Hopp til innhold

Friedrich von Schelling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
F.W.J. von Schelling
FødtFriedrich Wilhelm Joseph Schelling
27. jan. 1775[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Leonberg[5]
Død20. aug. 1854[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Bad Ragaz
BeskjeftigelseFilosof, universitetslærer, skribent Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedEberhard-Karls-Universität Tübingen
Universitetet i Leipzig
Tübinger Stift
EktefelleCaroline Schelling (1763–1809); Pauline Gotter (1786–1854).
BarnPaul Heinrich Joseph Schelling (1813–1889); Karl Friedrich August (Fritz) Schelling (1815–1863); Marie Louise Caroline Schelling, gift von Zech (1817–1909); Clara Schelling, gift Waitz (1818–1857); Julie Friederike Wilhelmine Schelling, gift von Eichorn (1821–1885); Ludvig Hermann Schelling (1824–1908).
NasjonalitetKongeriket Württemberg
Medlem avBayerische Akademie der Wissenschaften
Det ungarske vitenskapsakademiet
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1853)
Signatur
Friedrich von Schellings signatur
Friedrich von Schelling på Commons

Friedrich Wilhelm Joseph Schelling (von, adlet 1806) (født 27. januar 1775 i Leonberg i hertugdømmet Württemberg, i dag Baden-Württemberg i Tyskland, død 20. august 1854 i Bad Ragaz i Sveits) var en tysk filosofiprofessor, en hovedskikkelse innenfor romantikken og tysk idealisme, og den første som teoretiserer det ubevisste.[6][7]

Schellings tidligere tenkning antar en klar teosofisk karakter og samler seg om den menneskelige frihet og det absolutte eller den upersonlige gud, forholdet mellom menneske og natur, og erkjennelsespotensialet i kunsten. Hans midtre og senere tenkning antar en mer konfesjonell, og stadig mer kompleks teologisk posisjon, og etter hvert en eksplisitt anti-teosofisk innretning; han vektlegger menneskets eksistensielle forhold til den personlige Gud og den virkelige verden.[8]

Selv om Schellings filosofi orienterer seg om et fåtall temaer, regnes den i forskningen som svært krevende,[av hvem?] fordi tenkningen synes være preget av stadige perspektivskifter og nye begynnelser.[9] Schellings metafysikk ble tidlig oppfattet[av hvem?] som foreldet og overvunnet, og han ble derfor lenge kun betraktet som en overgangsfigur fra Immanuel Kant til Georg W.F. Hegel. Gjennom de senere tiårene[når?] er Schelling i langt større grad lest som en original tenker, og blir i dag[når?] møtt med stor interesse fra fagfilosofer og teologer internasjonalt.[av hvem?][trenger referanse]

Tidlig liv og karriere

[rediger | rediger kilde]

Schellings far var luthersk prest, og ble i 1777 professor i orientalske språk ved klosterskolen i Bebenhausen. Her fikk også Schelling sin elementære utdanning. Han var et uvanlig begavet barn,[trenger referanse] og bare 12 år gammel behersket han latin, gresk, hebraisk, arabisk og grunnleggende sanskrit, i tillegg til flere moderne språk. Tre år senere begynte Schelling sine studier ved det protestantiske eliteseminaret i Tübingen. I 1795, som 20-åring, leverer han sin teologiske doktorgradsavhandling.[10]

Som mange av sine medstudenter fant Schelling inspirasjon i Den franske revolusjon, han forkastet universitetets reaksjonære teologi og omfavnet filosofien. Kant og Johann G. Fichte var viktige tidlige inspirasjonskilder, men han fant også ledelse hos greske tenkere og deres nyplatonske, gnostiske og skolastiske kommentatorer, og hos Baruch de Spinoza; ikke minst mystikken ble viktig for ham, og da særlig de protestantiske teosofene, som Jacob Böhme og hans senere apologeter, de radikale schwabiske pietistene ene Friedrich C. Oetinger og Philipp M. Hahn.[11]

Transcendentalfilosofi

[rediger | rediger kilde]

(1)[12] Styrket av sine pietistiske allegorier, som «den usynlige kirke» og «Guds kongerike», trodde Schelling, som sine fem år eldre studie- og romkamerater i Tübingen, Johann C.F Hölderlin og Hegel, at idealene som forenet dem dypest sett ikke kunne realiseres som følge av reformer, eller gjennom vold, men kun gjennom en revolusjon i bevisstheten selv.[13] Alle Schellings tidlige filosofiske skrifter bekreftet engasjementet for et frigjøringspotensial bakenfor politikken. Et sentralt tema i 1795 er således det upersonlige absolutte, Gud, som kan hentes inn i en umiddelbar erkjennelse, en «intellektuell anskuelse».[14] Det endelige jeget kan imidlertid ikke erfares umiddelbart.[15]

Naturfilosofi

[rediger | rediger kilde]

(2) Fra 1795 til 1797 var Schelling støttelærer i Leipzig for to studenter i en adelsfamilie. Han fikk anledning til bl.a. å følge forelesninger i fysikk og kjemi. For å fylle ut Fichtes tenkning utarbeider Schelling sin Naturfilosofi i tre større arbeider i 1797–1799. Han hevder nå derimot at det endelige jeget kan erfares direkte i en intellektuell anskuelse,[16] men ikke det absolutte jeg.[17] Det idealistiske forsettet ble gitt en berømt formulering: «Naturen må være den synlige ånd, ånden den usynlige natur. Her, i den absolutte identitet av ånd i oss og natur utenfor oss, må problemet om hvordan en natur utenfor oss er mulig bli løst.»[18] Målsettingen «kan bare være realiseringen av den absolutte enheten, som omfavner helheten […]».[19] Det var spesielt naturfilosofien som gjorde Schelling kjent i romantikernes sirkler.[20]

Jena og Würzburg

[rediger | rediger kilde]

I 1798, med Johann W. Goethes mellomkomst, får Schelling et professorat i Jena, tysklandenes intellektuelle sentrum på denne tiden. Han innleder et samarbeid med Fichte, som påfølgende år tvinges ut av universitetet etter anklager om ateisme.[21] Den tidlige Schellings hovedverk, System der Transzendentalen Idealismus, utkommer i 1800. Han vil forene sitt naturbegrep med Fichtes jeg-begrep, men også vise at i den kunstneriske skaperakten forenes naturen (det ubevisste) med det åndelige (det bevisste). Naturen og det åndelige er sprunget ut av den samme opprinnelige enhetlige tilstanden.[22]

Identitetsfilosofi

[rediger | rediger kilde]

(3) I Jena hadde også Schelling hjulpet Hegel til en beskjeden post ved universitetet.[23] Hegel skriver et lengre essay om differansen mellom Fichte og Schelling. Det kan ha bidratt til Schellings erkjennelse av at han egentlig aldri hadde vært fichteaner, slik han hadde anttatt.[24] De to bryter filosofisk med hverandre i 1801.[25] Hegel og Schelling samarbeider om forelesninger og en filosofisk journal. I årene 1801-04 utvikler Schelling sin Identitetsfilosofi. Den ‘intellektuelle anskuelse’ betegner nå erkjennelsen av ‘absolutt fornuft’,[26] en fornuft ‘an sich’, en ‘formell absolutthet’ i motsetning til ‘absoluttenheten i og for seg’.[27]

I 1802 aner vi konturene av en organisk statsteori som aldri følges opp.[28] Samtidig arbeider Schelling videre med sin kunstfilosofi. I 1803 flytter han til det katolske Würzburg – bakenfor ligger en øket interesse for katolsk mystikk. Etter å ha overhørt Schellings første forelesning er imidlertid byens biskop forferdet over ny-platonismen og mystikken, og forbyr sine katolske trosbarn å følge forelesningene.[29] Schellings vokabular antar fra nå av en mer religiøs tone. Atskilt fra det absolutte er mennesket ‘fallent’,[30] og det ‘onde’ i verden er nødvendig for å erkjenne det ‘gode’, heter det mot slutten av Identitetsfilosofien.[31]

München

[rediger | rediger kilde]

«Totalitetsfilosofi»

[rediger | rediger kilde]

(4) Som følge av Napoleonskrigene tvinges protestantiske professorer ut av Würzburg i 1805. Schelling som allerede er i konflikt med kirken, myndighetene og kolleger i byen, aksepterer et tilbud fra det katolske München, og han tar en stilling i statsadministrasjonen.[32] Han utveksler idéer med Franz von Baader, én av samtidens fremste kjennere av mystikken.[33] I 1806 ser Schelling ut til å anta det mest radikale mystiske perspektivet i hele forfatterskapet. Han snakker om en umiddelbar anskuelse av det absolutte selvet, den rene væren, samtidig med erfaringen av identitet med den objektive verdens enhet. Det er en åpenbaring av identitet med «altets guddommelighet» og av enheten i totaliteten.[34] Denne «naturens helhet» inkluderer verdens frie skapelse, men også det ondes virkelighet.[35] Målet ikke er å bygge et system, men å etablere «elementet for endeløse mulige innsikter».[36]

Frihetsfilosofi

[rediger | rediger kilde]
F.W.J. von Schelling. Bronsestatue i München av Friedrich Brugger, 1861.

(5) Hegel utgir Phänomenologie des Geistes i 1807. Boken fremholder en fornuftsfilosofi og insisterer på «begrepets anstrengelser».[37] Den syntes å ramme Schellings mystikk fremfor alt. Vennskapet bryter sammen.[38] I 1809 utkommer Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit (Frihetsskriftet). Den mystiske ekstasen nevnes ikke lenger, og for første gang snakker Schelling om en personlig Gud og betydningen av forholdet til ham.[39] En ny og varig idé var at all eksistens – også Guds væren – er fundert i en mørk, irrasjonell og ubevisst grunn.[40] Muligheten til det onde er en forutsetning for menneskets frihet.[41] Hegel og Schelling vekker ikke lenger stor allmenn interesse.

Schelling oppgir nå publisering. Én av grunnene kan ha vært mottakelsen av Frihetsskriftet, men i 1809 dør også hans første ektefelle. Det påfølgende året tilbringer han i Stuttgart, der han også gir forelesninger.[42] Utkastet til den filosofiske romanen Clara fra 1810-11 er hans merkeligste tekst, antakelig formet av det nylige tapet; han velter seg i epokens okkulte interesse for erindring og nostalgi, død og etterliv, åndeverdenen av engler og liv på andre planeter.[43] Fra og med Schellings kristne vending i 1809 inngår også rettstenkningen i en perifer og fremmedartet forsoningslære; underkastelsen overfor statens begrensninger er måten hvorpå menneskeheten kan sone sin arvesynd.[44]

Verdensaldrenes filosofi

[rediger | rediger kilde]

(6) Die Weltalter-manuskriptene er av atskillig større filosofisk substans. Bare tre utkast til det planlagte hovedverket er bevart (1811, 1813, 1814/15). Det skulle behandle verdens fortid, nåtid og fremtid, men nådde aldri utover første del. Verdens aldre er trinn i selv-utviklingen av det absolutte. Inspirert av Böhme mener han Gud selv må anta en materiell, kroppslig eksistens gjennom den endeløse skapelsen av verden for å virkeliggjøre seg selv.[45] Til forskjell fra Frihetsskriftet fremstilles Gud nå som en dualitet av nødvendighet og frihet.[46] Det böhmeanske begrepet om Ungrund brukes derfor ikke lenger. Schelling gir etterhvert opp det ambisiøse Die Weltalter-prosjektet.

«Ekstasefilosofi»

[rediger | rediger kilde]

(7) Med base i München foreleser Schelling som gjesteprofessor i Erlangen for fulle hus i årene 1820–1826.[47] Nå dukker begrepet ‘ekstase’ opp,[48] i samme betydning som hans ‘intellektuelle anskuelse’ i 1795. Ekstasen gir imidlertid en ekstraordinær skuen bakenfor den personlige Gud.[49] Slik vil evig frihet erkjenne seg selv.[50] Det absolutte subjektet kan bare erkjennes ved å tre ut av det objektiverende subjektet. Det endelige mennesket streber etter å realisere seg selv som evig frihet, men det er umulig.[51] Samtidig har Hegel, med professoratet Berlin fra 1818, inntatt posisjonen som tysklandenes ledende tenker, og Schelling fremmer en forsiktig kritikk.[52] Han gjør gjeldende at mytologien og religionen gir de virksomme kategoriene; fornuftsfilosofien er «kun dialektikk, som ikke på noen måte selv er vitenskap, men i stedet er dens forberedelse».[53]

Positiv filosofi

[rediger | rediger kilde]

(8) I 1826 flyttes universitetet i Ingolstadt til München, og Schelling aksepterer et professorat i filosofi.[54] Med forelesningene System der Weltalter i 1827/28 omtaler han for første gang sin tenkning som ‘kristen’.[55] Eksplisitt forkaster han all teosofi. Böhme beskyldes nå for å fange Guddommen i en naturlig, fysisk prosess![56] Han fremholder sitt eget alternativ, ‘den positive filosofien’, som retter seg mot eksistens, ikke det vesensmessige som i fornuftsfilosofien. Han aksentuerer «Guds kun logiske forhold til verden».[57] Gud og verden er således «hverandres annenhet».[58] Samtidig avviser han nå at den mystiske ekstasen har noen relevans for filosofien eller teologien overhodet.[59]

Kritikken av Hegel har funnet sin form. Hegel forsøker ikke annet enn å forbedre Schellings egen Identitetsfilosofi (1801–1804), men feiler radikalt.[60] Den menneskelige fornuft ikke kan forklare sin egen eksistens, og kan derfor ikke omfatte seg selv og sin annenhet innenfor et filosofisk system, mener Schelling. Vi kan ikke gjøre den synlige verden forståelig ved å begynne med fornuften, men må i stedet begynne med værens kontingens; fornuften er bare et aspekt ved verden, og kan ikke selv forklares fordi den kun er en representasjon av værens sanne natur.[61] Schelling leser nå Hegel som teosof og kobler ham til Böhme.[62]

I 1829 møtes Hegel og Schelling tilfeldig under et kuropphold i Karlsbad, og tilbringer noen hyggelige timer sammen. Hegel, som i liten grad kjenner Schellings daværende posisjon, oppfatter møtet som en forsoning.[63] Schelling fortsetter imidlertid forkynnelsen av ‘positiv filosofi’ for sine elever med ubetydelige modifikasjoner, og mens Hegel dør i Berlin, holder han for første gang forelesningsrekken med tittelen Philosophie der Offenbarung. Han begynner nå også å holde egne forelesninger over sin mytologi-teori. Mytologiene var en registrering av faktiske forekommende hendelser i den indre utviklingen av menneskets bevissthet; mytologiene er en kosmo-morfisk beskrivelse av det absolutte i den kollektive transcendentale bevissthetens historie.[64]

Berlin

[rediger | rediger kilde]

Schelling ble på nytt satt i filosofiens flomlys da de prøyssiske myndighetene, på kong Friedrich Wilhelm IV’s eget initiativ, kaller Schelling til et professorat i Berlin 1841.[65] Oppdraget å stanse trusselen fra den voksende venstrehegelianismens panteisme, teosofi og Bibel-kritikk.[66] Våpenet er Philosophie der Offenbarung. Flommen av avisartikler, pamfletter og bøker som kommenterer tildragelsen var begynt mange måneder tidligere. Publikum kommer fra hele Europa. Tilstede under den stappfulle åpningsforelesningen er ministre, høyere militære og akademiske dignitærer, der er også Søren A. Kierkegaard, Mikhail Bakunin, Jacob Burckhardt, og venstrehegelianerne Ludwig A. Feuerbach og den unge Friedrich Engels.[67]

De kolossale forventningene blir ikke møtt. Schelling rammer ikke bare venstrehegelianerne, men alle med sin intrikate kristendom. Publikum forsvinner sakte, men sikkert. Kierkegaard gir opp etter 41 leksjoner; han skriver i et brev: «Schelling vrøvler ganske utaaleligt. […] Jeg er for gammel til at høre Forelæsninger, ligesom Schelling er for gammel til at holde dem».[68] Uten Schellings godkjennelse publiserer teologiprofessor Heinrich E.G. Paulus forelesningene i 1843 med egne kommentarer, ikke minst for å vise at det fantes teosofiske rester i dem. Schelling tar rettslige skritt for å stanse den urimelige utgivelsen, men taper saken.[69]

Desillusjonert oppgir Schelling sine faste forelesningsrekker over åpenbaringens og mytologiens filosofi i 1846. Han gjør deretter kun uregelmessige, enkeltstående opptredener. I 1851 trekker han seg fra all akademisk eksponering. De siste årene av sitt liv arbeider han med sine samlede verker for posthum publisering. Først fire år etter hans død i 1854 når de reviderte og autoriserte forelesningene over Philosophie der Offenbarung (1842/43) allmuen.[70]

Periodisering

[rediger | rediger kilde]

Schellings filosofi er, med Zeltners metafor, en jungel[71] – man innbiller seg å ha ryddet en sti, bare for å oppdage halvveis, at jungelen har lukket seg igjen bak en. For en produktiv lesning av ham er det avgjørende å vite hvor man til enhver tid befinner seg i forfatterskapet. Å oppfatte Schelling som en proteuisk tenker, preget av brudd og nye begynnelser, var lenge det dominerende og gjerne negative synet på ham i forskningen. I dag forsvares vel så ofte den tematiske kontinuiteten i hans perspektiver. Det er likevel generelt akseptert å dele Schellings filosofi grovt inn i fire perioder, om enn tidsangivelsene kan variere noe: a) Transcendentalfilosofi og naturfilosofi, b) identitetsfilosofi, c) frihetsfilosofi, og d) positiv filosofi. På dette grunnlaget snakkes det konvensjonelt om den tidlige, midtre og sene Schelling, der a) og b) inngår i den tidlige perioden.[72] Dersom Schellings tenkning periodiseres i henhold til Guds status, forholdet til teosofiske motiver og mystiske anskuelsesformer – i tillegg til forskyvningen angitt i pkt. (6) ovenfor, kan følgende skjema foreslås:

Posisjoner Periode Guds status Grunnmotiver Mystisk anskuelse Sted
(1) 1795 Tidlig Upersonlig Teosofiske Absolutt selv

'Intellektuell anskuelse'

Tübingen
(2) 1796–1801 Endelig selv

'Intellektuell anskuelse'

Leipzig,

Jena

(3) 1801–1804 Fornuft 'an sich'

'Intellektuell anskuelse'

Jena,

Würzburg

(4) 1806 Absolutt selv i verden München
(5) 1809–1810 Midtre Personlig Ikke tema München,

Stuttgart

(6) 1811–1815 München
(7) 1821–1826 Absolutt selv

'Ekstase'

Erlangen,

München

(8) 1827–1854 Sen Anti-teosofiske Avviser relevansen München,

Berlin

Personlighet

[rediger | rediger kilde]
Schelling. Daguerreotypie, utsnitt, H. Bio, Berlin, 1848.

I kraft av sin uvanlige begavelse var Schelling allerede som barn en omtalt figur, men også utsatt. Hölderlin fikk som en eldre medelev i Bebenhausen oppdraget å holde et beskyttende øye på ham. Imidlertid fremstår han tidlig svært uavhengig og selvrådende. I Tübingen ble den 16 år gamle Schelling, i en åpen høring, anklaget av hertug Karl Eugen for å være oversetteren av Marseillaisen; tre år senere mistenker myndighetene ham sågar for å være ringlederen for de radikale studentene ved seminaret.[73]

Schelling var preget av en sterk overklasseidentitet,[74] og beveget seg gjennom hele sitt liv i høyere sosiale sirkler. Hans persona insisterte alltid på suverenitet. I 1800 ble Schelling anklaget i offentligheten for å ha bidratt til at den syke 15 år gamle Auguste Böhmer dør, etter hans behandlingsforsøk i henhold til browniansk medisin. Auguste var Caroline Schlegels datter og August W. Schlegels stedatter. Det skapte ikke mindre furore da Schelling i 1803 gifter seg med den tolv år eldre og nyskilte Caroline. Hun dør etter bare 6 års ekteskap. Schelling gifter seg med Carolines langt yngre venninne Pauline Gotter i 1812. Med henne får han seks barn.[75]

Schellings forfengelighet var overdrevet og lettsåret, og trolig formet gjennom den bemerkelsesverdige suksessen i unge år. Hans stadige filosofiske forskyvninger har antakelig bidratt til ømtåligheten. Han blir, ettersom årene merker ham, stadig mer nærtagende og irritabel; den minste uenighet blir en personlig fornærmelse og et forsøk på å volde ham skade. Bitterheten i hans respons endte nesten uten unntak i personlige fiendskap.[76] Schellings ambisjon i Berlin om å bringe filosofien til sin endelige fullførelse møtte ikke tidens krav, men det er rimelig å anta at inskripsjonen på hans påkostede gravmæle i Bad Ragaz gjenspeilet selvbildet: «Den fremste tenker i tysklandene».

Innflytelse

[rediger | rediger kilde]

Før 1930-tallet

[rediger | rediger kilde]

Schelling fikk umiddelbart innflytelse i sin samtid som romantikkens fremste tenker. Robert J. Richards sier om Schellings naturfilosofiske verker at de introduserte «radikale fortolkninger av naturen som kom til å gi gjenlyd i vitenskapene, og særlig i biologien i det påfølgende århundret».[77] Schellings kunstfilosofi og begrep om det ubevisste tok også feste i samtiden. Gjennom Samuel T. Coleridge nådde Schelling den engelskspråklige verden. Hans tenkning forlater romantikken i 1809 når den antar et kristent perspektiv, og han påvirker i så måte Arthur Schopenhauer og Kierkegaard. Deretter lever hans filosofi et avsondret liv helt frem til 1841 i Berlin. Han makter imidlertid ikke å bevege tidsånden, og igjen forsvinner han ut av den allmenne oppmerksomheten.

Utover århundret forble Schelling en parentes i fagfilosofien, men ny-kantianeren Fischer gir ham en høy stjerne: «Schelling var den første til å uttrykke med fullstendig klarhet og fra et filosofisk ståsted prinsippet om organisk utvikling som er grunnleggende for darwinismen av i dag.»[78] På 1910- og -20-tallet tenderte filosofene, som ny-kantianeren Wilhelm Windelband eller ny-hegelianeren Richard Kroner, mot å beskrive Schelling som en overgangsfigur fra Kant til Hegel. Hans senere filosofi ble gjerne ignorert – hovedinteressen lå i natur- og kunstfilosofien fra midten av 1790-tallet og en håndfull år etter århundreskiftet.

Revitalisering

[rediger | rediger kilde]

Først fra 1930-tallet vekker Frihetsskriftet bredere interesse. Martin Heidegger sier om boken på under hundre sider: «Det er Schellings største bragd, og […] samtidig et av de dypeste i tysk og dermed i vestlig filosofi».[79] Hans Urs von Balthasar betegnet skriftet som «den tyske idealismens mest titaniske verk».[80] Paul Tillich skriver: «[…] det jeg lærte fra Schelling ble bestemmende for min egen filosofiske og teologiske utvikling».[81] Sergej N. Bulgakov,Nikolaj Berdjajev, Manfred Frank, Karl Jaspers, Ernst Bloch, Franz Rosenzweig, Karl Barth og Gabriel Marcel har også støttet seg på teksten, og i senere tid Jürgen Habermas, Slavoj Žižek og Jean-Luc Nancy.[82]

Med det berømte seminaret i Bad Ragaz 1954, fikk oppmerksomheten rundt Schellings filosofi en betydelig revitalisering. Etablerte forskere, som Jaspers, Manfred Schröter, Horst Fuhrmans, Ernst Benz, Hermann Zeltner og Walter Schulz, bidro med studier som understøttet Schellings unike historiske og filosofiske betydning. Også den unge Habermas, som i likhet med Tillich doktorerte på Schelling, ga vektige innlegg.[83] Interessen for Schelling vendte seg nå også mot hans senere arbeider. Jaspers fremstiller ham således som en forløper for eksistensialismen.[84] Schulz mener at Schelling hadde fullbyrdet tysk idealisme med sin sene filosofi, og var den som hadde løst de filosofiske problemene som Hegel hadde etterlatt.[85]

Die Weltalter-prosjektet har også vekket stor interesse. Eksempelvis Habermas legger vekt på det første utkastet, som brukes som grunnlag for en kritikk av Karl Marx og den marxistiske tradisjonens avvisning av metafysikken.[86] Žižek har senere vært spesielt opptatt av det andre utkastet som han mener er «et av materialismens banebrytende verk»[87] og foregriper arbeidene til Marx og psykoanalytikeren Jacques Lacan![88]

Psyke og natur

[rediger | rediger kilde]

Spesielt System der Transzendentalen Idealismus er blitt oppfattet som en forløper for Sigmund Freuds Die Traumdeutung (1899).[89] Sean J. MacGrath er mer generell: «Prototypene for tre av de viktigste modellene for det ubevisste i det tyvende århundret, det freudianske bio-personlige ubevisste, det jungianske kollektive ubevisste, og det lacanske semiotiske ubevisste, kan spores tilbake til Schelling.»[90] En rekke nye studier forfølger disse perspektivene. Koblet løselig til dette har Schellings mytologiteori også vekket fornyet interesse. Ernst Cassirer krediterte Schelling for å ha «etablert et nytt grunnleggende prinsipp for forståelsen av mytene»,[91] og inkorporerte den også i sin fortolkning av symbolske former.

I kurset om naturen 1957–1958 sammenlignet Maurice Merleau-Ponty sitt eget ontologi-prosjekt med Schellings, og snakker om en «psykoanalyse av naturen».[92] På 1970-tallet fikk naturfilosofi større oppmerksomhet ettersom miljøspørsmålene ble mer presserende. Schellings naturfilosofi, særlig hans intensjon om å utarbeide et program som fastholdt naturen og det sjelelige liv i et samlende perspektiv, ble hentet frem. Ikke minst har Iain H. Grant har tatt for seg aktualiteten i Schellings naturfilosofi: «[…] schellingiansk naturfilosofi er ikke bare et nåtidig problem, men et uferdig prosjekt av den mest konsistente metafysiker i det forrige århundre».[93] Med den moderne fysikkens begrep om ‘enhetsfeltet’ for naturens grunnleggende krefter, har også Schelling fanget ny oppmerksomhet hos enkelte.[94]

Devin Z. Shaw skriver: «Det er bemerkelsesverdig at lenge etter at Schelling hadde gitt opp de politiske og sosiale effektene av kunst fortsatte begge visjonene, én revolusjonær og den andre konservativ, å gi gjenlyd gjennom det 19. og det 20. århundre».[95] Influert av Schelling mente eksempelvis den jungianske kunstkritikeren Herbert Read at kunst var en psykologisk prosess som hadde utviklet seg samtidig med bevissthetens evolusjon; kunst var derfor grunnleggende et biologisk fenomen. Schelling har vekket interesse på den tyske kunstscenen, spesielt hva angår romantikkens litteratur og visuell kunst, fra slutten av 1960-tallet; det være seg fra Philipp Otto Runge, Gerhard Richter eller en Joseph Beuys.

Særlig fra omkring 1970 har det vært en sterkt økende opptatthet av Schelling i internasjonal akademia, og i dag har han inntatt en selvsagt rolle blant filosofihistoriens vesentlige og aktuelle tenkere.

Verker

[rediger | rediger kilde]

Samlede verker:

AA Historisch-kritische Schelling-Ausgabe der Bayerischen Akademie der Wissenschaften, red. H.M. Baumgartner, W.G. Jacobs, J. Jantzen, H. Krings, H. Zeltner, Frommann-Holzboog, 1976- .
SW  Friedrich Wilhelm Joseph von Schellings sämmtliche Werke, 14 Bd., red. K.F.A. Schelling [Opptrykk: Schellings Werke nach der Originalausgabe in neuer Anordnung, 12 Bd., red. M. Schröter, Verlag C.H. Beck, 1927–1959], J.G. Cotta, 1856–1861.

Utvalgte arbeider (med engelske og skandinaviske oversettelser):

(1)

  • Vom Ich als Prinzip der Philosophie oder über das Unbedingte im menschlichen Wissen, 1795, SW 1:149-244.
    • Of the I as the Principle of Philosophy or on the Unconditional in Human Knowledge, i The Unconditional in Human Knowledge: Four Early Essays 1794–6, overs. og komm. F. Marti, Bucknell University Press, 1980, 63-155. ISBN 978-0-8387-2020-2.
  • Philosophische Briefe über Dogmatismus und Kriticismus, 1795, SW 1:281-342.
    • Philosophical Letters on Dogmatism and Criticism, i The Unconditional in Human Knowledge, 156-218. ISBN 978-0-8387-2020-2.

(2)

  • Abhandlung zur Erläuterung des Idealismus der Wissenschaftslehre, 1796, SW 1:343-452.
  • Ideen zu einer Philosophie der Natur als Einleitung in das Studium dieser Wissenschaft, 1797, SW 2:275-343.
    • Ideas for a Philosophy of Nature: as Introduction to the Study of this Science, overs. E. E. Harris, P. Heath, intro. R. Stern, Cambridge University Press, 1988. ISBN 978-0-521-35733-3.
  • Von der Weltseele, eine Hypothese der höheren Physik, 1798, SW 2:345-584.
    • Iain H. Grant, «F.W.J. Schelling, ‘On the World Soul’, Translation and Introduction», i Collapse, Vol. VI, Urbanomic, 2010, s. 58-95. ISBN 978-0-9553087-7-2.
  • System des transcendentalen Idealismus, 1800, SW 3:327-634.
    • System of Transcendental Idealism, overs. P. Heath, intro. M. Vater, University Press of Virginia, 1978. ISBN 978-0-8139-1458-9.
  • Ueber den wahren Begriff der Naturphilosophie und die richtige Art ihre Probleme aufzulösen, 1801, SW 4:79-104.

(3)

  • Darstellung meines Systems der Philosophie, 1801, SW 4:105-212.
    • «Presentation of My System of Philosophy», overs. M. Vater, The Philosophical Forum, 32 (4), Winter 2001, s. 339-371.
  • Bruno oder über das göttliche und natürliche Prinzip der Dinge, 1802, SW 4:213-332.
    • Bruno, or On the Natural and the Divine Principle of Things, trans., intro. M. Vater, State University of New York Press, 1984. ISBN 978-0-87395-793-9.
  • Vorlesungen über die Methode des akademischen Studiums, 1802, SW 5:207-352.
    • On University Studies, overs. E. S. Morgan, red. N. Guterman, Ohio University Press, 1966.
    • Föreläsningar om metoden för akademiska studier, innl., overs. S.-E. Liedman, Diadalos, 1988. ISBN 9789186320287.
  • Philosophie der Kunst, forelesninger 1802/3, SW 5:353-736.
    • The Philosophy of Art, red., overs., intro. D.W. Stott, forord D. Simpson, Minnesota University Press, 1989. ISBN 978-0-8166-1683-1.
  • Philosophie und Religion, 1804, SW 6:11-70.
  • System der gesamten Philosophie und der Naturphilosophie insbesondere, forelesning 1804, SW 6:131-576.

(4)

  • Darlegung des wahren Verhältnisse der Naturphilosophie zu der verbesserten Fichteschen Lehre, 1806, SW 7:1-126.
  • Aus den Jahrbüchern der Medizin als Wissenschaft, 1806, SW 7:127-288.

(5)

  • Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit und die damit zusammenhängenden Gegenstände, 1809, SW 7:331-416.
    • Philosophical Investigations into the Essence of Human Freedom, overs. J. Love and J. Schmidt, SUNY Press, 2006. ISBN 978-0-7914-6874-6.
    • Om menneskets frihet, overs., forord, noter B. Hansen, Ø. Skar, innl. J.-E. Ebbestad Hansen, H. Aschehoug & Co, 2013. ISBN 9788203354236.
  • Clara. Oder über den Zusammenhang der Natur- mit der Geisterwelt, (uferdig manuskript) 1810/11, SW 9:1-110.
    • Clara: or On Nature’s Connection to the Spirit World, overs. F. Steinkamp, State University of New York Press, 2002. ISBN 978-0-7914-5408-4.

(6)

  • Die Weltalter. Fragmente. In den Urfassungen von 1811 und 1813, (1. og 2. utkast) red. M. Schröter, Biederstein und Leibniz, 1946.
    • The Abyss of Freedom/Ages of the World (The Body, In Theory: Histories of Cultural Materialism), (2. utkast) overs. J. Norman, med essay av S. Žižek, The University of Michigan Press, 1997. ISBN 978-0-472-06652-0.
  • Die Weltalter, Bruchstuck, (3. utkast) 1814/15, SW 8:196-344.

(7)

  • Erlangen Vorträge, 1821, SW 9:207-252.

(8)

  • System der Weltalter, forelesning 1827/28, etter E. von Lassaulx, red. S. Peetz, Klostermann, 1990. ISBN 978-3-465-02207-7.
  • Zur Geschichte der neueren Philosophie, forelesning 1827/28, SW 10:1-200.
    • On the History of Modern Philosophy, overs., intro. A. Bowie, Cambridge University Press, 1994, ISBN 978-0-521-40861-5.
  • Vorrede zu einer philosophischen Schrift V. Cousins  [V. Cousin, Über französische und deutsche Philosophie, J.G. Cotta, 1834], SW 10:201-224.
  • Philosophie der Offenbarung 1841/42 [Paulus-Nachschrift, C.W. Leske, 1843], red., innl., tillegg M. Frank, Suhrkamp, 1993. ISBN 978-3-518-27781-2.
  • Erste Vorlesung in Berlin, forelesning 1841, SW 14: 357-367.
  • Philosophie der Offenbarung. Erster Teil, rev. forelesninger 1844/45, SW 13:1-530.
    • The Grounding of Positive Philosophy: The Berlin Lectures, overs. B. Matthews, SUNY Press, 2007. ISBN 978-0-7914-7130-2.
  • Historisch-Kritische Einleitung in die Philosophie der Mythologie, forelesninger 1842, SW 11:1-252.
    • Historical-Critical Introduction to the Philosophy of Mythology, overs. M. Richey, M. Zisselsberger, forord J.M. Wirth, State University of New York Press, 2008. ISBN 978-0-7914-7132-6.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Hans Michael Baumgartner, Harald Korten, Schelling, C.H. Beck, 1996. ISBN 978-3-406-38935-1.
  • Ernst Benz, The Mystical Sources of German Romantic Philosophy [Vrin, 1968], overs. B.R. Reynolds, E.M. Paul. Pickwick Publications, 2009. ISBN 978-0-915138-50-0.
  • Andrew Bowie, Schelling and Modern European Philosophy: an Introduction, Routledge, 1993. ISBN 978-0-415-75635-8.
  • Robert F. Brown, The Later Philosophy of Schelling. The Influence of Boehme on the Works of 1809–1815, Bucknell University Press, 1977. ISBN 978-0-8387-1755-4.
  • Louis Dupré, «The Role of Mythology in Schelling’s Late Philosophy», i The Journal of Religion, bd. 87, nr. 1 (January 2007), 1-20.
  • Matt Ffytche, The Foundation of the Unconscious: Schelling, Freud and the Birth of the Modern Psyche, Cambridge University Press, 2012. ISBN 978-0-521-76649-4.
  • Manfred Frank, Der unendliche Mangel an Sein: Schellings Hegelkritik und die Anfänge der Marxschen Dialektik, Suhrkamp, 1975. ISBN 978-3-7705-2746-5.
  • Manfred Frank, Eine Einführung in Schellings Philosophie, Suhrkamp, 1985. ISBN 978-3-518-28120-8.
  • Iain Hamilton Grant, Philosophies of Nature after Schelling, Bloomsbury Academic, 2008. ISBN 978-1-84706-432-5.
  • Martin Heidegger, Schelling’s Treatise on the Essence of Human Freedom [Niemayer, 1971], overs. J. Stambaugh, Ohio University Press, 1985. ISBN 978-0-8214-0691-5.
  • Friedemann Horn, Schelling and Swedenborg: Mysticism and German Idealism [Swedenborg-Verlag, 1954], overs. G.F. Dole, Swedenborg Foundation, 1997. ISBN 978-0-87785-186-8.
  • Michelle Kosch, Freedom and Reason in Kant, Schelling, and Kierkegaard, Oxford University Press, 2010. ISBN 978-0-19-957794-1.
  • John Laughland, Schelling versus Hegel. From German Idealism to Christian Metaphysics, Ashgate, 2007. ISBN 978-0-7546-6118-4.
  • Werner Marx, The Philosophy of F.W.J. Schelling: History, System, Freedom, Bloomington: Indiana University Press, 1984. ISBN 978-0-253-34445-8.
  • Bruce Matthews, Schelling’s Organic Form of Philosophy: Life as the Schema of Freedom, State University of New York Press, 2011. ISBN 978-1-4384-3411-7.
  • Sean J. McGrath, The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious, Routledge, 2012. ISBN 978-0-415-49212-6.
  • Franz G. Nauen, Revolution, Idealism and Human Freedom: Schelling, Hölderlin and Hegel and the Crisis of Early German Idealism, Martinus Nijoff, 1971. ISBN 9789024751174.
  • Judith Norman, Alistair Welchman, red., The New Schelling, London: Continuum, 2004. ISBN 978-0-8264-6942-7.
  • Thomas F. O’Meara, Romantic Idealism and Roman Catholicism: Schelling and the Theologians, University of Notre Dame Press, 1982. ISBN 978-0-268-01610-4.
  • Lara Ostaric, (red.), Interpreting Schelling: Critical Essays, Cambridge University Press, 2014. ISBN 978-1-107-01892-1.
  • Walter Schulz, Die Vollendung des deutschen Idealismus in der Spätphilosophie Schellings [1975], Neske, 1986. ISBN 978-3-7885-0048-1.
  • Dale E. Snow, Schelling and the End of Idealism, SUNY Press, 1996. ISBN 978-0-7914-2746-0.
  • Xavier Tilliette, Schelling: Biographie [Calmann-Lévy, 1999], overs. S. Schaper, Klett-Cotta, 2004. ISBN 978-3-608-94225-5.
  • Alan White, Schelling. An Introduction to the System of Freedom, Yale University Press, 1983. ISBN 978-0-300-02896-6.
  • Jason M. Wirth, The Conspiracy of Life: Meditations on Schelling and His Time, State University of New York Press, 2003. ISBN 978-0-7914-5794-8.
  • Jason M. Wirth, red., Schelling Now: Contemporary Readings, Indiana University Press, 2004. ISBN 978-0-253-34438-0.
  • Slavoj Žižek, The Indivisible Remainder: Essays on Schelling and Related Matters, Verso, 1996. ISBN 978-1-85984-094-8.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b regionální databáze Knihovny města Olomouce, tritius.kmol.cz, besøkt 25. september 2024[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 16362, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Sean J. McGrath, oppfatter Schelling som «filosofen med det sterkeste kravet på å være det ubevisstes første teoretiker», The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious, Routledge, 2012, 1
  7. ^ Matt Ffytche, The Foundation of the Unconscious: Schelling, Freud and the Birth of the Modern Psyche, Cambridge University Press, 2012.
  8. ^ Hans M. Baumgartner, Harald Korten, Friedrich Wilhelm Joseph Schelling, C.H. Beck, 1996.
  9. ^ Kuno Fischer slår fast at det er «intet objekt i nyere filosofihistorie som er mer vanskelig å gjennomtrenge og fremstille», sit. i Hermann Zeltner, Schelling, Fromann, 1954, Vorwort. Zeltner mener for egen del at «i alminnelighet kan ikke Schelling anbefales som treningsfelt for folk som arbeider på deres doktorgradsavhandling», Hermann Zeltner 1954, 315.
  10. ^ Xavier Tilliette, Schelling: Biographie [Calmann-Lévy, 1999], overs. S. Schaper, Klett-Cotta, 2004, s. 11-42.
  11. ^ Ernst Benz, «Schellings theologische Geistesahnen», i Studia philosophica, bd. 14, Basel 1954, s. 179-201; Bruce Matthews, Schelling's Organic Form of Philosophy: Life as the Schema of Freedom, State University of New York Press, 2011, s. 39ff.
  12. ^ Tallet i parentes angir at påfølgende avsnitt presenterer en særegen filosofisk posisjon. Se også skjema i Periodisering nedenfor.
  13. ^ Franz G. Nauen, Revolution, Idealism and Human Freedom: Schelling, Hölderlin and Hegel and the Crisis of Early German Idealism, Martinus Nijoff, 1971, s. 23.
  14. ^ SW 1:208. SW = Friedrich Wilhelm Joseph von Schellings sämmtliche Werke, 14 Bd., red. K.F.A. Schelling [Opptrykk: Schellings Werke nach der Originalausgabe in neuer Anordnung, 12 Bd., red. M. Schröter, Verlag C.H. Beck, 1927–1959], J.G. Cotta, 1856–1861.
  15. ^ SW 1:180ff.
  16. ^ SW 1:401.
  17. ^ SW 1:391ff.
  18. ^ SW 2:56.
  19. ^ SW 2:342.
  20. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 43-68.
  21. ^ Xaviere Tilliette 2004, s. 69-100.
  22. ^ SW 3:330ff.; se også Devin Z. Shaw, Freedom and Nature in Schelling’s Philosophy of Art, Continuum, 2010.
  23. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 112ff.
  24. ^ SW 7:23.
  25. ^ Michael G. Vater, David Wood (red., overs.), The Philosophical Rupture between Fichte and Schelling, State University of New York Press, 2012, s. 1
  26. ^ SW 4:376
  27. ^ SW 5:306f.
  28. ^ SW 4:115.
  29. ^ Thomas F. O’Meara, Romantic Idealism and Roman Catholicism: Schelling and the Theologians, University of Notre Dame Press, 1982, s. 68f.
  30. ^ SW 6:42.
  31. ^ SW 6:43.
  32. ^ Thomas F. O’Meara 1982, s. 70ff.
  33. ^ Thomas F. O’Meara 1982, s. 79ff.
  34. ^ Se SW 7:59f.; se også SW 7:40f., SW 7:148ff.
  35. ^ SW 7:144.
  36. ^ SW 7:145.
  37. ^ Georg W.F. Hegel, Phänomenologie des Geistes [J.A. Goebhardt, 1807], i Werke in 20 Bänden. Suhrkamp-Taschenbuch Wissenschaft, 3. bd., red. E. Moldenhauer, M. Michel, Suhrkamp, 1986, s. 26.
  38. ^ Michael G. Vater, «Schelling and Hegel», i F.W.J. Schelling, Bruno, or on the Natural and Divine Principle of Things [J.F. Unger, 1802], red., overs. M.G. Vater, State University of New York Press, 1984, s. 81-97.
  39. ^ SW 7:399ff.
  40. ^ SW 7:360.
  41. ^ SW 7:364.
  42. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 213-240.
  43. ^ Friedemann Horn, Schelling and Swedenborg: Mysticism and German Idealism [Swedenborg-Verlag, 1954], overs. G.F. Dole, Swedenborg Foundation, 1997, s. 35-43.
  44. ^ Se f.eks. SW 7:236-41; SW 11:547-51; se også Franck Fischbach, «La pensée politique de Schelling», i Les Études philosophiques, nr. 1 (2001), 31-48.
  45. ^ SW 8:298ff.
  46. ^ SW 8:209.
  47. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 307-329.
  48. ^ SW 9:229.
  49. ^ SW 9:217.
  50. ^ SW 9:226.
  51. ^ SW 9:240ff.
  52. ^ SW 10:161-64.
  53. ^ SW 9:214.
  54. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 330ff.
  55. ^ Friedrich W.J. Schelling, System der Weltalter [Münchener Vorlesungen 1827/8, Nachschrift von E. von Lassaulx], hg. S. Peetz, Klostermann, 1990, s. 9.
  56. ^ Schelling 1990, s. 67ff.
  57. ^ Schelling 1990, s. 57.
  58. ^ Schelling 1990, s. 56.
  59. ^ SW 10:187.
  60. ^ Schelling 1990, s. 58.
  61. ^ Schelling 1990, s. 59.
  62. ^ SW 10:153.
  63. ^ Georg W.F. Hegel, Briefe von und an Hegel, 3. bd., red. J. Hoffmeister, 3. Aufl., F. Meiner, 1969, 275; Friedrich W.J. Schelling, Aus Schellings Leben in Briefen [S. Hirzel: Leipzig, 1870], 3. bd., Nachdr., red. G.L. Plitt, G. Olms 2003, s. 47.
  64. ^ Louis Dupré, «The Role of Mythology in Schelling’s Late Philosophy», i The Journal of Religion, bd. 87, nr. 1 (January 2007), 1-20.
  65. ^ Manfred Frank, «Einleitung des Herausgebers», i F.W.J. Schelling, Philosophie der Offenbarung: 1841/42 [Paulus-Nachschrift, 1843], red. M. Frank, Suhrkamp, 1993, s. 9-84.
  66. ^ Allen W. Wood, «Hegel and Marxism» i The Cambridge Companion to Hegel, red. F.C. Beiser, Cambridge University Press, 1993, s. 414-444.
  67. ^ Manfred Frank 1993, s. 9ff.
  68. ^ Kierkegaard sit. i Niels Thulstrup, red., Breve og Aktstykker vedrørende Søren Kierkegaard, Bd. 1, Munksgaard, 1953, s. 109f.
  69. ^ Manfred Frank 1993, s. 46ff.
  70. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 427-462.
  71. ^ Hermann Zeltner: Schelling. Frommann Verlag, 1954, n.1, kap. 6, Vorwort.
  72. ^ Judith Norman, Alistair Welchman, The New Schelling, Continuum, 2004, s. 2f.
  73. ^ Franz G. Nauen, Revolution, Idealism and Human Freedom: Schelling, Hölderlin and Hegel and the Crisis of Early German Idealism, Martinus Nijoff, 1971, s. 21.
  74. ^ Franz G. Nauen 1971, s. 22.
  75. ^ Xavier Tilliette 2004, s. 571.
  76. ^ Xavier Tilliette 2004, passim.
  77. ^ Robert J. Richards, The Romantic Conception of Life: Science and Philosophy in the Age of Goethe, University of Chicago Press, 1987, s. 127f.
  78. ^ Kuno Fischer, Friedrich Wilhelm Joseph Schelling, 2 bd., i Geschichte der neuern Philosophie, bd. 6, Carl Winter’s Universitätsbuchhandlung, 1872, 2:448.
  79. ^ Martin Heidegger, Schellings Abhandlung über das Wesen der menschlichen Freiheit, Niemeyer, 1971, s. 2.
  80. ^ Hans U. von Balthasar, Prometheus, Studien zur Geschichte des deutschen Idealismus (Kerle: Heidelberg, 1947), s. 240.
  81. ^ Paul Tillich, A History of Christian Thought, Simon and Schuster, 1972, s. 438.
  82. ^ Boken er foreløpig det eneste av Schellings arbeider oversatt til norsk: Friedrich W.J. Schelling, Om menneskets frihet, overs., forord, noter B. Hansen, Ø. Skar, innl. J.-E. Ebbestad Hansen, H. Aschehoug & Co, 2013.
  83. ^ Verhandlungen der Schelling-Tagung in Bad Ragaz (Schweiz) vom 22. bis 25 September 1954, i Studia philosophica, Bd. 14, Basel, 1954.
  84. ^ Karl Jaspers, Schelling: Größe und Verhängnis, Piper, 1955.
  85. ^ Walter Schulz, Die Vollendung des Deutschen Idealismus in der Spätphilosophie Schellings, Kohlhammer, 1955.
  86. ^ Jürgen Habermas, Das Absolute und die Geschichte. Von der Zwiespältigkeit in Schellings Denken, diss., Bouvier, 1954.
  87. ^ Slavoj Žižek, The indivisible remainder: An essay on Schelling and related matters, Verso, 1996, s. 7.
  88. ^ Slavoj Žižek, The parallax view, Cambridge, 2009.
  89. ^ Andrew Bowie, Aesthetics and Subjectivity: From Kant to Nietzsche, Manchester University Press, 1990, s. 265.
  90. ^ Sean J. McGrath, The Dark Ground of Spirit: Schelling and the Unconscious, Routledge, 2012, s. 1.
  91. ^ Ernst Cassirer, Von Hegels Tod bis zur Gegenwart (1832–1932), i Das Erkenntnisproblem in der Philosophie und Wissenschaft der neueren Zeit, Bd. 4, Kohlhammer, 1957, s. 301.
  92. ^ Maurice Merleau-Ponty, Le Visible et l'Invisible suivi de Notes de travail, Gallimard, 1964, s. 315.
  93. ^ Iain H. Grant, Philosophies of Nature after Schelling, Bloomsbury Academic, 2008, s. x.
  94. ^ Slavoj Žižek 1996, s. 212ff.
  95. ^ Devin Zane Shaw, Freedom in Nature in Schelling’s Philosophy of Art, Continuum, 2010, s. 7.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Friedrich_von_Schelling&oldid=20803960»