Hopp til innhold

Ole Bull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ole Bull
Ole Bornemann Bull
FødtOle Bornemann Bull
5. feb. 1810[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bergen[5][6]
Død17. aug. 1880[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Bergen
BeskjeftigelseKomponist, akademisk musiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedBergen Katedralskole
EktefelleSara Chapman Bull (1870–)[7]
SøskenGeorg Andreas Bull
Knud Bull
Edvard Storm Bull
NasjonalitetNorge[8]
USA[8]
GravlagtAssistentkirkegården
PeriodeRomantikken
Sjangre/
former		Klassisk musikk
InstrumentFiolin
Signatur
Ole Bulls signatur
Ole Bull på Commons

Ole Bornemann Bull (født 5. februar 1810 i Bergen, død 17. august 1880 på Lysøen i Bjørnafjorden, sør for Bergen) var en norsk fiolinist og komponist i romantikken.

Bull var en av den tids største fiolin­virtuoser som trollbandt publikum.[9] Gjennom sin interesse for norsk teater, norsk folkemusikk og folkekunst spilte han en sentral rolle da norsk kultur skulle bygges opp i tiden etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814. Ole Bull skal ha komponert mer enn 70 verk, men det er bare omkring 10 som er kjent i dag. Til hans verker hører Recuerdos de Habana, Et Sæterbesøg, Sætergjentens søndag, I ensomme stunde og Polacca Guerriera.

Unge år

[rediger | rediger kilde]
Tegning av Ole Bull i Ole Bulls hjem på Lysøen. Fransk litografi basert på et maleri av Fritz Jensen, teologen som sammen med Bull etablerte Det norske Theater i Bergen i 1850.
Amerikansk kabinettkort av Ole Bull fra 1868.
Foto: Bergen Offentlige Biblioteks Ole Bull-samling
Stephan Sindings statue av Ole Bull på Ole Bulls plass i Bergen ble avduket 1901.
«The Axelrod quartet», fra venstre Greffuhle violin, Axelrod viola, Ole Bull violin, og Marylebone cello
Detaljer fra Ole Bulls stradivarius

Ole Bulls første lærer i fiolinspill var danske Johan Henrich Poulsen, konsertmester ved Musikselskabet «Harmonien». Senere fikk han svenske Mathias Lindholm som lærer. Den første gav ham innføring i tysk fiolintradisjon, den andre i fransk. Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som gutt Paganinis Capricer og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium etter å ha vært elev ved Bergen katedralskole. I Christiania skulle Ole Bull studere teologi, men hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin. Etter Waldemar Thranes død overtok Ole Bull som leder av orkesteret i Det musikalske Lyceum, orkesteret i Det dramatiske Selskab og i teatret. Høsten 1829 oppsøkte han Louis Spohr i håp om å få undervisning, men Spohr var ikke interessert, og etter et par måneder returnerte unge Bull til Kristiania der han bl.a. ble kjent med Henrik Wergeland som kom til å bety mye for ham. På denne tiden begynte han å komponere. Han fikk noe undervisning i komposisjonsteknikker i regi av Lyceet, og i 1831 gjestet han Trondheim og Bergen der han deltok i oppførelser av Waldemar Thranes syngespill Fjeldeventyret.[10]

Alt som gutt hadde han opplevd hardingfele­spill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han ifølge kilder skal ha møtt Myllarguten, Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfele­spill hadde Bull aldri før hørt.[11] De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten.

I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. I 1833 opplevde han Paganini, og hadde et våkent øre for virtuosens tekniske spesialiteter som han noterte seg. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa.

Paris, Italia, Nord-Amerika

[rediger | rediger kilde]

Etter et opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze.[trenger referanse] Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på. Bull kalte konserten Concerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma – opus 1.

Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appenninene. I Einar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble fremført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna.[trenger referanse]

Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å pusse på detaljene. En måneskinnsnatt begynte han å spille, midt inne i ruinen av Colosseum, med mer enn hundre tilfeldig forbipasserende som tilhørere.[12]I et brev til en venn fortalte han at mens han strevde med å utforme fiolinkonserten, syntes han at han så sin far. Det var som om han kommuniserte med ham mer med øynene enn med munnen: «Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!»[trenger referanse]

Instrumentasjonen er bestemt av den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio partes. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far.[trenger referanse] Verket er skrevet for fiolin og symfoniorkester. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men satsen er så kort at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondoen. Den kortvarige pastorale og landlige stemningen går over i en finale, preget av virtuose passasjer i meget høyt tempo.

Konserten er gjenoppdaget og oppført i nyere tid etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år. Arve Tellefsen ga i 2002 nypremiere av en forkortet versjon av verket sammen med Bergen filharmoniske orkester og dirigent Christian Eggen.

Kunstnerkontakter

[rediger | rediger kilde]

Ole Bull var mentor for Edvard Grieg, og han kjente H.C. Andersen, Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson godt. George Sand brukte Ole Bull som modell for romanen Malgré tout;[13] Longfellow skrev ham inn i Tales of a Wayside Inn, der Bull-skikkelsen gjenforteller sagaen om kong Olav som gjorde Norge kristent.[14]

Til Bulls amerikareise i 1843 som også tok ham til Cuba, hadde Wergeland skrevet dette diktet til ham, på bakgrunn av deres felles ønske om negerslaveriets avskaffelse:

Far da hen, far da hen, min Søn!
La din Tryllebue skjænke
arme Negers Suk i Løn
Styrken af en bønhørt Bøn,
saa hans Lænke
For dens Strøg maa sønderbriste![15]

Firstemmig spill på fiolin

[rediger | rediger kilde]

I biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835, er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin «oppfinnelse»:

«Naar det kommer ud, vil det haaber jeg vække endeel Sensation, da det udentvivl er det sværeste som nogensinde har været skrevet for Violin, og da Violinen ikke besidder meer end 4 Strænge, vil man vel lade det staae med Qvartetten.»[trenger referanse]

Louis Spohr derimot kritiserte Bulls fremgangsmåte som tilbakevendt og hevdet at slike teknikker allerede fantes hos Pietro Locatelli og Francesco Geminiani.[16]

Den første norske biografi

[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland skrev de to første biografiene om Ole Bull på norsk med Bull selv som kilde. De utkom høsten 1843. Den største avslutter med diktet «Norge til Amerika ved Ole Bulls didreise». Wergeland forestiller seg blant annet at Bull ved sitt fiolinspill skal bidra til å løse slavenes lenker. Herresthal skriver:

«Alt det Ole Bull i de følgende år kom til å stå for, både musikalsk og politisk, har sitt utspring i den tiden Bull og Wergeland fikk være sammen. Den noe eldre Henrik Wergeland var den som med sin litterære bakgrunn og sitt sterke samfunnsengasjement kunne påvirke Ole Bulls politiske og nasjonale syn.»[17]

Myllarguten

[rediger | rediger kilde]

Høsten 1848 spilte Ole Bull på hardingfele i det norske studentersamfund, og ikke lenge etter ble han oppfordret til å invitere en bygde­spelemann til Christiania. Resultatet av dette ble den berømte begivenheten i Logen 15. januar 1849. Bull gikk ut i pressen på forhånd og reklamerte for Myllarguten. I Årbok for norsk folkemusikk 2003 kan man lese:

«Det var utsolgt hus, og 700 personer kom ikke inn. 1500 personer fra det høyere borgerskap, deriblant mange musikk-kunnige, klappet for Myllarguten. Ivar Aasen var også til stede. «Meget Bifald», noterer han i dagboka si».[18]

Ole Bull hadde også en musikkfaglig interesse for folkemusikken. Han studerte Myllargutens spill og skrev ned slåtter etter ham. En av hans transkripsjoner etter Myllarguten er tatt med i verket Norsk folkemusikk. Hardingfeleslåttar.[19]

Bull hadde kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen med Knut Fosslia fra Krødsherad da han var i Amerika i 1860-årene.[trenger referanse] Han fikk også oppleve Ola Mosafinn fra Voss som besøkte ham i hjemmet hans sammen med Edvard Grieg.

At Bull verdsatte hardingfele­musikken og dertil trakk en av dens fremste representanter frem i offentlighetens lys, skulle etter hvert få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Det er ikke for ingenting at hardingfela pryder forsida av bind 2 av Norges musikkhistorie, det som behandler perioden 1814–1870: «Den interesse som kunstmusikken møtte hardingfela med i Ole Bulls skikkelse, og som ble fulgt opp av Edvard Grieg og Johan Halvorsen, var av uvurderlig betydning. [...] Selv om de benyttet hardingfelemusikken som grunnlag for å skape en nasjonal kunstmusikk, respekterte de hardingfelemusikken som kunst på egne premisser»[20]

Det norske Theater i Bergen

[rediger | rediger kilde]

I 1850 grunnla Bull Det norske Theater, som var det første teateret i Norge. Wergelands syngespill Fjeldstuen fikk sin uroppførelse her 13. januar. Dikteren hadde foreskrevet folkedans og spill på hardingfele i stykket, og Myllarguten ble hentet fra Telemark.

Teateret kom til å få stor betydning, ikke minst fordi Bull knyttet først Henrik Ibsen, og deretter Bjørnstjerne Bjørnson, til det. Teateret ble forløperen for Den Nationale Scene i Bergen.

Turnévirksomhet

[rediger | rediger kilde]

Men Bull var først og fremst musiker og stadig på farten. I mars 1848 var han tilbake i Paris og viste, sammen med skreddersvennen J.C. Reffling fra thranitterbevegelsen, februarrevolusjonen sin støtte ved å overrekke den revolusjonære franske regjering et norsk flagg - uten unionsmerket.[21]

Konsertene hans i Europa og USA var umåtelig populære, og han ble hyllet som «Nordens Paganini», selv om enkelte anmeldere kalte ham en charlatan for det tilsynelatende magiske i spillet hans.[22] Robert Schumann kalte ham «den største av alle», og Bull spilte sammen med sin venn Franz Liszt ved en rekke anledninger.[23]

Kvinner dånte av hans sjarm når Ole Bull inntok scenen.[24] Han ble dyrket av damene i en slik grad at vannet han angivelig hadde badet i, ble solgt på gaten i små flasker.[25]

Oleana og andre tapsprosjekter

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oleana (USA)

Ole Bull besøkte USA flere ganger og ble svært populær. Under en konsertturné kjøpte han et landområde i Pennsylvania. Her planla han en koloni for skandinaviske immigranter, New Norway. Han overtok området 24. mai 1853. Det var på 45 km² for $10.388 innenfor fire communities: New Bergen (nå Carter Camp), Oleana (oppkalt etter ham selv og moren) 10 km sør for New Bergen, New Norway en mile sør for New Bergen, og like ved, Valhalla. Valhallas høyeste punkt kalte Bull «Nordjenskald», og her ble det bygd en halvferdig tømmerhytte til ham, i ettertid kalt the Ruins eller The Old Castle. Bull besøkte Oleana bare én gang.[26]

Ditmar Meidell skrev en satirisk vise, Oleana, om prosjektet som ble en forferdelig fiasko. Henrik Ibsen hadde flere i tankene da han skapte sin Peer Gynt-skikkelse (1867). Bull og Oleana minner om Peers flyktige plan om å grunnlegge en stat i Sahara-ørkenen oppkalt etter ham selv, «Gyntiana».

Første vinteren døde tolv av nybyggerne, og året etter brøt de fleste opp og dro videre til Wisconsin og Minnesota. Ole Bull slo senere prosjektet konkurs.[27] At dette prosjektet som han hadde satset både penger og prestisje på, mislyktes, gikk sterkt inn på ham.[28] I 1855 ble han igjen involvert i et kostbart tapsprosjekt, grunnleggelsen av en opera i New York. Operaen måtte stenge etter bare fem forestillinger, og rykter om Bulls tap og økonomiske problemer nådde også til Norge, der hans kone Félicité verken fikk brev eller penger fra ham. Bull ga sin advokat fullmakt til å selge Andøen gård ved Kristiansand. Da de pengene var oppbrukt, måtte hans kone be om hjelp fra venner.[29] Kjøpet av Andøen i 1848 hadde også vært en feiltagelse. Bull kjøpte gården usett, og Félicité var skeptisk. Hun ble etterlatt der med barna da Ole Bull reiste til Amerika for å opprette Oleana-kolonien. I flere år tok han ikke kontakt med familien, enda han fikk fortvilte brev fra både Félicité og sønnen.[30]

Ole Bulls villa på Lysøen.

Eiendommer i Norge

[rediger | rediger kilde]

Familien Bull hadde en eiendom på Valestrandsfossen på Osterøy. Dette særpregede huset står slik det var den gangen Ole Bull benyttet det. Ole Bull kjøpte det i 1858 av sin mor, for 16 000 spesidaler.[31]

Sammen med broren Georg Andreas Bull bygde han et nytt hus i sveitserstil som ble hjemmet hans, inntil han i 1872 kjøpte øya Lysøen i Os. Under et år etter at han kjøpte eiendommen, solgte han den til sin svigerfar, herr Torp, far til kone nummer 2, Sara Bull. Torp overførte huset til datterdatteren Olea Bull i 1876.[32] Ole Bull oppholdt seg en god del på Lysøen i de 5 siste årene. Villaen der ble tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe, som også har tegnet Kjøttbasaren i Bergen og Vegusdal kirke. Hjemmet til Ole Bull, «Lille Alhambra» (i arabisk-maurisk stil og med russisk kuppeltårn) på Lysøen, er i dag et museum. I årene 1848-55 var han eier av Andøen gård ved Kristiansand.

Familie

[rediger | rediger kilde]
Bull ble født i Svaneapoteket i Strandgaten. Bildet viser et nyere bygg reist omtrent på samme sted etter brannen i 1916.

Ole Bull ble født på Svaneapoteket i Bergen, der hans far, Johan Storm Bull, var apoteker. Hans mor var Anna Dorothea (Geelmeyden). Han vokste opp i et musikkinteressert miljø. En yngre bror, Edvard Bull, ble også musiker.[33] En annen bror var den kjente arkitekten Georg Andreas Bull, som ble far til den like kjente arkitekten Henrik Bull. Broren Knud ble deportert til Australia etter å ha bltt dømt for seddelfalskneri i England.

Død og begravelse

[rediger | rediger kilde]

Ole Bull døde i villaen på Lysøen i Os kommune. Begravelsen fant sted i Bergen 23. august 1880 under enorm deltakelse fra befolkningen.

«Heile byen flagga på halv stang. Frå alle hus i Strandgata, der sørgetoget skulle passere, hang kransar og flagg med sørgeflor og mange vindu var pynta med Ole Bulls bilete. [...] Åtte bønder frå Lysekloster bar kista ombord i Kong Sverre, som seig langsamt frå land. I Bergen hadde det samla seg mest alt som fanns av ro- og seglbåtar, slæpebåtar; små og store dampbåtar, som la seg i rekker frå havna og heilt ut til Kvarven for å ta mot sørge-skipet. Alle båtane, alle kaier og alle haugar rundt byen var svarte av folk, ikkje bare frå Bergen, men frå stader rundt byen og langveis frå.»[34]

Bjørnson med frue var til stede, likeens Edvard Grieg. Presten Wollert Konow forrettet, og etter jordpåkastelsen holdt Bjørnson en tale. Han sa bl. a. at den slekt som vokste til i de første årene etter 1814, og som Ole Bull og Henrik Wergeland tilhørte, levde i en «morgenfølelse», og at Ole Bulls toner var «som det første solglitter over fjeldene». Bull og Wergeland «var jevnaldrende og jevnlige. Den ene svarte til den anden, som skogens sang svarer til markens vaar».[35] Edvard Grieg la på krans fra Norske Tonekunstnere og takket for den heder Bull hadde brakt sitt land, for hans betydning for «vor unge nationale Musik», for hans hjertelag, og ikke minst, for at han hadde

«[nedlagt] det Frø, som skal spire i Fremtiden, og som kommende slægter skal velsigne Dig for.»[36]

Sørgehøytideligheten var preget av sang og musikk, og folk fylte graven med blomster og grønt «heilt til kanten». Bergensposten skrev:

«En vakrere Sørgefest end denne har vårt Land aldrig seet.»[37]

Betydning i samtid og ettertid

[rediger | rediger kilde]

Bull var en av den tids største fiolinvirtuoser og trollbandt publikum med sitt spill. Robert Schumann beskrev i 1840 Bulls behandling av instrumentetet som trygg, grasisøs og modig, og mente Bull sto for en av de viktigste virtuosfremføringer. Bull var frihetsforkjemper og støttet arbeidet for å avskaffe slaveriet i USA. Han opplevde selv polske og bøhmiske nasjonalisters problemer og ble sterkt berørt av forholdene for de svarte på Cuba. Bull var forbilde for samtidens norske forfattere og musikere. Bull inspirerte Grieg til å komponere nasjonal musikk og fikk Ibsen og Bjørnson til skrive drama for teateret i Bergen.[9]

Bull var mye av en improvisator og hadde for en stor del komposisjonene i hodet. Mens han levde, oppnådde han å bli en eventyrfigur. Stjernestatusen sank nok noe i årene etter hans død. Men Bull var mye mer enn komponist og fiolinvirtuos. Han var også en betydelig kulturpersonlighet og inspirator for en selvstendig norsk kunst i vid mening, med stor betydning for kunstmusikk og folkemusikk, for litteratur og teater. Ole Bull hadde store visjoner og ville mye. Han drømte om en norsk opera, og han arbeidet for en høyere utdanningsinstitusjon for musikk. Det er skapt en dokumentarfilm om Ole Bulls liv og betydning, der fiolinisten Henning Kraggerud representerer Ole Bull.

I 2010 feiret Norge Ole Bulls 200 års fødselsdag. I den anledning ga fiolinisten Annar Follesø ut et musikkalbum sammen med Kringkastingsorkestret og dirigent Ole Kristian Ruud. I tillegg til en førstegangsfremførelse av den komplette A-durkonserten, inneholder platen også verdenspremierer på Bulls Concerto Fantastico («E-mollkonserten»), La Verbena de San Juan («St. Hansnatt i Sevilla») og en tidligere ukjent versjon for fiolin og strykere av Et Sæterbesøg.

Film og TV

[rediger | rediger kilde]

Himmelstormeren (2006)

[rediger | rediger kilde]

I 2006 hadde filmen Himmelstormeren kinopremiere under Bergen internasjonale filmfestival (BIFF). Den var regissert av Aslak Aarhus, og Henning Kraggerud gestaltet rollen som Ole Bull. Filmskapernes mål var å fortelle historien om Ole Bulls liv og kunstnerskap ved å flette dramatiserte scener som bygget på faktiske hendelser med utdrag av Bulls korrespondanse og innslag fra steder han besøkte og opptrådte rundt om i verden.[38][39]

Ole Bulls tone (2010)

[rediger | rediger kilde]

I 2010 hadde dokumentarfilmen Ole Bulls tone premiere på NRK. Dokumentaren følger de to fiolinistene og søstrene Eldbjørg og Ragnhild Hemsing på reise for å finne nøkkelen til Ole Bulls musikalske verden. Filmen vant senere «Gullrosen» i kategorien Art and Documentary på Festival Rose d'Or i Luzern i Sveits.[40][41]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Gatenavn

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ole-Bull, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 10136, oppført som Ole Bornemann Bull[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Musicalics, Musicalics komponist-ID 78936[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 13. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Булль Уле, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Ole_Bull[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b LIBRIS, Libris-URI nl02wsp62c5g018, utgitt 2. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b Herresthal, Harald (18. mars 2016). «Ole Bull». Dag og Tid. s. 22. 
  10. ^ For dette avsnittet, sml. f.eks. Norges musikkhistorie. Den nasjonale tone, kapittelet «Ole Bull – fiolinvirtuos og nasjonal inspirator», s. 257ff.
  11. ^ Jf. Rikard Berges bok om Myllarguten, 1908
  12. ^ Pål Bang-Hansen: Roma (s. 69), forlaget Damm, Oslo 2004, ISBN 82-496-0697-3
  13. ^ Sadie: Calling on the Composer
  14. ^ Longfellows Tales of a Wayside Inn
  15. ^ Wergelands dikt til Bulls amerikareise i 1843
  16. ^ Covertekst til CD cpo 999 403-2 (Louis Spohr – Violin Concertos 1, 14, 15)
  17. ^ Herresthal i Såmannen s. 374.
  18. ^ Årbok for norsk folkemusikk 2003, s. 139, artikkelen «Tanker omkring det nasjonale, nasjonalromantikk og folkemusikk i et historisk perspektiv» av Dagne Groven Myhren.
  19. ^ Årbok for norsk folkemusikk 2003 s. 141
  20. ^ Norges musikkhistorie 1814–1870, s. 123
  21. ^ Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 (s. 325), Det norske samlaget 1985, ISBN 82-521-2388-0
  22. ^ Ole Bull: Norway's Romantic Musician and Cosmopolitan Patriot
  23. ^ Hyllest til Ole Bull,[død lenke] Festspillene i Bergen
  24. ^ Bergensposten 1/2010 (s. 3), Statsarkivet i Bergen
  25. ^ [1] Arve Tellefsen: «Det gjør vondt å se at Ole Bulls hjem forfaller», Bergens Tidende 22. august 2020
  26. ^ «1868 Oleanna og Ole Bull» (s. 67)
  27. ^ «1868 Oleanna og Ole Bull» (s. 67)
  28. ^ Haakenstad, Liv Marit (2008): Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930, side? [trenger referanse]
  29. ^ Fiasko med en opera i New York
  30. ^ Svein Harald Moe: «Ulykkelige år på Andøen gård», Fædrelandsvennen 2. august 2005
  31. ^ Ola Linge (1953) s. 238.
  32. ^ OLa Linge 1953. s. 405.
  33. ^ Edvard tok artium og dro til Christiania for å studere. I et brev skriver hans far «Min kjære, gode Edvard, brug dine Tid til det meest Magtpaaliggende og lad ikke de behagelige Recreations-Fyrster (Musik, Maleri) modtage meere af din Kostbare Tid, end den, vist ogsaa nødvendige Adspredelser med andre Aandsbeskjæftigelser udkræver». Edvard hørte ikke på farens råd, og ble etterhvert en habil musiker på både orgel, piano og gitar.
  34. ^ Ola Linge 1953, s. 288.
  35. ^ http://www.dokpro.uio.no/litteratur/bjoernson/art/0000/bb_sakprosa000096.html
  36. ^ Norges musikkhistorie b. 2 (2000), s. 279.
  37. ^ Ola Linge 1953, s. 291.
  38. ^ «Ole Bull - Himmelstormeren - 2006». Filmweb.no. Besøkt 5. august 2020. «Ole Bull er en skikkelse som er blitt hyppig biografert, faktisk bestilte han selv biografier i sin levetid, men en mann hvis historie likevel er underfortalt i den norske offentligheten. Med filmen "Ole Bull - Himmelstormeren" gir regissør Aslak Aarhus og produsent Ole Bernt Frøshaug kinopublikummet muligheten til å bli kjent med denne grenseløse nordmannen. | Preben Olram og Sven Nordin forteller, Bjørn Wilberg Andersen og Andrea Bræin Hovig leser utdrag fra korrespondansen mellom Ole Bull og hans kone Felicie. Visions har reist i Ole Bulls fotspor i store deler av verden. | Det største scoopet filmskaperne har gjort er nok å sikre seg Henning Kraggeruds tjenester som fiolinist, hva kunne vel passe bedre enn at vårt nye fiolinidol tolker Ole Bull?» 
  39. ^ NRK (23. oktober 2006). «Beveget av Bull». NRK. Besøkt 5. august 2020. «I går var det premiere på filmen om Ole Bull på Bergen Internasjonale Filmfestival. I salen satt oldebarnet og tippoldebarnet til Norges første superstjerne.» 
  40. ^ «Prestisjepris til «Ole Bulls tone»». www.oa.no (på norsk). 12. mai 2012. Besøkt 5. august 2020. «Dokumentarfilmen fra Eldbjørg og Ragnhild Hemsings reise for å finne Ole Bulls tone er tildelt prestisjeprisen Gullrosen, skriver NRK Hordaland. Prisen ble utdelt torsdag kveld, under den internasjonale underholdningsfestivalen i Lucerne i Sveits. Dokumentarfilmen «Ole Bulls tone» vant i kategorien Art and Documentary. (---) «Ole Bulls tone» handler om de to søstrene fra Valdres som prøvde å finne ut hvordan det egentlig hørtes ut når Ole Bull spilte fiolin.» 
  41. ^ Hognaland, Ingrid (10. mai 2012). «Prestisjepris til «Ole Bulls tone»». NRK. Besøkt 5. august 2020. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Linge, Ola Ole Bull : livshistoria, mannen, kunstnaren, 1953
  • Bjørndal. Arne: «Ole Bull og Folkemusikken : samvær med spelemenn på Osterøy», 1922. Jf. Særtrykk av: Bergen Turlag. Årbok. 1955.
  • Bjørndal, Arne: Ole Bull og norsk folkemusikk, 94 sider, 1940
  • Bjørnal, Arne: «Ole Bull og Valestrand» 1955, Særprent av Bergen turlag årbok 1955, s. 91–97
  • Bjørndal, Arne: «Ole Bull : kunstnar og nordmann» Bind nr: Bygdekunst 14(1962):1/2
  • Haugen, Einar; Cai, Camilla: Ole Bull (Universitetsforlaget 1992)
  • Hendriksen, Knut: Ole Bull (2000)
  • Bjørnstad, Ketil: Flammeslukeren Ole Bull – en livshistorie (dokumentarroman, 2005)
  • Haakenstad, Liv Marit (2008): Slektsgranskerens guide til utvandringen 1825–1930. Oslo: Orion Forlag. ISBN 978-82-458-0848-3
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; Vidunderbarnet erobrer verden Unipub 2006
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; Republikaner blandt konger og keisere Unipub 2007
  • Herresthal, Harald: «Ole Bull og Henrik Wergeland» i Henrik Wergeland : Såmannen (red. Kydland, Myhren, Ystad) 2008 s. 343–378, 2008
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; teaterdirektør, koloniherre og norskdomsmann Unipub 2009
  • Herresthal, Harald: Ole Bull; drømmen om udødelighet – 1862–1880 Unipub 2010

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ole_Bull&oldid=24644066»