Hopp til innhold

Folkeoppstanden 17. juni 1953

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Gaten vest for Brandenburger Tor heter Straße des 17. Juni til minne om folkeoppstanden

Folkeoppstanden 17. juni (eller 17. juni-oppstanden) er navnet som brukes om en oppstand som fant sted i juni og juli 1953 mot det sovjetinnsatte kommunistregimet i DDR. En streik gjennomført av bygningsarbeidere i Berlin den 16. juni utviklet seg til en omfattende oppstand dagen etter. Oppstanden ble slått ned av sovjetiske stridsvogner. 55 dødsofre blant demonstrantene og politifolk er kjent.

Til tross for den sovjetiske bruken av stridsvogner, var oppstanden vanskelig å slå ned, og også etter 17. juni fant det sted demonstrasjoner i mer enn 500 byer og landsbyer. Protestene var størst i midten av juli. Til minne om oppstanden ble 17. juni erklært som Vest-Tysklands nasjonaldag og har siden 1990 vært nasjonal minnedag, og gaten Charlottenburger Chausee i Vest-Berlin, som var en fortsettelse av Unter den Linden i Øst-Berlin, ble omdøpt til Straße des 17. Juni.

Bakgrunn

I juli 1952 ble SEDs 2. partikonferanse arrangert i Øst-Berlin. Kommunistlederen Walter Ulbrichts mål var å gjennomtvinge en «sovjetifisering» av samfunnet og en styrkelse av statsmakten, under mottoet «planmessig oppbyggelse av sosialismen».

Dette innebar bl.a. at de fem delstatene ble omdannet til 14 distrikter (pluss Øst-Berlin), men spesielt at middelklassen, deriblant bønder, selvstendig næringsdrivende og håndverkere, ble forsøkt tvunget til å oppgi all selvstendig virksomhet.

Denne beslutningen ble fattet på bakgrunn av den katastrofale økonomiske situasjonen i DDR. Som følge av at Sovjetunionen tvang igjennom en militarisering av DDR vokste de direkte og indirekte militære utgiftene kraftig og omfattet allerede i 1952 ca. 11 % av statsbudsjettet. Sammen med systematisk overføring av verdier til Sovjetunionen omfattet disse utgiftene over 20 %. SEDs økonomiske politikk prioriterte tungindustrien på bekostning av matvare- og forbruksindustrien, noe som førte til stor mangel på nødvendige varer.

Den dramatiske befolkningsflukten fra DDR utgjorde både et økonomisk og et sosialt problem, i tillegg til et høyt antall arrestasjoner og undertrykkelsen av kirkelige organisasjoner, bl.a. ungdomsorganisasjonen Junge Gemeinde («ung menighet») som ikke var noen organisasjon, men en form for evangelisk menighetsarbeid; for en kristelig ungdomsorganisasjon ville vært forbudt i sovjetisk okkupasjonssone.[1]

Økning av arbeidskvotene

På denne bakgrunnen ble den økning av arbeidskvotene som SEDs sentralkomité besluttet den 13. og 14. mai 1953, og som ministerrådet bekreftet 28. mai, oppfattet som en provokasjon. Arbeidskvotene ble øket med ti prosent frem til 30. juni, Ulbrichts 60-årsdag. Det innebar at arbeiderne måtte arbeide ti prosent mer for samme lønn.

Ny kurs

Samtidig hadde ledelsen i Sovjetunionen gjort seg sine egne tanker om situasjonen i DDR, og utarbeidet i slutten av mai «tiltak for forbedring av den politiske situasjonen i DDR». En SED-delegasjon til Moskva fikk meddelt tiltakene den 2. juni 1953. Ønsket fra enkelte SED-politikere om en enda mer forsiktig og langsom kursendring ble bryskt avvist av den sovjetiske høykommissæren i DDR, Vladimir Semjonov, som sa at «om 14 dager har dere kanskje ikke lenger noen stat».

11. juni ble politbyråets «nye kurs» offentliggjort i propagandaorganet Neues Deutschland. Enkelte tiltak for «oppbyggelse av sosialismen» ble trukket tilbake. Bl.a. ble det gitt avkall på skatte- og prisøkninger, håndverkere og selvstendig næringsdrivende kunne søke om få tilbake sine virksomheter, alle fengslinger og dommer skulle gjennomgås og kampen mot Junge Gemeinde skulle innstilles. Tiltakene forbedret situasjonen for middelklassen, mens arbeiderne ikke oppnådde noen begunstigelser. Økningen av arbeidskvotene ble ikke trukket tilbake, noe som førte til misnøye blant mange arbeidere.

Regimets kursendring ble ellers først positivt mottatt av større deler av befolkningen. Samtidig ble den tolket som en fallitterklæring fra SED-diktaturet, og i de følgende dagene kom det til de første protestene og demonstrasjonene mot regimet.

14. og 16. juni utkom to artikler i de regimekontrollerte avisene Neues Deutschland og Tribüne som rettferdiggjorde økningen av arbeidskvotene. Artiklene ble utløsende for protestene som fulgte.

Tirsdag 16. juni

De første som la ned arbeidet, var bygningsarbeiderne ved blokk 40 i Stalinallee, nå omdøpt til Karl-Marx-Allee. 16. juni gikk de i flokk og følge mot Berlin sentrum, og feide unna Volkspolizei (østtysk «folkepoliti») som prøvde å stoppe dem. På vei over Alexanderplatz og Unter den Linden sluttet flere seg til, og rundt 80 000 samlet seg foran Haus der Ministerien, tidligere Hermann Görings Reichsluftfahrtministerium, og forlangte å få snakke med president Otto Grotewohl og generalsekretær Walter Ulbricht. Disse var såpass skremt at de sendte ut tre lavere ministere i stedet, som lovet folkemengden å forsøke å nedsette arbeidskvotene. Men nå stilte mengden også krav om politisk frihet, og erklærte at de ville følge opp med generalstreik dagen etter.[2]

Regjeringen sendte ut noen ut høyttalerbiler som kunngjorde at demonstrantene skulle gå hjem, for kravene deres var innfridd. I stedet overtok demonstrantene bilene og sendte ut melding om at alle måtte møtes neste morgen Strausberger Platz ved Stalinalleen; og planen om generalstreik var snart kjent over hele DDR som tok inn vestlige radiostasjoner.[3] Øst-Berlins politimester Waldemar Schmidt (1909-75) krevde hjelp til å slå ned oppstanden fra den sovjetiske kommandanten, general Pavel Dibrova; men generalen avslo.[4]

Onsdag 17. juni

En sovjetisk stridsvogn i Berlin, 17. juni 1953.

Rundt 300 000 arbeidere i 250 byer gikk i streik 17. juni, senere kjent som 17. juni-oppstanden.[5] Kl 7 om morgenen stoppet all kollektivtrafikk i Øst-Berlin da folk bega seg til Haus der Ministerien i Wilhelmstraße. Sovjetiske tanks ble kjørt frem i Leipziger Straße, men mengden vek ikke. Kl 13 visste ikke general Dibrova annen råd enn å erklære unntakstilstand i den sovjetiske sektor i Berlin.[6] Det sosialdemokratiske parti stilte seg derimot på de streikendes side og appellerte til de sovjetiske okkupantene.[7]

Særlig arbeidere i store virksomheter la ned arbeidet og dannet demonstrasjonstog I sentrum av de store byene. RIAS rapporterte nesten utelukkende fra Berlin, og først senere ble det kjent at demonstrasjoner og streiker fant sted i over 500 byer og landsbyer. En rekke offisielle bygninger ble inntatt av demonstrantene, deriblant 34 forskjellige politiske bygninger, mens ni fengsler, to Stasi-bygninger, åtte politikontorer og fem folkepolitibygninger ble stormet. Mer enn dobbelt så mange bygninger ble omringet.

Tyngdepunktet for protestene lå i Berlin og i de tradisjonelle industriregionene, bl.a. rundt Halle. Antallet som deltok i protestene har blitt anslått å ligge mellom 400 000 og 1,5 millioner. Protestene fant svært spontant sted, og det fantes hverken planlegning eller ledere. De fleste protesterende var arbeidere, og lenge ble oppstanden i Vest-Tyskland betraktet først og fremst som en arbeideroppstand. Nyere forskning viser imidlertid at også andre samfunnslag og grupper var aktivt involvert i oppstanden. Det som i utgangspunktet var en arbeiderprotest ble til en bred oppstand mot det kommunistiske diktaturet. Politiet var i begynnelsen rådville overfor demonstrasjonen, og flere politifolk sluttet seg sogar selv til de demonstrerende. Det kom imidlertid også til blodige sammenstøt mellom de demonstrerende og politiet.

Ulbricht tilbrakte 17. og 18. juni under sovjetisk beskyttelse i den røde hærs hovedkvarter i Berlin.[8] Grotewohl bekreftet tilbaketrekningen av arbeidskvoteøkningen. Samtidig ble oppstanden betegnet som «verket til provokatører og fascistiske agenter for utenlandske makter». Han oppfordret «arbeidere og alle ærlige borgere» til å hjelpe å slå ned oppstanden og utlevere «disse provokatørene» til DDRs myndigheter.

Oppstanden blir slått ned

Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig.
Foto: Deutsches Bundesarchiv, juni 1953

Sovjetunionen reagerte med å erklære unntakstilstand i 167 av 217 kommuner i DDR. Sovjetiske T-34 stridsvogner rykket inn i Berlin.

General Dibrova advarte i høyttaler om at han kom til å innføre standrett om ikke folk gikk hjem. Da det ble åpnet ild, vek mengden, selv om ungdommer kastet murstein og flasker mot stridsvognene. Gatekamper pågikk til mørket falt på.[9] Umiddelbart etter oppstanden fulgte en bølge av arrestasjoner. Mer enn 6 000 personer ble arrestert av Stasi, den røde armé eller folkepolitiet, anklaget for å være «provokatører». De fleste ble imidlertid løslatt etter kortere tid, og senere straffeforfølgelse var mindre omfattende. En grunn var trolig at befolkningen sterkt solidariserte seg med de forfulgte, og man ikke ønsket å utløse en ny oppstand. Flere arresterte ble likevel henrettet.

Ofre

De sovjetiske militærmyndighetene hadde satt inn 16 divisjoner med over 20 000 soldater og 8 000 østtyske soldater. Tapstallene er svært usikre. En kilde anslår 29 døde demonstranter, 11 parti- og statsfunksjonærer, og seks personer henrettet. Rundt 350 demonstranter og 83 partifunksjonærer og politifolk kom til skade. Antall arresterte var 14 000 personer, og rundt 1 600 domfellelser.[10] Andre kilder mener at minst 267 demonstranter, 116 politimenn og 18 sovjetsoldater omkom, og oppgir at 92 sivile (medregnet en passerende vestberliner) ble skutt etter standrett. De vestlige allierte gjorde ingenting for å forhindre dette, heller ikke under de etterfølgende rettssakene mot «kontrarevolusjonære», der 14 ble dømt til døden og en rekke fengslet. I tillegg ble 18 sovjetsoldater standrettslig henrettet for mildhet der de hadde «kapitulert moralsk for demonstrantene».[11]

DDRs justisminister Max Fechner (1892-1973) var raskt ute med å forsikre at det ikke skulle forekomme vilkårlige arrestasjoner og domfellelser i etterkant, for streikeretten var hjemlet i østtysk grunnlov.[12] I et intervju like etter uttalte han seg mot straffeforfølgelsen av de streikende, og ble deretter erklært for å være «statsfiende» og avsatt, utvist av partiet, arrestert 15. juli 1953, fengslet i Stasi-fengselet i Berlin-Hohenschönhausen og dømt til åtte års fengsel i mai 1955, men løslatt med amnesti i april 1956.[13] I april 1966 var han å se på østtysk fjernsyn sammen med Walter Ulbricht i showet Mit dem Herzen dabei («på lag med hjertet»). Fechner viste seg som noe av en opportunist da han skrev et brev til Ulbricht i anledning partiets jubileum i 1971, der han tilkjennega sin angivelig ubrytelige tiltro til partiledelsen.[14]

Minnedag

17. juni var nasjonaldag i Vest-Tyskland fra 1954 til 1990, da 3. oktober (datoen for gjenforeningen) ble ny nasjonaldag. Siden 1990 har 17. juni vært nasjonal minnedag i Tyskland.

Referanser

  1. ^ «Junge Gemeinde»; jugendopposition.de
  2. ^ John Gawthrop og Christian Williams: The rough guide to Berlin (s. 69), ISBN 978-1-85828-382-1
  3. ^ Halvor Tjønn: «Da folket sa nei til kommunismen», Aftenposten 4. november 2013
  4. ^ Christian F. Ostermann: This is not a Politbüro, but a Madhouse (s. 67)
  5. ^ John Gawthrop og Christian Williams: The rough guide to Berlin (s. 69)
  6. ^ Erklæring om unntakstilstand i sovjetisk sektor, 17. juni 1953
  7. ^ Erklæring om støtte til de streikende
  8. ^ Queta Ávila: The Berlin wall; a world divided 1961-89
  9. ^ John Gawthrop og Christian Williams: The rough guide to Berlin (s. 69)
  10. ^ Terje Olsson: «Streiken som nesten avskaffet DDR», 16. desember 2013, frifagbevegelse.no
  11. ^ John Gawthrop og Christian Williams: The rough guide to Berlin (s. 69)
  12. ^ Terje Olsson: «Streiken som nesten avskaffet DDR»
  13. ^ «Max Fechner», bundesstiftung.de
  14. ^ Susanne Fischer: Max Fechner, offer eller gjerningsmann for DDRs rettsvesen, 10. desember 2015

Litteratur

  • Baring, Arnulf: Der 17. Juni 1953, Utgitt av Bundesministerium für gesamtdeutsche Fragen, Bonn 1957
  • Bruhn, Peter: 50. Jahre 17. Juni 1953, Berliner Wissenschafts-Verlag Berlin 2003 ISBN 3-8305-0399-7
  • Fricke, Karl Wilhelm /Ilse Spittmann-Rühle (red.): 17. Juni 1953. Arbeiteraufstand in der DDR, 2. erw. Auflage, Edition Deutschlandfunk Archiv Köln 1988 ISBN 3-8046-0318-1
  • Knabe, Hubertus: 17. Juni 1953. Ein deutscher Aufstand, Ullstein Taschenbuch Verlag München 2004. ISBN 3-548-36664-3
  • Koop, Volker: Der 17. Juni. Legende und Wirklichkeit, Siedler Berlin 2003. ISBN 3-88680-748-7
  • Kowalczuk, Ilko-Sascha: 17. Juni 1953. Volksaufstand in der DDR. Ursachen – Abläufe – Folgen, Ed. Temmen Bremen 2003. ISBN 3-86108-385-X
  • Ulrich Mählert (red.): Der 17. Juni 1953 – Ein Aufstand für Einheit, Recht und Freiheit. Dietz Bonn 2003. ISBN 3-8012-4133-5

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkeoppstanden_17._juni_1953&oldid=24770343»