DS «Spes & Fides»

DS «Spes & Fides»
	Modell av DS «Spes & Fides» som tilhører Norsk Maritimt Museum Foto: Hvalfangstmuseets fotoarkiv
	Generell info
Skipstype	Skonnertrigget skruedamper
Bygget	1863-64 ved Nylands Verksted i Oslo (byggenr. 4)
Flaggstat	Norge
Rederi	1864–1904: Svend Foyn
Status	Forlist 1917
	Tekniske data
Lengde	25 m
Bredde	4,8 m
Toppfart	7 knop
Hovedmaskin	Dampmaskin
Ytelse	90 nhk
Tonnasje	86 registertonn
	DS «Spes & Fides» på Commons a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

«Spes & Fides» (Håp og tro, gjerne kalt Spissa) var en skonnertrigget hvalbåt, bygd på Nylands mekaniske verksted i 1863. Fartøyet var 94 fot langt med en dampmaskin på 20 hestekrefter. Maksimal fart uten seil var syv knop.

Båten var konstruert og eid av Svend Foyn, som med «Spes & Fides» grunnla den moderne hvalfangst.

Foyn startet sin fangstkarriere med jakt på sel med skuta «Haabet» av Tønsberg. Mange gode sesonger ga ham økonomisk grunnlag for å gå i gang med byggingen av «Spes & Fides».

«Spes & Fides» var i fangst til 1904 og forliste i 1917, mange år etter Foyns død. Vraket ble funnet sommeren 2014 av dykkere på jakt etter båten, som ligger på 20 meters dyp ved Tisnes.

Konstruksjon

Spes & Fides var bygg nr 4 fra Nylands mekaniske verksted. Ved sjøsettingen i 1863 var hun det første havgående fartøy fra dette verftet. Det var Svend Foyn fra Tønsberg som bestilte skipet med en ide om å starte fangst på de store finnhvalene utenfor kysten av Nord-Norge. Skipet var det første skipet Foyn fikk bygd som var i jern. Hovedframdrift var med seil, men det ble installert en liten dampmaskin for å kunne bruke den ved jag på hval.

Noen byggetegninger, korrespondanse samt spesifikasjoner er bevart hos Norsk Maritimt Museum. På Slottsfjellsmuseet i Tønsberg finnes en halvmodell med påtegninger av plater.

I løpet av de åra skipet var i drift ble det gjennomført en rekke ombygginger og tilpassinger. Noen av disse kan dokumenteres via dagboka til Svend Foyn.^[1] Noen endringer dukker opp på modeller.

Hvalbåten

Svend Foyn hadde registrert at det var mye hval i havområdene der han hadde drevet selfangst. Flere utlendinger hadde gjort forsøk på å fange de store finnhvalene uten noen stor suksess. Rundt 1850 drev både amerikanere og europeiske hvalfangere med fangst fra lettbåt med håndharpun. Ideen var at selve fangsten skulle foregå fra ett fartøy med dampmaskin. Det skulle benyttes kanoner både for utskyting av harpun og granater.

Fangsten skulle prøves ut i Varangerfjorden på kysten av Finnmark. Det skulle vise seg at metoden hadde store svakheter. Disse er beskrevet i dagboken. Utfra erfaringene han beskriver ble det gjort forbedringer.

Metoden

Hvalbåten Svend Foyn utviklet hadde en stor kanon som skjøt harpun med granat. Harpunen var festet i ei line som var fast i båten. Med et maskindrevet spill kunne man hale inn de enorme dyra. For å oppdage hval og angi retning ble en mann plassert i tønna før og under jag på hval for å holde utkikk. Kommunikasjon med bro og skytter ved kanonen var hovedsaken for matrosen som ble kalt utkikk.

Båtene til Foyn tok i bruk dampmaskin som hovedframdriftsmåte. De tidligere båtene hadde en seilrigg, men den var ikke til hjelp under selve fangsten. Dampmaskinen gjorde at man var uavhengig av vindretningen for å kunne jage. Båten tauet selv hvalen til land hvor den ble opparbeidet på landstasjonen. Det skulle vise seg at den nye metoden for å fange hval fungerte. Men de hadde store problemer med å få berget hval etter at de hadde skutt fast. Historien forteller om en rekke brudd på liner. Uansett tykkelse var de enorme dyra i stand til å slite lina. Et system med demping i fjærer ble raskt utviklet. Først hang fjærene i riggen, mens de senere ble plassert under dekk.

På «Spes & Fides» var det montert et system med lemmer som kunne senkes ned for å bremse kreftene fra hvalen som dro i lina. Dette ble ikke videreført på seinere skuter. Foyn fortalte for øvrig en gang om en enorm blåhval som tauet båten ut i Barentshavet i mange timer. Til slutt måtte mannskapet hogge lina.

Patentene

1.1870 Redskaper for hvalfangst. Granatharpun med ledd i halsen. Patent for 10 år
1872 Granatkonstruksjon. Patent for 5 år
1873 Fremgangsmåte for hvalfangst. Patent for 10 år
1873 Granatharpun for fangst av Grønlandshval. Patent for 7 år.

Det var patentene 1 og 3 som var avgjørende for at fangsten med Spes & Fides etter hvert ble en suksess. Selve paradigmeskiftet i hvalfangsten – bruddet med en 10000 år gammel tradisjon – skjedde i det øyeblikket Foyn skrudde granaten fast på harpunen.

Forliset

I 1913 fikk den nytt navn, «Evenæs». I desember 1917 var den på vei med ei sildelast fra Storfjord i Lyngen med bestemmelsessted Melbu. I sterk motvind fikk skipet slagside og stopp i maskinen. Det sank utenfor Tisnæs. I sjøforklaringen framgår det at 7 mann berget seg i land med livbåten.

Vraket

I 2014 ble det på oppdrag fra Hvalfangstmuseet dykket på et vrak i området med dykkere fra Universitetet i Tromsø. I april 2015 ble det samme vraket dokumentert og undersøkt for en sikker identifikasjon. Ved bruk av spesifikasjon fra bygging kunne sikker identifikasjon skje. Vraket er nå registrert i Askeladden og er et automatisk fredet vrakfunn.

Referanser

^ Johnsen. Svend Foyns dagbok.

Litteratur

Arne Odd Johnsen (1940). «Spes & Fides: dampskipet som innledet den moderne æra i hvalfangsten». Skrift (Norsk sjøfartsmuseum). 34. Oslo.
S. Sæbjørnsen (1936). «Svend Foyn, hans oppfinnelser og hans første hvalbåter». Skrift Norsk Hvalfangsttidende. Sandefjord.
Byfogdkontoret i Tromsø (1917). Sjøforklaring over D/S Evenes avholdt 20.12-1917. 34. Tromsø.
Arne Odd Johnsen (1943). «Svend Foyn og hans dagbok». Skrift (Norsk sjøfartsmuseum). Oslo: Fabritius & sønner.

Eksterne lenker

(en) Spes & Fides (ship, 1863) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata

[1] Johnsen. Svend Foyns dagbok.

[a]

[1]