Kappkolonien

Kappkolonien i det senere Sør-Afrika ble etablert av Det nederlandske ostindiske kompani i 1652 da Cape Town ble grunnlagt. Den ble grunnlagt som en mellomstasjon for skip som seilte mellom Nederland og Batavia. Denne rollen beholdt kolonien lenge, men etter hvert beveget nybyggere seg inn i landet og kultiverte landet. Nybyggerne kom raskt i konflikt med khoikhoier («hottentotter») og sanfolket («buskmenn»).

Kaapkolonie Cape Colony Kappkolonien
Koloni
←   ← 1653–1910 →   →
Flagg Våpen
Plasseringa til Kappkolonien
Hovedstad	Cape Town
Språk	Engelsk og nederlandsk
Styreform	Monarki
Konge	Den britiske monarken
Historie
- Grunnlagt	1653
- Opphørte	1910
Areal
- 1910	569 020 km²
Innbyggere
- 1910 est.	2 564 965
Befolkningstetthet	4,5 /km²
Valuta	Britisk pund, Nederlandsk gylden

Storbritannia okkuperte kolonien i 1795, rett før og under Napoleonskrigene, og tok den til slutt i 1806. Stadige konflikter mellom boere og innfødte gjorde at britene i 1820 satte i gang en kampanje for å få briter til å slå seg ned i kolonien. Frem til dette tidspunktet hadde nederlandsk vært enerådende, men nå begynte engelsk å gjøre seg gjeldende.

I årene 1836 til 1840 flyttet mengder av misfornøyde boere, i det som ble kjent som Great Trek, ut av kolonien over elvene Oranje og Vaal og etablerte en rekke boerrepublikker, deriblant Den sørafrikanske republikk (Transvaal) og Oranjefristaten. De neste 100 årene skulle området preges av konflikter mellom briter og boere, en konflikt som kulminerte i første og andre boerkrig. Med den britiske seieren i 1902 ble Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk britiske kolonier, og Kappkolonien sluttet seg til disse i Unionen Sør-Afrika i 1910.

Kappkolonien var lenge helt avhengig av landbruk. Funnet av diamanter i Kimberley i 1871 utløste en strøm av kolonister fra Europa, hovedsakelig briter, og det vokste raskt frem store gruvesamfunn i Kappkolonien. Cecil Rhodes ble gjennom denne gruvedriften en mektig mann, og han brukte sin posisjon til å fremme britisk imperialisme. Han ble etter hvert statsminister i kolonien, men måtte gå av som resultat av et mislykket kuppforsøk i Transvaal, kjent som Jameson-raidet.

Kappkolonien hadde et areal som tilsvarte Kapp-provinsen, og den strakte seg fra atlanterhavskysten inn i landet og østover langs den sørlige kysten. Kolonien utgjorde rundt halvparten av dagens Sør–Afrika. Grensen mot øst gikk til slutt langs Fish River etter flere kriger mot xhosaene. I nord var elven Oranje, også kjent som Gariep, lenge grensen, men noe land mellom elven og den sørlige grensen av Botswana ble senere lagt til kolonien.

Den første europeiske bosetningen

Den nederlandske bosetningen i området begynte i mars 1647 da «Nieuwe Haarlem» led skipbrudd. De skipbrudne bygget et lite fort som de kalte «Sand Fort av Kapp det gode håp». De ble værende der i nesten ett år før de ble reddet av en flåte på tolv skip under ledelse av W.G. de Jong. Etter at de returnerte til De forente Nederlandene, forsøkte noen av de skipbrudne å overtale Det nederlandske ostindiske kompani (VOC) til å åpne et handelssenter ved Kapp.

Jan van Riebeeck ankommer Kapp det gode håp. Maleri av Charles Bell

En ekspedisjon på 90 kalvinist–nybyggere under ledelse av Jan van Riebeeck grunnla den første permanente bosetningen nær Kapp det gode håp i 1652. Van Riebeeck var på et av redningsskipene som hadde kommet de skipbrudne sjømennene til unnsetning, og da han så landet, bestemte han seg for å reise tilbake. De ankom til stedet der Cape Town nå ligger den 6. april 1652 med fem skip:

1. «Reijger»,
2. «Witte Olifant»,
3. «Goede Hoop»,
4. «Walvis»,
5. «Dromedaris».

Kolonien startet for alvor i 1671 med det første landkjøpet fra khoikhoiene (kalt «hottentotter» av nybyggerne) på innsiden av de opprinnelige grensene til fortet som ble bygget av van Riebeeck.

De tidligste kolonistene var for det meste fra lavere arbeiderklasser og viste en likegyldig holdning mot å utvikle kolonien, men etter at en kommisjonær som ble sendt ut i 1685 for å få flere nybyggere, tiltrakk kolonien seg en mer hengiven gruppe av immigranter. franske hugenotter ankom Kapp etter å ha forlatt sitt land etter opphevelsen av Nantesediktet. Denne lille gruppen av immigranter hadde en merkbar innflytelse på de nederlandske nybyggernes karakter. Takket være politikken som ble innført i VOC som dikterte at skolene utelukkende skulle undervise på nederlandsk og strenge lover om forsamlinger, sluttet de franske hugenottene innen midten av det 18. århundre å opprettholde sin identitet, og kunnskapen om fransk forsvant.

Merket til VOC: Vereenigde Oostindische Compagnie

Kappkolonistene skaffet seg etter hvert alt landet til khoikhoiene mot nord og øst fra deres base i Cape Town. Store antall khoikhoier ble drept av kolonistene. Ved siden av de som døde i krigføring, ble hele khoikhoistammer alvorlig skadet av utbrudd av kopper–epidemier i 1713 og 1755. Noen få gjenværende stammer opprettholdt sin uavhengighet, men majoriteten av khoikhoiene tok jobber hos kolonistene som gjetere. Den nederlandske regjeringen innførte i 1787 en lov som underla de nomadiske khoikhoiene visse restriksjoner. Den direkte effekten av denne loven var at den gjorde khoikhoiene enda mer avhengige av bøndene, eller tvang dem til å migrere nordover utenfor koloniens grense. De som valgte å dra, støtte på fiendtligheter fra deres gamle fiender, sanfolket, som bodde på slettene fra Nieuwveld– og Sneeuberge–fjellene til Oranje.

Ettersom de europeiske kolonistene fortsatte å presse seg innover i sanfolkets territorium, kom de i kontakt med dem. Bøndenes kveg og sauer som kun var voktet av khoikhoi–gjetere, var svært fristende å stjele for sanfolket. Represalier fulgte, og situasjonen ble så spent at det virket for myndighetene som at den eneste sikre veien å fortsette, var å utrydde sanfolket helt. Krigsbander, kjent som «kommandoer», dro ut for å utrydde sanfolket. Innen en periode på seks år skal kommandoene ha drept eller tatt til fange opp til 3000 san. Ut av organiseringen til disse kommandoene, med deres feltkommandanter og feltkornetter, vokste systemet til den lokale styresmakten i de nederlandsk–bosatte distriktene i Sør–Afrika frem.

De nederlandske kolonistene importerte også arbeidere fra India, Indonesia, Madagaskar og Mosambik. Fra disse arbeiderne stammer Cape Coloureds som for tiden utgjør majoriteten av befolkningen i dagens Western Cape–provins.

Konflikter med Det nederlandske ostindiske kompani

Et Karoo–landskap.

Hverken fiendtlighetene til de innfødte eller kampen for å få landbruk til å lønne seg på Karoo eller veld forsinket utviklingen til kolonistene så mye som den trange og tyranniske politikken til VOC. Kompaniet stoppet koloniens åpne immigrasjon, monopoliserte handelen, slo de administrative, lovgivende og dømmende maktene sammen til et enhet, fortalte bøndene hvilke avlinger de skulle dyrke, krevde en stor prosentandel av hver bondes avling og trakasserte dem.

Dette hadde en tendens til å legge en demper på ytterligere utvikling av industri og foretak. Fra disse røttene steg det opp en motvilje mot organisert styresmakt og libertarianske synspunkter som preget «boerne» eller nederlandske bønder i mange generasjoner. Bøndene trakk seg lenger og lenger unna styresmaktens sete på leting etter et fristed fra VOCs undertrykkelse.

Kompaniet etablerte i 1745 et magistrat i Swellendam for å kontrollere emigrantene og et nytt i Graaff Reinet i 1786. Myndighetene erklærte at Gamtoos skulle være koloniens østlige grense, men emigrantene krysset den snart. For å unngå konflikter med krigerske afrikanske stammer som rykket sørover og vestover fra det østlige sentrale Afrika, gikk nederlenderne i 1780 med på å gjøre Fish River til koloniens grense. De tungt skattlagde boerne i grensedistriktene som ikke fikk beskyttelse mot afrikanerne, utviste i 1795 embetsmenn fra VOC og etablerte uavhengige styresmakter ved Swellendam og Graaff Reinet.

De forente Nederlandene falt for den franske hær under Napoleon Bonaparte i 1795. Nederlands svakhet førte til at en britisk armé under general James Henry Craig dro til Cape Town for å sikre kolonien for stattholder prins Vilhelm V av Oranje mot franskmennene. Guvernøren i Cape Town nektet først å bøye seg for ordrene fra prinsen, men etter at britene truet med å bruke makt, kapitulerte han. En av grunnene til at han gav etter, var at khoikhoiene deserterte sine tidligere herrer og flokket seg rundt britene. Boerne i Graaff Reinet overgav seg ikke før en hær ble sendt mot dem, og i 1799, og igjen i 1801, gjorde de opprør. Kolonien kom i februar 1803 under kontrollen til Den bataviske republikk som et resultat av Amiensfreden. Republikken introduserte mange reformer som kom i tillegg til de britene gjorde under deres åtte år lange styre. General Craig hadde for eksempel avskaffet bruken av tortur i domstolsapparatet.

Xhosakrigene og de første britiske immigranter

De første av mange kriger mot xhosaene ble utkjempet da Kappkolonien ble overført til Storbritannia. Xhosaene som krysset kolonigrensen ble kastet ut fra distriktet mellom elvene Sundays og Fish, kjent som Zuurveld, et slags nøytralt område. En gang før 1811 hadde xhosaene inntatt det nøytrale området og angrep kolonistene. For å kaste dem ut fra Zuurveld, gikk oberst John Graham inn i området med en hær av blandede etnisiteter i desember 1811, og xhosaene ble drevet over Fish River. Rundt oberst Grahams hovedkvarter vokste det opp en landsby som bar hans navn, Graham's Town, som senere ble til Grahamstown.

En konflikt spisset seg til mellom Kappkoloniens regjering og xhosaene i 1817. Den umiddelbare årsaken var et forsøk fra koloniens myndigheter på å håndheve tilbakeleveringen av noe stjålet kveg. 22. april 1817 angrep de Graham's Town, ledet av en profethøvding som het Makana. Graham's Town var beskyttet av en håndfull hvite soldater. Hjelp ankom tidsnok og fienden ble slått tilbake. Partene ble da enige om at landet mellom elvene Fish og Keiskamma skulle være nøytralt territorium.

Krigen i 1817–19 førte til den første bølgen av immigrasjon av britiske nybyggere i betydelig skala, en hendelse med langtrekkende konsekvenser. Den daværende guvernøren, Charles Henry Somerset, viss avtaler med xhosahøvdingene hadde vist seg ugjennomførbare, ønsket å reise en barriere mot xhosaene ved å få hvite kolonister til å slå seg ned i grenseregionen. Etter råd fra lord Somerset, stemte parlamentet i 1820 for å bruke £ 50 000 for å promotere migrasjon til Kapp, noe som fikk 4000 briter til å emigrere. Disse immigrantene som i dag er kjent som nybyggerne i 1820, utgjorde Albanybosetningen, senere Port Elizabeth. Disse gjorde Grahamstown til sitt hovedkvarter. Dette var primært ment som et tiltak for å sikre grenseområdet, og den ble av den britiske regjeringen hovedsakelig regnet som en måte å finne arbeid for noen tusen av de arbeidsløse i Storbritannia. Men migrasjonen klarte noe som hadde langtrekkende virkninger som dets organisatorer ikke hadde ment. Nybyggerne som kom fra nesten alle deler av De britiske øyer og fra nesten alle samfunnslag, beholdt sin sterke lojalitet til Storbritannia. I tidens løp dannet de en motpart til de nederlandske kolonistene.

Ankomsten til disse immigrantene introduserte også det engelske språket i Kapp. Engelskspråklige dekreter ble gitt ut for første gang i 1825, og i 1827 var dets bruk utvidet til rettssaker. Men nederlandsk var ikke kastet ut, og kolonistene ble stort sett tospråklige.

Et karakteristisk Kappnederlandsk hus i Graaff Reinet fra 1804.

Kolonien blomstret, men mange nederlandske bønder var like misfornøyde med britisk styre som de hadde vært med VOC, selv om deres misnøye ikke handlet om de samme sakene. Herrnhutiske misjonærer hadde i 1792 etablert seg med tanke på khoikhoiene, og i 1799 begynte London Missionary Society sine forsøk på å konvertere både khoikhoiene og xhosaene. Forsvaret av khoikhoiene fra misjonærenes side skapte mye misnøye blant majoriteten av kolonistene. Deres konservative syn fortsatte derimot å være rådende, for i 1812 ble det gitt ut et dekret som gav magistratene makten til å knytte til seg khoikhoibarn som lærlinger under forhold som skilte seg lite fra slaveri. I mellomtiden ble bevegelsen for avskaffelse av slaveri sterkere i England, og misjonærene appellerte til både kolonister og Storbritannia.

En hendelse som utspant seg i 1815 og 1816 bidro mye til å gjøre de nederlandske pionérene permanent fiendtlige overfor britene. En bonde som het Bezuidenhout nektet å adlyde en innkalling han fikk etter at en klage fra en khoikhoi ble registrert. Han skjøt på mennene som ble sendt for å arrestere ham, og han ble drept av motilden. Dette førte til et mindre opprør. Da det ble slått ned, ble fem ringledere offentlig hengt av britene ved Slagter's Nek hvor de opprinnelig hadde sverget å kaste ut «de engelske tyrannene». Motviljen som hengingen av disse mennene førte med seg ble forsterket av henrettelsens omstendigheter, for skafottet som opprørerne samtidig ble hengt fra, kollapset under deres vekt, og mennene ble hengt en etter en etterpå. De dypt religiøse nederlandske nybyggerne trodde at skafottet som kollapset var en Guds handling. Et dekret som ble gitt ut i 1827 avskaffet de gamle nederlandske domstolene «landdrost» og «heemraden» og byttet de ut med bofaste magistrater. Dekretet stipulerte videre at alle juridiske saker fra nå av skulle føres på engelsk. Et etterfølgende dekret i 1828 gav like rettigheter til khoikhoiene og andre frie fargede menneskene som til hvite etter at misjonærer hadde kjempet for deres rettigheter.

Trekboere på vei over Karoo.

Et annet dekret i 1830 innførte strenge straffer for hard behandling av slaver, og til slutt ble frisettelsen av slaver proklamert i 1834. Hvert av disse dekretene tiltrakk seg ytterligere sinne fra bøndene rettet mot regjeringen. Videre gav den for dårlige kompensasjonen for slaveeierne og mistanken som betalingsformen førte til, mye misnøye. I 1835 startet igjen trenden med at bønder trakk inn i det ukjente landet for å unnslippe mislikte regjeringer. Migrasjonen utenfor koloniens grenser hadde faktisk vært kontinuerlig i 150 år, men nå tok den langt større proporsjoner.

På den østlige grensen oppstod ytterligere problemer mellom myndighetene og xhosaene. 11. desember 1834 drepte en kommandoavdeling en høvding av høyere grad. En hær på 10 000 menn ledet av Macomo, bror av høvdingen som ble drept, sveipte over grenselandet, plyndret og brente landsbyene og drepte alle som gjorde motstand. En koloni av frisatte khoikhoier var blant de som led mest. Disse hadde i 1829 fått slå seg ned ved Kat–dalen av britiske myndigheter. Der var få tilgjengelige soldater i kolonien, men guvernør Benjamin d'Urban reagerte raskt, og alle tilgjengelige styrker ble samlet under oberst Harry Smith som nådde Graham's Town den 6. januar 1835, seks dager etter at nyhetene om opprøret nådde Cape Town. Britene kjempet mot xhosaene i ni måneder før fiendtlighetene tok slutt den 17. september 1838 med signeringen av en ny fredsavtale som anerkjente at hele landet til Kei skulle være britisk. Dets innbyggere ble erklært britiske undersåtter. Et sted for myndighetenes sete ble valgt og gitt navnet King William's Town.

Great Trek

Den britiske regjeringen likte ikke handlingene til Benjamin d'Urban. Den britiske kolonisekretæren, lord Glenelg, erklærte i et brev til kongen at «Kappkoloniens store ondskap består i dens omfang» og krevde at grensene skulle flyttes tilbake til elven Fish. Han fikk også d'Urban sagt opp fra embetet i 1837. «Kafferne,» sa lord Glenelgs sending 26. desember, «hadde en rettferdig begrunnelse for krig. De måtte vise misnøye og dro ut, men med avmakt, for å hevne en rekke tilranelser.» Denne holdningen mot xhosaene var en av de mange grunnene trekboerne oppgav for å forlate Kappkolonien. Great Trek som den kalles, varte fra 1836 til 1840. Trekkerne som talte rundt 7000, grunnla samfunn med styresett med republikanske trekk på den andre siden av elvene Oranje og Vaal og i Natal. I Natal hadde riktignok britiske immigranter slått seg ned i forveien. Fra nå av sluttet Kappkolonien å være det eneste europeiske samfunnet i Sør–Afrika, selv om det var det mest dominerende i mange år.

De migrerende boerne skapte betydelige problemer på begge sider av elven Oranje, hvor boerne, basothoer, san og griquaer kjempet om herredømmet, mens Kappregjeringen bestrebet seg på å beskytte rettighetene til de innfødte. På råd fra misjonærer som utøvet stor innflytelse på alle ikke–nederlendere, ble et antall innfødte stater anerkjent og subsidiert av Kappregjeringen med mål om å skape fred på den nordlige grensen. Den første «avtalestaten» som ble anerkjent var Griqualand West til griqua–folket. Etterfølgende stater ble anerkjent mellom 1843 og 1844. Mens den nordlige grensen ble sikrere, var tilstanden på den østlige grensen forferdelig, regjeringen var enten ikke i stand til eller ikke villig til å beskytte bønder fra xhosaene.

Men andre steder gjorde kolonien framskritt. Forandringen fra slaveri til frie arbeidere viste seg å være fordelaktig for bøndene i de vestlige provinsene. Et effektivt utdanningssystem ble innført, takket være John Herschel, en astronom som levde i Kappkolonien fra 1834 til 1838. Veistyrer ble etablert og som viste seg å være svært effektive i byggingen av nye veier. Et nytt husdyrhold, saueoppdrett, ble lagt til det opprinnelige settet av hvetedyrking, kvegdrift og vinproduksjon. Innen 1846 ble ull landets mest verdifulle eksportartikkel. En lovgivende forsamling ble etablert i 1835 som gav kolonistene del i styresmakten.

Nok en krig med xhosaene, kjent som øksekrigen, brøt ut i 1846 da en khoikhoieskorte som hadde blitt lenket til en xhosatyv med håndjern, ble myrdet mens han transporterte mannen til Graham's Town for å bli stilt for retten etter å ha stjålet en øks. En gjeng xhosaer angrep og drepte eskorten. Xhosaene nektet å overlevere morderen, og det ble erklært krig i mars 1846. Ngqikaene var den viktigste stammen som deltok i krigen, assistert av tambukiene. Xhosaene ble beseiret den 7. juni 1846 av general Somerset på Gwangu, noen få kilometer fra Fort Peddie. Men krigen fortsatte til Sandili, høvdingen til ngqikaene overgav seg. Andre høvdinger fulgte gradvis hans handling, og innen begynnelsen av 1848 hadde xhosaene blitt fullstendig kuet etter 21 måneder med kamper.

Utvidelse av britisk herredømme

Harry Smith

I desember 1847, eller det som skulle bli den siste måneden i øksekrigen, nådde Harry Smith Cape Town med båt for å bli den nye guvernøren i kolonien. Han omgjorde Glenelgs politikk kort tid etter at han ankom. Han offentliggjorde en proklamasjon den 17. desember 1847 hvor han utvidet koloniens grenser nordover til Oranje og østover til elven Keiskamma. I et møte med xhosahøvdingene den 23. desember annonserte han annekteringen av landet mellom Keiskamma og elven Kei til den britiske trone. Dermed hadde han tatt tilbake territoriet som ble oppgitt av lord Glenelg. Landområdene var riktignok ikke innlemmet i Kappkolonien, men i stedet gjort til et avhengig område under navnet Britisk Kaffraria. En stund aksepterte xhosaene de nye myndighetene siden de stort sett ble overlatt til seg selv. Guvernøren var opptatt med andre viktige saker, inkludert innføringen av britisk styre over boerne på den andre siden av Oranje og etablering av fredelige relasjoner med boerne i Transvaal.

Et forslag om å gjøre Kappkolonien til en fangestasjon førte til en krise. Et rundskriv skrevet i 1848 av jarl Henry George Grey som da var kolonisekretær, ble sendt til guvernøren i Kapp, i tillegg til andre koloniguvernører, og ba dem bringe på det rene hva kolonistene tenkte om å ta imot en viss mengde fanger. Jarlen hadde tenkt å sende irske bønder som var blitt drevet til kriminalitet av hungersnøden i Irland i 1845 til Sør–Afrika. På grunn av en misforståelse ble en båt ved navn «Neptune» sendt til Kappkolonien før kolonistenes mening var blitt mottatt. Båten hadde 289 fanger ombord, blant dem den kjente irske opprøreren John Mitchel og hans kolleger. Da nyheten om at dette fartøyet var på vei nådde Kapp, ble folk voldelig opprømte og etablerte en antifangeforening viss medlemmer forpliktet seg på å avstå fra enhver samhandling med enhver person som kunne assosieres «med landgangen, forsyningen eller ansettelsen av fanger».

Harry Smith, konfrontert med voldelig offentlig agitasjon, gikk med på ikke å slippe fangene på land da «Neptune» ankom i Simon's Bay 19. september 1849. I stedet ble de holdt ombord i skipet til han fikk ordre om å sende dem andre steder. Da hjemmeregjeringen ble klar over sakens tilstand, ble det sendt ordre om å sende «Neptune» til Tasmania. Skipet lettet anker etter å ha ligget i Simon's Bay i fem måneder. Agitasjonen forsvant ikke uten ytterligere progresjon, siden den førte til en annen bevegelse som var ment å skaffe en fri, representativ styresmakt for kolonien. Den britiske regjeringen innvilget dette kravet som var blitt lovet av lord Grey, og en konstitusjon ble etablert i 1854 med en frihet en nesten ikke hadde sett før.

Kontroversen hadde knapt lagt seg da kolonien igjen ble involvert i krig. Xhosaene var bitre for sitt tap av uavhengighet og hadde i hemmelighet forberedt seg på ny kamp helt siden forrige krig. Smith ble informert om den økende truende holdningen til de innfødte og dro til grenseregionen. Her tilkalte han Sandili og de andre høvdingene til et møte. Sandili nektet å adlyde, og guvernøren erklærte ham avsatt fra sitt høvdingsete på en forsamling med de andre høvdingene i oktober 1850. Han utnevnte en engelsk magistrat som het mr Brownlee til å være midlertidig høvding av ngqika–stammen.

Det ser ut til at guvernøren trodde han kunne forhindre krig og at Sandili kunne arresteres uten væpnet motstand. Oberst George Mackinnon som hadde blitt sendt ut med en liten hær med mål om å sikre seg høvdingen, ble angrepet den 24. desember 1850 i en trang kløft av et stort antall xhosaer. Han var tvunget til å trekke seg tilbake etter å ha mistet noen menn. Dette lille slaget utløste et generelt opprør i hele ngqika–stammen. Nybyggere i militærlandsbyer som hadde blitt etablert langs grensen, ble tatt i et overraskelsesangrep etter at de hadde samlet seg for å feire 1. juledag. Mange av dem ble drept, og husene deres ble satt i brann.

Andre tilbakeslag fulgte i rask rekkefølge. Størstedelen av xhosapolitiet deserterte, mange av dem tok med seg sine våpen. Oppmuntret av sin innledende suksess, omringet og angrep xhosaene Fort Cox hvor guvernøren var stasjonert med et lite antall soldater med en voldsom styrke. Mer enn et mislykket forsøk ble gjort på å drepe Smith, og han trengte å finne en fluktvei. I ledelsen for 150 geværmenn til hest, fulgt av oberst Mackinnon, galopperte han ut av fortet og red til King William's Town gjennom tung fiendtlig ild, en distanse på 19 km.

Imens dukket en ny fiende opp. Rundt 900 av khoikhoiene ved elven Kat som i tidligere kriger hadde vært faste allierte av britene, sluttet seg til sine tidligere fiender, xhosaene. Khoikhoiene hadde tjent som soldater i tidligere kriger. Kapps ridende geværmenn bestod stort sett av khoikhoier. De klaget over at de ikke hadde mottatt samme behandling som andre som tjente i forsvaret av kolonien. De mente at de ikke hadde fått kompensasjon for tapene de bar, og på forskjellig vis følte de at de var en såret og dårlig behandlet etnisk gruppe. En hemmelig allianse ble dannet med xhosaene for å ta til våpen for å fjerne europeerne og etablere en khoikhoi–republikk. Deres opprør ble fulgt av khoikhoiene ved andre misjonsstasjoner, og noen av khoikhoiene i Kapps ridende geværmenn fulgte deres eksempel, inkludert noen av de samme mennene som hadde eskortert guvernøren fra Fort Cox. Men mange av khoikhoiene forble lojale, og mfenguene stod på samme vis ved britenes side.

Etter at forvirringen etter overraskelsesangrepet hadde sluppet taket, snudde Smith og hans styrke krigens gang mot xhosaene. Amatola-fjellene ble stormet, og Sarhili, den øverste høvdingen som i hemmelighet hadde assistert ngqikaene hele tiden, ble hardt straffet. I april 1852 ble Harry Smith kalt tilbake av jarl Grey som anklaget ham, urettmessig etter hertugen av Wellingtons mening, for å ha ønsket å utløse krigen, og han ble etterfulgt av generalløytnant Cathcart. Sarhili ble igjen angrepet og kuet. Amatolas var nå renset for xhosaer, og små fort ble satt opp for å forhindre at de ble okkupert igjen.

De britiske kommandantene manglet etterhvert utstyr, og det var ikke før i mars 1853 at den største av krigene i grenseområdene ble ført til en slutt etter tapet av flere hundre britiske soldater. Kort tid etterpå ble Britisk Kaffraria gjort til britisk kronkoloni. Khoikhoi–bosetningen ved Kat ble værende, men khoikhoienes makt innenfor kolonien var knust.

Den store amaXhosa–hungersnøden

Nongqawuse (høyre) med profeten Nonkosi

Xhosa–stammene gav kolonien få problemer etter krigen. Dette skyldtes hovedsakelig en ekstraordinær vrangforestilling som vokste frem blant xhosaene i 1856 og førte til at rundt 50 000 mennesker døde i 1857. Denne hendelsen er en av de mest utrolige tilfellene av feilplassert tro som er nedtegnet i historien. Xhosaene hadde ikke akseptert sitt nederlag i 1853 som avgjørende og forberedte seg på å fornye kampen mot europeerne.

En sykdom spredte seg i 1854 blant kveget til xhosaene. Den ble antatt å ha spredt seg fra kveget som nybyggerne eide. Resultatet var utstrakt kvegdød, og xhosaene trodde at dødsfallene skyldtes ubuthi, eller heksekunst. En jente som het Nongqawuse gikk i mai 1856 for å hente vann fra en dam nær munningen av Gxarha–elven. Da hun returnerte fortalte hun sin onkel Mhlakaza at hun hadde møtt tre ånder ved dammen. De fortalte henne at alt kveget skulle slaktes og deres avlinger ødelegges. Dagen etter ødeleggelsene skulle de døde xhosaene returnere og hjelpe til med å kaste ut de hvite. Forfedrene skulle bringe kveg med seg for å erstatte de som ble drept. Mhlakaza trodde på profetien og tok den med til høvding Sarhili.

Sarhili gav ordre om at kommandoen til åndene skulle adlydes. Til å begynne med ble xhosaene beordret til å ødelegge sitt fete kveg. Nongqawuse hørte overnaturlige lyder da hun stod i elven hvor åndene først hadde dukket opp. Dette ble tolket av hennes onkel som ordre til å drepe flere og flere av kveget. Etterhvert gav åndene ordre om at ingen av deres dyr i alle deres flokker skulle få leve, og hvert kornfrø skulle ødelegges. Dersom det ble gjort på en gitt dato, skulle myriader av kveg vakrere enn det som ble ødelagt dukke opp fra jorda, mens store marker av korn, klar til innhøsting, ville plutselig dukke opp. De døde skulle stå opp, problemer og sykdom forsvinne, og ungdom og skjønnhet skulle komme til alle. Vantro og de hatede hvite menn skulle forsvinne på dagen.

Folket hørte og adlød. Sarhili er antatt av mange mennesker å ha vært igangsetteren av profetiene. Det er sikkert at noen av de fremste høvdingene trodde at de handlet i forberedelse for en siste kamp med europeerne, deres plan var å kaste hele xhosanasjonen, fullt bevæpnet og motiverte, mot kolonien. Tro på profetien ble styrket av dødsfallet til generalløytnant George Cathcart i Krimkrigen i 1854. Hans død ble tolket som innblanding fra deres forfedre.

Noen trodde hverken på profetiene eller søkte suksess i krig, men ødela deres siste rester av mat i lydig troskap til sin høvdings ordre. Et voldsomt antall av folket handlet, enten i sublim tro eller i like stor lydighet. Store kraaler ble også forberedt for det lovede kveget, og store skinnsekker til å holde melken som snart skulle være vanligere enn vann. Til slutt kom dagen som ifølge profetiene skulle bringe med seg jordens paradis. Sola steg og sank, men intet forventet mirakel skjedde. Høvdingene som hadde planlagt å kaste de motiverte krigerne mot kolonien hadde begått en utrolig feil i å ikke samle nasjonen under unnskyldning om å bevitne oppstandelsen. De innså sin feil for sent og forsøkte å rette på situasjonen ved å endre oppstandelsen til en annen dag, men ren fortvilelse hadde tatt plassen til håpet og troen, og det var bare sultende og tryglende at xhosaene søkte britene.

Ifølge boken War of the Axe gjorde kolonistene hva de kunne for å redde liv, men tusenvis døde. I deres ekstreme hungersnød vendte mange xhosaer seg til kannibalisme, og et tilfelle av foreldre som spiste sitt eget barn er bekreftet. Blant de overlevende var jenta Nongqawuse, men hennes onkel døde. En fargerik beretning om hele hendelsen finnes i G.M. Theal's History and Geography of South Africa (3. utgave, London, 1878). Det avfolkede landet ble etterpå befolket av europeiske nybyggere, blant dem medlemmer av den tyske legionen som hadde tjent med den britiske hæren i Krim, og rundt 2000 driftige nordtyske immigranter som viste seg å være en verdifull berikelse for kolonien.

Historikere ser nå på denne bevegelsen som en dommedagsrespons både direkte til en lungesykdom som spredte seg blant xhosakveget på den tiden og i mindre grad til det stresset som xhosasamfunnet ble påført gjennom kontinuerlig tap av sitt territorium og autonomi. Minst en historiker har også antydet at det kan sees på som et opprør mot overklassene i xhosasamfunnet som brukte kveget som et middel til å konsolidere velstand og politisk makt og som hadde mistet respekten siden de ikke klarte å stanse den hvite ekspansjonen.

Guvernør George Grey

George Grey

George Grey ble guvernør i Kappkolonien i 1854. Etter hans mening var politikken som Storbritannias regjering påførte kolonien om ikke å styre bortenfor Oranje feil. I 1858 foreslo han en plan for en konføderasjon som ville inkludere hele Sør–Afrika, men den ble forkastet av Storbritannia. Grey holdt åpen en britisk vei gjennom Bechuanaland langt inn i de indre delene av Afrika og fikk støtte fra misjonærene Moffat og David Livingstone. Grey forsøkte også for første gang, ved siden av misjonærene, å utdanne xhosaene og å etablere fast britisk autoritet blant dem, noe som xhosaenes selvødeleggelse gjorde lett. Bortenfor Kei ble de innfødte overlatt til seg selv.

Grey forlot Kapp i 1861. Under hans guvernørskap hadde ressursene til kolonien økt med åpningen av kobber–gruvene i Little Namaqualand, mohairullindustrien hadde blitt etablert og Natal gjort til en separat koloni. Åpningen i november 1863 av jernbane fra Cape Town til Wellington og byggingen i 1860 av den store moloen i Table Bay som var lenge tiltrengt på den utilgjengelige kysten, markerte begynnelsen på offentlige byggverk i stor skala i kolonien. De var mer eller mindre resultatet av at kolonien fikk stor del i styret av seg selv.

Provinsen Britisk Kaffraria ble innlemmet i kolonien i 1865 under tittelen valginndelingene til King William's Town og East London. Overføringen ble markert med fjerningen av forbudet mot salg av alkoholholdige drikker til de innfødte, og den frie handelen i rusmidler som fulgte, hadde beklagelige resultater blant xhosastammene. En alvorlig tørke som hadde innvirkning på nesten hele kolonien i flere år, førte til stor økonomisk depresjon, og mange bønder led hardt. Det var i denne perioden i 1869 at strutseoppdrett ble vellykket etablert som en separat industri.

Enten det var med eller uten hjemmeregjeringens ønske, fortsatte grensene for de britiske myndighetene å utvide seg. Basothoene som bodde i de øvre dalene til Oranje, hadde vært underlagt et semiprotektorat til den britiske regjeringen fra 1843 til 1854, men ble overlatt til sine egne ressurser da herredømmet over Oranje ble oppgitt. De havnet i langvarig krigføring med boerne i Oranjefristaten. I en presserende petisjon fra høvding Moshesh ble de erklært britiske undersåtter i 1868, og deres territorium ble del av Kappkolonien i 1871. Samme år ble den sørøstlige delen av Bechuanaland annektert av Storbritannia under navnet Griqualand West. Denne annekteringen var en konsekvens av oppdagelsen der av rike diamantforekomster, en hendelse som skulle ha langtrekkende konsekvenser.

Utvikling av moderne forhold

Henry Howard Molyneux Herbert, den 4. jarlen av Carnarvon

Et portrett av Henry Bartle Frere

Da diamantene ble oppdaget, opplevde Sør–Afrika depresjon i økonomien. Strutseoppdretten var i sin startfase, og landbruket var bare lettere utviklet. Boerne, med unntak av dem i den umiddelbare nærheten av Cape Town, levde i primitive forhold. De handlet bare i begrenset grad med kolonien. Selv britiske kolonister var langt fra velstående. Diamantindustrien var derfor svært attraktiv, særlig for kolonister av britisk opphav. Den var også et middel til å demonstrere at Sør–Afrika som så ut til å være øde og fattig på overflaten, var rikt under overflaten. Det tar 40 dekar av Karoo å fø en sau, men det var nå mulig med noen få kvadratmeter av diamantholdig blå jord å fø et dusin familier. Innen slutten av 1871 hadde det allerede samlet seg en stor befolkning i diamantgruvene, og immigrasjonen økte dramatisk. Blant de første som søkte lykken i diamantgruvene, var Cecil Rhodes.

Greys plan for en føderasjon av alle de forskjellige koloniene i Sør–Afrika ble avslått i 1858 av myndighetene i Storbritannia. Henry Howard Molyneux Herbert, den 4. jarl av Carnarvon, statssekretær for koloniene, vendte sin oppmerksomhet til en føderasjon i Sør–Afrika etter at han lyktes i å opprette en føderasjon i Canada. Han så for seg en lignende ordning i Sør–Afrika. Den representative regjeringen i Kappkolonien ble erstattet i 1872 av en «ansvarlig regjering», dvs selvstyreregjering, og det nye parlamentet i Cape Town motsatte seg måten som lord Carnarvon presenterte sitt forslag.

Det vedtatt en resolusjon den 11. juni 1875 som sa at enhver planlegging av en konføderasjon måtte ha sin opprinnelse innenfor selve Sør–Afrika. James Anthony Froude, en anerkjent historiker, ble sendt av lord Carnarvon for å fremme sin politikk i Sør–Afrika. Men den generelle offentligheten i Sør–Afrika så på ham som diplomat og representant for den britiske regjeringen, og han lyktes derfor ikke i å få kolonistene til å akseptere lord Carnarvons plan. Fingoland, Idutywa–reservatet og andre trakter av land i grenselandet til xhosaene ble i 1876 annektert av Storbritannia på den forståelsen at Kappregjeringen skulle sørge for styret av det. Lord Carnarvon var fremdeles fast bestemt på konføderasjon og utnevnte nå Henry Bartle Frere til guvernør i Kappkolonien og som høykommissær i Sør–Afrika.

Frere hadde ikke før inntatt embetet som høykommissær før han ble konfrontert med alvorlige problemer med innfødte i Zululand og i grenseområdet til Xhosaene i Kappkolonien. Der var et alvorlig opprør i 1877 blant galekaene og gaikaene. Det krevdes en betydelig styrke av imperie- og kolonitropper for å slå ned opprøret, og krigen ble senere kjent som den niende xhosakrigen. Den berømte xhosahøvdingen Sandili mistet livet under krigen. Etter krigen sluttet ble Transkei, eller territoriet til galekastammen som var ledet av Kreli, annektert av britene. Mens krigen fremdeles pågikk, gikk lord Carnarvon av fra sin stilling i den britiske regjeringen, og hans planer for konføderasjon ble oppgitt.

Bartle Frere som hadde vunnet tilliten og respekten til de sørafrikanske kolonistene gjennom sin energiske og statsmannsaktige holdning til relasjonene til de innfødtes stater, ble kalt tilbake i 1880 av John Wodehouse, 1. jarl av Kimberley, den liberale statssekretæren for koloniene. Bartle Frere ble etterfulgt av Hercules Robinson. Griqualand West som inkluderte mesteparten av diamantforekomstene, ble også en innlemmet del av Kappkolonien.

Opprinnelsen til Afrikander Bond

Den katastrofale avslutningen på første boerkrig i 1881 hadde konsekvenser for hele Sør–Afrika. Et av de viktigste resultatene var den første kongressen til Afrikander Bond som ble avholdt i 1881 ved Graaf Reinet. Bevegelsen spredte seg til Transvaal og Oranjefristaten, i tillegg til Kappkolonien. Hvert land hadde en provinsiell komité med distriktskomitéer. Avdelinger spredte seg i Sør–Afrika. Senere trakk Bond i Kappkolonien seg bort fra sine republikanske avdelinger. Politikken til Bond oppsummeres best av et utdrag fra De Patriot, en avis som ble publisert i kolonien og som var støttespiller av Bond.

Afrikander Bond har mål å etablere en sørafrikansk nasjon ved å spre ekte kjærlighet for det som virkelig er vårt fedreland. Det kunne ikke bli funnet et bedre tidspunkt å etablere Bond enn i dag da nasjonalbevisstheten har blitt vekket av Transvaalkrigen… Den britiske regjeringen fortsetter å snakke om en konføderasjon under britisk flagg, men det vil aldri skje. Det kan de være trygge på. Der er bare ett hinder i veien for konføderasjon, og det er det britiske flagget. La dem fjerne det, og en konføderasjon ville blitt etablert innen et år under det frie afrikanderflagget.

Etter en tid vil engelskmennene innse at rådet som ble gitt dem av Froude var det beste, de må kun ha Simon's Bay som en marine– og militærstasjon på vei til India og overgi resten av Sør–Afrika til afrikanderne… Vårt fremste våpen i den sosiale krigen må være ødeleggelsen av engelsk handel gjennom å etablere egne handelsselskaper… Det er hver ekte afrikanders plikt å ikke bruke noe på engelskmennene som han kan unngå. (De Patriot, 1882.)

I tillegg til sine presseorganer, offentliggjorde Bond offisielle uttalelser fra tid til tid som var mindre ærlige i sin tone enn uttalelsene fra deres aviser. Noen av artiklene i Bonds opprinnelig manifest kan regnes som helt nøytrale, dvs de som henviste til justisadministrasjonen, æret folket osv. Men disse klausulene var meningsløse i synet på myndighetene i Kappkolonien, for artikkel 3 i manifestet talte for en fullstendig uavhengighet (zelfstandieheid) for Sør–Afrika, noe som tilsvarte høyforræderi mot tronen.

Dersom Bond førte til illojalitet og manglende underordning hos noen av innbyggerne i Kapp, førte den også til lojalitet og patriotisme i en annen gruppe. Et flygeblad skrevet i 1885 for en assosiasjon kalt Empire League på vegne av Bond, sa følgende:

1. At etablissementet til den engelske regjering her var til fordel for alle klasser, og

2. at tilbaketrekningen til den regjeringen ville være katastrofal for alle som hadde lagt ned interesser i kolonien… England kan aldri, vil aldri, gi opp denne kolonien, og vi kolonister vil aldri gi opp England. La oss, innbyggere i Kappkolonien, være raske til å anerkjenne at vi er ett folk, slå oss sammen under frihetens strålende flagg, med klare nok hoder til å sette pris på friheten vi nyter, og med hjerter fast bestemt på å holde fast ved våre sanne privilegier. La oss avstå fra bebreidelser og fornærmelser av hverandre og glede oss over at vi har dette gode land som en felles arv, husk at det er bare ved forent handling at vi kan realisere dets store muligheter. Vi tilhører begge en hjemmekjær flokk, og fred og velstand i hvert hjem i landet er i fare. På våre handlinger avhenger spørsmålet om våre barn skal forbanne eller velsigne oss, om vi skal leve i deres minne som forkjempere for sosial kamp, med alle dens forferdelige konsekvenser, eller som sammensluttede arkitekter av en glad, velstående og forent stat. Hver av oss ser tilbake på en edel fortid. Forent kan vi sikre våre etterkommere en ikke uverdig fremtid. Uforent kan vi kun se frem mot stagnasjon, elendighet og ruin. Er dette en lett ting?

Vanity Fair–tegning fra 1899 av Paul Kruger.

Det er sannsynlig at mange engelskmenn som leste Empire Leagues manifest regnet det som en urettmessig alarm, men etterfølgende hendelser beviste fornuften i synene som det tilkjennegav. Fra 1881 av, festet det seg to store rivaliserende ideer, hver av dem i sterk opposisjon til den andre. En var imperialismen, fulle sivile rettigheter for alle «siviliserte» menn, uansett hvilken rase han tilhørte, under herredømmet og beskyttelsen til Storbritannia. Den andre var nominelt republikansk, men var faktisk eksklusivt oligarkisk og nederlandsk. Politikken til ekstremister av den siste gruppen ble oppsummert i en appell som president Paul Kruger gav til Fristaten i februar 1881 da han ba dem: «Kom og hjelp oss. Gud er med oss. Det er hans vilje å forene oss som et folk… å lage et forent Sør–Afrika fritt fra britisk autoritet.»

De to faktiske grunnleggerne av Bond var tyskeren Borckenhagen som levde i Bloemfontein og afrikanderen Reitz som etterpå ble statssekretær i Transvaal. Der er to nedtegnede samtaler som viser de virkelige målene til grunnleggerne av Bond helt fra begynnelsen av. En skjedde mellom Borckenhagen og Cecil Rhodes, den andre mellom Reitz og T. Schreiner viss bror senere ble statsminister i Kappkolonien. I den første samtalen bemerket Borckenhagen til Rhodes: «Vi ønsker et forent Afrika,» og Rhodes svarte: «Det gjør jeg også». Borckenhagen fortsatte så med: «Der er ingen ting i veien, vi vil ta deg som vår leder. Der er bare en liten ting: Vi må selvsagt være uavhengige av resten av verden.» Rhodes svarte: «Du tar meg enten for en kjeltring eller en tosk. Jeg ville vært en kjeltring dersom jeg gav avkall på min historie og mine tradisjoner, og jeg ville vært en tosk fordi jeg ville blitt hatet av mine egne landsmenn og hatt mistillit av dine.» Men som Rhodes sa i Cape Town i 1898, «den eneste sjansen for en virkelig union er den overhengende beskyttelsen til en overlegen makt, og enhver tysker, franskmann eller russer vil fortelle deg at den beste og mest liberale makten er den som hennes majestet regjerer over.»

Den andre samtalen fant sted akkurat idet Bond ble etablert. Reitz søkte Schreiner og protesterte mot det faktum at Bond til slutt hadde som mål å kaste britenes styre og fjerne det britiske flagg fra Sør–Afrika. Til dette svarte Reitz: «Vel, hva dersom det er slik?» Schreiner omformulerte seg på følgende vis: «Du antar ikke at flagget vil forsvinne uten en voldsom strid og harde kamper?» «Vel, jeg antar ikke det, men selv med det, hva med det?» svarte Reitz. Stilt overfor dette vitnemålet med referanser til to av de fremste av Bonds forkjempere, er det umulig å nekte for at fra begynnelsen av lå den underliggende idéen til Bond om et uavhengig Sør–Afrika.

Hofmeyr

Kapps lovgivende forsamling vedtok i 1882 en lov som gav parlamentsmedlemmer retten til å snakke på nederlandsk på forsamlingens talerstol dersom de ønsket det. Meningen med vedtaket var liberal, men øyeblikket for å introdusere det var uheldig, og dets effekt var å gi ytterligere stimulus til Bonds aksjoner. Den tillot også et antall afrikandere å bli valgt til forsamlingen. Afrikanderne var dårlig utdannede og ville ikke ha blitt valgt dersom det ble krevd at de skulle snakke engelsk. Dermed fikk afrikandiske ledere større innflytelse.

Lederen for Afrikander Bond i Kappkolonien samt leder for den afrikandiske opinionen var på den tiden Jan Hendrik Hofmeyr. Selv om han ble anerkjent som leder for afrikanderne i Kappkolonien, nektet han konsekvent å innta embeter, siden han foretrakk å lede politikken og handlingene til andre fra avstand. Hofmeyr satt i forsamlingen som medlem for Stellenbosch, et sterkt afrikandisk valgområde. Hans innflytelse på de afrikandiske medlemmene var svært sterk, og i tillegg til å lede politikken til Bond i Kappkolonien, støttet og forsvarte han den aggressive ekspansjonspolitikken til president Kruger og Transvaal–boerne.

Charles Warren, 1840-1927

Under en debatt om disanneksjonsvedtaket for Basotholand i 1883, anklaget Rhodes Hofmeyr åpent for å ønske å skape et «Forente stater av Sør–Afrika under sitt eget flagg.» Hofmeyr ledet i 1884 Bond i sin sterke støtte til Transvaal–boerne som hadde invadert Bechuanaland, ved å proklamere at dersom freebooterne i Bechuanaland ikke fikk beholde territoriet de hadde tatt, selv om de hadde totalt sett bort fra konvensjonene fra 1881 og 1884, ville der bli opprør blant afrikanderne i Kappkolonien. Heldigvis for freden i Kappkolonien på den tiden, klarte Charles Warren som hadde blitt sendt av imperieregjeringen for å opprettholde britiske rettigheter, å fjerne de invaderende boerne fra Stellaland og Goshen som var to republikker som ble satt opp av de invaderende boerne i mars 1885. Dermed skjedde det ikke noe opprør. Bond–bevegelsen var likevel så sterk i forsamlingen at de tvang regjeringen under Thomas Scanlen til å gå av i 1884.

Den logiske og konstitusjonelle retningen for Hofmeyr å følge i disse omstendighetene, ville ha vært å akseptere embetet og danne en regjering selv. Dette nektet han å gjøre, i stedet foretrakk han å gi støtte til noen som ville være fullstendig avhengig av ham. Denne personen, Upington, var en dyktig irsk advokat som dannet det som senere ble kjent som «Warming Pot»–regjeringen i 1884. Mange britiske kolonister som forble lojale til Storbritannia var sterkt kritiske mot hans politiske gjerning. Konstitusjonen som Storbritannia hadde gitt Kappkolonien, gjorde at de ønsket at mannen som hadde reell politisk makt skulle være den ansvarlige lederen. Hofmeyrs avslag mot å akseptere ansvaret i tillegg til naturen i hans Bonds politikk, gav ham det politiske kallenavnet «muldvarpen». Engelskmenn og engelske kolonister ville ha akseptert og ønsket velkommen åpen og ansvarlig utøvende makt slik det var nedlagt i konstitusjonen til landet. Men undergrunnsmetodene til den afrikandiske politikken ble dypt foraktet av britisk–lojale kolonister.

Hofmeyr bestemte praktisk talt hvordan afrikandiske representanter skulle stemme fra 1881 til 1898, mens han også ledet politikken bak Bond gjennom dens historie. Han sa fra seg sitt sete i parlamentet i 1895, noe som gjorde hans politiske diktatorskap enda mer bemerkelsesverdig. Andre velkjente politikere fra Kapp forandret etterhvert sine syn til de som Bond hadde for å opprettholde sin popularitet.

Rhodes og afrikandisk sentimentalitet

Cecil Rhodes innså sin vanskelige stilling og viste et ønske om å forsone afrikandisk sentimentalitet ved hensynsfull behandling fra av starten i hans politiske karriere. Rhodes ble først valgt som medlem av forsamlingen fra Barkly West i 1880. Han støttet loven som tillot bruken av nederlandsk i forsamlingen i 1882, og tidlig i 1884 ble han utnevnt til sin første ministerpost som generalkasserer under Thomas Scanlen. Rhodes hadde bare hatt denne stillingen i seks uker da Scanlen trakk seg. Hercules Robinson sendte ham til Britisk Bechuanaland i august 1884 som nestkommissær for å avløse pastor John Mackenzie, London Missionary Societys representant ved Kuruman som proklamerte dronning Victorias autoritet over distriktet i mai 1883. Rhodes' forsøk på å forsone boerne slo feil, derfor var Warren–oppdraget nødvendig. Territoriene til Kappkolonien ble i 1885 ytterligere ekspandert, og Tembuland, Bomvanaland og Galekaland ble formelt lagt til kolonien. Gordon Spriggs ble statsminister i 1886.

Cape Town og Table Bay i 1882.

Der var betydelig uro i Kappkolonien i perioden fra 1878 til 1885. I denne korte tidsperioden var der kroniske problemer med basothoer som fikk Kapp til å gi dem tilbake til imperiemyndighetene, i tillegg til en rekke innfødte forstyrrelser som ble fulgt av første boerkrig i 1881 og uro i Becuanaland i 1884. Til tross for disse tilbakeslagene, utviklingen av landet fortsatte. Diamantindustrien blomstret. En konferanse ble holdt i London i 1887 for å «fremme en tettere union mellom de forskjellige delene av det britiske imperiet gjennom imperiesatser på toll». På denne konferansen foreslo Hofmeyr en slags plan om «zollverein» hvor felles tollsatser skulle legges uavhengig av toll som ble betalt på alle varer som gikk inn i imperiet fra utlandet. Ved å legge frem forslaget, sa han at målet hans var «å fremme imperiets union, og samtidig skaffe inntekter for formålet med dets generelle forsvar». Planen ble funnet å være upraktisk på den tiden. Men ordleggingen, i tillegg til sentimentaliteten som fulgte den, skapte et positivt syn på Hofmeyr.

Til tross for det mislykkede forsøket til statsmenn og høykommissærer på å skape en politisk konføderasjon, satte medlemmene i Kapparlamentet seg fore å etablere en sørafrikansk tollunion i 1888. Tollunionen ble vedtatt og utgjorde en betydelig utvikling mot føderasjon. Kort tid etter at loven ble vedtatt, sluttet Oranjefristaten seg til unionen. Der ble da gjort et forsøk, og i mange år etterpå, på å få Transvaal til å slutte seg til, men president Kruger som fulgte sin egen politikk, håpet å gjøre Den sørafrikanske republikk fullstendig uavhengig av Kappkolonien gjennom en jernbane til Delagoa Bay. Planen om å skape en tollunion som inkluderte Transvaal, falt dessuten ikke president Krugers nederlandske rådgivere i smak, siden de deltok i planene til Nederlands jernbaneselskap som eide jernbanene i Transvaal.

En annen viktig økonomisk hendelse for Kappkolonien, ment for hele Sør–Afrika, var samlingen av diamantgruveselskaper som hovedsakelig ble gjennomført av Cecil Rhodes, Alfred Beit og «Barney» Barnato i 1889. Ett av de fremste og mest fordelaktige resultatene av oppdagelsen og utviklingen av diamantfeltene, var det store løftet som det gav jernbaneekspansjonen. Linjer ble åpnet opp til Worcester, Beaufort West, Grahamstown, Graaff Reinet og Queenstown. Kimberley ble nådd i 1885. I 1890 ble linjen utvidet nordover på den vestlige grensen til Transvaal så langt som til Vryburg i Bechuanaland. Fristaten inngikk en avtale i 1889 med Kapp og dermed ble den viktigste godsjernbanen utvidet til Bloemfontein. Fristaten mottok halvparten av profitten. Etterpå kjøpte Fristaten delene av jernbanen som lå i eget territorium til kostpris. Fristatens jernbane ble ytterligere forlenget til Viljoen's Drift ved elven Vaal, og i 1892 nådde den Pretoria og Johannesburg.

Rhodes som statsminister

Cecil Rhodes

Henry Brougham Loch ble i 1889 utnevnt til høykommissær og guvernør av Kappkolonien etter Robinson. Statsminister Sprigg gikk av i 1890, og det ble dannet en ny regjering med Rhodes som statsminister. Før denne regjeringen ble dannet, og mens Sprigg fremdeles var statsminister, hadde Hofmeyr oppsøkt Rhodes og tilbudt ham embetet på vegne av Bond, men tilbudet ble avslått. Men da Rhodes ble invitert til å danne regjering etter fallet til Sprigg–regjeringen, ba han Bond–lederne møte ham og diskutere situasjonen. Hans holdning med hensyn til toll– og jernbaneunioner mellom de forskjellige statene, samt den personlige tiltroen som mange afrikandere på den tiden hadde til ham, gjorde at han kunne sette i gang med og lykkes i å gjennomføre regjeringens arbeid.

Koloniene Britisk Bechuanaland og Basutoland ble nå inkludert i tollunionene mellom Oranjefristaten og Kappkolonien. Pondoland, et annet innfødt territorium, ble lagt til kolonien i 1894. Vedtaket tok for seg innfødte som bodde i visse innfødte reservater og sørget for deres interesser og eiendeler. Det gav dem også visse privilegier som de til nå ikke hadde hatt, og krevde også av dem at de skulle betale en liten inntektsskatt. Da parlamentet var samlet i 1895, kunne Rhodes rapportere at vedtaket hadde blitt gjennomført overfor 160 000 innfødte. Arbeiderklausulen som ikke var blitt gjennomført, ble fjernet i 1905. Klausulene hadde noe suksess siden de fikk mange tusen innfødte til å oppfylle deres arbeidskrav for å slippe arbeiderskatt.

På andre områder ble Rhodes politikk overfor de innfødte preget av en kombinasjon av omsorg og fasthet. Helt siden de fikk selvstyre, hadde de innfødte hatt retten til å stemme. Et vedtak i 1892, etter Rhodes' insistering, innførte en utdanningstest på søkere som ønsket å registrere seg for å stemme i tillegg til å opprette flere andre restriksjoner på innfødtes stemmerett, siden der var frykt for at «stammer» ville sette styresettet i «fare».

Rhodes motsatte seg at innfødte ble påtvunget alkohol og fjernet det helt i diamantgruvene, med fare for å fornærme noen av sine tilhengere blant brandy–bøndene i de vestlige provinsene. Han la også ned restriksjoner mot ordningen så godt han kunne i innfødte reservater og territorier. Men alkoholsalget fortsatte på kolonigårdene og til en viss grad i de innfødtes territorier og reservater. Khoikhoiene var spesielt glade i drikken siden de hadde blitt nesten fullstendig demoraliserte etter sine militære nederlag.

Et lite kjent tilfelle av Rhodes' ivrige innsikt i innfødtes affærer som fikk varende resultater for koloniens historie, er hans handlinger i en arvesak. Etter at territoriene øst for Kei ble lagt til Kapp, kom et arvekrav inn for retten. I henhold til lovene i kolonien, fastholdt retten at den eldste sønnen av en innfødt var hans arving. Avgjørelsen ble sterkt mislikt blant de innfødte i territoriet, siden det direkte motsa de innfødtes stammelover som anerkjente største sønn, eller sønnen til høvdingens kone, som arving. Regjeringen ble truet med ytterligere opprør blant de innfødte. Rhodes telegraferte sin forsikring om at kompensasjon skulle gis og at slike avgjørelser aldri ville bli gjort igjen. Hans forsikring ble akseptert og roen ble gjenopprettet.

Da det gikk mot slutten av den neste perioden som parlamentet var samlet etter at denne hendelsen skjedde, la Rhodes frem et lovforslag han hadde skrevet som var det korteste i forsamlingens historie. Den sa at alle sivile rettssaker skulle føres av magistrater og at appeller skulle sendes til sjefsmagistraten i territoriet med en vurdering. Strafferetten skulle føres for høyesterettsdommere på omgang. Loven ble vedtatt med den effekt at siden magistratene praktiserte i henhold til de innfødtes lov, ble innfødte ekteskapsvaner og lover, inkludert polygami, legalisert i kolonien.

Hercules Robinson ble igjen utnevnt til guvernør og høykommissær i Sør–Afrika i 1895 som etterfølger til Henry Loch. Samme år ble Joseph Chamberlain statssekretær for koloniene.

Bevegelsen for kommersiell føderasjon

Med utviklingen av jernbaner og økningen i handelen mellom Kapp og Transvaal begynte politikere begge steder å debattere en tettere relasjon. Mens han fungerte som statsminister i Kapp, forsøkte Rhodes å få til vennlige forhold med kommersiell føderasjon blant statene og koloniene i Sør–Afrika gjennom en tollunion. Han håpet å etablere både en kommersiell union og en jernbaneunion, noe som illustreres med en tale han gav i 1894 i Cape Town:

Med full hengivenhet til flagget som jeg ble født under, og flagget jeg representerer, kan jeg forstå sentimentaliteten og følelsene til en republikaner som fremfor alt skapte sin uavhengighet og sine verdier. Men jeg kan ærlig si at jeg tror jeg i fremtiden kan assimilere det systemet som jeg har blitt forbundet med, med Kappkolonien, og det er ikke en umulig idé at naborepublikkene, ved å beholde sin uavhengighet, burde dele med oss når det gjelder visse generelle prinsipper. Dersom jeg kan gjøre det klart for deg, ville jeg si prinsipper for tollsatser, prinsippet for jernbaneforbindelser, prinsipper for appell i lover, prinsipper for myntenhet og faktisk alle de prinsipper som eksisterer i dag i USA, uavhengig av lokale forsamlinger som eksisterer i hver separat stat i det landet.

President Kruger og Transvaal–regjeringen fant enhver mulig protest mot denne politikken. Deres handlinger i det som skulle bli kjent som Vaal River Drift Question illustrerer best handlingsplanen som Transvaal–regjeringen mente var best. En rekke uenigheter dukket opp over avslutningen av avtalen fra 1894 mellom Kapps jernbane og Nederlands jernbane. Kappregjeringen hadde forskuttert £600 000 til Nederlands jernbane og Transvaalregjeringen med tanke på å utvide jernbanen fra Vaal til Johanneburg. Samtidig ble det stipulert at Kappregjeringen hadde rett til å fastsette trafikksatsen frem til slutten av 1894 eller til Delagoa Bay–Pretoria–linjen var fullført.

Trafikksatsen ble fastsatt av Kappregjeringen til 2d per tonn per 1,6 km, men i begynnelsen av 1895 ble satsen for de 87 km av jernbane fra Vaal til Johanneburg hevet av Nederlands jernbane til ikke mindre enn 8d per tonn per 1,6 km. Ut fra president Krugers etterfølgende handlinger, er det tydelig at disse endringene var basert på hans personlige godkjennelse med det mål å tvinge trafikken til Transvaal til å bruke Delagoa–ruten i stedet for den koloniale jernbanen. For å konkurrere med denne svært høye satsen, begynte handelsmennene i Johanneburg å flytte varene sine over Vaal med vogner. Som en direkte respons, stengte president Kruger vadestedene langs Vaal for å forhindre vogntrafikken. Dette skapte en enorm blokkering av vogner på breddene av Vaal. Der var flere protester som ble levert fra Kappregjeringen mot handlingene til Transvaal siden det var et brudd på Londonkonvensjonen.

Lord Milner

President Kruger lot seg ikke rokke av disse protestene, og en appell ble gjort til imperieregjeringen. Regjeringen inngikk en avtale med Kappregjeringen med den effekt at dersom Kapp ville bære halvparten av kostnadene ved et nødvendig felttog, assistere med tropper og gav full bruk av Kapps jernbane for militære formål dersom det trengtes, skulle en protest bli sendt til president Kruger om emnet. Disse betingelsene ble akseptert av Rhodes og hans kolleger, blant andre W.P. Screiner, og en protest ble sendt av Chamberlain som sa at regjeringen regnet de stengte vadestedene som brudd på Londonkonvensjonen og som en uvennlig handling som krevde den alvorligste respons. President Kruger gjenåpnet vadestedet umiddelbart og sa at han ikke ville gi ytterligere direktiver om emnet uten konsultasjon med imperieregjeringen.

Leander Starr Jameson gjorde sitt berømte raid inn i Transvaal den 29. desember 1895, og Rhodes' medvirkning i saken tvang ham til å gå av som statsminister i Kapp i januar 1896. Gordon Sprigg tok den tomme posten. Ettersom Rhodes' medvirkning ble kjent, var der en sterk motvilje og lamslåtthet blant hans kolleger i Kapp–regjeringen som hadde vært uvitende om hans forbindelser med slike planer. Bond og Hofmeyr fordømte ham særlig sterkt, og afrikanderne ble enda bitrere mot britene i Kapp, noe som hadde innflytelse på deres påfølgende holdning mot Transvaalboerne.

Der var et innfødt opprør under bantu–høvdingen Galeshwe i Griqualand West i 1897, men Galeshwe ble arrestert og opprøret tok slutt. Under forhør sa Galeshwe at Bosman, en magistrat i Transvaal, hadde gitt ham ammunisjon og oppmuntret ham til å gjøre opprør mot regjeringen i Kappkolonien. Der var nok bevis til å tro at anklagene var sanne, og det sammenfalt med metodene til boerne som av og til ble brukt blant de innfødte.

Alfred Milner ble utnevnt til høykommissær for Sør–Afrika og guvernør i Kappkolonien i 1897 og avløste Hercules Robinson som ble adlet under tittelen baron Rosmead i august 1896.

Schreiners politikk

Kart over Sør–Afrika i 1885.

Den kommersielle føderasjonen ble utvidet med enda en stat da Natal gikk inn i tollunionen i 1898. Det ble skrevet et utkast til en ny konvensjon på den tiden som opprettet en «enhetlig tariff på alle importerte varer som konsumeres innenfor en slik union, og en lik distribusjon av toll samlet inn på varer blant partene i en slik union, og frihandel mellom koloniene og statene med tanke på alle sørafrikanske produkter». Det ble avholdt parlamentarisk valg samme år, og her ble en ny Bond–regjering valgt under W.P. Schreiner. Schreiner var statsminister i Kappregjeringen frem til juni 1900.

Under forhandlingene som foregikk før utbruddet av andre boerkrig i 1899, var temperaturen svært høy i Kapp. Siden lederen for et parti var avhengig av støtte fra Bond, måtte han balansere flere forskjellige innflytelser. Men som statsminister i en britisk koloni, følte lojale kolonister at han burde avstå fra å åpent blande seg inn med Transvaals og imperieregjering. Hans offentlige uttalelser var fiendtlige i tonen mot politikken som Chamberlain og Alfred Milner førte. Schreiners fiendtlighet er antatt å ha oppmuntret president Kruger til å forkaste de britiske forslagene. Under fire øyne brukte Schreiner enhver innflytelse han hadde til å få president Kruger til å godta en «fornuftig» kurs, men uansett hvor gode hans intensjoner var, ødela hans offentlig uttrykte misnøye med Chamberlain/Milner–politikken mer enn hans private innflytelse hos Kruger kunne gjøre godt.

Schreiner ba høykommissær den 11. juni 1899 om å informere Chamberlain om at han og hans kolleger bestemte seg for å akseptere president Krugers Bloemfontein–forslag som «praktiske, fornuftige og et betydelig steg i riktig retning». Men senere i juni begynte afrikandiske Kapp–politikere å innse at president Krugers holdning ikke var så fornuftig som de hadde trodd, og Hofmeyr, sammen med mr Herholt, Kapps landbruksminister, besøkte Pretoria. Etter at de ankom, oppdaget de at Transvaals Volksraad var i trassig kampvilje og at den akkurat hadde vedtatt en resolusjon som gav fire nye seter i Volksraad som skulle representere gruvedistriktene og femten eksklusive burgher–distrikter. Hofmeyr, da han møtte regjeringen, uttrykte indignasjon over denne utviklingen. Hofmeyrs innflytelse ble mer enn motbalansert av utsendingen Abraham Fischer fra Fristaten. Han utgav seg for å være fredsskaper, men oppmuntret praktisk talt boernes regjering til å ta mer ekstreme tiltak.

Hofmeyrs etablerte rykte som skarpskodd diplomat og leder av Kapps afrikandiske parti, gjorde ham til en mektig delegat. Dersom noen kunne overbevise Kruger om å endre sin plan, var det Hofmeyr. De moderate på alle sider av saken så med forventning til Hofmeyr, men ingen i så stor grad som Schreiner. Men Hofmeyrs oppdrag, som alle andre slike oppdrag for å overbevise Kruger om å legge om til en «fornuftig» og rettferdig kurs, viste seg å være resultatløs. Han returnerte skuffet til Cape Town, men ikke overrasket over at hans oppdrag mislyktes. Imens skisserte boerregjeringen et nytt forslag som fikk Schreiner til å skrive et brev den 7. juli til South African News hvor han, mens han refererte til sin egen regjering, skrev: «Mens denne regjeringen er bekymret og fortsatt er aktive og ved godt håp i arbeidet med å sikre fornuftige modifikasjoner i det eksisterende representasjonssystemet i Den sørafrikanske republikk, er vi overbevist om at det ikke foreligger grunnlag for aktiv innblanding i republikkens interne affærer».

Brevet viste seg å være å svært uheldig. Den 11. juli, etter et møte med Hofmeyr etter hans hjemkomst, appellerte Schreiner personlig til president Kruger om å møte imperieregjeringen med en vennlig holdning. En annen hendelse skjedde samtidig som skapte ekstremt fiendtlige offentlige følelser mot Schreiner. 7. juli ble 500 rifler og 1 million runder med ammunisjon lastet av i Port Elizabeth, adressert til regjeringen i Fristaten og sendt videre til Bloemfontein. Schreiner ble gjort oppmerksom på sendingen, men han nektet å stoppe den. Han rettferdiggjorde sin avgjørelse med å si at siden Storbritannia ikke var i krig med Fristaten, hadde han ingen rett til å stoppe våpenlasten gjennom Kappkolonien. Men hans manglende handling gav ham kallenavnet «Ammunition Bill» blant britiske kolonister. Han ble senere anklaget for å ha forsinket sendingen av artilleri og rifler for å forsvare Kimberley, Mafikeng og andre byer i kolonien. Han unnskyldte seg med at han ikke forventet krig, og at han ikke ønsket å skape en uønsket mistenksomhet hos Fristatens regjering. Hans fremferd i begge tilfeller var kanskje teknisk korrekt, men skapte stor misnøye hos lojale kolonister.

Chamberlain sendte en forsonende melding til president Kruger den 28. juli og ba om et møte av delegater for å vurdere de siste forslagene. 3. august telegraferte Schreiner til Fischer og tryglet Transvaal om å akseptere Chamberlains forslag. Senere, etter å ha mottatt en forespørsel fra Fristaten om bevegelsene til britiske styrker, avviste Schreiner bryskt å utlevere informasjon og henviste Fristaten til høykommissær. 28. august la Gordon Sprigg frem forslaget i forsamlingen om å diskutere fjerning av våpen fra Fristaten. Som svar krevde Schreiner sterkest mulig sensurering av Sprigg som mulig, både i kolonien og i Storbritannia. Schreiner slo fast at dersom det skulle dukke opp problemer, ville Sprigg holde kolonien på tærne både med tanke på militæret og folket. I løpet av sin tale, leste han et telegram fra president Steyn hvor presidenten tilbakeviste enhver aggressiv handling fra Fristatens side som absurd. Talen skapte skandale i britisk presse.

Det er ganske opplagt fra en gjennomgang av Schreiners fremferd i siste del av 1899 at han feilvurderte situasjonen i Transvaal totalt. Han viste den samme manglende evnen til å forstå uitlandernes misnøye, den samme fåfengte troen på den endelige rettferdigheten til president Kruger, som statsminister i Kapp, som han hadde vist da han vitnet foran British South Africa Select Committee i saken om Jamesonraidet. Erfaring skulle ha lært ham at det ikke gikk an å appellere til president Krugers fornuft og at beroligelsene fra president Steyn var uærlige.

Den andre boerkrigen, 1899–1902

Boere i en skyttergrav som beleirer britene i byen Mafeking i 1899.

Det første skuddet i den andre boerkrigen ble avfyrt ved Kraipan, en liten jernbanestasjon i Kappkolonien, 65 km sør for Mafeking. Et tog ble avsporet og ammunisjon som var tiltenkt oberst Robert Baden-Powell, ble tatt. Dette avskar Mafeking fullstendig. Mafeking var den nordligste byen i Kappkolonien og var beleiret i over syv måneder etter dette. 16. oktober 1899 ble også Kimberley isolert. Det ble gitt ut proklamasjoner fra Transvaal og Oranjefristaten som annekterte deler av Kappkolonien som inkluderte Britisk Bechuanaland og Griqualand West, hvor diamantfeltene befant seg. 28. oktober 1899 signerte Schreiner en proklamasjon fra Alfred Milner som høykommissær som erklærte boerannekteringen av territorium innen Kappkolonien for å være ugyldig.

Så kom de britiske tilbakeslagene ved Magersfontein (11. desember 1899) og Stormberg (10. desember 1899). Effekten av disse tilbakeslagene i utbruddet av krigen, med tanke på at de skjedde innenfor Kappkolonien, skulle gi et antall av koloniboere i grenseområdet mot til å slutte seg til sine slektninger fra republikkene. Boerne formerte seg raskt, og familiene deres var store. Mange unge sønner fra kolonien, som ikke hadde noe å tape, forlot sine hjem med hest og rifle for å slutte seg til de republikanske styrkene.

En boer–kommando i 1900.

Samtidig ble de lojale Kappkolonistene hemmet av den trege innrulleringen til imperiemyndighetene. Det var ikke før lord Roberts og lord Kitchener ankom Cape Town 10. januar 1900 at disse uvurderlige, og mange av dem erfarne, mennene fritt ble invitert til å delta. Så sterke meninger hadde lord Roberts om emnet at han med en gang gjorde oberst Brabant, en velkjent og respektert veteran og medlem av folkeforsamlingen, til brigadegeneral og startet å rekruttere lojale kolonister for alvor. 15. februar 1900 kom general French Kimberley til unnsetning, og boergeneralen Cronje evakuerte Magersfontein og trakk seg tilbake til Bloemfontein.

Cecil Rhodes var innestengt i Kimberley under hele beleiringen, og hans nærvær inspirerte uten tvil boerne i sitt forsøk på å ta byen, men hans unike posisjon og innflytelse hos arbeiderne i De Beers, gjorde det mulig for ham å samle småbrukere og skapte entusiasme og mot hos innbyggerne. Produksjonen av en stor kanon som kunne konkurrere med boernes «Long Tom» ved verkstedene til De Beer under Rhodes' ordrer, gjennom oppfinnsomheten til en amerikaner, mr Labram, som ble drept få dager etter at den ble fullført, utgjorde en av de mest slående hendelsene i perioden.

Da Mafeking ble unnsatt 17. mai 1900 endte Kappopprøret, og kolonien var for en tid fri for fiendtlige styrker.

James Rose–Innes, et fremtredende medlem av forsamlingen som i flere år hadde holdt seg nøytral fra partiene og som også hadde forsvart Schreiners handlinger med tanke på våpenlasten til Fristaten, talte den 20. mars 1900 til sine velgere i Claremont til støtte for annektering av begge republikkene. I løpet av talen hevdet han at Canada, til tross for opprør, hadde lojaliteten fra fransk–canadierne gjennom frie institusjoner. I Sør–Afrika kunne de håpe på at en lignende politikk ville skaffe et lignende resultat med boerne. Schreiner viss nylige støtte til Alfred Milner hadde oppbrakt mange av hans Bond–tilhengere, gikk i juni 1900 av som konsekvens av at noen av hans kolleger nektet å støtte loven om at stemmerett skulle fratas opprørere som han forberedte, i henhold til synene til hjemmeregjeringen, for å straffe Kappopprørerne. Denne loven var definitivt alvorlig nok, men å frata støttespillere til Bond stemmerett i stort antall var mer ubehagelig for Bond–ekstremister enn straff mot individer. Gordon Sprigg som etter en særdeles delikat politisk krise, etterfulgte Schreiner og ble statsminister for fjerde gang, klarte å få loven godkjent med samarbeid fra Schreiner og hans seksjon.

Unnsetningen av Ladysmith.

Mot slutten av år 1900 gikk krigen inn i en ny fase og tok form som geriljatrefninger med spredte styrker av boere. I desember gikk noen av disse gruppene ledet av Jan Smuts inn i Kappkolonien og forsøkte å få koloniboerne til å slutte seg til dem. Til å begynne med møtte de liten eller ingen suksess, men ettersom 1901 skred frem og boerne fremdeles klarte å holde de forskjellige distriktene urolige, ble det vurdert nødvendig av myndighetene å erklære unntakstilstand i hele kolonien. Dette ble gjort 9. oktober 1901.

Alfred Milner ble innsatt som guvernør i Transvaal og Orange River Colony den 4. januar 1901, kort tid før han ble adlet som baron Milner. Samme dag ble Walter Hely-Hutchinson, guvernør i Natal, utnevnt som hans etterfølger som guvernør i Kappkolonien. Embetet som høykommissær i Sør–Afrika ble nå skilt ut fra guvernørembetet i Kapp og assosiert med det i Transvaal, en indikasjon på endrede forhold i Sør–Afrika. Delingen av kolonister som foretrakk boerstatene og de som holdt fast på den britiske forbindelsen ble reflektert, til skade for det offentlige velværet, i partiene i Kapparlamentet. Det ble gjort forslag om å suspendere konstitusjonen, men denne drastiske kursen ble ikke fulgt. Det progressive partiet, navnet ble tatt av de som søkte en permanent bosetning under britisk flagg, mistet sin leder, og Sør–Afrika sin fremste statsmann da Cecil Rhodes døde i mai 1902, få uker før krigen tok slutt.

Etter krigen

Boernes anerkjennelse av sitt nederlag i felten og overgivelsen til rundt 10 000 opprørere svekket ikke afrikandernes forsøk på å skaffe seg politisk herredømme i kolonien. Statsminister Sprigg som nominelt var leder for de progressive, forsøkte å fastholde sin stilling høsten 1902 ved å sikre Bond–partiets støtte i parlamentet. Tidlig i 1903 inkluderte Chamberlain Cape Town i sitt besøk til Sør–Afrika og hadde en konferanse med de politiske lederne fra alle partier. Forsoning mellom Bond og britiske elementer i kolonien var riktignok fremdeles umulig, og de to partene konsentrerte seg om sine forsøk på å sikre seieren i det kommende valget. Hofmeyr som hadde valgt å tilbringe store deler av krigen i Europa, returnerte til Kapp for å reorganisere Bond. På den andre siden tok dr Jameson steget frem som leder for de progressive. Parlamentet ble oppløst i september 1903. Det hadde siden krigen vedtatt to viktige tiltak. Det første i 1902 var å legge restriksjoner på fremmed immigrasjon, mens det andre fra 1903 ratifiserte den første tollkonvensjonen mellom de sørafrikanske koloniene. Denne konvensjonen ble kjent for sin særbehandling mot import fra Storbritannia, generelt ble det gitt en rabatt på 25% på toll.

Valget var preget av saken om britisk eller Bonds herredømme. Det ble utkjempet på et stemmeregister som var renset for opprørere, mange av dem var i fengsel, i tillegg til at de var fratatt stemmeretten. Hver side forsøkte å sikre seg støtte fra innfødte velgere som i flere valgkretser var på vippepunktet. Mennene fra Bond lovet mer enn sine motstandere overfor de innfødte og inviterte til og med en afrikansk journalist (som avslo) til å stille som kandidat til forsamlingen. Med tanke på agitasjonen i forkant for introduksjonen av kinesiske arbeidere til å jobbe i gruvene i Rand, erklærte de progressive sin intensjon, dersom de vant valget, til å ekskludere dem fra kolonien, og denne erklæringen gav dem noen innfødte stemmer. Opptellingen i januar og februar 1904 resulterte i en progressiv majoritet på fem representanter i en forsamling på 95 representanter. De avslåtte kandidatene inkluderte fremstående Bond–tilhengere som Merriman og Sauer, og også Gordon Sprigg og A. Douglass, et annet medlem av regjeringen. Schreiner stilte som uavhengig og ble heller ikke valgt.

Jameson–regjeringen

Jameson som her ble arrestert etter Jameson-raidet, ble statsminister etter at John Gordon Sprigg gikk av 18. februar 1904.

Sprigg gikk av 18. februar og ble etterfulgt av dr Leander Starr Jameson som dannet, i karakter, en helt britisk regjering. Den første oppgaven til den nye regjeringen var å introdusere et tillegg til representasjonslovgivningen, for delvis å rette opp ujevnheter i valgmakten mellom valgdistrikter på landet og i byene. Tolv nye seter i Representantenes hus ble fordelt blant de største byene og tre medlemmer ble lagt til det lovgivende rådet. Byvelgere var for det meste britiske, og lovforslaget møtte bitter motstand fra Bond–medlemmene som erklærte at det var dens mål å utrydde deres parlamentariske makt. Men faktum var at loven skyldtes en stor ujevnhet i distribusjonen av seter som en minoritet av velgere i landdistriktene dro nytte av.

Byene var selv etter den nye loven underrepresentert i parlamentet. Loven ble støttet av to eller tre afrikandiske medlemmer som ble utsatt for voldelige angrep fra Bondsmenn. Valgene for de ekstra setene ble avholdt i juli etter at sesjonen var over. De resulterte i en styrking av de progressives majoritet både i Representantenes hus og i det lovgivende rådet, hvor de progressive bare hadde en majoritet på en representant.

I begynnelsen av dens karrière, stod Jameson–regjeringen overfor en alvorlig finansiell situasjon. I løpet av krigen hadde forsyningen av hæren i felten ført til en kunstig handelsinflasjon, og Sprigg–regjeringen hadde fulgt en politikk med ekstraordinære utgifter som ikke hadde hjemmel i koloniens finanser. Den trege gjenoppbyggingen av gullgruvene og andre industrier i Transvaal etter krigen viste igjen i en stor nedgang i handelen i Kappkolonien i siste halvdel av 1903. Situasjonen ble forverret av alvorlig tørke. Da dr Jameson ble statsminister, kom han til en tom statskasse, og det måtte tas opp betydelige midlertidige lån.

Gjennom 1904 fortsatte inntektene å synke. Sammenlignet med inntektene i 1903, sank de fra £11 701 000 til £9 913 000. Regjeringen, ved siden av nedskjæringer i statslønningene og utøving av en streng økonomi, underskrev i juli 1904 et lån på £3 millioner. Den vedtok også en lov som innførte en gradert skatt (6d til 1s per pund) på alle inntekter over £1000. En betydelig moms ble lagt på sprit og øl, samtidig som det ble gjennomført lettelser for brandy–bøndene. Resultatet var at mens der var et underskudd i budsjettet i 1904–05 på £731 000, viste budsjettet for 1905–06 et overskudd på £5161. Dette lille overskuddet kom til tross for ytterligere nedgang i inntektene.

Dr Jamesons program var stort sett materiell utvikling. Med ordene til talen som åpnet sesjonen i parlamentet i 1905, «uten en betydelig utvikling av våre agrikulturelle og pastorale ressurser, kan ikke vår posisjon som selvbergende koloni sikres». Denne avhengigheten på egne ressurser var enda mer nødvendig på grunn av den intense rivaliseringen med Natal og Delagoa Bay i handelen med Transvaal. Åpningen av avsidesliggende distrikter ved hjelp av jernbaner ble energisk fulgt, og på andre måter ble det gjort store anstrengelser for å støtte agrikulturen. Disse forsøkene på å hjelpe landdistriktene ble møtt av kjølig anerkjennelse fra afrikanderne, og løslatelsen i mai 1904 av alle de fengslede opprørerne var et nytt steg mot forsoning. I eksklusjonen av kinesere fra kolonien var også Bond–partiet enige med regjeringen. En utdanningslov ble vedtatt i 1905 som etablerte skolestyrer basert på folkelig stemmerett og gav gradvis innføring av obligatorisk utdannelse. Kultiveringen av vennlige relasjoner med nabokoloniene var også ett av de viktigste målene i Jamesons politikk.

Bond, på sin side, søkte å nærme seg Het Volk, boerorganisasjonen i Transvaal, og lignende organisasjoner. På sin kongress i 1906 som ble holdt i mars det året i Ceres, ble det vedtatt en resolusjon der en satte som mål å forene afrikandisk kultur i hele Sør–Afrika, i henhold til den opprinnelige forståelsen av Bond.

Kappkolonien i 1905.

Saker som gjaldt de innfødte viste seg å være en stadig kilde til betydelig usikkerhet. I januar 1905 la en kommisjon som gikk på tvers av koloniene frem en rapport på innfødt–spørsmålet siden det hadde innvirkning på Sør–Afrika som helhet. Det ble lagt frem forslag for endringer i lovene i Kappkolonien med tanke på stemmeretten til de innfødte. Etter kommisjonens mening var det sikkert at stemmeretten til de Kapp–innfødte under eksisterende forhold med tiden ville føre til en uholdbar situasjon, og den var dermed en uklok og farlig ting. Registreringen i 1905 viste at der var over 23 000 «fargede» velgere i kolonien. Kommisjonen foreslo separate valg for innfødte for et fastsatt antall medlemmer i den lovgivende forsamlingen, samme plan som ble vedtatt av New Zealand for maorivelgerne. Den privilegerte stillingen til Kapp–innfødte ble sett på som et hinder for en føderasjon i Sør–Afrika. Diskusjonen som fulgte basert på rapporter om at regjeringen vurderte å ta fra de innfødte stemmeretten, ledet derimot ikke til umiddelbare resultater.

En annen forstyrrende faktor i forbindelse med saker om de innfødte var opprøret til khoikhoiene og hereroene i Tysk Sørvest–Afrika. Et stort antall, inkludert noen av de viktigste høvdingene, flyktet i 1904 og de følgende årene inn i britisk territorium, og det ble lagt fram krav i Tyskland om at det ble tatt kontroll over disse flyktningene, men det ble ikke fulgt opp av Kapp–regjeringen. Problemet tok derimot slutt i september 1907 da Morenga, en høvding som var blitt internert av kolonimyndighetene, men hadde flyktet og tatt opp igjen fiendtlighetene mot tyskerne, igjen var på britisk side av grensen. Da han nektet å overgi seg og ble forfulgt av Kapps ridende politi, ble han drept i aksjonen.

Opprøret i det tyske protektoratet hadde vært den indirekte årsaken til et «boerraid» inn i Kappkolonien nesten ett år før Morenga døde. I november 1906 gikk en liten gruppe av Transvaal–boerne som hadde blitt ansatt av tyskerne mot khoikhoiene under lederskapet til en mann som het Ferreira inn i kolonien og begynte å raide gårder og rekruttere med makt. Innen en uke var alle i gruppen tatt til fange. Ferreira og fire medsammensvorne ble stilt for retten anklaget for mord og dømt i februar 1907. Dødsdommene ble omgjort til straffarbeid.

Som et resultat av en interkolonial konferanse som ble avholdt i Pietermaritzburg i de tidlige månedene av 1906, trette en ny tollkonvensjon av strengt beskyttende karakter i kraft den 1. juni 1906. Samtidig ble rabatten på gods fra Storbritannia og tilhørende kolonier øket. Sesjonen i parlamentet som sanksjonerte denne endringen var kjent for sin oppmerksomhet på irrigasjons– og jernbaneplaner. Et viktig tiltak av politisk karakter ble vedtatt i 1906, et amnestivedtak. Under dens provisjoner fikk over 7000 tidligere opprørere som ellers ikke hadde hatt stemmerett i det påfølgende valget, sin stemmerett tilbake i 1907.

Mens tiltakene som ble gjort for å utvikle agrikultur og mineralressursene i landet lyktes, fortsatte byene å lide av inflasjon, overkjøp, overbygging og overspekulasjon, som markerte krigsperioden. En konsekvens var at importen gikk ytterligere ned i løpet av 1906–07, og siden mottakerne var stort sett avhengig av toll var resultatet en betydelig svinnende inntekt. Revisjonen for året som endte 30. juni 1907 viste et underskudd på £640 455. Nedgangen i inntekt, £4 millioner på fire år, selv om den ikke reflekterte den økonomiske tilstanden i landet siden det årlig ble mer selvforsynt ved økning i hjemmeproduksjonen, førte til en foruroligende stemning og skadet stillingen til regjeringen.

I sesjonen i 1907 fremmet opposisjonen i den lovgivende forsamlingen en krise ved å nekte å gi forsyninger fremstemt av representantenes forsamling. Dr Jameson bestred de konstitusjonelle rettighetene til parlamentet til å gjøre dette, og på hans råd oppløste guvernøren parlamentet i september 1907. Før parlamentet ble oppløst, vedtok det å innføre en skatt på 10% på diamant– og kobber–gruveselskapene som tjente over £50 000 per annuum, og en annen lov som etablerte en kredittbank for landbruket.

Merriman–regjeringen

Valgene til det lovgivende rådet ble avholdt i januar 1908 og resulterte i Bond–seier. Dets tilhengere kalte seg det sørafrikanske parti (de progressive ble omdøpt til «unionister») og fikk 17 seter av de totalt 26. Dr Jameson gikk derfor av 31. januar 1908 og det ble dannet regjering med John X. Merriman som statsminister og finansminister og J.W. Sauer som minister for offentlige arbeid. Ingen av disse politikerne var medlemmer av Bond, og begge hadde hatt embeter under Rhodes og Schreiner. Men de hadde vært de ledende parlamentariske eksponentene for Bond–politikken over betydelig tid. Valget for den lovgivende forsamlingen fulgte i april, og delvis som konsekvens av at opprørerne hadde fått tilbake sin stemmerett, endte i en avgjørende majoritet for Merriman–regjeringen. Parlamentet bestod nå av 69 medlemmer av det sørafrikanske parti, 33 unionister og 5 uavhengige, blant dem Sprigg og Schreiner.

Endringen i regjeringen ble ikke fulgt av forbedring i den finansielle situasjonen. Mens landdistriktene forble nokså blomstrende, fortsatte transitthandelen og de urbane industriene sin nedgang. Depresjonen ble forsterket av den finansielle krisen i USA som særlig påvirket ullhandelen og i mer markert grad diamanthandelen som førte til en delvis stopp i gruvene i Kimberley. Nedgangen i diamanthandelen vises ved å sammenligne verdien av diamanter eksportert fra Kapp i årene 1907 og 1908. I 1907 hadde de en verdi på £8 973 148, mens denne hadde sunket til £4 796 655 i 1908. Dette hadde alvorlige konsekvenser på inntektene, og den offentlige revisjonen for året 1907–08 viste et underskudd på £996 000 og et tilsvarende underskudd på omtrent samme beløp året etter.

For å balansere budsjettet, foreslo Merriman drastiske medisiner, inkludert suspensjon av det synkende fondet, reduksjon i lønnen til alle statsansatte og skatt på inntekt over £50 per år. Delvis som en konsekvens av den alvorlige økonomiske situasjonen, fikk den fornyede bevegelsen for en tettere union mellom de forskjellige sørafrikanske koloniene, formelt satt i gang av dr Jameson i 1907, støtte fra Kapp–parlamentet. I løpet av 1907–08 bestemte en nasjonal konvensjon seg for union, og i 1910 ble Unionen Sør-Afrika etablert og Kappkolonien ble Kapp-provinsen innenfor den.

Guvernører i Kappkolonien (1652–1910)

Tittelen til grunnleggeren av Kappkolonien, Jan van Riebeeck, var «kommandant av Kapp», en stilling han hadde fra 1652 til 1662. Han ble etterfulgt av en lang rekke av både nederlandske og britiske administratorer, avhengig av hvem som hadde makten for tiden:

Kommandanter av Det nederlandske ostindiske kompanis koloni (1652–1691)

Guvernør	Fra	Til	Kommentar
Jan van Riebeeck	7. april 1652	6. mai 1662
Zacharias Wagenaer	6. mai 1662	27. september 1666
Cornelis van Quaelberg	27. september 1666	18. juni 1668
Jacob Borghorst	18. juni 1668	25. mars 1670
Pieter Hackius	25. mars 1670	30. november 1671
Albert van Breugel	april 1672	2. oktober 1672	fungerende
Isbrand Goske	2. oktober 1672	14. mars 1676
Johan Bax dit van Herenthals	14. mars 1676	29. juni 1678
Hendrik Crudop	29. juni 1678	12. oktober 1679	fungerende
Simon van der Stel	10. desember 1679	1. juni 1691

Guvernører av Det nederlandske ostindiske kompanis koloni (1691–1795)

Guvernør	Fra	Til	Kommentar
Simon van der Stel	1. juni 1691	2. november 1699
Willem Adriaan van der Stel	2. november 1699	3. juni 1707
Johannes Cornelis d’Ableing	3. juni 1707	1. februar 1708	fungerende
Louis van Assenburg	1. februar 1708	27. desember 1711
Willem Helot	27. desember 1711	28. mars 1714	fungerende
Maurits Pasques de Chavonnes	28. mars 1714	8. september 1724
Jan de la Fontaine	8. september 1724	25. februar 1727	fungerende
Pieter Gijsbert Noodt	25. februar 1727	23. april 1729
Jan de la Fontaine	23. april 1729	8. mars 1737	fungerende
Jan de la Fontaine	8. mars 1737	31. august 1737
Adriaan van Kervel	31. august 1737	19. september 1737	døde etter tre uker i stillingen
Daniël van den Henghel	19. september 1737	14. april 1739	fungerende
Hendrik Swellengrebel	14. april 1739	27. februar 1751
Ryk Tulbagh	27. februar 1751	11. august 1771
Joachim van Plettenberg	11. august 1771	18. mai 1774	fungerende
Joachim van Plettenberg	18. mai 1774	14. februar 1785
Cornelis Jacob van de Graaff	14. februar 1785	24. juni 1791
Johannes Izaac Rhenius	24. juni 1791	3. juli 1792	fungerende
Sebastiaan Cornelis Nederburgh og Simon Hendrik Frijkenius	3. juli 1792	2. september 1793	generalkommisjonærer
Abraham Josias Sluysken	2. september 1793	16. september 1795

Britisk koloni (1. gang, 1797–1803)

Guvernør	Fra	Til	Kommentar
George Macartney	1797	1798
Francis Dundas	1798	1799	1. gang, fungerende
George Yonge	1799	1801
Francis Dundas	1801	1803	2. gang, fungerende

Bataviske republikk (nederlandsk) koloni (1803–1806)

Guvernør	Fra	Til
Jacob Abraham Uitenhage de Mist	1803	1804
Jan Willem Janssens	1803	1806

Britisk koloni (2. gang, 1806–1910)

Guvernør	Fra	Til	Kommentar
David Baird	1806	1807	Fungerende
Henry George Grey	1807	1807	1. gang, fungerende
Du Pré Alexander	1807	1811
Henry George Grey	1811	1811	2. gang, fungerende
John Cradock	1811	1814
Robert Meade	1813	1814	Fungerende for Cradock
Charles Henry Somerset	1814	1826
Rufane Shaw Donkin	1820	1821	Fungerende for Somerset
Richard Bourke	1826	1828	Fungerende
Galbraith Lowry Cole	1828	1833
Thomas Francis Wade	1833	1834	Fungerende for D'Urban fra 10. januar 1834
Benjamin d'Urban	1834	1838
George Thomas Napier	1838	1844
Peregrine Maitland	1844	1847
Henry Eldred Curwen Pottinger	1847	1847
Harry Smith	1847	1852
George Cathcart	1852	1854
Charles Henry Darling	1854	1854	Fungerende
George Edward Grey	1854	1861
Robert Henry Wynyard	1859	1860	1. gang, fungerende for Grey
Robert Henry Wynyard	1861	1862	2. gang, fungerende
Philip Edmond Wodehouse	1862	1870
Charles Craufurd Hay	1870	1870	Fungerende
Henry Barkly	1870	1877
Henry Bartle Frere	1877	1880
Henry Hugh Clifford	1880	1880	Fungerende
George Cumine Strahan	1880	1881	Fungerende
Hercules Robinson	1881	1889	1. gang
Leicester Smyth	1881	1881	1. gang, fungerende for Robinson
Leicester Smyth	1883	1884	2. gang, fungerende for Robinson
Henry D'Oyley Torrens	1886	1886	Fungerende for Robinson
Henry Augustus Smyth	1889	1889	Fungerende
Henry Brougham Loch	1889	1895
William Gordon Cameron	1891	1892	1. gang, fungerende for Loch
William Gordon Cameron	1894	1894	2. gang, fungerende for Loch
Hercules Robinson	1895	1897	2. gang
William Howley Goodenough	1897	1897	Fungerende
Alfred Milner	1897	1901
William Francis Butler	1898	1899	Fungerende for Milner
Walter Hely-Hutchinson	1901	1910
Henry Jenner Scobell	1909	1909	Fungerende for Hely-Hutchinson

Stillingen som høykommissær for det sørlige Afrika ble også holdt fra 27. januar 1847 til 31. mai 1910 av guvernøren i Kappkolonien. Stillingen som guvernør i Kappkolonien ble fjernet den 31. mai 1910 da kolonien sluttet seg til Unionen Sør-Afrika.

Statsministre i Kappkolonien (1872–1910)

Statsminister	Fra	Til	Kommentar
John Charles Molteno	1872	1878
John Gordon Sprigg	1878	1881	1. gang
Thomas Charles Scanlen	1881	1884
Thomas Upington	1884	1886
John Gordon Sprigg	1886	1890	2. gang
Cecil Rhodes	1890	1896
John Gordon Sprigg	1896	1898	3. gang
William Philip Schreiner	1898	1900
John Gordon Sprigg	1900	1904	4. gang
Leander Starr Jameson	1904	1908
John X. Merriman	1908	1910

Stillingen som statsminister i Kappkolonien ble fjernet den 31. mai 1910 da kolonien sluttet seg til Unionen Sør-Afrika.

Litteratur

• The Migrant Farmer in the History of the Cape Colony.P.J. Van Der Merwe, Roger B. Beck. Ohio University Press. 1. januar 1995, ISBN 0-8214-1090-3.
• History of the Boers in South Africa; Or, the Wanderings and Wars of the Emigrant Farmers from Their Leaving the Cape Colony to the Acknowledgment of Their Independence by Great Britain. George McCall Theal. Greenwood Press. 28. februar 1970, ISBN 0-8371-1661-9.
• Status and Respectability in the Cape Colony, 1750-1870 : A Tragedy of Manners. Robert Ross, David Anderson. Cambridge University Press. 1. juli 1999, ISBN 0-521-62122-4.
• The War of the Axe, 1847: Correspondence between the governor of the Cape Colony, Sir Henry Pottinger, and the commander of the British forces at the Cape, Sir George Berkeley, and others. Basil Alexander Le Cordeur. Brenthurst Press. 1981, ISBN 0-909079-14-5.
• Blood Ground: Colonialism, Missions, and the Contest for Christianity in the Cape Colony and Britain, 1799-1853. Elizabeth Elbourne. McGill-Queen's University Press. desember 2002, ISBN 0-7735-2229-8.
• Recession and its aftermath: The Cape Colony in the eighteen eighties. Alan Mabin. University of the Witwatersrand, African Studies Institute. 1983.

Eksterne lenker

• Dr Cyril Hromník om forskning i Afrikas antikke historie, en artikkel skrevet av Maré Mouton.

Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata