnssyke, sedelighetsforbrytere, brannstiftere, alkoholikere og spesielt retarderte. I 1938 ble det opprettet et et institutt for human arvebiologi og eugenikk på Københavns Universitet.[30]

Stortinget vedtok den 1. juni 1934 loven av om adgang til sterilisering. Den eneste som stemte imot, var en innkalt varamann fra det lille Samfundspartiet, ingeniøren Gjert E. Bonde, som i odelstingsdebatten uttalte: «Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget, er et av de farligste lovforslag som overhodet har sett dagens lys i landet.» Bortsett fra årene 1942 til 1945, da tvangssterilisering var hjemlet gjennom Quisling-regjeringens folkeættlov og ble utført på rundt 500 personer, var loven basert på frivillighet. Dette kravet ble likevel ikke alltid overholdt.[31]

I den norske utgaven av Myrdals bok ble avsnittene om sterilisering tilpasset norske forhold og norsk lov som var mer tilbakeholdende overfor tvang, og litt mer i tvil om den eugeniske virkningen. Venstresiden godtok forsiktig eugenikk, men angrep rasehygiene. Evangs pamflett Rasepolitikk og reaksjon fra 1934 er et oppgjør med nazistisk raseideologi og antisemittisme. Han avviste at lavere sosiale lag er genetisk mindreverdige, og frykten for at en sosialpolitikk som ivaretar individet, vil føre til arvelig degenerasjon. I likhet med Myrdals hadde han tro på en økt anvendelse av eugenikk dersom man fikk sosialistisk styre, og så sent som i 1955 tok han til orde for økt eugenisk sterilisering av retarderte, Han beklaget at dette skjedde sjeldnere etter 1945, et syn han delte med mange genetikere og psykiatere internasjonalt.[32] Den danske historikeren Lene Koch anfører at skandinavisk eugenikk ikke var politisk høyreorientert, men vedtatt av store parlamentariske flertall og støttet av nesten hele det politiske spekteret – ikke minst sosialister og feminister. Den var legitimert av førende vitenskapsmenn, hele den akademiske eliten, samt av legene og juristene som administrerte lovgivningen rundt prosjektet.[33]

I 1934 fikk Nasjonal samling (NS) programfestet eugenisk «vern om folkeætten», og etter at det ble statsbærende parti i september 1940, ville man snarest sette sitt program ut i livet. 16. april 1942 ble det sendt et lovforslag til ministerpresident Quisling der den medisinske indikasjon ble begrenset og den sosiale indikasjon forkastet, mens man legaliserte avbrytelse av svangerskap av eugeniske grunner og ved forbrytelser mot kvinnens kjönnsfrihet. Men loven måtte også sanksjoneres av Reischkommissar Terboven, og han forlangte den etiske indikasjonen fjernet - for så lenge barnet kunne ventes å bli velskapt, burde det også fødes (brev fra Der Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete, 27. juli 1942, Riksarkivet). Selv ikke Nazi-Tyskland fikk noen egen, rasehygienisk abortlov – slik Norge fikk fra 1943. Lov til vern om folkeætten listet opp ti typer sykdommer og defekttilstander som, hvis de var av arvelig type hos noen av foreldrene, talte for abort, selv om forelderen ikke selv var rammet eller synlig syk.[34]

Gabriel Langfeldt etterlyste adgang til eugenisk abort på Psykiatrisk forenings årsmøte i 1945. Straffelovrådets innstilling fra 1951, «Adgangen til å avbryte svangerskap», foreslo å legalisere både en eugenisk («når det er fare for at barnet vil komme til å lide av en alvorlig sykdom eller betydelig legemlig eller sjelelig mangel») og en sosial indikasjon, og drøftet om det burde stilles krav om samtidig sterilisering i forbindelse med abort på eugenisk indikasjon. Dette ble frarådet, fordi det kunne få noen kvinner til å nekte abort og heller føde barn med alvorlige sykdommer og mangler, «både i strid med morens ønske og samfunnets interesser».[35]

Blant de mest radikale kritikerne var rektor Otto Lous Mohr som mente at eugenikk var preget av rase- og klassefordommer, og motstand mot kvinnefrigjøring og familieplanlegging. Mohr hevdet at forbedring av barns oppvekstkår ville forbedre befolkningens kvalitet av seg selv. Det samme mente humangenetikerne fra 1950- og 1960-tallet som forlot den populasjonsorienterte eugenikken til fordel for en medisinsk genetikk rettet mot enkeltindividet, med familierådgivning og inngrep når ikke dette var nok. Inngrep fra denne formen for sosial omsorg har mer diffuse virkninger enn tvangssterilisering, men konsekvensene kan være like alvorlige.[36]

Frem til 1977, da loven ble opphevet og erstattet med en ny, var totalt ca. 44 000 personer (68 % kvinner) blitt sterilisert i Norge.[37] Rundt 7 000 (16 %) av disse var blitt sterilisert på eugenisk grunnlag, et tall som omfattet psykisk syke, tatere og «sosialt mistilpassede». De resterende steriliseringene var såkalt «medisinske», dvs. basert på pasientens individuelle ønske, f.eks. til fødselskontroll. Således hadde det totalet antallet årlige steriliseringer vært økende utover hele etterkrigstiden, selv om tallet på eugeniske steriliseringer hadde falt til nesten null i løpet av 1950-tallet.[38]

Eugenikk som vitenskap

[rediger | rediger kilde]

I etterkant har eugenikk ofte blitt fremstilt som en pseudovitenskap, at den altså kunne forkastes på rent vitenskapelig grunnlag. Det stemmer ikke helt.[omstridt ] Grunnen til at eugenikken har blitt forlatt, ligger mer på et moralsk enn et vitenskapelig plan (se under). I utgangspunktet er eugenikk like vitenskapelig som dyreavl og planteforedling,[omstridt ] som eugenikk betraktet seg selv som en fortsettelse av.[39][trenger bedre kilde]

Eugenikkens premiss var at naturlig seleksjon ikke lenger er tilstrekkelig til å forbedre vår art. Ifølge dagens kunnskap om evolusjon er dette premisset korrekt på det faktiske plan: Menneskets kulturelle utvikling har medført en begrensning av naturlig seleksjon.[40] Når f.eks. dårlig syn korrigeres gjennom briller, medfører det at svaksynte ikke lenger får færre barn (slik det hadde vært for 50 000 år siden), som igjen betyr at gener for dårlig syn over tid kan spre seg i befolkningen.[trenger referanse]

Den første bølgen av eugenikk (ca. frem til første verdenskrig) var hovedsakelig basert på antropologi, demografi og nokså ufunderte gjetninger angående ulike egenskapers arvelighet. Mange av medlemmene i de nygrunnlagte eugeniske foreninger var ikke en gang biologer eller leger. Denne strømningen ble etter hvert sterkt kritisert av genetikere (f.eks. Wilhelm Johannsen, Otto Mohr, Thomas Hunt Morgan). De tidlige eugenikernes feilaktige antagelser omfattet bl.a.:[41]

  • Forverrelsen av det menneskelige genforråd ble sjelden dokumentert, men stort sett bare antatt, og ble derfor ansett som et mye større problem enn det i realiteten var og er.
  • Mange egenskaper som hovedsakelig skyldes miljø- og kulturpåvirkning, ble ansett som arvelige (bl.a. fattigdom, prostitusjon, alkoholisme, kriminalitet, arbeidsledighet).
  • Det ble antatt et ett-til-ett-forhold mellom egenskaper og gener; i realiteten påvirkes de fleste egenskaper av en lang rekke ulike gener (polygeni), som også påvirker andre egenskaper (pleiotropi).
  • Arvelige egenskaper ble antatt å skyldes dominante gener; de fleste sykdommer er imidlertid recessive, og en populasjon har derfor ifølge Hardy-Weinberg-prinsippet langt flere bærere av sykdomsgenene enn de personene som faktisk er syke.

Denne kritikken førte imidlertid ikke til at eugenikken ble gitt opp, men at dens mål og metoder ble omdefinert; bl.a. ved å fokusere på sykdommer som verken var sjeldne, letale eller mulig å behandle.[42] Så godt som alle genetikere – inkludert de som hadde kritisert den første eugenikk-bølgen – var tilhengere av en eller annen form for eugenikk.[43] Den andre bølgen av eugenikk, dvs. den som faktisk fikk innpass i mange lands lovverk, nådde altså sitt høydepunkt etter at de opprinnelige svakhetene var blitt påpekt og tatt høyde for.[trenger referanse]

Eugenikk og darwinisme

[rediger | rediger kilde]

Eugenikken ble til i årene etter utgivelsen av Charles Darwins Artenes opprinnelse og var opprinnelig inspirert av darwinismen. Det betyr imidlertid ikke at alle eugenikere var darwinister. I første halvdel av 1900-tallet var det mange tilhengere av ikke-darwinistiske evolusjonsteorier, som likevel var iherdige eugenikere.[44] En ikke uvesentlig del av den eugeniske bevegelsen bestod av lamarckister (f.eks. Paul Kammerer). Et darwinistisk tankesett var altså ingen betingelse for eugenikken. Blant lamarckister var det større fokus på positiv eugenikk og mer skepsis mot negativ eugenikk enn blant «mendelister» og darwinister, men heller ikke denne forskjellen var på noen måte absolutt.[45]

Eugenikk som politikk

[rediger | rediger kilde]

Eugenikk hadde i mange land bred politisk støtte fra 1920- til 1950-tallet. I ettertid er det Hitler-Tysklands nazistiske versjon som har preget bildet av hva eugenikk har vært, men støtten i samtiden var langt fra begrenset til reaksjonære kretser og totalitære stater. Tvert imot var eugenisk politikk nokså populær i progressive kretser, nettopp fordi den ble ansett som en viktig del av sosiale reformer. Eugenikk hadde dermed tilhengere blant alt fra anarkister, kommunister, sosial- og kristendemokrater, liberale, konservative til fascister.[46]

For å forstå populariteten av eugenikken i progressive kretser, er det bl.a. viktig at sosialdemokratiet anså staten som ansvarlig for sine borgere, men forventet samtidig at individuelle interesser ble underordnet det felles beste. Eugenikk var bare et av mange virkemidler som sosial ingeniørkunst kunne bruke for å gjennomføre sosiale reformer, f.eks. for å bøte på problemer som fattigdom, sosial uro og offentlige utgifter. I tillegg kom den marxistiske troen på vitenskapens makt.[47] For mange betød eugenikk dessuten en frigjøring fra kirkens klamme hånd over reproduksjonen. Før steriliseringslovene var frivillig sterilisering og abort forbudt og familieplanlegging vanskelig.[48]

Det er heller ikke lett å koble eugenikk til andre «ismer» som sexisme,[omstridt ] malthusianisme eller sosialdarwinisme, nettopp fordi eugenikk hadde så bred appell. Mange feminister ga f.eks. helhjertet støtte til eugenikken, siden fødselskontroll gjorde det mulig for kvinner å gjøre opprør mot rollen som fødemaskin uten å gi avkall på seksuell nytelse. Dette synet levde side om side med konservative eugenikeres, som mente at kvinnens eneste oppgave var å føde flere (og mer høyverdige) barn.[omstridt ][49]

Eugenikk blir delvis fremstilt som et utslag eller en konsekvens av sosialdarwinismen. Det er også bare delvis korrekt, helt avhengig av hvilken definisjon av sosialdarwinisme som legges til grunn.[omstridt ] Den mest utbredte definisjonen av sosialdarwinisme (som innbefatter støtte til laissez faire-liberalisme) var faktisk uforenlig med den mest utbredte formen for eugenikk (som godtar statlig inngripen i noe så privat som forplantningen).[50] Sosialdarwinisme og noen (men slett ikke alle) former for eugenikk hadde imidlertid det til felles at de var biologistiske, dvs. at de godtok biologiske fakta som begrunnelse i verdispørsmål.[trenger referanse]

Mens tidligere eugenikere var sterkt uenig med malthusianismen, gikk disse to strømningene etter hvert opp i hverandre. Fellesnevneren lå i målet om å redusere fødselstallene, men for eugenikere var det viktig at denne reduksjonen ikke skjedde jevnt i hele befolkningen, men fremfor alt hos personer med uønskelige egenskaper.[trenger referanse]

Heller ikke statsformen hadde noe å si for eugenikkens populatitet. Blant totalitære stater hadde Hitler-Tyskland som sagt en meget ytterliggående eugenisk lovgivning. I andre totalitære stater var makthaverne enten avvisende til enhver eugenikk eller tillot bare positiv eugenikk. Slike anti-eugeniske holdninger fant man ikke bare i kommunist-diktaturer (Sovjetunionen under Stalin), men også i fascist-diktaturer (Italia under Mussolini, Spania under Franco). Derimot var oppslutningen om eugenikk høy i mange demokratier, inkludert de nordiske velferdsstatene. Et interessant eksempel er også Spania på 1930-tallet, der eugenikk ble gjennomført i det anarkistiske og folkestyrte Catalonia, men forbudt under Francos fascistiske styre.[51]

Konfesjon har imidlertid vist seg som en god forklaringsfaktor på hvilke land som gikk inn for eugenikk: De fleste land med eugenisk lovgivning var overveiende protestantisk.[52]katolske land var man generelt mye mer skeptisk til eugenikk, spesielt til negativ eugenikk. Pave Pius XI hadde i sin encyklika Casti connubii (1930) gjort det klart at sterilisering ikke var forenlig med den katolske tro, noe som ytterligere svekket populariteten av dette tiltaket. En lang rekke katolske land gikk sammen i den såkalte «Latinske internasjonale føderasjon av eugeniske foreninger» (Argentina, Brasil, Colombia, Costa Rica, Cuba, Frankrike, Honduras, Italia, Mexico, Panama, Peru, Portugal, Romania, Spania [Catalonia], Sveits [de fransk- og italiensktalende kantonene], Uruguay). I disse land foretrakk man å snakke om puériculture (puericultura, «barnedyrking»[53]) fremfor eugenikk, og hadde størst fokus på positivt eugeniske tiltak, f.eks. et forbedret helsevesen og økt fruktbarhet. Men også her skulle individene underordnes rasens, nasjonens eller statens interesser. Samtidig var negative tiltak delvis fullt akseptert utenfor moderlandet, som den brutale håndhevelse av raseblandingsforbudet i Italiensk Øst-Afrika illustrerer.[54]

I det ortodokse Russland var man likeledes veldig skeptisk til – spesielt negativ –eugenikk. I motsetning til mange katolske land var imidlertid ikke denne skepsisen koblet med et lamarckistisk, men et darwinistisk evolusjonssyn blant biologene. I Sovjetunionens første år oppstod en bolsjevikisk eugenikk, som het antropotekhnika (антропотехника, «mennesketeknikk»), og som fikk etablert fødeselsklinikker, legalisert abort og vedtatt en ekteskapslov. Eugenikk falt imidlertid sammen med hele genetikkfaget i unåde under stalinismen, ble forbudt under den store terroren (1936) og etter hvert erstattet med lysenkoismen.[55]

Blant ikke-kristne land lignet Irans eugenikk mest på puériculture à la Frankrike og Japans mest på Rassenhygiene à la Tyskland, noe som delvis kan forklares med hvor disse to landenes leger hadde studert. Mens Iran satset på en eugenisk ekteskapslov og f.eks. en kampanje for amming,[56] vedtok Japan steriliseringslover og innrettet en statlig partnerformidling.[57]

Eugenikk og rasisme

[rediger | rediger kilde]

Det er ingen nødvendig kobling mellom eugenikk og rasisme.[omstridt ] Rasebegrepet var nokså flytende rundt 1900 og kunne referere til både nasjoner, etniske grupper eller hele arten (f.eks. «den tyske rase», «den hvite rase», «den menneskelige rase»).[58][trenger bedre kilde] Selv begrepet rasehygiene forutsatte derfor ikke nødvendigvis et syn om at noen raser var bedre enn andre, men at en bestemt «rase» – eller hele menneskeheten – skulle beskyttes mot genetisk nedbryting innenfra. Dette var eugenikkens opprinnelige anliggende, og mange eugenikere holdt klar distanse til rasistiske forestillinger.[59][trenger bedre kilde] Rasesegregeringen i Syd-Afrika hadde f.eks. enkelte eugeniske undertoner, men ble overveiende begrunnet kulturelt og sosialt, siden eugenikk var lite populær blant den sterkt kristne boerbefolkningen.[60][trenger bedre kilde]

Likevel skjedde det en sammenblanding av eugenikk med rasebiologiske teorier/ideologier. Hovedgrunnen til dette er at oppfatningen om at europeere utgjorde en overlegen rase, ble ansett som en triviell sannhet i begynnelsen av 1900-tallet. Derfra var det ikke noe langt skritt til oppfatningen om at raseblanding var uheldig og burde unngås. En slik rasistisk eugenikk var ikke begrenset til totalitære stater (som Tyskland etter Machtergreifung i 1933 eller Syd-Afrika under hvitt etnokrati), men forekom også i demokratier og velferdsstater. I USA ble det i 1924 vedtatt innvandringslover som begrenset den eugenisk sett uønskede innvandringen fra Asia, Syd- og Øst-Europa.[61] I Norge og Sveits ble tatere resp. jenische utsatt for hhv. steriliseringskampanjer og tvangsadopsjoner.[62] At raseblanding ikke hadde negative effekter, ble først allment akseptert på 1950-tallet.[63][trenger bedre kilde] Men selv i de nevnte landene var eugeniske tiltak fremfor alt rettet mot den egne etniske gruppen (f.eks. «forkrøplete» ariere i Tyskland, «evneveike» boere i Syd-Afrika eller britiskættede prostituerte i USA).[trenger referanse]

Eugenikk var heller ikke spesifikt antisemittisk.[omstridt ] Det blir ikke minst tydelig av at også jødiske forskere og leger var tilhengere av eugenikken og blant medlemmene av bl.a. det tyske selskapet for rasehygiene (Gesellschaft für Rassenhygiene), og av at sionistiske leger silte potensielle jødiske immigranter til Palestinamandatet etter eugeniske kriterier.[64][trenger bedre kilde] Nasjonalsosialistenes folkemord på jødene var primært et rasistisk prosjekt, og bare i andre rekke eugenisk motivert (som vil si at folkemordet verken var begrunnet i eller ble legitimert med «faren» for en blanding av «arisk» og jødisk arvematerial).[65][trenger bedre kilde] Likevel gikk den eugeniske og den antisemittiske propagandaen over i hverandre.

Eugenikk og verdier

[rediger | rediger kilde]

Eugenikk var alltid et sosialpolitisk program i tillegg til en vitenskap. Vitenskapelige fakta alene kan imidlertid ikke begrunne noen politikk, fordi det er normative verdier som bestemmer hvordan faktaene kan tolkes og bør brukes. Selve definisjonen – å forbedre en rase / det menneskelige genforråd – forutsetter jo en verdibasert oppfatning av hva som er «bedre».[66]

Eugenikk ble ikke begrunnet i ett, men i flere ulike verdisett, som varierte mellom land og over tid. De mest fremtredende begrunnelsene var[67]

  • utilitaristisk: Forbedrede arveanlegg i fremtidige generasjoner medfører en økning i den totale menneskelige velferd og lykke;
  • økonomisk: Samfunnet sparer penger ved å redusere antallet personer som trenger plass på institusjon;
  • rasistisk: «Høytstående» raser bevares fra «degenerasjon»;
  • medisinsk: Utviklingshemmede eller syke mennesker (og deres pårørende) spares for lidelser.

En rekke overbeviste eugenikere advarte samtidig mot misbruk av eugenikken. Blant disse var det flere fremtredende genetikere og evolusjonsbiologer (f.eks. J.B.S. Haldane, Oscar Hertwig, Julian Huxley, Hermann Muller, Lionel Penrose, George Gaylord Simpson).[68]

Det har blitt påpekt at hovedgrunnen til at eugenikken ble forlatt, lå på et moralsk plan og ikke på et vitenskapelig et.[69] Eugenikken vokste seg stor i en tid da det var allment akseptert at individets interesser måtte underordnes fellesskapets sådanne, og da statsmakten var blitt sterk også i demokratier – og spesielt i velferdsstater. Eugenikkens popularitet dabbet av da en mer individualistisk etikk vokste frem, noe som skjedde gradvis i løpet av 1950- og 60-tallet. Statlige eugeniske tiltak ble vanskelig å kombinere med en økende forståelse av individets ukrenkelighet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Men se Caplan m.fl. (1999) for et forsvar av (frivillig!) eugenikk
  2. ^ Galton (1994, s. 1)
  3. ^ Ploetz (1895, s. 13)
  4. ^ Junker og Paul (1999, s. 173)
  5. ^ von Hoffmann (1921)
  6. ^ Sandvik (2013, s. 16)
  7. ^ Galton (1883, s. 17)
  8. ^ Ploetz (1895)
  9. ^ Junker og Paul (1999, s. 176f)
  10. ^ US Immigration Act of February 5, 1917, Section 3
  11. ^ Klausen og Bashford (i Bashford og Levine, 2010, s. 98–115
  12. ^ Gilman (1900)
  13. ^ Galton (1998)
  14. ^ Galton (1869)
  15. ^ Darwin (1871, f.eks. bd. I, s. 168)
  16. ^ Lavik, Nils Johan (1998). Rasismens intellektuelle røtter. Oslo: Tano Aschehoug. ISBN 8251838037. 
  17. ^ Backman, Helena. «Rasbiologiska institutet - Uppsala universitetsbibliotek - Uppsala universitet». www.ub.uu.se (på svensk). Arkivert fra originalen 16. mai 2021. Besøkt 18. februar 2023. 
  18. ^ https://www.uu.se/nyheter/artikel/?id=17876&typ=artikel&lang=s
  19. ^ Mottier (i Bashford og Levine, 2010, s. 144–146)
  20. ^ Bashford (i Bashford og Levin, 2010, s. 162–164)
  21. ^ Roll-Hansen (1996, s. 263–265)
  22. ^ Klausen og Bashford (i Bashford og Levine, 2010, s. 106f)
  23. ^ Roll-Hansen (i Bashford og Levine 2010, s. 93)
  24. ^ Caplan m.fl. (1999), Junker og Paul (1999, s. 178–180)
  25. ^ Koch (2004, s. 326), Bashford (i Bashford og Levine 2010, s. 552)
  26. ^ Mjøen (1914)
  27. ^ Roll-Hansen (1980)
  28. ^ [1] Nils Roll-Hansen: Rasehygiene i historiens lys, Dagbladet 27.mai 1998
  29. ^ K.K. Steincke
  30. ^ Lene Koch: Racehygiejne i Danmark 1920-56
  31. ^ Haave (2000)
  32. ^ Nils Roll-Hansen: «Rasehygiene i historiens lys», Dagbladet 27.mai 1998
  33. ^ Lene Koch: Racehygiejne i Danmark 1920-56
  34. ^ Øyvind Giæver: Eugenisk indikasjon for abort – en historisk oversikt
  35. ^ Øyvind Giæver: Eugenisk indikasjon for abort – en historisk oversikt
  36. ^ Nils Roll-Hansen: «Rasehygiene i historiens lys», Dagbladet 27.mai 1998
  37. ^ Haave (2000)
  38. ^ Roll-Hansen (1996, s. 263–265)
  39. ^ Junker og Paul (1999, s. 171, 175)
  40. ^ Balter (2005)
  41. ^ Junker og Paul (1999, s. 175f), Roll-Hansen (i Bashford og Levine, 2010, s. 80–97)
  42. ^ Paul og Spencer (2001)
  43. ^ Roll-Hansen (i Bashford og Levine (2010, s. 80–97)
  44. ^ Sandvik (2013, s. 14–19)
  45. ^ Leonard (2005, s. 219–220), Klausen og Bashford (i Bashford og Levine, 2010, s. 98–115)
  46. ^ Paul (2009)
  47. ^ Leonard (2005, s. 208–212), Mottier (i Bashford og Levine, 2010, s. 140)
  48. ^ Koch (2004)
  49. ^ Klausen og Bashford (i Bashford og Levine, 2010, s. 108–110)
  50. ^ Leonard (2005), Sandvik (2013, s. 16f)
  51. ^ Cleminson (2008)
  52. ^ Roll-Hansen (1996, s. 268), Mottier (i Bashford og Levine, 2010, s. 143f)
  53. ^ Eller «barnebruk» i analogi til jord-, skog- og havbruk (agri-, silvi- resp. aquaculture)
  54. ^ Quine (i Bashford og Levine, 2010, s. 377–397)
  55. ^ Krementsov (i Bashford og Levine, 2010, s. 413–429)
  56. ^ Schayegh (i Bashford og Levine, 2010, s. 449–461)
  57. ^ Robertson (i Bashford og Levine, 2010, s. 430–448)
  58. ^ Ploetz (1895, s. 5)
  59. ^ Roll-Hansen (i Bashford og Levine, 2010, s. 80–97)
  60. ^ Dubow (i Bashford og Levine, 2010, s. 274–288)
  61. ^ Leonard (2005, s. 204)
  62. ^ Mottier (i Bashford og Levine (2010, s. 136–138)
  63. ^ Provine (1973)
  64. ^ Falk (i Bashford og Levine 2010, s. 471)
  65. ^ Moses og Stone (i Bashford og Levine 2010, s. 202)
  66. ^ Junker og Paul (1999, s. 168)
  67. ^ Junker og Paul (1999, s. 169)
  68. ^ Junker og Paul (1999), Paul og Spencer (2001), Roll-Hansen (i Bashford og Levine, 2010, s. 80–97)
  69. ^ Roll-Hansen (1989, s. 893f), Junker og Paul (1999, s. 173), Paul og Spencer (2001, s. 112f)

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Balter, M. (2005). «Are humans still evolving?». Science (Washington, D.C.). 309: 234–237. doi:10.1126/science.309.5732.234. 
  • A. Bashford og P. Levine, red. (2010). The Oxford Handbook of the History of Eugenics. Oxford: Oxford University Press. 
  • Caplan, A.L., McGee, G., og Magnus, D. (1999). «What is immoral about eugenics?». British Medical Journal. 319: 1284. 
  • Cleminson, R. (2008). «Eugenics without the state: anarchism in Catalonia, 1900–1937». Studies in History and Philosophy of Biological and Biomedical Sciences. 39: 232–239. doi:10.1016/j.shpsc.2008.03.006. 
  • Darwin, C. (1871). The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex. London: Murray. 
  • Galton, F. (1869). Hereditary Genius: An Inquiry into Its Laws and Consequences. London: Macmillan. 
  • Galton, F. (1883). Inquiries into Human Faculty and Its Development. London: Macmillan. 
  • Galton, F. (1904). «Eugenics: its definition, scope, and aims». American Journal of Sociology. 10: 1–6. 
  • Galton, D.J. (1998). «Greek theories on eugenics». Journal of Medical Ethics. 24: 263–267. doi:10.1136/jme.24.4.263. 
  • Gilman, C.P. (1900). Concerning children. Boston: Small, Maynard & Co. 
  • Haave, P. (2000). Sterilisering av tatere 1934–1977: en historisk undersøkelse av lov og praksis. Oslo: Norges forskningsråd. 
  • Junker, T., og Paul, S. (1999). «Das Eugenik-Argument in der Diskussion um die Humangenetik: eine kritische Analyse». I E.-M. Engels. Biologie und Ethik. Stuttgart: Reclam. s. 161–193. 
  • Koch, L. (2004). «The meaning of eugenics: reflections on the government of genetic knowledge in the past and the present». Science in Context. 17: 315–331. doi:10.1017/S0269889704000158. 
  • Leonard, T.C. (2005). «Mistaking eugenics for social Darwinism: why eugenics is missing from the history of American economics». History of Political Economy. 37 (Supplement): 200–233. 
  • Mjøen, J.A. (1914). Racehygiene. Kristiania: Dybwad. 
  • Mjøen, J.A. (1932). Det norske program for rasehygiene. Oslo: Bentzen. 
  • Monsen, A. (1997). Politisk biologi: opprettelsen av Institut for arvelighetsforskning i 1916. Oslo: Senter for teknologi og menneskelige verdier. 
  • Paul, D.B. (2009). «Darwin, social Darwinism and eugenics». I J. Hodge og G. Radick. The Cambridge Companion to Darwin (2 utg.). Cambridge: Cambridge University Press. s. 219–245. 
  • Paul, D.B., og Spencer, H.G. (2001). «Did eugenics rest on an elementary mistake?». I R.S. Singh m.fl. Thinking about Evolution: Historical, Philosophical, and Political Perspectives. Cambridge: Cambridge University Press. s. 103–118. 
  • Ploetz, A. (1895). Grundlinien einer Rassen-Hygiene. Berlin: Fischer. 
  • Provine, W.B. (1973). «Geneticists and the biology of race crossing». Science (Washington, D.C.). 182: 790–796. 
  • Roll-Hansen, N. (1980). «Den norske debatten om rasehygiene». Historisk Tidsskrift. 59: 259–283. 
  • Roll-Hansen, N. (1989). «Eugenic sterilization: a preliminary comparison of the Scandinavian experience to that of Germany». Genome. 31: 890 895. 
  • Roll-Hansen, N. (27. mai 1998). «Rasehygiene i historiens lys». Dagbladet. 
  • Roll-Hansen, N. (1996). «Conclusion: Scandinavian eugenics in the international context». I G. Broberg og N. Roll-Hansen. Eugenics and the Welfare State: Sterilization Policy in Denmark, Sweden, Norway, and Finland. East Lansing: Michigan State University Press. s. 259–271. 
  • Sandvik, H. (2013). «Hvor sosial er darwinismen?». Naturen. 137: 13–24. 
  • Tønnesson, J.L. (2000). «Rasehygiene ... en fredssak?». Apollon. 10 (2): 42–43. 
  • von Hoffmann, G. (1921). «Eugenics in the Central Empires since 1914». Social Hygiene. 7: 285 296. 
  • Westlie, B. (1995). Drømmen om det perfekte mennesket: fra arvehygiene til genhygiene. Oslo: Gyldendal. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]