Hopp til innhold

Nikolaj Vavilov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nikolaj Vavilov
Født13. nov. 1887[1][2]Rediger på Wikidata
Moskva[2][3]
Død26. jan. 1943[4][2][5][6]Rediger på Wikidata (55 år)
Saratov[2][3]
BeskjeftigelseBotaniker, biolog, oppdagelsesreisende, genetiker, geograf, akademiker, agronom Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktor nauk i biologi
Utdannet vedRussian State Agricultural University (–1910)[7]
Moskva handelsskole
EktefelleE. I. Barulina (1926–)[8]
FarIvan Vavilov
SøskenSergej Ivanovitsj Vavilov
BarnQ129938425[9]
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjet-Russland
Sovjetunionen[10]
GravlagtVoskresenskoye cemetery of Saratov
Medlem av
10 oppføringer
Det russiske vitenskapsakademi (1923–) (korresponderende medlem)[7]
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1925–)
Ukrainas nasjonale vitenskapsakademi (1929–)
Det russiske vitenskapsakademi (1929–) (akademimedlem)[2]
Royal Society (1942–)
Sovjetunionens sentrale eksekutivkomité
Den allrussiske sentrale eksekutivkomité
Royal Society of Edinburgh[2]
Indian Academy of Sciences[2]
Linnean Society of London[2]
UtmerkelserMedal Nikolai Mikhailovich Przewalski
Gullmedalje ved Utstillingen for økonomiske bedrifter
Leninprisen (1926)[2][7]
Utenlandsk medlem av Royal Society (1942)[11]

Nikolaj Ivanovitsj Vavilov (russisk: Николай Иванович Вавилов, født 25. november 1887 i Moskva, død 26. januar 1943 i fengsel i Saratov) var en fremstående russisk og sovjetisk botaniker og genetiker. Vavilov ledet et institutt som samlet plantefrø i St. Petersburg.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Vavilov kom til verden i en kjøpmannsfamilie i Moskva, faren var en ledende ansatt ved en tekstilfabrikk[trenger referanse]. Hans storebror Sergej, var fysiker og president for vitenskapsakademiet i Sovjetunionen fra juli 1945 til sin død.[trenger referanse]

Faren hadde vokst opp i en fattig landsby ofte hjemsøkt av uår og matrasjonering, og Vavilov var fra ung alder sterkt opptatt av å kunne få slutt på hungersnød som stadig herjet i hjemlandet og verden rundt.[12]

Etter sin avgangseksamen fra Moskvas jordbruksinstitutt arbeidet han på Kontoret for anvendt botanikk og på Kontoret for mykologi og plantesykdomslære i årene 1911–1912. I 1913 og 1914 reiste han i Europa, der han studerte planters immunitet, i samarbeide med den britiske biolog William Bateson som senere grunnla den vitenskapelige genetikk.[trenger referanse]

Under arbeidet med sin teori om sentre for dyrkede planters opprinnelse ledet Vavilov en rekke botanisk-jordbruksmessige ekspedisjoner og samlet inn frø fra ulike deler av verden.[13] Denne frøbanken ble omhyggelig vedlikeholdt selv under den 28 måneder lange beleiringen av Leningrad under annen verdenskrig. [trenger referanse] De sovjetiske myndigheter hadde beordret evakueringen av kunsten fra Eremitasjen, men man hadde ikke evakuert de 250.000 frø, røtter og frukter som var lagret i det som da var verdens største frøbank. En gruppe vitenskapsfolk ved Vavilov-instituttet pakket et tverrsnitt av alle frøene, flyttet dem til kjelleren og gikk på skift for å beskytte dem. De som voktet frøbanken nektet å spise innholdet, selv om ni av dem hadde dødd av sult ved slutten av beleiringen våren 1944.[12]

Dessuten formulerte Vavilov «loven om de homologe serier i variasjonen».[14] Han ble medlem av Sentralkomitéen for Sovjetunionens kommunistiske parti og president for unionens geografiske selskap. Han ble tildelt Leninprisen.

Fengsling og død

[rediger | rediger kilde]

I 1940 ble han fengslet som talsmann for «den borgerlige pseudovitenskap» under oppgjøret med Trofim Lysenkos statsanerkjente avvisning av genetikken. Vavilov hadde til å begynne både fremmet og støttet Lysenko, som kom fra bondebakgrunn, og som var blitt lagt merke til for sin plantefysiologiske forskning.[15]

Han døde av lammelser, fremkalt av underernæring, i et fengsel i 1943. Hovedparten av hans genetiske samling ble fjernet av en nazistisk innsamlingskommando som var dannet i 1943, og materialet ble overført til Instituttet for Plantegenetikk, som SS hadde opprettet på slottet Lannach nær Graz i Østerrike.[16] Kommandoen var dog kun i stand til å samle inn det materiale som ble oppbevart innenfor de områdene som var besatt av den tyske hær, det vil si for det meste Ukraina og Krimhalvøya. Den sentrale genbank i Leningrad (St. Petersburg) ble derfor ikke berørt.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Ennå i dag opprettholder Vavilov-instituttet for planteindustri i St. Petersburg en av verdens største samlinger av plantegenetisk materiale.[trenger referanse] Instituttet oppstod som Kontoret for anvendt Botanikk i 1894, men ble omorganisert i 1924 som Sovjetunionens Forskningsinstitutt for Anvendt Botanikk og Nye Avgrøder. I 1930 endret man navnet til Forskningsinstituttet for Planteindustri. Nikolaj I. Vavilov var sjef for instituttet fra 1921 til 1940. I 1968 blev det atter omdøpt på 75-årsdagen for dets grunnleggelse.

Gjennom det meste av sin karriere ble Vavilov assistert av sin visesjef, Georgij Balabajev.[trenger referanse]

Det sovjetiske vitenskapsakademi opprettet Vavilovprisen i 1965 og Vavilovmedaljen i 1968.

Vavilov beskrev den variant av mimikry som nå bærer hans navn, Vavilovs mimikry.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Земледельческий Афганистан. (1929) (Agricultural Afghanistan)
  • Селекция как наука. (1934) (Selection as science)
  • Закон гомологических рядов в наследственной изменчивости. (1935) (The law of homology series in genetical mutability)
  • Учение о происхождении культурных растений после Дарвина. (1940) (The theory of origins of cultivated plants after Darwin)

I engelsk oversettelse

[rediger | rediger kilde]
  • The Origin, Variation, Immunity and Breeding of Cultivated Plants (översatt av K. Starr Chester). 1951. Chronica Botanica 13:1–366
  • Origin and Geography of Cultivated Plants (oversatt av Doris Love). 1992. Cambridge University Press, Cambridge. ISBN 0-521-40427-4
  • Five Continents (oversatt av Doris Love). 1997. IPGRI, Rome; VIR, St. Petersburg ISBN 92-9043-302-7

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikolay-Ivanovich-Vavilov, besøkt 23. februar 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i Nikolay I. Vavilov (1887–1943)[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Вавилов Николай Иванович, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Nikolay Ivanovich Vavilov, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Nikolay-Ivanovich-Vavilov, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Encyclopedia of Brno History, oppført som Nikolaj Ivanovič Vavilov, Encyclopedia of Brno History person ID 4500[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Social Networks and Archival Context, oppført som Nikolai Vavilov, SNAC Ark-ID w6557vzn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c N.I. Vavilov and the Botanists-Physiologists: Lines of Interactions (On the 130th Anniversary of his Birth)[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ The Archival Fund of Academician N.I. Vavilov in the Russian State Archive of Economy[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ From photosynthesis to chromatography (towards the anniversary of birth of E.M. Senchenkova, historian of science, Doctor of Chemical Sciences)[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Q43400035[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 364[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b Siebert, Charles (juli 2011). «Food Ark». National Geographic. 220 (1): 122–126. 
  13. ^ Betydningen av Vavilovs vitenskapelige ekspeditioner. PGR Newsletter 124. Bioversity International.
  14. ^ Popov I. Yu: Periodical systems in biology, 2002 Arkivert 14. mai 2007 hos Wayback Machine..
  15. ^ Nils Roll-Hansen: The Lysenko Effect: The Politics of Science. Humanity Books, 2005.
  16. ^ Heinz Brücher og den SS-ledede, botaniske indsamling i Rusland 1943 Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.. PGR Newsletter 129. Bioversity International.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Die Schatzhüter. In: Greenpeace Magazin / Nachrichten Nr. 5, Hamburg 1999.
  • Christian Lehmann, Dieter Mettin, Joachim Dehne: Nikolai Iwanowitsch Wawilow (1887-1943). In: Archiv für Züchtungsforschung, Bd. 17, 1987, S. 331–336.
  • E. S. Levina: Vavilov, Lysenko, Nikolai Wladimirowitsch Timofejew-Ressowski... Biologija v SSSR: Istorija i istoriografija. Airo-XX, Moskau 1995, ISBN 5-88735-005-9.
  • Igor G. Loskutov: Vavilov and his Institute. IPGR – earthprint.com, Rom 1999, ISBN 978-92-9043-412-2.
  • Shores A. Medwedjew: Der Fall Lyssenko. Eine Wissenschaft kapituliert. Peter A. Weidner (Übers. aus dem Amerikan.). Hoffmann und Campe, Hamburg 1971 ISBN 3-455-05090-5; wieder Deutscher Taschenbuchverlag, dtv, ISBN 3-423-00972-1.
  • Robin Pistorius: Scientists, plants and policits. A history of the plant genetic resources movement. International Plant Genetic Resources Institute, Rom 1997, ISBN 92-9043-308-6.
  • Mark Popovskij: N. I. Vavilov und die biologische Diskussion in der UdSSR. Osteuropa-Institut, Berlin 1977, ISBN 3-921374-11-1 (= Berichte des Osteuropa-Instituts an der Freien Universität Berlin, Medizinische Folge, Heft 116).
  • S. Reznik, Y. Vavilov: The Russian Scientist Nicolay Vavilov. In: N. I. Vavilov: Five Continents. International Plant Genetics Institute, Rom 1997.
  • Ja. G. Rokitjanskij, Juri N. Vavilov, V. A. Gončarov (Hrsg.): Sud palača. Nikolaj Vavilov v zastenkach NKVD. Biografičeskj očerk. Dokumenty. Acadmeia, Moskau 1999, ISBN 5-87444-069-0.
  • Symposium zum 100. Geburtstag von N. I. Vavilov in Gatersleben, 8. bis 10. Dezember 1987. In: Die Kulturpflanze. Mitteilungen aus dem Zentralinstitut für Genetik und Kulturpflanzenforschung Gatersleben der Akademie der Wissenschaften der DDR, Band 36. Akademie-Verlag, Berlin 1988.
  • T. Dobzhansky: N. I. Vavilov, a martyr of genetics 1887–1942. In: Journal of Heredity, 38, 1947, S. 226–232, lysvav.narod.ru (PDF; 994 kB).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]