Hopp til innhold

Demens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Demens
Område(r)Psykiatri, nevrologi
Ekstern informasjon
ICD-10-kodeF00-F07
ICD-9-kode290-294
ICPC-2P70
DiseasesDB29283
MedlinePlus000739
MeSHD003704

Demens er en samlebetegnelse på flere hjernesykdommer, som oftest oppstår blant eldre og leder til kognitiv svikt.[1] De har alle det til felles at hjernen ødelegges, funksjoner forsvinner og den syke dør.[2]

Demens er redsel, angst, uro og usikkerhet. Det er frykt for å gjøre feil og følelsen av avmakt. Det er raseri og kanskje apati over å ikke kunne gjøre seg forstått.

– Leif Alnes/Sykepleien, 29. aug. 2024[2]

Tilstanden er relatert til varig, ervervet hjerneorganisk dysfunksjon som kan skyldes en rekke ulike sykdommer såvel som traumatisk skade. Det foregår flere forandringer i hjernen, som leder til gradvis tap av mental kapasitet.

Avhengig av hvilken sykdom som forårsaker demensen, eller hvilke hjerneområder som er rammet, vil etablering av nye minnespor, språk, oppmerksomhet og eksekutive funksjoner, motorikk, visuospatiale funksjoner osv. kunne rammes. En del personer utvikler personlighetsforandringer med for eksempel manglende innsikt, dårlig dømmekraft og aggressivitet. Andre symptomer er angst, depresjon, hallusinasjoner, mistenksomhet, vrangforestillinger, tvangsmessig adferd, sviktende evne til å utføre praktiske handlinger samt manglende evne til gjenkjennelse.

Den nedsatte hjernefunksjonen går ikke tilbake, og pasienten blir ofte gradvis verre, og vil til slutt bli helt hjelpeløs. Dersom tilstanden opptrer i høy alder, brukes gjerne begrepet aldersdemens (senil demens), mens man ofte snakker om presenil demens dersom vedkommende er relativt ung når symptomene inntrer.

En lang rekke ulike årsaker kan gi demens. Noen er å anse som egne sykdommer (f.eks. Alzheimers sykdom), men demens kan også oppstå som følge av en annen sykdom i kroppen, for eksempel karsykdom i hjernen eller Parkinsons sykdom. Vitaminmangel, kronisk alkoholmisbruk og stoffskiftesykdom kan i enkelte tilfeller også medføre en grad av demens.

Sjeldne årsaker til demens inkluderer Creutzfeldt-Jakobs sykdom, Huntingtons sykdom, aids og hodeskader.

Erfaringer fra Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo tyder på en sammenheng mellom utdanning og demens. En studie fra 2014 viser at folk med grunnskoleutdanning har 40 prosent større risiko for å dø med demens enn de som har høyere utdanning.[3]

Symptomer

[rediger | rediger kilde]

De ulike symptomene på demens vil variere etter tilstandens årsak og hvilke områder av hjernen som er rammet, samt hvilket stadium sykdommen befinner seg i. Enkelte symptomer er typisk for demens og går gjerne igjen på tvers av type demenssykdom.

De tidlige tegnene oppfattes vanligvis av personer som kjenner vedkommende godt, som ektefelle og nær familie. Det kan dreie seg om tegn på sviktende hukommelse, (avtaler som glemmes, gjentatte spørsmål om det samme) eller endring i adferd, (dårligere hygiene, mer urolig eller aggressiv, eller mer passiv). Ting som før gikk greit kan plutselig bli vanskelig, som bruk av redskaper, bilkjøring og påkledning. I et kjent veikryss kan pasienten bli fortvilet for ikke å vite hvor han/hun skal. Det er ikke uvanlig at den demente selv merker disse forandringene. Dette kan gjerne føre til skamfølelse med angst og/eller depresjon. Det er vanlig at vedkommende og familien isolerer seg.

Også personlighetsendringer forekommer. Dette kan gi seg uttrykk på forskjellig vis, for eksempel gjennom manglende interesse for omgivelsene og familien. Andre kan få forsterket sine reaksjonsmønstre, for eksempel ved at en som gjennom livet har vært hissig, blir enda hissigere og kanskje til og med blir hissig for ting som før bare passerte. I sen fase kan adferden bli ukritisk, ved at vedkommende gjør ting som det tidligere aldri ville falt hen inn å gjøre. Det klassiske eksempelet på slik ukritisk adferd er mannen som, etter gjennom hele livet har vært opptatt av å opptre korrekt, plutselig begynner å blotte seg for tilfeldig forbipasserende. Dersom pasienten er alene med et av egne barn, som kan likne ektefellen for en del år siden, kan tilnærmelser som var naturlige overfor ektefellen når de var alene sammen, bli alvorlige problem for avkommet.

Depresjoner kan ha symptomer som ligner på en begynnende demens. Det er vanlig at en pasient får en alvorlig sorgreaksjon når pasienten oppdager hvilke funksjoner i dagliglivet som tapes. Det er viktig at pårørende og venner behandler den demente med respekt og verdighet for å unngå enda dypere depresjon. Det å bli behandlet uten verdighet og bli tiltalt som et barn kan gi betydelig redusert livskvalitet for den demente.

Demenstyper

[rediger | rediger kilde]

Aldersdemens

[rediger | rediger kilde]
Fra et sykehjem for demente og andre hjelpetrengende

Aldersdemens er en sekkebetegnelse som omfatter alle tilfeller av demens i relativ høy alder, slik som Alzheimers sykdom. Aldersdemens gir vanligvis symptomer som sviktende hukommelse og språkfunksjon, endret atferd og personlighet.

Demenssykdommene preges av gradvis utvikling, hos noen raskt (2–3 år) og hos andre langsomt, sjelden over 10–11 år. Hos de fleste begynner utviklingen langsomt, men lenger ut i forløpet går forverringen stadig raskere. Man regner med at cirka 20 % av alle mennesker over 80 år har en grad av aldersdemens.

Alzheimers sykdom

[rediger | rediger kilde]

Omtrent 50–70 prosent av pasienter med aldersdemens har Alzheimers sykdom. Denne demensformen ble først beskrevet av den tyske legen Alois Alzheimer i 1907. Sykdommen kjennetegnes av en, vanligvis langsom, utvikling av hukommelsessvikt. Også andre demenssymptomer kan oppstå, som språkforstyrrelse, nedsatt evne til å utføre praktiske oppgaver og atferd- og/eller personlighetsendringer. Patologisk finnes primært en forandring i hjernecellene i tinningslappen, som senere også omfatter andre områder i hjernen. Ved obduksjon kan man finne såkalt beta-amyloid, som avleires utenfor hjernecellene. Denne avleiringen er skadelig for omliggende hjerneceller. Ved de vanlig brukte demenstestene MMS (MiniMentalStatus) og OBS-demens er det typisk at de forskjellige ferdigheter og funksjoner reduseres i omtrent like stor grad. Se også Alzheimers sykdom.

Vaskulær demens

[rediger | rediger kilde]

Etter Alzheimers sykdom er vaskulære forandringer i hjernen den viktigste årsaken til aldersdemens. Årsaken er ofte gjentatte infarkter der embolier (blodpropper) fra andre steder i kroppen løsner og setter seg fast i hjernens blodkar, eller utbredt åreforkalkning (aterosklerose) som utvikler seg i årene over tid.

De vaskulære endringene reduserer blodtilstrømningen til et større eller mindre område av hjernen, og medfører celledød i disse områdene. Hvilke symptomer pasienten får, vil avhenge av hvilke(t) område(r) i hjernen som blir rammet. Denne formen for demens utvikler seg typisk mer sprangvis sammenlignet med Alzheimers sykdom, og begynner mer brått.

Alle hjerneslag, apoplexier kommer innunder vaskulærdemensdiagnosen, men omfatter mest de større ødeleggelsene i hjernen. Mange andre tilfeller av vaskulær demens er preget av ødeleggelser i små blodårer med små områder med celleskade. De er ofte forårsaket av høyt blodtrykk (hypertensjon), sukkersyke (diabetes), røyking, generell innsnevring av blodårene (arteriosklerose) og høyt kolesterol.

Ved en CT eller SPECT-undersøkelse kan man se de områdene av hjernen som er ødelagt som følge av tette blodårer.

Frontotemporal demens

[rediger | rediger kilde]

En demenstype som skyldes ødeleggelse av områder i hjernens frontallapp. Denne demensformen rammer som hovedregel personer i 50-70 årene, og har som hovedsymptom endring av atferd og eller personlighet. Pick's sykdom brukes ofte som betegnelse på en demens som hovedsakelig rammer frontallappens funksjoner.

Lewy-legeme demens

[rediger | rediger kilde]

Denne demenstypen ble først beskrevet at legen Frederic Lewy på begynnelsen av 1900-tallet. Symptomene avhenger av hvilke områder som rammes, men typisk er nedsatt hukommelse og oppmerksomhet, samt nedsatt koordinasjon. Hallusinasjoner er ikke uvanlig, særlig tidlig i forløpet. parkinsonistiske trekk kan forekomme.

Disse pasientene kan fungere perfekt i en samtale med flere og lange setninger, men med andre temaer og i andre øyeblikk kan de virke helt hjelpeløse eller forvirret.

Patologisk sees dannelse av proteiner inne i hjernecellene, som så forstyrrer cellenes funksjon. Det er en glidende overgang mellom Lewy-legeme-demens og Alzheimers sykdom. Celleforandringene ved Lewy-legeme demens har mye til felles med de man ser hos pasienter med Parkinsons sykdom.

Wernicke Korsakoffs sykdom

[rediger | rediger kilde]

Wernicke Korsakoffs sykdom er senskader etter betydelig alkoholmisbruk. Siden høyt inntak av alkohol skaper hjernecelledød, som kan sees på CT som betydelig redusert mengde av hjernemasse ved at de sentrale væskefylte hulrommene, ventrikler blir større, vil flere hjernefunksjoner reduseres. Betydelig redusert korttidshukommelse vil skape betydelige praktiske problemer og kan arte seg som forvirring. Ved tilstanden kan det forekomme psykotiske symptomer. Denne tilstanden behandles til å begynne med Vitamin B1 (Thiamin) som kan gis i tablettform.

Binswangers sykdom

[rediger | rediger kilde]

Binswangers sykdom er en sjelden form for demens, som skyldes skader dypt i hvit substans som følge av oksygenmangel (hjerneinfarkt). Typiske symptomer er nedsatt hukommelse, nedsatt intellektuelt funksjonsnivå og endret stemningsleie. Tilstanden er assosiert med høyt blodtrykk, og selv om selve demensutviklingen ikke lar seg behandle, kan god blodtrykkskontroll ha en positiv innvirkning på sykdommen. Se forøvrig Binswangers sykdom.

Voksenvannhode

[rediger | rediger kilde]

En tilstand der trykket i hjernen øker. Dette kan medføre hukommelsestap, balanseproblemer, inkontinens og apati. Denne tilstanden antas å gjelde ca 5 % eller ca. 3 500 aldersdemente i Norge. Tilstanden rammer vanligvis ved en alder over 60 år.

Tilstanden kan i mange tilfelle avhjelpes helt eller delvis ved å legge et dren fra hjernen til f.eks. maven. Operasjonen anses som ukomplisert og tar ½ – 1 time.

Tilstanden og behandlingen ble oppdaget ved Harvard i 1965.

Til tross for at tilstanden er enkel å behandle, forblir den i mange tilfeller udiagnostisert og dermed ubehandlet. Med økende levealder antas antall forekomster å øke, og en antar en dobling innen 2050.[4]

Undersøkelse av demens

[rediger | rediger kilde]

Ved mistanke om demens hos pasienter yngre enn 65 år er det enighet om at det bør skje hos spesialist i nevrologi. For eldre pasienter gjøres undersøkelsene hos fastlegen, eventuelt i avdelinger for alderspsykiatri eller av geriatere ved medisinske avdelinger. Siden diagnosen oftest er avhengig av langtidsobservasjon, er det aktuelt at pasienten har et utredningsopphold ved en skjermet avdeling for aktive demente ved et sykehjem.

Det er viktig å gjøre flere undersøkelser som utelukker andre tilstander som kan gi kortvarige demenslignende symptomer, ofte kalt delir, eller andre sykdommer som også gir demenslignende sykdomsbilde. Mange av disse undersøkelsene kan gjerne gjøres hos fastlegen.

Det er flere standardiserte undersøkelser som kartlegger pasientens kognitive funksjon. Klokketest er en følsom test som er egnet for tidlig demens. Mini Mental Status (MMS), er en spørretest med enkelte skriftlige oppgaver. Den egner seg for de som er tidlig, eller i midten av sykdomsforløpet. OBS Demens er en observasjonstest som fylles ut av pårørende eller av ansatte på en avdeling. Cornell er en test som beskriver grad av depresjon hos eldre.

Omghyggelig undersøkelse i tråd med gitte kriterier identifiserer 70-90 % av tilfellene av mild til moderat demens, viser undersøkelser av pasienter post mortem.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Demens er en aldersrelatert sykdom, en samlebetegnelse på ulike tilstander som rammet mennesker som en naturlig konsekvens av aldring. Sykdommen er sjelden å se hos 50 åringer, mens 6 % over 65 år, 15–20 % over 75 år – og 30 % over nitti år er rammet. Per 2020 er over 100 000 nordmenn[5] rammet av demens. Folkehelseinstituttet forventer en sterk økning de kommende årene blant annet på grunn av en aldrende befolkning, og i 2050 forventes antallet å være doblet.

Demenskartet er et interaktivt norgeskart som gir prognoser for hvordan antallet mennesker med demens i alle Norges kommuner vil utvikle seg frem til 2050.

Generelt er det estimert at Alzheimers sykdom og vaskulær demens hver representerer 30 – 50 % av tilfellene, mens Lewy – legeme – demens utgjør opp mot 20 % hos eldre.

Prognosen avhenger av diagnosen. Diagnosen Alzheimers sykdom er vanskelig å stille i de tidlige stadiene, siden sykdommen kjennetegnes ved tiltagende reduksjon i cerebral funksjon. Medianverdi for forventet levetid etter at diagnosen er stilt, er 5 – 6 år. For vaskulær demens er det ikke kjent noen pålitelige data for prognose. Ved Lewy – legeme – demens er forventet levetid om lag 6 år etter diagnose.

Ifølge Verdens helseorganisajon var det i 2019 omtrent 50 millioner mennesker som led av demens.[6]

Behandling

[rediger | rediger kilde]

Demens er, som hovedregel, en kronisk og irreversibel endring i hjernen, slik at selve årsaken svært sjelden kan behandles. På lik linje som for de andre, irreversible sykdommene (f.eks. KOLS) legges derfor vekten på å begrense virkningen av tilstanden på pasienten selv og omgivelsene rundt.

Idag legges mye vekt på trening og opprettholdelse av kognitive funksjoner, gjennom bl.a. aktivisering og reminisens, dvs å trekke fram historier, erfaringer, gjenstander, planter og musikk som pasientene kjenner godt fra før. Dette gjøres for eksempel med rom møblert som fra 1940-1960-tallet, hager med blomster og planter som er kjent og egne verksted med høvelbenk, huggestabbe, sagkrakk og velkjente verktøy.

Ved samtaler med demente er det viktig å unngå spørsmål om «Husker du da -----» og heller si «Det var artig da ----». Det er brutalt overfor en dement å demonstrere at h*n ikke husker selvfølgeligheter.

Dersom det foreligger en underliggende årsak som kan behandles, vil behandling av denne selvfølgelig være viktig for å hindre videre forverring av sykdommen. Dersom tilstanden bedres av slik behandling, har det antagelig vært innslag av delir.

Det finnes flere råd om hva som kan hindre utviklingen av demens. Professor ved OsloMet - storbyuniversitetet Birgitta Langhammer viser til flere risikofaktorer, blant andre hjerte- og karlidelser, kosthold og livsstil, og utdanning, og hvordan man kan redusere risikoen for demens ved å se på disse faktorene. Eksempelvis har hun pekt på viktigheten av å ta vare på hørselen ettersom dårlig hørsel øker sjansen for demens, og å stumpe røyken da nikotin fører til dårligere blodsirkulasjon, som påvirker hjernens helse.[7]

Medikamenter

[rediger | rediger kilde]

I det siste har det kommet legemidler som kan dempe symptomene på en demensutvikling. Foreløpig er det ingen indikasjon på at disse legemidlene stopper utviklingen av demens-tilstanden. Det ser ut til at pasientene som har nytte av slik behandling fungerer på et litt høyere nivå enn de ellers hadde gjort, men forverringen av tilstanden over tid ser ut til å være lik som for ubehandlede. Demente som er tidlig i sykdomsforløpet vil sannsynligvis ha best effekt av slik medisin. Hos disse kan medisinen sannsynligvis forlenge tiden pasienten kan være hjemme, og forlenge livet.

Donepezil har effekt på kognitiv funksjon og adferd både for pasienter med Alzheimers sykdom og for pasienter med vaskulær demens. Ved Alzheimers sykdom er det vist at medikamentet har effekt over en to års periode sammenlignet med å ikke få noen annen medisin, mens det er vist effekt over et halvt år hos pasienter med vaskulær demens. Galantamin bedrer kognitiv funksjon og adferd over en seks måneders periode hos pasienter med både Alzheimers sykdom og vaskulær demens. Memantin hjelper for såvel kognisjon som adferd og evne til å ta del i daglige aktiviteter for pasienter med Alzheimers sykdom, og forbedrer kognitiv funksjon hos pasienter med vaskulær demens over et tidsrom på syv måneder. Rivastigmin bedrer kognitiv funksjon og adferd hos pasienter med Alzheimers sykdom og Lewy-legeme-demens, men har bivirkninger, blant annet i mage-/tarmsystemet.

Offentlige og private tiltak

[rediger | rediger kilde]

Det finnes offentlige og private tiltak som hjemmesykepleie og opphold i egnet institusjon i kortere eller lengre tid. I tidlig fase kan et dagtilbud være hensiktsmessig, særlig dersom ektefellen og familien har mulighet til å ha pasienten hjemme deler av tiden. Det er en god investering for kommunene å sørge for at de pårørende settes i stand til dette ved å tilby dem avlastning og hjemmehjelp etter behov.

Bokollektiv er små enheter ofte for 4-6 pasienter med åpne dører og litt tilsyn.

Skjermet enhet, ofte på sykehjem, er en enhet med 8-13 pasienter med fremskredet demens og velfungerende fysisk form. Det er nødvendig med mye betjening med kunnskap om de miljøtiltakene som er egnet for disse pasientene. Disse enhetene har vanligvis låste dører, selv om det er et tvilsomt juridisk grunnlag for å holde dørene låst.

Brukerorganisasjoner

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforeningen for folkehelsen er interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Nasjonalforeningen har 130 lokale demensforeninger.

Demenslinjen

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalforeningens demenslinje er et gratis tilbud som er åpent for alle med spørsmål om demens.[8]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Demens: Blodprøve kan påvise sykdommen 15 år før diagnosen blir satt, ifølge studie». abc/nyheter. 18.02.2024. 
  2. ^ a b Leif Alnes (29. august 2024). «Dette er virkeligheten bak demens». Sykepleien. Besøkt 29. august 2024. 
  3. ^ «Mer utdanning gir mindre risiko for demens». www.aftenposten.no. 3. september 2014. Besøkt 17. februar 2021. 
  4. ^ Amagasinet: Nå husker hun alt
  5. ^ Erlend Kirkevold og Petter Hveem (2. desember 2020). «Betydelig flere med demens i Norge enn tidligere antatt». Nasjonalforeningen for aldring og helse. 
  6. ^ «Dementia». www.who.int (på engelsk). World Health Organization. 21. september 2020. Besøkt 17. mai 2019. 
  7. ^ «Dette bør du vite om demens». www.oslomet.no (på norsk). OsloMet-storbyuniversitetet. Besøkt 15. mars 2019. 
  8. ^ Dagbladet 19. september 2008. Fakta. Demenslinjen. Side 38

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]