North West Company

Nordvestkompaniets heraldiske våpen.

Den rekonstruerte hovedbygning vrd North West Companys hoveddepoy i Grand Portage nasjonalmonument.

Rekonstruert handelsbod i Grand Portage.

Rekonstruert handelsstasjon for North West Company. Pine City i Minnesota.

Pelsverk pakket og rede for kanotransport. Rekonstruksjon fra Fort William Historical Park i Thunder Bay.

Voyageur ansatt av Nordvestkompaniet. Moderne historisk gjenskapning.

North West Company (Nordvestkompaniet) var et handelskompani innrettet mot pelshandelen basert i Montréal. Kompaniet eksisterte i perioden 1776-1821. Nordvestkompaniet ble hovedsakelig eid av skotter som var ankommet Montréal etter den britiske erobringen av byen i 1760 og lojalistiske flyktninger fra de tretten sørlige kolonier etter den amerikanske revolusjon. Dets eksistens bygde på at skotsk kapital kunne utnytte handelsnettverk fra Ny-Frankrikes tid og erfaren og arbeidsvillig fransk-kanadisk arbeidskraft. Nordvestkompaniet var Hudson Bay-kompaniets viktigste konkurrent og største rival og deres stridigheter, som utartet til voldshandlinger, gjorde at den britiske regjering fremtvang en sammenslåing av kompaniene i 1821.

Historie

I 1779 ble selskapet omdannet til handelsselskap med 16 andeler eid av ni handelsselskap i pelsbransjen. Alt året derpå ble det omdannet igjen og nye deleiere tatt inn. Konkurransen med andre Montréal-baserte pelshandlere førte til voldshandlinger, og vinteren 1783-1784 en ny reorganisering, nå til et permanent handelskompani i selskapsform, til forskjell fra de tidligere hvis eksistens begrenset seg til avtalte tidsperioder. Andre rivaler fikk bli med i kompaniet i 1787, blant annet Alexander Mackenzie. Ytterligere rivaler ble stil tilfredse ved en samarbeidsavtale i 1792.

Kompaniets hovedkontor var i Montréal. Alexander Mackenzie ledet virksomheten i innlandet, der Fort Chipewyan vrd Lake Athabasca ble depoter for den geografisk mest avsides handelen. Et vidtfavnende nettverk med kanobrigader transporterte handelsvarer til handelsstasjonene og de oppkøpte pelsverkene til Montréal. Nordvestkompaniet mislyktes å ved lobbyvirksomhet få den britiske regjering til å oppheve Hudson Bay-kompaniets privilegier med monopol på handelen i Ruperts land. Ikke heller klarte man å arrendere transittrettigheter over Hudson Bay fra sin hovedkonkurrent.

Den direkte rivalisering mellom ble dermed kraftig intensivert mellom de to handelskompaniene. I 1790-årene vant Nordvestkompaniet betydelig fremgang på bekostning av «de engelske», som Hudson Bay-kompaniet ble kalt. I 1795 kontrollerte man slik to tredeler av den kanadiske pelshandelen.

Londontraktaten av 1794 (Jay Treaty) mellom USA og Storbritannia fastsatte geänsene mellom De Forente Stater og Britisk Nordamerika og gjorde at Nordvestkompaniet tapte tilgangen til Detroit, Lake Michigan og sitt depot Grand Portage ved Lake Superior, og all handel i Midtvesten. En ny reorganisasjon av kompaniet i 1795 fikk inn Montréalkjøpmenn som hadde tapt den nå amerikanske handelen, i Nordvestkompaniet unngikk dermed å måtte møte dem som ytterligere konkurrenter. Noen misfornøyde andelseiere, ikke minst Alexander Mackenzie, brøt ut av kompaniet og dannet i 1798 sammen med frittstående pelshandelsselskaper et konkurrerende handelskompani, XY Company. Dette kompani ble imidlertid gjenforent med Nordvestkompaniet i 1804.

Konkurransen mellom Nordvestkompaniet og Hudson Bay-kompaniet førte til gjentatte væpnede sammenstøt ved Red River-kolonien, Fort William og annetsteds mellom 1815 og 1819. Begge handelskompanier bedrev en intensiv lobbying i London. Det britiske kolonialministeriet ville skape orden både for sakens egen skyld og fordi konflikten forhindret løsning av andre viktige spørsmål i de kanadiske kolonier. Resultatet ble en av den britiske regjering fremtvunget sammenslåing av Nordvestkompaniet med Hudson Bay-kompaniet under den sistnevnes navn, som sammen med dens oktroa og privilegier utgjorde grunnlag for det sammenslåtte foretaket, mens Nordvestkompaniets dynamikk fikk tjene som ny drivkraft for det gamle selskapet.

Sosial og etnisk struktur

North West Company var i sin indre uppbygning organisert etter samfunnsklasse. Skille gikk mellom engagés (arbeidere) og bourgeois (borgere) hvorved arbeiderne utførte det fysiske arbeid mens borgerne foretok kompaniets transaksjoner. I praksis betød det at arbeiderne padlet og bar kanoene og bygde og underholdt handelsstasjonene mens borgerne var pelshandlere og bokholdere. Skillet mellom arbeidere og borgere bygde på penger, utdannelse og byrd eller etnisk herkomst. Engagés var oftest bondesønner fra landsbygden omkring Montréal; nesten alle var fransk-kanadiere (canadiens). Bourgeois var oftest av skotsk byrd, det være seg fødte i Canada eller i Storbritannia, og mange var i slekt med hverandre ettersom sønner og brorsønner ble rekruttert til selskapet. Det fantes unntak fra denne regel; canadiens som var bourgeois og skotter som var engagés. Det fantes også enkelte engagés fra mange deler av verden; både Tysklands og Hawaiis sønner var representerte i deres rekker. Métiser eller sønner till bourgeois med kvinner fra indianerstammer, ikke sjeldent døtre av trading captains, fulgte også i fedrenes fotspor.

I 1804 hadde Nordvestkompaniet 839 ansatte: 45 overvintrere, 76 assistenter, 45 tolker, 16 guider og 657 voyageurer.

Bourgeois

Nordvestkompaniets bourgeois tilhørte tre skikt eller nivåer etter sine roller: Montréalagenter, overvintrende deleiere og handelsbokholdere.

Montréalagentene (agents de Montréal) eller kompaniets direksjon var kjøpmenn i Montréal som hadde sine egne firmar som eide andeler i Nordvestkompaniet. De ansatte personal, eksporterte pelsverk, ervervet fornødenheter, handelsvarer og proviant samt organiserte frakten av dem til innlandets handelsstasjoner. For dette fikk firmaene eller agentene provisjon, utover den gevinst som de fikk som deleiere.

De overvintrende deleierne (hivernants) tilvarte faktorene i Hudson's Bay Company, men var ikke lønnede tjenstemenn - da var deleiere i Nordvestkompaniet med en eller to andeler. De overvintret i innlandet og var sjefer for handelsdistrikter som omfattet flere handelsstasjoner. Om sommaren møttes agentene og overvintrerne ved kompaniets hoveddepot Grand Portage, senere Fort William, og holdt selskapskonferanse der man bestemte policy. Stemming fulgte prinsippet én andel, én stemme. For å bli overvintrer måtte man begynne som handelsbokholder.

Handelsbokholder (Commiss, egentlig «skriver») hadde ansvar for enkelte handelsstasjoner og var bokholdere. De begynte med en fem til syv års lang lærlingstid, ble senere bokholdere og derifra kunne de få bli deleiere. Langt ifra alle ble imidlertid overvintrere, men forble bokholdere under hele sitt ansettelsesforhold.

Engagés

Nordvestkompaniets arbeidere var dels voyageurer, dels håndverkere. Voyageurene bemannet de kanobrigader som forsørget handelsstasjonene i innlandet med handelsvarer og som bragte de oppkjøpte pelsverkene til Montréal. Håndverkerne, som var ved de større handelsstasjonene og ved hoveddepoet, var geværsmeder og grovsmeder som reparerte handelsmusketter og beverfeller.

Sosial dynamikk

De grunnleggende drivkrefter i Nordvestkompaniets sosiale dynamikk var slektskap og byrd eller etnisk opphav. Kompaniet utgjorde et sluttet nettverk av nært beslektede og besvogrede skotske forretningsfolk. Flere viktige Montréalagenter var beslektet med selskapets grunnleggere Simon McTavish og hans etterfølgere, brødrene William og Duncan McGillivray, var hans søstersønner. Det var ogsånære slektskap mellom agentene og overvintrerne. Det skotske innslaget var slik at av 128 ledende personligheter i Nordvestkompaniet 1760-1800 var 77 av skotsk byrd. På grunn av selskapets sosiale dynamikk var muligheten for avansement fra engagé til bourgeois svært begrenset.