Den andre franske republikk

	République française ; Den andre franske republikk
	Frankrikes flagg
	Motto; Liberté, Égalité, Fraternité; «Frihet, likhet, brorskap»
	Nasjonalsang; Le Chant des Girondins ; «Girondistenes sang»
	Plasseringa til FrankrikeFrankrike i 1848
Hovedstad	Paris
Språk	Fransk
Religion	Katolisisme
Styreform	Republikk
	President
- 1848	Jacques Charles Dupont de l'Eure
- 1848	Commission exécutive
- 1848	Louis Eugène Cavaignac
- 1848–1852	Louis-Napoléon Bonaparte
Statsminister
- 1848	Jacques Charles Dupont de l'Eure
- 1848	Dominique François Jean Arago
- 1848	Louis Eugène Cavaignac
- 1848–1849	Odilon Barrot
- 1849–1851	Alphonse Henri
Lovgivende forsamling	Frankrikes nasjonalforsamling
Historisk periode	1800-tallet
- Februarrevolusjonen	23. februar 1848
- Slaveri avskaffet	27. april 1848
- 1851-kuppet i Frankrike	2. desember 1851
- Keiserriket gjenopprettet	2. desember 1852
Valuta	Franske franc
I dag en del av	Frankrike

Den andre republikk (fransk: La Deuxième République, ofte stavet La 2ème Republique) er betegnelsen på den republikanske regjeringen i Frankrike fra 1848 til 1852. Den andre republikken begynte da februarrevolusjonen utløste julikongedømmets fall i 1848, og varte frem Louis-Napoléon Bonapartes statskupp i 1851.

Artikkelen inngår i serien om Frankrikes historie

Eldre historie
Gallia Frankerne Merovingerne (410–751) Karolingerne (751–987) Huset Capet (987–1328) Huset Valois (1328–1589) Bourbon-dynastiet (1) (1589–1830)
Nyere historie
Den franske revolusjon (1789–1799) Terroren (1793–1794) 1. republikk (1792–1804) 1. keiserdømme (1804–1814) Bourbon-restaurasjonen (1814–1830) Julimonarkiet (1830–1848) 2. republikk (1848–1852) 2. keiserdømme (1852–1870) Pariskommunen (1871) 3. republikk (1870–1940) Vichy-regimet (1940–1944) 4. republikk (1946–1958) 5. republikk (1958– )

Denne regjeringtiden i Frankrikes historie kalles den andre på tross av at det som vanligvis kalles den første republikk egentlig besto av den serien av regjeringer som etterfulgte den franske revolusjonen i 1789: Nasjonalkonventet, Direktoratet og Konsulatet.

Julikongedømmet faller

Den 21. februar hadde regjeringen forbudt en av den republikanske opposisjons politiske banketter, og beordret 30 000 soldater til Paris. Mange arbeidere samlet seg i gatene, og etter flere mindre sammenstøt med politiet begynte de å opprette barrikader. Dette markerte begynnelsen på februarrevolusjonen. Den 24. februar skjøt nasjonalgarden, delvis på grunn av uheldige omstendigheter, på demonstrerende arbeidere. Senere samme dag gikk industriproletariatet fra Paris' forsteder (Les Faubourgs) inn til byens sentrum og ble også møtt av nasjonalgarden. 289 revolusjonære og 72 soldater mistet livet over i de tre dagene med gatekamper i Paris.^[1]

Julikongedømmet kollapset 24. februar 1848. Regjeringen til statsminister François Guizot gikk av og Ludvig Filip I abdiserte etter 18 år på tronen.

Februarrevolusjonen var en av de første i lang rekke av revolusjoner i 1848, og sendte sjokkbølger gjennom en rekke europeiske kongehus.^[2]

Odilon Barrot aksepterte oppdraget med å danne ny regjering, og stanset umiddelbart politistyrkenes angrep mot barrikadene. Imidlertid kom dette initiativet for sent, fordi oppstanden hadde økt i omfang og omfattet snart hele Paris.

Overgangsregjering

Ludvig Filip I

Kong Ludvig Filip I abdiserte til fordel for sin sønnesønn Ludvig Filip, greve av Paris etter at nasjonalgarden hadde nektet å anerkjenne ham som landets leder, men monarkiet sto ikke til å redde. Den opphissede folkemengden tvang frem en provisorisk regjering, og den annen franske republikk ble proklamert av Alphonse de Lamartine i Hôtel de Ville.^[3]

I opposisjon til Lamartines provisoriske, republikanske regjering opprettet sosialistene en egen alternativ regjering. Dette førte til at også sosialistene ble representert i landets samlingsregjering, med Alexandre Martin og Louis Blanc som ministre. På tross av den uoversiktlige situasjonen ble en rekke viktige vedtak fattet før makten i landet kunne overlates til den nyvalgte nasjonalforsamligen i mai. Blant annet ble det innført allmenn stemmerett for menn over 21 år, adelstitler ble avskaffet og fjerning av dødsstraff for politiske fanger.^[4]

5. mars vedtok samlingsregjeringen å utlyse valg 23. april. Nasjonalforsamligen som ble dannet den 4. mai besto av en majoritet av republikanere og anti-sosialister, og den 9. mai ble makten overlatt til en fem-manns kommisjon, bestående av François Arago, Louis-Antoine Garnier-Pagès, Pierre Marie de Saint-Georges, Alphonse de Lamartine og Alexandre Auguste Ledru-Rollin.

Nasjonalforsamlingen

Sosialistisk motreaksjon – mai 1848

Valget i april hadde gitt et klart flertall av republikanske, liberale og anti-sosialistiske representanter i nasjonalforsamlingen. Samtidig var de økonomiske og sosiale utfordringene store, særlig blant de fattige i byene. Den økonomiske nedgangsperioden som begynte under julimonarkiet hadde utløst en bølge av konkurser, og arbeidsledigheten nådde 50 prosent i Paris.^[4]

I begynnelsen av mai ble arbeideropprør slått ned i Rouen og Limoges, hvor flere arbeidere ble drept av ordensmakten. Den 15. mai stormer en væpnet folkemengde Palais Bourbon, hvor nasjonalforsamlingen var samlet. 130 personer ble arrestert, inkludert flere sosialistiske ledere.^[5]

Arbeideropprøret – juni 1848

Presidentvalget – november 1848

Louis Napoléon i 1848

Den 4. november 1848 ble en ny forfatning utropt, en demokratisk republikk med direkte alminnelige valg og en oppdeling av makten. Republikken skulle bestå av ett kammer med 750 representanter, valgt for en periode på tre år. Fra dette kammeret skulle det hvert sjette år dannes et råd som skulle forberede de lovforslag som kammeret skulle ta stilling til. Den utøvende makten skulle overlates til en president som skulle velges ved direkte valg hvert fjerde år uten muligheter for gjenvalg. Presidenten skulle selv utpeke sin regjerings medlemmer. Endringer i denne forfatningen ble i betydelig grad vanskeliggjort, siden de krevde tre fjerdedelers majoritet i tre sammenhengende valgperioder.

Scene fra presidentvalgkampen i 1848: To gategutter sloss for hver sin kandidat, en for Louis Napoléon og en for Cavaignac

Som sosialistenes presidentkandidat stilte Ledru-Rollin, republikanerne stilte Cavaignac og imperialistene prins Louis Napoleon, nevø av Napoléon Bonaparte. Til presidentvalget i 1848 fremsto Louis Napoléon som en kompromisskandidat. Samtidig spilte han på slektskapet til den fortsatt så populære onkelen.

Louis Napoléon var allerede valgt inn i nasjonalforsamlingen med støtte fra hele fem av Frankrikes departementer. Ved presidentvalget 10. desember 1848 stemte både arbeidere og konservative på ham, og Louis Napoléon vant valget klart med 5,5 millioner stemmer mot motkandidatens Louis Eugène Cavaignacs 1,5 millioner.

Napoléons statskupp

Napoleon III i 1863

Etter den nye franske grunnloven kunne en president bare sitte i én periode. Louis Napoléon måtte derfor tre tilbake i løpet av 1852, noe han var lite lysten på.^{[trenger referanse]}

Om morgenen den 2. desember 1851 gjorde Louis Napoléon statskupp. Lokalene til den lovgivende forsamling ble besatt og medlemmene ble arrestert. Samtidig ble det innført streng pressesensur. Louis Napoléon begrunnet kuppet med at den lovgivende forsamling konspirerte mot ham og planla borgerkrig.^{[trenger referanse]}

De store reaksjonene på statskuppet uteble, og det var først etter noen dager at det ble noe uro i gatene. Dette ble raskt slått ned av hæren og politiet, og Louis Napoléon hadde raskt full kontroll over Frankrike.

Etter statskuppet satte Louis Napoléon i gang med å forfølge politiske opponenter. Rundt 26 000 personer ble arrestert og utvist, mange til Algerie og Cayenne.

Etter kuppet avholdt Louis Napoléon en folkeavstemning, der han bad om mandat til å styre videre og til å utarbeide en ny forfatning. Louis Napoléon vant med stort flertall, 7,7 av 8 millioner avgitte stemmer var til hans fordel.

I den nye forfatningen, vedtatt i januar 1852, ble lengden på en presidentperiode satt til 10 år, og presidentens makt ble styrket. Presidenten fikk enerett på å foreslå nye lover, og presidenten skulle selv velge senatets medlemmer.

I november 1852 foreslo senatet å gjøre Louis Napoléon til keiser, samt å gi hans hus arverett til tronen. Forslaget ble med stor margin vedtatt i en folkeavstemning, og den 2. desember 1852 ble Louis Napoléon kronet til Frankrikes keiser under navnet Napoleon III.

Dette markerte slutten på Frankrikes annen republikk, og begynnelsen på det andre franske keiserdømme.

Referanser

^ Fenby, Jonathan (2015). «Sharpening the knife». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 99. ISBN 978-1-4711-2929-2. «The death toll of the third revolution was put at 289 insurgents and 72 of the king´s men with some 500 injured in all.»
^ Fenby, Jonathan (2015). «The Impossible Dream». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 103. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ Fenby, Jonathan (2015). «Sharpening the knife». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 100. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ ^a ^b Fenby, Jonathan (2015). «The Impossible Dream». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 104,105. ISBN 978-1-4711-2929-2.
^ Fenby, Jonathan (2015). «The Impossible Dream». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 108,109. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[1] Fenby, Jonathan (2015). «Sharpening the knife». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 99. ISBN 978-1-4711-2929-2. «The death toll of the third revolution was put at 289 insurgents and 72 of the king´s men with some 500 injured in all.»

[2] Fenby, Jonathan (2015). «The Impossible Dream». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 103. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[3] Fenby, Jonathan (2015). «Sharpening the knife». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 100. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[:0-4] Fenby, Jonathan (2015). «The Impossible Dream». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 104,105. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[5] Fenby, Jonathan (2015). «The Impossible Dream». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. s. 108,109. ISBN 978-1-4711-2929-2.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]