Respirator
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
En respirator er et apparat som sørger for å holde et menneske i live ved hjelp av mekanisk ventilering. Det finnes to hovedtyper: overtrykksrespiratorer og undertrykksrespiratorer. Den mest vanlige er overtrykksrespiratoren. Den funksjonerer ved at innåndingsgassen (renset luft og eventuelt medisinsk oksygen under trykk) blåses inn i pasientens lunger, vanligvis gjennom plastrør, samtidig som karbondioksidholdig luft i lungene tappes ut.
Respirasjon betyr utveksling av oksygen og karbondioksid over en permeabel membran, altså mellom atmosfæren og lungene. Begrepet respirator er ganske misvisende for den funksjon denne maskinen har. Respiratoren utfører ikke gassutveksling for lungene, slik en hjerte-lunge-maskin gjør. Den utfører derimot gasstransport inn og ut av luftveiene, med andre ord ventilasjon. Det ville være mest korrekt å kalle maskinen en ventilator (brukes på amerikansk engelsk), men respirator er likevel begrepet i praksis.
Historie
[rediger | rediger kilde]Prinsippet med kunstig ventilasjon ble kjent så tidlig som på 1500-tallet (beskrevet av A. Wesle Vedalius i år 1543). Det er først i det 20. århundre at metoden for alvor er tatt i bruk i behandling av pasienten med respirasjonsvikt. Bruken av respiratorer kan spores tilbake til 1920. Da benyttet man undertrykksrespiratorer eller jernlunge. Pasienten ble da lagt i en jerntank uten endotrakealtube og ved hjelp av undertrykk hjalp man pasienten med å puste.
Utenfor operasjonsstuene ble denne metoden benyttet i flere tiår fremover. Før andre verdenskrig ble overtrykksventilasjon brukt i forbindelse med anestesi på operasjonsstuene. Etter verdenskrigen ble intuberingsteknikkene forbedret, og man tok i bruk overtrykksventilasjon også utenfor operasjonsstuene.
Høsten 1952 ble København rammet av en alvorlig polioepidemi. Dødeligheten var 90 %, selv om man benyttet jernlunger i behandlingen av disse pasientene. De fleste pasientene som fikk poliomyelitt som hemmet respirasjonen var tenåringer. På Blegdams hospital i København, som var mottakssykehus for poliorammede i Københavnområdet, stod man maktesløs. Legene på dette sykehuset, med anestesilege Bjørn Ibsen i spissen, begynte etter hvert å forstå at pasientene døde som følge av CO2-narkose og ikke virusinfeksjonen. Sjefen for det kliniske laboratoriet ved sykehuset fant ut at antagelsen var riktig. Etter hvert ble pasientene trakeotomert med cuffet tube og håndventilert med bag. Dødeligheten falt fra 90 % til 25 % i løpet av noen uker. Da epidemien var på sitt verste, ble 70 pasienter håndventilert samtidig på dette sykehuset. For å klare dette, engasjerte man medisin- og tannlegestudenter for å håndventilere på skift.
Håndventilasjon er siden blitt erstattet av volumstyrte ventilatorer, som ble utviklet av den svenske oppfinneren Carl Gunnar Engström i 1950.
Ny og gammel teknologi
[rediger | rediger kilde]I Norge er de mest brukte respiratorer til voksne blitt produsert av Siemens, Engstrøm og Dräger. Selv om mange intensivavdelinger i Norge fortsatt har den generasjonen av respiratorer som ble produsert på 1970-tallet, er man nå[når?] i ferd med å skifte ut disse med ny teknologi.