Seiersordenen (Sovjetunionen)
Seiersordenen (russisk: Орден «Победа») er en sovjetisk, militær fortjenstorden innstiftet 8. november 1943 av presidiet i Det øverste sovjet. Ordenen ble tildelt for den aller fremste militære ledelsesinnsats under andre verdenskrig. Seiersordenen har én klasse og rangerte som den øverste militære orden i Sovjetunionen. Den ble bare tildelt 17 personer, hvorav fem var utlendinger.
Insignier
[rediger | rediger kilde]Ordenstegnet for Seiersordenen er en kostbart utstyrt femtagget stjerne i platina, besatt med fem rubiner og 174 diamanter. Rubinene danner en rød, femtagget stjerne, omgitt av en diamantbesatt bord og med diamantbesatte grupper av stråler i vinklene. Midtmedaljongen er i lyseblå emalje og bærer et motiv i gull med Leninmausoleet foran et parti av Kreml med Spasskaja-tårnet og den røde stjerne øverst. Motivet er flankert av en eikegren og en laurbærgren, begge diamantbesatte. Initialene «СССР» er plassert i en bue øverst, innskriften «ПОБЕДА» (seier) i en bue nederst. Ordenstegnet har en høyde på 7,1 cm og en bredde på 6,8 cm.[1]
Diamantene i ordenstegnet er på til sammen 16 karat, mens hver av rubinene er 5 karat. Avisen Aftenposten anslo i juli 1945 verdien av et ordenstegn til 300 000 norske kroner.[2]
Båndstripen for Seiersordenen er satt sammen av fargene i båndstripene for andre sovjetiske ordener: Rødt fra Leninordenen, grønt fra Suvorovordenen, blått for Kutuzovordenen, lyseblått fra Bogdan Khmelnytskij-ordenen, mørkerødt fra Aleksander Nevskij-ordenen og oransje og svart fra Storhetsordenen. Fargene er adskilt med smale hvite striper.
Tildeling
[rediger | rediger kilde]
ble tildelt Seiersordenen 31. mai 1945 for erobringen av Estland. Ordenstegnet for Seiersordenen ses under medaljerekken til høyre
Seiersordenen ble tildelt for fremragende lederskap på øverste nivå ved ledelse av kampoperasjoner på en eller flere fronter, der disse operasjonene ga seier til Den røde hær. Ordenen ble i forbindelse med andre verdenskrig kun tildelt 16 personer. Tildelingene fant sted fra april 1944 til september 1945. De sovjetiske mottagerne var alle, bortsett fra én, marskalker av Sovjetunionen. Tre personer ble tildelt ordenen to ganger: Josef Stalin, Georgij Zjukov og Aleksandr Vasilevskij.
De fem utenlandske mottagerne av Seiersordenen representerte de ledende militære fra Sovjetunionens viktigste allierte USA og Storbritannia, samt Polen, Jugoslavia og Romania.
Mottagernes navn er innskrevet på en minneplate oppsatt i Kremlpalasset i Moskva.
En 17. tildeling, til Leonid Bresjnev, ble foretatt i 1978,[3] men kansellert etter hans død da man fant at han ikke oppfylte vilkårene for tildeling.[4][5]
Sovjetiske mottagere
[rediger | rediger kilde]- Marskalk av Sovjetunionen Georgij Zjukov
Tildelt Seiersordenen 10. april 1944 for erobring av det østlige Ukraina. Tildelt ordenen for andre gang 31. mai 1945 for å ha inntatt Berlin.
- Marskalk av Sovjetunionen Aleksandr Vasilevskij
Tildelt Seiersordenen 10. april 1944 for erobring av det østlige Ukraina. Tildelt ordenen for andre gang 19. april 1945 for planlegging av militæroperasjoner og koordinering av frontene.
- Marskalk av Sovjetunionen Josef Stalin
Tildelt Seiersordenen 10. april 1944 for erobring av det østlige Ukraina. Tildelt ordenen for andre gang 26. juni 1945 for seieren over Tyskland.
- Marskalk av Sovjetunionen Ivan Konev
Tildelt Seiersordenen 30. mars 1945 for erobringen av Polen og for å ha krysset Oder.
- Marskalk av Sovjetunionen Konstantin Rokossovskij
Tildelt Seiersordenen 30. mars 1945 for erobringen av Polen.
- Marskalk av Sovjetunionen Rodion Malinovskij
Tildelt Seiersordenen 26. april 1945 for erobringen av Østerrike og Ungarn.
- Marskalk av Sovjetunionen Fjodor Tolbukhin
Tildelt Seiersordenen 26. april 1945 for erobringen av Østerrike og Ungarn.
- Marskalk av Sovjetunionen Leonid Govorov
Tildelt Seiersordenen 31. mai 1945 for erobringen av Estland.
- Marskalk av Sovjetunionen Semjon Timosjenko
Tildelt Seiersordenen 4. juni 1945 for planlegging av militæroperasjoner og koordinering av frontene.
- Armégeneral av Sovjetunionen Aleksej Antonov
Tildelt Seiersordenen 4. juni 1945 for planlegging av militæroperasjoner og koordinering av frontene.
- Marskalk av Sovjetunionen Kirill Meretskov
Tildelt Seiersordenen 8. september 1945 for fremgangsrik ledelse av troppene i krigen mot Japan.
Utenlandske mottagere
[rediger | rediger kilde]Tildelt Seiersordenen 4. juni 1945 for fremragende resultater i ledelsen av overordnede kampoperasjoner som ledet til de allierte seier over Tyskland.
Tildelt Seiersordenen 5. juni 1945 for fremragende resultater i ledelsen av overordnede kampoperasjoner som ledet til De forente nasjoners seier over Tyskland.
- Kong Mikael av Romania
Tildelt Seiersordenen 6. juli 1945 for modig innsats i bruddet mellom Romania og Tyskland og for å ha gått i allianse med De forente nasjoner på et tidspunkt da Tysklands nederlag ennå ikke var klart.
Tildelt Seiersordenen 9. august 1945 for fremragende innsats i organiseringen av Polens væpnede styrker og for fremgangsrik ledelse av den polske hær i det avgjørende slag mot den felles fiende, Tyskland.
Tildelt Seiersordenen 9. september 1945 for fremragende resultater i omfattende kampoperasjoner som bidro til De forente nasjoners seier over Tyskland.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Order of Victory Arkivert 15. mai 2009 hos Wayback Machine., State Hermitage Museum.
- ^ «Sovjets seiersorden», Aftenposten morgen, 15. juli 1945, s. 4.
- ^ «Bresjnev hylles», Aftenposten morgen, 21. februar 1978, s. 8.
- ^ «Bresjnev fratatt orden», Aftenposten morgen, 29. september 1989, s. 8.
- ^ Martin Gunnar Knutsen: Bittert oppgjør, Oslo: Tiden, 1990, s. 268–269.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- John D. Clarke: Gallantry Medals and Decorations of the World, Barnsley: Leo Cooper, 2001, s. 189–191.
- Poul Ohm Hieronymussen og Jørgen Lundø: Europæiske ordner i farver, København: Politikens forlag, 1966, s. 161.
- Robert Werlich: Russian orders, decorations and medals. Including those of Imperial Russia, the Provisional Government, and the Soviet Union, 2. utgave, Washington, DC: Quaker Press, 1981, s. 120–121.