Friedrich Paulus

Friedrich Paulus
Født	23. sep. 1890; Guxhagen
Død	1. feb. 1957 (66 år); Dresden; Amyotrofisk lateralsklerose
Beskjeftigelse	Offiser, motstandskjemper
Utdannet ved	Philipps-Universität Marburg
Ektefelle	Elena Rosetti-Solescu
Far	Ernst Paulus
Mor	Bertha Nettelbeck
Nasjonalitet	Det tyske keiserrike; Weimarrepublikken; Nazi-Tyskland; Øst-Tyskland
Gravlagt	Baden-Baden
Medlem av	Nationalkomitee Freies Deutschland
Utmerkelser	18 oppføringer 3. klasse av Militærfortjenstkorset; Jernkorsets ridderkors med eikeløv (1943); Mikael den tapres orden; Den militære fortjenstorden; Æreskorset; Wound Badge (1939) in Black (ukjent); Sudetenlandmedaljen; Østfrontmedaljen; Anschlussmedaljen; Frihetskorsets orden; Zähringerløvens orden; Wehrmacht tjenestemedalje; Jernkorset av 1. klasse; Jernkorset av 2. klasse; Militærfortjenstkorset; Jernkorsets ridderkors (1942); Tilleggsspenne til jernkorset; Military Order of the Iron Trefoil
Troskap	Tyske keiserriket til 1918 ; Weimarrepublikken til 1933; Tyskland til 1943
Våpenart	Den tyske keiserlige hær, Reichsheer, Hæren (Wehrmacht)
Tjenestetid	1904–1943
Militær grad	Generalfeltmarskalk
Enhet	Kaiserliche Armee; Reichswehr; Wehrmacht Heer
Kommandoer	6. armé
Deltok i	Første verdenskrig; Andre verdenskrig; Felttoget i Polen; Slaget om Frankrike; Operasjon Blau; Det andre slaget ved Kharkov; *Slaget om Stalingrad
IMDb	IMDb
	Signatur
	Friedrich Paulus på Commons

Friedrich Wilhelm Ernst Paulus (1890–1957)^[9] var en tysk generalfeltmarskalk under andre verdenskrig. Han deltok også i første verdenskrig og var deretter en av de offiserene som fikk fortsette militærkarrieren i Reichswehr.

Paulus satt mange år i sovjetisk fangenskap etter andre verdenskrig og bosatte seg i Øst-Tyskland etter at han ble løslatt.

Bakgrunn

Paulus var sønn av en skolelærer og prøvde etter abitur fra Wilhelmsgymnasium Kassel i 1909 å komme inn som kadett i Kaiserliche Marine. Da han ikke kom inn, begynte han i stedet å studere juss ved Philipps-Universität Marburg. Han sluttet imidlertid ved universitetet etter et semester uten å ha tatt eksamen og gikk inn i 111. infanteriregiment i Rastatt som fahnenjunker i februar 1910. Han gikk deretter på en krigsskole for offisersaspiranter i Engers i Rhinland og ble 15. august 1911 utnevnt til løytnant. I forkant av utbruddet av første verdenskrig var han adjutant i III. bataljon^[10]

Første verdenskrig

Da første verdenskrig brøt ut ble han 6. august 1914 først forlagt med sitt regiment i Freiburg im Breisgau, før de ble satt inn på vestfronten i kampene i Frankrike og deltok i kamper ved Vosges og Arras. Etter et fravær på grunn av sykdom, ble han overført til Det keiserlige alpekorps, som da befant seg ved den italienske fronten i Sør-Tyrol, og satt inn som stabsoffiser. Han tjenestegjorde i alpekorpset resten av krigen, fra oktober 1915 i Serbia og fra februar 1916 i Makedonia. I mars samme år ble alpekorpset overført til Vestfronten og deltok blant annet i slaget ved Verdun. Senere var han i Transilvania og i september tilbake ved den italienske fronten hvor han deltok i kampene ved Isonzo. Ved krigens slutt var han i Flandern som hauptmann.

I Weimarrepublikken

I tiden umiddelbart etter krigsavslutningen deltok han i kampene i Frikorpsene i Grenzschutz Ost, som kjempet mot de polske styrkene som skulle besette Schlesien, og hans forbilde var den erkekonservative frikorpslederen Franz Ritter von Epp.^[11] I 1919 gikk han inn i Reichswehr som kompanisjef i det 13. infanteriregiment i Stuttgart. Her ble han blant andre kjent med Erwin Rommel, som ledet et maskingeværkompani. I februar 1931 begynte Paulus på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin som major og befant seg her da nasjonalsosialistene overtok makten. Det er ikke dokumentert hvordan Paulus stilte seg til dette. Resten av mellomkrigstiden tjenestegjorde han i ulike stabsposisjoner fram til han i februar 1938 ble sjef for staben i Heinz Guderians nye motoriserte XVI armékorps og rapporterte her til generalløytnant Erich Hoepner.

Andre verdenskrig

I mai 1939 ble han utnevnt til generalmajor^[12] og stabssjef for 10. armé i Leipzig og tjenestegjorde med denne først i felttoget i Polen i 1939 og deretter i slaget om Frankrike, da 10. armé var omdøpt til 6. armé. Her var han generaloberst Walter von Reichenaus nærmeste medarbeider.

Paulus ble i august 1940 utnevnt til generalløytnant og overtok 3. september som overkvartermester i generalstaben under ledelse av Franz Halder. Det betydde i praksis at Paulus ble generalstabens nestkommanderende og den tredje høyeste posisjonen i hæren, under Halder og Walther von Brauchitsch. Han var sentral i planleggingen av Operasjon Barbarossa.

Tidlig i 1942 overtok han kommandoen over den tyske 6. armé, og i mai 1942 kommanderte han denne i den tyske seieren i det andre slaget ved Kharkov. Han ble utnevnt til generaloberst i 1942^[12] og ledet 6. armé videre sørover til Stalingrad og var den tyske øverstkommanderende under slaget om Stalingrad. Slaget endte imidlertid i et knusende tysk nederlag, blant annet fordi han ble nektet å foreta taktiske tilbaketrekninger av Hitler.

Den 30. januar 1943 ble Paulus utnevnt til generalfeltmarskalk^[12] av Hitler, som håpet at han da ville begå selvmord fremfor å gå i krigsfangenskap. Paulus valgte likevel å overgi seg til Den røde armé dagen etter.^[12] Hitler mottok meldingen om Paulus' kapitulasjon og ble rasende. Han hadde ønsket å heve tapet ved Stalingrad til mytiske dimensjoner. Han forestilte seg at de fleste høyre offiserer ville begå selvmord. De siste restene av de tyske styrkene overga seg tre dager senere.

Fangenskap

Tiden i fangenskap ble tilbragt under komfortable forhold. Et avbrekk kom da han 11. februar 1946 ble ført til Nürnberg for å vitne i Nürnbergprosessen. Han ble under dette oppholdet hele tiden holdt i sovjetisk varetekt. I sitt vitneprov snakket han blant annet om sin egen rolle i planleggingen av Operasjon Barbarossa og dennes karakter både som erobringsfelttog og utryddelsesfelttog. Hans vitneprov passet helt perfekt til den sovjetiske anklageprosedyren og var særlig belastende for Hermann Göring, Wilhelm Keitel og Alfred Jodl.

I mai 1950 meldte Sovjetunionen at de hadde løslatt sine siste tyske krigsfanger. Nesten to millioner tyske krigsfanger hadde da blitt hjemsendt. Imidlertid ble stadig 28 000 tyskere holdt tilbake, da sovjeterne betegnet dem som dømte krigsforbrytere. Paulus måtte forbli i fangenskap av uklare grunner ettersom han ikke hadde status som krigsforbryter. Han ble imidlertid løslatt i 1953^[12] etter Walter Ulbrichts intervensjon.

Øst-Tyskland

Paulus var klar over at det de siste årene var blitt rettet til dels skarp kritikk mot ham i Vest-Tyskland for hans håndtering av situasjonen i Stalingrad. Han ante at han kom til å få det vanskelig i Forbundsrepublikken og takket derfor ja til et tilbud om å få slå seg ned i det daværende Øst-Tyskland. Paulus bosatte seg i Dresden^[12], der han fikk stilling som leder ved det østtyske politiets krigshistoriske forskningsråd. En stor del av hans tid gikk med til å skrive om slaget om Stalingrad hvor han forsvarte de valg han hadde gjort som armésjef. Etter hvert ble han svekket av sykdommen Amyotrofisk lateralsklerose som han til slutt bukket under for. Hans urne ble senere overført til familiegravstedet i Stadtfriedhof i Baden-Baden.

Hans ufullførte krigsmemoarer ble utgitt etter hans død.

Kontroverser

Paulus forblir meget kontroversiell blant historikere, blant annet på grunn av sitt engasjement i den Sovjet-kontrollerte gruppen Nationalkomitee Freies Deutschland^[12] («Fritt Tyskland») som han sluttet seg til i 1944. Etter eget utsagn ønsket Paulus å arbeide for å forkorte krigen i håp om å spare Tyskland fra fullstendig ødeleggelse.^[12] Ifølge sovjetisk etterretning, som overvåket og avlyttet Paulus og de andre høyere offiserene som satt fengslet, skjønte han i aprildagene 1945 at dette arbeidet kun tjente sovjetiske interesser og ikke gavnet Tyskland.

Familie

4. juli 1912 giftet Paulus seg med Elena Constance Rosetti-Solescu (født 25. januar 1889, død 9. november 1949), en rumensk adelskvinne som var søster av en kamerat fra regimentet.^[13] De fikk tre barn, datteren Olga (1914-2003, senere gift von Kutzschenbach) og i 1918 tvillingene Friedrich (falt som hauptmann 29. februar 1944 under den allierte landgangen ved Anzio) og Ernst Alexander (død 1970).^[13]

Familien ble utsatt for kraftige represalier etter kapitulasjonen ved Stalingrad, og det ble lagt sterkt press på ektefellen Constance om å ta avstand fra sin ektemann og skifte navn. Da hun nektet dette, ble hun og datteren Olga med hennes barn arrestert og satt i indre eksil i Schrilichsmühle, 120 km fra Breslau i Sudetenland.^[13] I begynnelsen av 1945 ble de, som følge av Den røde armés framrykning, overført til Dachau konsentrasjonsleir og senere til Buchenwald. Alle tre måtte gjennomgå tortur fram til de ble frigjort av amerikanerne 11. april 1945.^[13] Sønnen Ernst Alexander, også hauptmann, ble satt i krigsfangenskap i Küstrin og deretter overført til krigsfangeleir i Immenstadt im Allgäu i Bayern. Oppholdet i konsentrasjonsleirene hadde ødelagt Constances helse, og hun døde 9. november 1949 i Baden-Baden.^[13]

Dekorasjoner

Jernkorset (1914) 2. og 1. klasse^[14]
Den bayerske militærfortjenstorden, 4. klasse med briljanter^[14]
Ridder av 2. klasse Zähringerløvens orden med briljanter^[14]
Storhertugdømmet Mecklenburg-Schwerins militærfortjenestekors av 2. og 1,. klasse^[14]
Hertugdømmet Sachsen-Meiningens æreskors for fortjenester i krig^[14]
Det østerrikske militærfortjenstekors, 3. klasse med krigsdekorasjon^[14]
Wehrmacht tjenestemedalje 4. til 1. klasse
Anschlussmedaljen
Sudetenlandmedaljen med Praha-spenne
Såretmerket (1939) i sort
Spenne til Jernkorset 2. og 1. klasse
Østfrontmedaljen
Jernkorsets ridderkors med ekeløv^[15]
- Ridderkors 26. august 1942
- Ekeløv 15. januar 1943 (178. tildeling)
Det finske Frihetskorsets orden 1. klasse med ekeløv og briljanter
Det rumenske militærorden Michael den tapre 3. til 1. klasse

Referanser

^ Autorités BnF, BNF-ID 12918107t, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Friedrich-Paulus, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000053, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 47068^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Паулюс Фридрих, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Genealogics^{[Hentet fra Wikidata]}
^ I noen kilder står Breitenau oppgitt som fødested, men dette er en bydel i Guxhagen.
^ Peter Steinkamp: Generalfeldmarschall Friedrich Paulus. Ein unpolitischer Soldat?, side 11, Erfurt 2001, ISBN 3-89702-306-7
^ Steinkamp, side 14
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Friedrich Paulus hos Store norske leksikon
^ ^a ^b ^c ^d ^e Mark Alexander Fraschka: Friedrich Paulus nach Stalingrad, s. 8 og s. 64-65, magistergradsavhandling i statsvitenskap fra Julius-Maximilians-Universität Würzburg, Würzburg 2008
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Rangliste des Deutschen Reichsheeres. Mittler & Sohn Verlag, Berlin 1930, s. 132
^ Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945. Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s. 585.

Eksterne lenker

(en) Friedrich Paulus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Friedrich Paulus på Internet Movie Database
(en) Friedrich Paulus på Discogs
(ty) Litteratur om Paulus hos Deutsche Nationalbibliothek
(ty) Omtale på Lexikon der Wehrmacht
(ty) Kronologi hos Deutsches Historisches Museum
(ty) Dirk Walter: General Paulus: Von Hitler zu Stalin. Die Tragödie von Stalingrad und das zweite Leben des „Zauderers“, i merkur-online.de, 20. januar 2003.
(ty) Foto fra familiens gravsted i Hauptfriedhof Baden-Baden
(ty) Christoph Sydow: Hitlers feiger Feldherr, illustrert framstilling om Paulus' rolle under slaget om Stalingrad

[hash-4f0ca42dcc2967039b3891ab13617b9d7e5f733d-1] Autorités BnF, BNF-ID 12918107t, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-8394a318608b7a81a1a44cf9af39b7c441a86d2e-2] Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Friedrich-Paulus, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-abc9457dcf728dd069b8ed5b2e1a86035cf2b679-3] Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-bd3d2779a6ff08f6c5a8ddc277e21ffb7d6acac1-4] Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000053, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-bf1453e3bbad183637c31bd659af6be9b6133e18-5] Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 47068^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-503c8b8879ebe3e0e1614b921627708c0b8228ca-6] Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-0059bdc768f27b7e7c32ee5c6eaba424b7a701db-7] Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Паулюс Фридрих, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-56296c22fda8ff0509f71ed7cc067bcbe11856ac-8] Genealogics^{[Hentet fra Wikidata]}

[9] I noen kilder står Breitenau oppgitt som fødested, men dette er en bydel i Guxhagen.

[10] Peter Steinkamp: Generalfeldmarschall Friedrich Paulus. Ein unpolitischer Soldat?, side 11, Erfurt 2001, ISBN 3-89702-306-7

[11] Steinkamp, side 14

[snl-12] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Friedrich Paulus hos Store norske leksikon

[fraschka-13] Mark Alexander Fraschka: Friedrich Paulus nach Stalingrad, s. 8 og s. 64-65, magistergradsavhandling i statsvitenskap fra Julius-Maximilians-Universität Würzburg, Würzburg 2008

[Rangliste_des_Deutschen_Reichsheeres-14] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f Rangliste des Deutschen Reichsheeres. Mittler & Sohn Verlag, Berlin 1930, s. 132

[Scherzer-15] Veit Scherzer: Die Ritterkreuzträger 1939–1945. Scherzers Militaer-Verlag, Ranis/Jena 2007, ISBN 978-3-938845-17-2, s. 585.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]