Klassisk latin

Klassisk latin er den formen for latin som ble brukt av antikkens Roma til det som regnes som «klassisk» latinsk litteratur. Den klassiske latinen var i bruk i Gullalderen i latinsk litteratur, det vil si i det 1. århundre f.Kr. og i begynnelsen av det 1. århundre e.Kr., med forekomster inn i Sølvalderen, i det første og andre århundre.

Det som i dag kalles «klassisk latin» var et svært stilisert skriftspråk brukt i litteraturen konstruert ut ifra gammellatin. Språket er en rekonstruksjon av gammellatinen med attisk gresk som forbilde. Klassisk latin skiller seg fra den gamle latinen, som sett hos Cato den eldre, Plautus og delvis Lucretius, både i ordforråd og morfologi; de gamle andredeklinasjonsendelsene -os og -om i henholdsvis nominativ og akkusativ entall ble til de karakteristiske -us og -um.

Talespråket til det romerske folk kalles, særlig fra 100-tallet, for vulgærlatin. Vulgærlatinen skilte seg fra klassisk latin både i ordforråd og grammatikk, og med tiden også i uttale.

Gullalderlatin

«Gullalderen» i latinsk litteratur (latinitas aurea) er perioden fra omtrent 75 f.Kr. til ca. 14, altså de siste årene til den romerske republikk og regjeringstiden til Augustus. Dette regnes ofte som høydepunktet i latinsk litteratur, og latinen fra denne perioden er normen for undervisning verden over fortsatt.

Gullalderlitteraturen

Poesi

Lucretius regnes som den tidligste gullalderdikteren, særlig for sitt dikt De rerum natura om epikurismen. Catull skrev litt senere, og pilte en avgjørende rolle når det gjaldt å ta i bruk greske versemål på latin. Gresk versekunst øvde stor innflytelse på den latinske diktning helt til kristendommens fremvekst krevde nye former. De greske tendensene i klassisk latinsk dikting nådde nye høyder med Vergils Aeneiden, som var et episk dikt i stil med Homer. Liknende trekk synes hos Horats. Hans oder og satirer alle fulgte greske forbilder i formen. På samme måte skrev Ovid sin lange dikt om mytologiske emner og sin Ars Amatoria - Kunsten å elske. Også Tibull og Properts hadde greske forbilder for sin diktning.

Prosa

Gullalderprosaens fremste eksempler er Commentarii de Bello Gallico (Kommentarer til gallerkrigen) av Julius Cæsar, med sin lakoniske, presise, militære stil, og Marcus Tullius Cicero, hvis rettstaler og politiske taler, og da særlig talene mot Catilina, i mange hundre år ble regnet som de beste eksempler på latinsk prosa.

Historieskrivingen var også en viktig del av gullalderens litteratur, ikke minst Livius' Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse), et stort verk om Romas historie fra grunnleggelsen i 753 f.Kr. og frem til augusteisk tid).

Grammatikk

Klassisk latin skiller seg fra vulgærlatin gjennom den omfattende bruken av kasus fremfor preposisjoner.

Litteratur

Eidem, S. (1996): Latinsk grammatikk, Oslo: Aschehoug
Cruttwell, Charles Thomas ([1877] 2005): A History of Roman Literature from the Earliest Period to the Death of Marcus Aurelius. London: Charles Griffin and Company, Project Gutenberg

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.