Rüdiger von der Goltz
| Gustav Adolf Joachim Rüdiger von der Goltz | |||
|---|---|---|---|
 Rüdiger von der Goltz i 1918 | |||
| Født | 8. des. 1865[1][2][3][4] Sulechów | ||
| Død | 4. nov. 1946[2][3][4][5] (80 år) Bernbeuren | ||
| Beskjeftigelse | Offiser | ||
| Embete |
| ||
| Far | Gustav von der Goltz[6] | ||
| Mor | Cäcilie von Perbandt[6] | ||
| Barn | Rüdiger von der Goltz (Jurist) Graf Georg-Conrad von der Goltz[6] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Pour le Mérite | ||
| Troskap | .svg){kind=small} Det tyske riket  Det forente baltiske hertugdømmet | ||
| Våpenart | Den tyske keiserlige hær | ||
| Militær grad | Generalmajor | ||
| Deltok i | Første verdenskrig | ||
Gustav Adolf Joachim Rüdiger, Graf von der Goltz (født 8. desember 1865, død 4. november 1946) var en tysk general under første verdenskrig. Etter første verdenskrig kommanderte han den tyske Baltische Landeswehr, som spilte en viktig rolle i de russiske bolsjevikenes nederlag i Finland (den finske borgerkrigen) og Latvia (se også den estiske uavhengighetskrigen) i 1918 og 1919, men som til slutt ikke klarte å holde på den tyske kontrollen i Baltikum etter første verdenskrig.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]tidlig virke
[rediger | rediger kilde]Goltz ble offiser ved infanteriet i 1886, oberst og regimentsjef i 1911, generalmajor i 1915, og ble innrømmet avskjed i 1919. Han tjenestegjorde frem til 1911 hovedsakelig i generalstaben.
Første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Han ble i mai 1917 sjef for den 37. infanterifordelingen ved Chemin des dames.
I mars 1918 fikk Goltz befalet over den for Finland beregnede Østersjødivisjonen, en enhet sammensatt av tre jegerbataljoner, tre kavaleriskytterregimenter og divisjonstropper under 13. landvernsdivisjonens stab. I samvirke med den keiserlige flåte gjennomførte de en landsgang i Hangö i den hensikt å støtte general Mannerheims hvite finske armé og dens krig mot den røde finske arméen.
Goltz fikk senere også befalet over «Detachement Brandenstein», en enhet sammensatt av tre jegerbataljoner med støttestyrker som opererte fra Tallinn og som gjennomførte en landgang i Lovisa på den finske sørkysten. Van der Goltz fikk også 14. Jegerbataljon underlagt seg etter dens operasjoner på Åland. General von der Goltz marsjerte mot Helsingfors og inntok byen. Deretter deltok enheter fra divisjonen i sluttfasen av den finske borgerkrig.
Tjeneste etter første verdenskrig
[rediger | rediger kilde]
Han fikk deretter i oppgave fra den finske regjering å bygge opp den nye finske forsvarsmakten, noe han gjorde i rask takt.
General von der Goltz ble etter sin innsats i Finlands frihetskrig i januar 1919 kommandert til Baltikum der han overtok de frivillige enheter (Freikorps) som hadde erstattet den 8. armé ved dens mytteri 1918, og den 23. mai 1919 inntok han Riga. Etter heftige og omvekslende strider med alskens styrker – røde estiske, hvite estiske, latviske hvite, russiske røde styrker samt visse polske og andre enheter – i Latvia endret den nye tyske regjering etter påtrykk fra ententemaktene retning i sin østpolitikk, og gav i oktober 1919 ordre om rømning av Baltikum.
Styrken «Die Balticumer» kom til på påtagelig vis til å påvirke de tyske innenriks forhold på sikt, ved det at mange av dem senere sluttet seg til Adolf Hitlers nasjonalsosialistiske bevegelse. Deres skjebne var preget av det forræderi som de mente Berlin-regjeringen hadde gjort seg skyldig i mot dem som frivillig hadde stilt opp på deres side i den tid da den ordinære krigsmakten var blitt oppløst. Regjeringen hadde blant annet lovet disse menn bosetninger og jord i øst etter krigsslutt, men trakk tilbake dette løfte, som for mange av balterne hadde vært det hovedsakelige motivet for å kjempe videre etter november 1918. Holdninger og metoder fra disse strider, med massakrer på fanger, vold mot sivile og slikt, kom til å leve videre i de tyske innenriks urolighetene på 1920-tallet og senere i de nazistiske politiske militære SS-enhetene.
Etter avskjeden
[rediger | rediger kilde]Etter å ha fått avskjed i oktober 1919 viet Goltz seg til den nasjonalistiske ungdomsbevegelsen, og ble i 1924 formann i de forente fosterlandforbund. Han deltok i Harzburgfronten i begynnelsen av 1930-årene.
Verker i utvalg
[rediger | rediger kilde]- Meine Sendung in Finnland und im Baltikum. K. F. Koehler, Leipzig 1920 (online).
- 2. völlig neubearb. Aufl.: Als politischer General im Osten: (Finnland u. Baltikum) 1918 und 1919. K. F. Koehler, Leipzig 1936.
- Vaterlandsverteidiger und Revolutions-Deutschland. Deutscher Michel, wach auf! Heft 8. E. Letsch, Hannover und Leipzig 1923.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Rüdiger von der Goltz», Biografisk leksikon for Finland ID 5142-1416928957748[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Rudiger, count von der Goltz, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Rudiger-Graf-von-der-Goltz, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 11239950g[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Rüdiger Goltz, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id goltz-rudiger, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Гольц Рюдигер фон дер, besøkt 27. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Genealogics[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Karl-Friedrich Hildebrand, Christian Zweng: Die Ritter des Ordens Pour le Mérite des I. Weltkriegs, Band 2: H-O, Biblio Verlag, Bissendorf 2003, ISBN 3-7648-2516-2, s. 502-504
- Bermondt-Awaloff: Im Kampf gegen den Bolschevismus. Erinnerungen. Berlin 1925.
- Josef Bischoff: Die letzte Front. Geschichte der Eiserne Division im Baltikum 1919. Berlin 1935.
- Darstellungen aus den Nachkriegskämpfen deutscher Truppen und Freikorps. Bd 2: Der Feldzug im Baltikum bis zur zweiten Einnahme von Riga. Januar bis Mai 1919, Berlin 1937; Bd 3: Die Kämpfe im Baltikum nach der zweiten Einnahme von Riga. Juni bis Dezember 1919, Berlin 1938.
- Die baltische Landeswehr im Befreiungskampf gegen den Bolschevismus. Ein Gedenkbuch, herausgegeben vom baltischen Landeswehrein. Riga 1929.
- Kiewisz Leon: Sprawy łotewskie w bałtyckiej polityce Niemiec 1914-1919. Poznań 1970.
- Łossowski Piotr: Między wojną a pokojem. Niemieckie zamysły wojenne na wschodzie w obliczu traktatu wersalskiego. Marzec-kwiecień 1919. Warszawa 1976.
- Paluszyński Tomasz: Walka o niepodległość Łotwy 1914-1921. Warszawa 1999.
- Paluszyński Tomasz: Walka o niepodległość Estonii 1914-1920. Poznań 2007.
- Von den baltische Provinzen zu den baltischen Staaten. Beiträge zur Entstehungsgeschichte der Republiken Estland und Lettland. Bd I (1917-1918), Bd II (1919-1920), Marburg 1971, 1977.
- Jobst Knigge: Kontinuität deutscher Kriegsziele im Baltikum. Deutsche Baltikumpolitik 1918/19 und das Kontinuitätsproblem. Kovacs, Hamburg 2003, ISBN 3-8300-1036-2.
- Suomi 75 Itsenäisen Suomen histori I. Weilin-Göös, Jyväskylä 1991, ISBN 951-35-5158-X.
- Bernhard Sauer: Vom Mythos eines ewigen Soldatentums. Der Feldzug deutscher Freikorps im Baltikum im Jahre 1919. In: Zeitschrift für Geschichtswissenschaft. 43. Jahrgang 1995, Heft 10. (Pdf, 7,4 Mbyte)
- Juha E. Tetri: Kunniamerkkikirja, Ajatus kustannusosakeyhtiö: Helsinki 1998 ISBN 951-9440-23-2.
- (de) Thilo Vogelsang: «Goltz, Gustav Adolf Joachim Rüdiger Graf von der.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 6, Duncker & Humblot, Berlin 1964, ISBN 3-428-00187-7, s. 634 f. (digitalisering).
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Rüdiger von der Goltz – kategori av bilder, video eller lyd på Commons