fossiler

Nesten alt som har levd, dør uten å etterlate seg fossiler, og stoffene de er bygget opp av, resirkuleres i næringskjeden ved å bli spist eller brutt ned. Det kreves et sammentreff av flere spesielle omstendigheter for at noe skal bli fossilisert.

Det er som regel de harde og motstandsdyktige kroppsdelene som blir fossilisert. Hos dyr er dette skjell, tenner og skjelett, og hos planter er det pollen, sporer og vedaktige grener og frø. Bløte deler, som bindevev, muskler, innvoller, blader, blomster og frukter, blir som regel borte. Dette er årsaken til at mange sopp ikke er bevart som fossiler, og svært få store soppfossiler finnes. Bakterier og arker har i noen tilfeller blitt oppbevart, og andre steder er produkter de har dannet bevart som fossiler.

Den viktigste forutsetningen for at noe skal bli til et fossil, er at det snarest mulig etter døden blir dekket av finkornet sediment (for eksempel leire eller sand), slik at den blir beskyttet mot ødeleggelser og forråtnelse. Et oksygenfritt (anaerobt) miljø gir særlig gode betingelser for oppbevaring. Det skjer lettere i vann, hvor det stadig synker ned sedimentpartikler som legger seg på bunnen. Derfor er et flertall av de kjente fossilene fra organismer som har levd i vann, og de fleste fossiler er oppbevart i sedimentære bergarter som for eksempel skifer eller sandstein,

Noen ganger kan de opprinnelige stoffene være bevart, mens i andre tilfeller har de blitt endret. I skall og andre harde deler fra virvelløse dyr, og i knokler fra virveldyr, kan de opprinnelige molekylene bli erstattet. I porøse fossiler, som skjeletter, vil de små hulrommene bli fylt igjen av sediment eller oppløste mineraler. Når det gjelder planterester, vil de som hopes opp under oksygenfattige forhold i sumper og myrer etter hvert omdannes til torv. Blir torven dekket til, vil den kunne bli til brunkull, og videre tildekking og trykk vil over tid gi steinkull. Alger og planterester som har blitt oppbevart under gitte forhold, kan danne olje og gass.

Fossiler kan være avtrykk av en organisme, etter at de opprinnelige stoffene er blitt oppløst. Noen ganger dannes det et hulrom der hvor organismen har ligget, som kan bli fylt av mineraler og sedimenter slik at det dannes en naturlig avstøpning. Denne er lik den opprinnelige organismen, men inneholder ikke noen av dens opprinnelige stoffer. Andre ganger er det hulrom som vi finner inne i sneglehus, muslingskall, virveldyrkranier og liknende, som senere blir fylt. Organismer som er bygd opp av bare bløte vev (som maneter), forsvinner i alminnelighet fullstendig, men kan bli oppbevart, eller være bevart som avtrykk i finkornete bergarter. Hvis avtrykk er dannet i finkornede bergarter, kan de være meget detaljrike og gi verdifull informasjon.

Sporfossiler er spor etter organismenes aktiviteter og gir viktig informasjon om hvordan utdødde dyr har levd. Sporfossiler kan for eksempel være fotspor, gravespor, fossile reir eller avføring. Det kan ofte være vanskelig å bestemme hvem som lagde sporene. For eksempel ormer, snegler, muslinger, trilobitter, sjøskorpioner, insekter har etterlatt seg spor både på overflaten og nede i sedimentene. I Sverige og langs Mjøsa finnes det lag fra tidligste kambrium som er fulle av spor etter trilobitter og andre dyr som beveget seg på overflaten av sedimentet. De mest berømte sporfossilene er fotavtrykk av dinosaurer fra Jordens middeltid.

Mikrofossiler er ørsmå fossiler som må studeres i mikroskop. Alle andre fossiler, som kan studeres med det blotte øye, er makrofossiler. Mikrofossiler varierer i størrelse fra fem mikrometer (0,005 millimeter) til fem millimeter i diameter. Organismene kan ha levd på land, i ferskvann eller i havet, og fossilene finnes derfor i sedimenter fra mange og svært forskjellige miljøer. De er ofte meget tallrike, og de har stadig forandret seg gjennom Jordas historie, fra de første fossilene i prekambrisk tid (omtrent 3,5 milliarder år tilbake). Mikrofossiler kan brukes til å aldersbestemme sedimentene. De vitner også om de forholdene som en gang var på kontinentene og i havet, for eksempel klimaet og atmosfærens og havets kjemiske sammensetning, og de kan brukes til å rekonstruere utviklingen av miljøet på jordoverflaten.

• Se hovedartikkel: mikrofossiler.

Fossiler er svært sjelden hele organismer, bare deler av dem, og som regel bare de harde delene. I sjeldne tilfeller kan oppbevaringen være eksepsjonelt god, enten fordi bløtdeler er bevart eller fordi svært mange fossiler er bevart på ett sted. Slike steder kalles Lagerstätte. Velkjente eksempler er mammuter som ble liggende i den frosne tundraen i arktiske områder; andre er pattedyr som omkom sjøer slik som i Holzmaden og insekter og plantedeler i rav, særlig kjent fra de baltiske landene og fra Myanmar. Området rundt Solnhofen er kjent for oppbevaring av urfuglen Archaeopteryx, fisk og mange andre dyr. Andre viktige Lagerstätter er Liaoning i Kina, tjæresjøene i Rancho la brea i USA og Burgess Shale i Canada.

Det finnes fossiler i flere områder på fastlands-Norge og på kontinentalsokkelen, og svært mange på Svalbard. Store deler av landet består av grunnfjell og omdannede bergarter fra den kaledonske fjellkjeden, og er nesten uten fossiler (se geologi og landformer i Norge).

• Se hovedartikkel: fossiler i Norge.

Paleontologi er studiet av fossiler. Paleontologer jobber med å kartlegge, grave ut, og beskrive fossiler, og bruker fossiler for å forstå miljøet i tidligere tider, evolusjon, klimaendringer og slektskap. Man studerer både fossilene og sedimentene de er funnet i. Fossilene kan både studeres fra utsiden, enten med de blotte øye eller med mikroskop, og fra innsiden ved hjelp av røntgenfotografering og mikroskopi.

• Se hovedartikkel: paleontologi.

For at fossiler skal kunne brukes til forskning eller stilles ut i museer, må de graves ut.

Fossiler har blitt funnet av alle slags mennesker til alle tider. Paleontologi er derfor et fagfelt der nye oppdagelser jevnlig gjøres av amatører, og av barn. Fossiler blir både funnet av tilfeldig forbipasserende, av amatører som leter aktivt, i forbindelse med byggeprosjekter, geologiske kartlegginger og av paleontologer på målrettet leting etter fossiler til et forskningsprosjekt. Mange land har regler om at fossiler av visse grupper eller fra gitte steder tilhører fellesskapet og skal oppbevares ved offentlige museer. I mange områder må man søke om tillatelse til å drive utgraving.

• fossiler i Norge
• dinosaurer
• evolusjon
• paleontologi
• tafonomi