Karl August von Hardenberg
| Karl August von Hardenberg | |||
|---|---|---|---|
,_after_Thomas_Lawrence.jpg) | |||
| Født | 31. mai 1750[1][2][3][4] Essenrode | ||
| Død | 26. nov. 1822[1][2][3][4] (72 år) Genova[5] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, statsmann, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen | ||
| Ektefelle | Juliane Frederikke Christiane Reventlow (1774–1788)[6] Sophie von Lenthe (1788–1800)[6] Charlotte Schönemann (1807–1822)[7] | ||
| Far | Christian Ludwig von Hardenberg | ||
| Mor | Anna Sophia Ehrengart[6] | ||
| Barn | Lucie Hardenberg-Reventlow (mor: Juliane Frederikke Christiane Reventlow)[6] Christian Heinrich August Hardenberg-Reventlow (mor: Juliane Frederikke Christiane Reventlow)[6] | ||
| Nasjonalitet | Kurfyrstedømmet Braunschweig-Lüneburg Kongeriket Preussen | ||
| Gravlagt | Neuhardenberg[8] | ||
| Medlem av | Akademie gemeinnütziger Wissenschaften Illuminatus-ordenen | ||
| Utmerkelser | 16 oppføringer
Honoris causa
Den sorte ørns orden 2. klasse av Den røde ørns orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Andreasordenen Sankt Stanislaus-ordenen Storkorset av Karl IIIs orden Johanniterorden Jernkorset Hubertusordenen Storkors av Æreslegionen Annunziataordenen Elefantordenen Serafimerordenen Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen 1. klasse av Sankta Annas orden | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Karl August von Hardenberg (1750–1822) var en prøyssisk politiker og samfunnsreformator. Han ble prøyssisk utenriksminister 1804, senere ledende minister, og fra 1810 til 1822 prøyssisk statskansler. Hardenberg ble adlet og fikk tittelen fyrste i 1814.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Hardenberg ble født inn en adelig familie som sønn av den senere feltmarskalk Christian Ludwig von Hardenberg (1700–1781) og Anne Sophie Ehrengart, født Büllow (1731–1809).[9][10] Han vokste delvis opp hos sin onkel, den hannoverske geheimeråd og krigspresident Friedrich Carl von Hardenberg (1696–1763). Skolegangen ble ivaretatt av privatlærere, og var preget av opplysningstidens ideer. Hardenberg hadde også opphold på det private gymnasiet til Ludwig Wilhelm Ballhorn i Hannover.
Hardenberg studerte fra 1866 til 1870 matematikk og jus på universitetet i Göttingen. I et mellomår i Leipzig i 1768 ble han kjent med Goethe. Fra 1771 arbeidet han ved det kurfyrstlige justiskontor i Hannover.[9][10]
Fra 1772 bega Hardenberg seg ut på sin dannelsesreise.[9] Reisen førte ham til riksfriherren Stein zu Nassau og flere andre tyske fyrstedømmer. Han studerte saker ved rikskammerdomstolen i Wetzlar, riksdagen i Regensburg og sannsynligvis også rikshoffråden i Wien.[10] Studiene overbeviste ham om den politiske avmakt til de små tyske fyrstestatene, og han så storfyrstenes innflytelse over styringen. Han fant den gjeldende riksforfatningen som meget svak. [10][9]
En senere reise til London viste ham prakten ved det britiske hoffet, og i 1773 ble han utnevnt til kammerråd.[9][10]
Hannover 1773–1781
[rediger | rediger kilde]Hardenberg giftet seg i 1774 med den på det tidspunkt 15 år gamle adelige Juliane Frederikke Christiane Reventlow (1759–1793) fra København.[11][12] Hardenberg tok navnet Hardenberg-Reventlow, og tilbrakte gjennom flere år sommeren i slottet Krenkerup på Lolland, der han gikk på jakt.[9]
I Hannover gjorde han seg til talsmann for en modernisering av hele innenriks- og finansforvaltningen. Han gikk også inn for en sammenslåing av Hannover og Preussen, dette i motsetning til fyrstedømmets ledende minister.[10]
London 1781
[rediger | rediger kilde]I 1781 gikk han i tjeneste ved den tyske kanselli i London, med sikte på å etterfølge den daværende leder av kontoret.[10]
Da prinsen av Wales, den senere Georg IV, gjorde kur til Hardenbergs hustru, oppsto en skandale som også nådde pressen. Hardenberg måtte avbryte sitt London-opphold, og avsluttet også sitt ansettelsesforhold til Hannover.[11]
Braunschweig-Wolfenbüttel 1781–1790
[rediger | rediger kilde]Etter oppholdet i Hannover gikk han til hoffet i Braunschweig-Wolfenbüttel, hvor han i 1785 gikk inn for at fyrstedømmet skulle slutte seg til forbundet som besto av Preussen, Sachsen og Hannover.[10] Han fikk oppgaven med å reformere undervisningsystemet, og innførte læren til Joachim Heinrich Campe og Johann Heinrich Pestalozzi. Hardenberg ønsket å skille skolen fra kirkens kontroll, men møtte for sterk motstand i stendene til at dette kunne gjennomføres.
Etter en ny utroskapsskandale knyttet til hans hustru Christiane, skilte han seg fra henne i 1788.[10] Samme år giftet han seg på nytt med Sophie von Lenthe (1757–1835). De familiære problemene medførte likevel at han ikke lenger var ønsket i Braunschweig.
Ansbach-Bayreuth 1790–1798
[rediger | rediger kilde]Da Ansbach og Baureuth ble tilsluttet Preussen i 1790, ble Hardenberg minister i markgrevens regjering.[9] Ett år senere, i 1791, ble han prøyssisk Staatsminister og medlem av kabinettet. I tillegg ble han Preussens guvernør i Ansbach-Baureuth.
I 1795 ble han sendt til Basel som leder av den prøyssiske delegasjonen i fredsforhandlingene med Frankrike. Den 5. april 1795 underskrev han på vegne av Preussen, traktaten om freden i Basel.[13]
Preussens utenriksminister
[rediger | rediger kilde]I 1798 ble han kalt til Berlin og Preussens utenriksdepartement. Han ble i 1803 fungerende utenriksminister, og overtok stillingen formelt fra 1804 til 1806.[13] Etter slaget ved Jena gikk han av.
Som ansvarlig for utenrikspolitikken opparbeidet Hardenberg seg et renommé som en uforsonlig motstander av Napoleon, og som tilhenger av en koalisjon med England. At ryktet var overdrevet er senere dokumentert av Hardenbergs dagboknotater.[9] Preussen mottok en rekke tilbud fra såvel Frankrike som fra den andre (1799) og den tredje koalisjon (1805), men beholdt sin nøytrale stilling.
Hardenberg var i 1807 en kort tid førsteminister, og dermed ansvarlig for utenrikspolitikken.[9] Ved forhandlingene om freden i Tilsit krevde Napoleon Hardenberg avsatt.[10]
Ufrivillig utenfor
[rediger | rediger kilde]Ved hjemkomsten ga kong Fredrik Wilhelm II Hardenberg i oppdrag å skrive ned sine tanker om Preussens fremtidige forvaltning og politikk. Dette førte til Hardenbergs Riganotat (tysk: Denkschrift von Riga) datert 12. september 1807.[14] Blant de ledende prinsipper Hardenberg nevner innledningsvis, og som ofte siteres var at:
- « – Demokratiske grunnprinsipper i en monarkistisk regjering: det synes meg å være det beste uttrykk for dagens tidsånd. Det rene demokrati må vi nok overlate til år 2440, dersom det noen gang skal bli en realitet for menneskene.»[14][15]
Ekteskapet med Sophie von Lenthe tok slutt i 1800. I 1807 giftet Hardenberg seg med skuespilleren og sangeren Charlotte Schönemann (født 1772).[9]
Utnevnelse til statskansler i Preussen
[rediger | rediger kilde]Da den sittende regjering hadde vist seg uten evne til å betale gjelden til Frankrike, vendte kongen seg på ny til Hardenberg.[14] Napoleon hadde underhånden meddelt at han aksepterte at Hardenberg gikk inn i regjeringen igjen.[14] Deretter ble Hardenberg den 4. juni 1810 utnevnt til prøyssisk statskansler. Han beholdt stillingen helt til sin død i 1822.[10]
Som statskansler mottok Hardenberg ingen fast lønn, men kunne heve av statskassen det han fant nødvendig.[14] Han kontrollerte ministrenes adgang til kongen, og hadde rett til å være til stede under deres møter med ham. Hardenberg var den som ledet landet, bak fasaden av en eneveldig monark.
I oktober 1810 endret Hardenberg organiseringen av den øverste statsadministrasjonen, og bygget på et tidligere utkast gjort av Stein.[9] Samtidig kom det såkalte finansediktet, med regler om den fullkomne næringsfrihet. Finansediktet inneholdt også en konstitusjonell garanti utstedt av Preussens konge. Hardenberg innså at staten bare kunne få tilgang til finansielle ressurser dersom skattebetalerne og kjøperne av statsobligasjoner, fikk innblikk i statens budsjetter. En slik innsikt kunne oppnås gjennom en eller annen form for parlamentarisme. Hardenberg innkalte for dette formålet blant annet en foreløpig nasjonalforsamling. Arbeidet med denne forsamlingen ble imidlertid innstilt da den sjette koalisjonskrigen startet.
Hardenberg kunngjorde 14. september 1811 to viktige landbrukslover.[9] Den ene dreide seg om utvikling av jordveien, mens det andre, reguleringsediktet, regulerte hvordan bøndene kunne bli eiere av den jorden de hadde måtte leie av godseierne.
Utenrikspolitisk hadde 1811 dreid seg om hvordan Preussen skulle plassere seg mellom Frankrike og Russland.[9] Etter en lang betenkningstid gikk Hardenberg inn for å knytte seg til Russland. Friedrich Wilhelm III mente imidlertid at Russland hadde sviktet sine forpliktelser etter freden i Tilsit, og den 24. februar 1812 ble den fransk-prøyssiske traktat underskrevet i Paris. Traktaten pekte fremover mot Napoleons mislykkede felttog i Russland, senere samme år.
Ediktet vedrørende jødenes borgerlige rettigheter i Preussen[16] kom 11. mars 1812.[9] Den særlige stand for jødene ble dermed opphevet, parallelt med at stendene mistet sin betydning også i resten av samfunnet. Jødene fikk alminnelige statsborgerlige rettigheter. De kunne ta ansettelse i bestemte offentlige stillinger, men var fremdeles utelukket fra for eksempel offiserskorpset. Når jødene skulle få full likestilling, skulle kongen avgjøre på et senere tidspunkt.[16]
Befrielseskrigene mot Napoleon
[rediger | rediger kilde]Hardenberg fikk i januar 1813 kjennskap til at det prøyssiske korps i Russland, under ledelse av general Yorck, hadde inngått avtale om våpenhvile (nøytralitet) med sine russiske motstandere.[10] Avtalen ble inngått i byen Tauroggen, herav navnet Tauroggenkonvensjonen. Prøysserne var på dette tidspunkt bundet til Napoleon. Den russiske hæren som julaften 1812 møtte prøysserne i Tauroggen, hadde også prøyssisk ledelse.[17] Russerne var ledet av general Hans Karl von Diebitsch og generalinspektør Heinrich Friedrich Karl vom und zum Stein, begge med den samme prøyssiske offisersbakgrunn som Yorck. Da kongen hørte om avtalen ville han frata Yorck kommandoen. Nyheten om kongens raseri nådde Yorck gjennom avisene. Yorck parerte med at prøyssiske generaler aldri hadde mottatt sine ordrer gjennom pressen, og ble derfor sittende. Senere reiste kongen til det ubesatte Breslau, hvor han møtte Hardenberg, Blücher og Gneisenau. Siden sluttet Diebitsch og den russiske tsar seg til dem. Stein og Hardenberg utformet et opprop til det prøyssiske folk, med oppfordring til kamp for friheten. Kongen underskrev oppropet 18. mars 1813, og ga dermed støtet til befrielseskrig mot Napoleon.
Den 20. oktober 1814 besøkte Hardenberg stedet for folkeslaget i Leipzig. Derfra dro han videre til Frankfurt am Main, og tok i november og desember 1814 til orde for å fortsette krigen over grensen til Frankrike. I mai 1814 undertegnet han Preussens tiltredelseserklæring til alliansen fra Chaumont, som besto av Storbritannia, Russland og Østerrike. Alliansen hadde avtalt å stå ammen de kommende tjue år, for å hindre Frankrike å ødelegge likevekten i Europa.
I april 1814 forfattet Hardenberg sammen med Wilhelm von Humboldt og Heinrich Friedrich Karl vom und zum Stein, hovedprinsippene i forfatningsgrunnlaget (Deutsche Bundesakte) for Det tyske forbund.[10]
Rang av fyrste og eier av Neu-Hardenberg.
[rediger | rediger kilde].jpg)
Kort tid etter Paris-traktaten av 1814, utnevnte kongen Hardenberg til fyrste. Under Wienerkongressen der Hardenberg var prøyssisk utsending, gjorde kongen ham til eier av godsene Quilitz, Rosenthal og området Lietzen. Eiendommene ble sammenslått til Neu-Hardenberg (ny-Hardenberg). Senere ga Hardenberg arkitekt Karl Friedrich Schinkel oppdraget med å omgjøre bygningene i klassisistisk stil. Hardenbergs andre svigersønn Hermann von Pückler-Muskau, engasjerte landskapsarkitekten Peter Joseph Lenné for ombygning av parkanlegget.[18]
Reaksjonære strømninger
[rediger | rediger kilde]Etter krigen representerte Hardenberg Preussen ved stormaktskongressene i Aachen (1818), Troppau (1820), Ljubljana (1821) og Verona (1822).[10]
Hardenbergs muligheter til å drive igjennom reformer ble i løpet av årene stadig dårligere. Han ga etter for Metternichs arbeid for å undertrykke demokratiet, og avskjediget liberale medlemmer av regjeringen som Wilhelm von Humboldt og Carl Friedrich von Beyme, og den reformvennlige general Hermann von Boyen. Hardenbergs arbeid for å innføre en liberal forfatning ble motarbeidet av kongen og førte ikke frem. Under forberedelsen til Karlsbad-beslutningene i Teplin 1. august 1819 var Hardenberg blitt døv og nærmest senil.[19]
Ekteskapet med Charlotte Schönemann ble på et tidspunkt preget av at Hardenberg tok inn i huset en ung dame ved navn Friederike Hähnel.[9] Hähnel var i utgangspunktet et søvngjengermedium som kurerte gjennom mesmerisme, en behandlingsform der dyrisk magnetisme ble brukt i sykdomsbehandling gjennom strykninger og berøringer.[20] Fyrstinnen flyttet ut 24. juni 1821.[9]
På veien hjem fra kongressen i Verona ble han syk, og straks fraktet til Genova hvor man antok luften var bedre for ham, men hvor han til slutt døde.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Karl August, prince von Hardenberg, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Karl-August-Furst-von-Hardenberg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Karl August Hardenberg, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 24387, oppført som Karl August Hardenberg[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e Deutsche Biographie, Deutsche Biographie-ID 118545906[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.staatskanzler-hardenberg.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.staatskanzler-hardenberg.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Prof. Dr. Thomas Stamm-Kuhlmann (2009). «Karl August von Hardenberg». Ernst Moritz Arndt Universität Greifswald, Philosophische Fakultät. Arkivert fra originalen 18. januar 2016. Besøkt 23. januar 2016.
- ^ a b c d e f g h i j k l m n Hans Haussherr , Walter Bußmann (1966). «Hardenberg, Carl August Fürst von (preußischer Fürst 3.6.1814)». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 1. januar 2015.
- ^ a b Heinrich von Sybel (1879). «ADB:Hardenberg, Carl August Fürst von». Allgemeine Deutsche Biographie, herausgegeben von der Historischen Kommission bei der Bayerischen Akademie der Wissenschaften. Besøkt 11. januar 2016.
- ^ Chr. D. Reventlow. «Slægten Reventlow». Chr. D. Reventlow. Besøkt 31. januar 2016.
- ^ a b «HARDENBERG, Karl August, Prince (1750-1822).». The New International Encyclopædia. 1905. Besøkt 10. januar 2016.
- ^ a b c d e Karl August von Hardenberg (1807). «Über die Reorganisation des Preußischen Staats, verfaßt auf höchsten Befehl Sr. Majestät des Königs« Riga, 12. September 1807». Ernst Moritz Arndt Universität Greifswald v/Prof. Dr. Thomas Stamm-Kuhlmann. Arkivert fra originalen 22. desember 2015. Besøkt 24. januar 2016.
- ^ «Preussenkronik». rbb.de/ard.de. Arkivert fra originalen 5. februar 2016.
- ^ a b Friedrich Wilhelm, Hardenberg, Kircheisen (11. mars 1812). «Preußisches Emanzipationsedikt vom 11. März 1812 (Auszug)». Wolfgang Fricke. Besøkt 31. januar 2016.
- ^ «30. Dezember 1812: Tauroggen - Ein Hochverrat wird Fanal nationaler Erhebung». Rundfunk Berlin-Brandenburg. Besøkt 1. februar 2016.
- ^ «Geschichte / Stiftung Schloss Neuhardenberg». Stiftung Schloss Neuhardenberg. Besøkt 18. april 2016.
- ^ «Europas herre : Metternich, diplomat og statsmann - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 8. mars 2016.
- ^ «Franz Anton Mesmer». Store norske leksikon. Besøkt 16. februar 2016.