Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst

Den internasjonale konvensjonen om regulering av hvalfangst er en internasjonal avtale fra 1946 som ble utformet for å gjøre hvalfangst bærekraftig. Den regulerer urfolks-, forsknings- og kommersiell fangst av hval for femtini medlemsnasjoner.

Konvensjonen ble signert av 42 stater i Washington, D.C. den 2. desember 1946 og trådte i kraft i 10. november 1948. Den første store revisjonen ble signert 19. november 1956, da ble blant annet definisjonen av et hvalfangstfartøy utvidet til å gjelde helikoptre så vel som skip. Konvensjonen avløste Den internasjonale avtalen om regulering av hvalfangst fra 1937 med endringer av 1938 og 1945.

Konvensjonens formål er å beskytte alle hvalbestander fra overbeskatning, å etablere et system for internasjonal regulering av fangsten for å sikre bevaring og utvikling av hvalbestanden, og å sikre den betydelige naturressursen hvalbestandene utgjør for fremtidige generasjoner. Det primære verktøyet for å arbeide mot disse målene er Den internasjonale hvalfangstkommisjonen. Kommisjonen har gjort en rekke endringer i handlingsplanen som utgjør storparten av konvensjonen, noe som reflekterer endringer i økonomiske, økologiske og kommersielle standarder.

Deltagere

Nasjoner som har signert konvensjonen er Antigua og Barbuda, Argentina, Australia, Østerrike, Brasil, Chile, Republikken Kina (utvist og erstattet med Folkerepublikken Kina), Costa Rica, Danmark, Dominica, Finland, Frankrike, Tyskland, Grenada, Guinea, India, Irland, Italia, Japan, Kenya, Sør-Korea, Mexico, Monaco, Marokko, Nederland, New Zealand, Norge, Oman, Panama, Peru, Russland, Saint Kitts og Nevis, Saint Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Senegal, Salomonøyene, Sør-Afrika, Spania, Sveits, Sverige, Storbritannia og USA.

Kilder

• Text of the Convention at the IWC website Arkivert 21. februar 2007 hos Wayback Machine.
• CIA World Factbook 2003. Available online at [1] Arkivert 14. desember 2004 hos Wayback Machine.

Autoritetsdata