Slaget om Arras (1917)

Slaget om Arras
Konflikt: Vestfronten under første verdenskrig
Torget i Arras, fotografert i februar 1919
Dato 9. april 1917 – 16. mai 1917 Sted Arras, Pas-de-Calais, Nord-Frankrike 50°17′N 2°46′Ø Resultat Taktisk britisk seier, men ingen endring av fronten
Stridende parter
Det britiske imperiet   Storbritannia   Canada   Australia   New Zealand   Newfoundland	Det tyske keiserrike
Kommandanter og ledere
Douglas Haig Edmund Allenby Hubert Gough Henry Horne	Erich Ludendorff Ludwig von Falkenhausen Georg von der Marwitz
Styrker
27 divisjoner ved innledningen	7 divisjoner i første linje, 27 divisjoner i reserve
Tap
158 000	120-130 000

Slaget om Arras var en offensiv innledet av Det britiske imperiet under første verdenskrig mellom 9. april og 16. mai 1917. Britiske, kanadiske og australske tropper angrep tyske skyttergraver nær den franske byen Arras. Målet med offensiven var å dra bort styrker fra elva Aisne, der det andre slaget ved Aisne startet den 16. april. Slaget var en framrykning sett som en avledningsmanøver ettersom tyskerne ble tvunget til å sende forsterkninger til området rundt Arras.

Noe overraskende, gitt offensivens avledningstaktikk, resulterte de første dagenes kamp i viktige strategiske mål for de allierte. Mest utmerkende var Canadien Corps erobring av Vimyhøyden og fremrykkningen britiske tropper gjorde øst for Arras. Imidlertid lyktes ikke de britiske og kanadiske styrkene få til et totalt gjennombrudd i de tyske linjene og offensiven ble avsluttet i midten av april.

Mindre, lokale kamper pågikk til midten av mai for å sikre seire på bakken og for beskytte flankene på den bulken som hadde blitt skapt. Disse senere kampene var for det meste framgangsrike men førte til store tap i bytte med små territorielle seire. Da slaget offisielt sluttet den 16. mai hadde britene gjort store framskritt, men de hadde ikke klart å oppnå noe gjennombrudd. Fronten gikk tilbake til den stillstanden som karakteriserte største delen av krigen.

Bakgrunn

Franskmennene og britene hadde planlagt et angrep våren 1917, men to utviklinger endret planene. For det første hadde Russland nektet å delta i en samtidig offensiv, hvilket innebar att den planlagte to-frontsoffensiven skulle reduseres til et fransk angrep ved elven Aisne. For det andre hadde den tyske arméen begynt å trekke seg tilbake til befestede posisjoner langs Hindenburglinjen og dermed endret de taktiske forutsetningene for den franske offensiven. De franske troppene kunne rykke fram på det planlagte angrepsområdet og det forekom diskusjoner om offensiven skulle gjennomføres overhodet. Politisk uro i Frankrike gjorde att den sittende regjeringen desperat behøvde en stor seier for å unngå sivile uroligheter, men britene var tvilende til et angrep med tanke på den forandrede taktiske situasjonen. Men på et møte med David Lloyd George lyktes den franske kommandanten general Nivelle å overbevise den britiske statsministeren om at med et avledende britisk angrep kunne den franske offensiven lykkes. Man ble enige om at det franske angrepet skulle begynne i midten av april og at avledningsangrepet i Arras-sektoren skulle innledes en uke tidigere.

Den britiske offensiven var godt planlagt og man tok i bruk lærdommene fra Somme-offensiven foregående sommer. I stedet for å angripe på bred front skulle artilleriet konsentrere seg om en relativt smal front på 40 km. Infanteriet skulle rykke frem i etapper der enhetene rykket forbi hverandre for å gi tid til å befeste sine nye posisjoner og gi mulighet for omgrupperinger. Tre større britiske formasjoner lå samlet i Arras-sektoren og enheter fra disse skulle spille en viktig rolle i angrepet. Disse formasjonene var: 1. armé under Horne, 3. armé under Allenby og 5. armé under Gough. Alle disse styrkene stod under kommando av general Haig. På tysk side fantes to formasjoner: 6. armé under Falkenhausen og 2. armé under Marvitz.

Innledende angrep

Den 4. april innledet det britiske artilleriet et vedvarende bombardement av de tyske stillingene i området rundt Arras. De brukte nesten 2,7 millioner granater på en 40 km lang front, over en million flere enn hva som hadde blitt brukt ved Somme. Under bombardementets siste ti timer ble det skutt gassgranater.

Angrepet hadde opprinnelig vært planlagt til morgenen den 8. april (påskedagen), men ble utsatt 24 timer etter fransk ønske, til tross for det relativt fine været i angrepsektoren. På morgenen den 9. april hadde det begynt å snø. Troppeforflyttinger ble hindret av kraftig snødrev og sikten på slagmarken var veldig dårlig. Ikke desto mindre begynte offensiven klokken 05:30.

Første slaget ved Scarpe

Det største britiske angrepet den første dagen ble satt inn øst for Arras, der 12. divisjon angrep observasjonshøyden nord for Arras–Cambrai-veien. Etter at ha oppnådd dette målet fortsatte de mot Feuchy og de andre og tredje linjene av de tyske skyttergravene. Samtidig begynte enheter fra 3. divisjon et angrep sør for veien med hovedmålet Djevelskogen, Tilloy lés Mofflains, og Bois de Boeufs. Hovedmålet med disse angrepene var Monchyriegel, en skyttergrav som gikk mellom Wancourt og Feuchy og som var en viktig del av det tyske forsvaret. De fleste av målene var nådd kvelden den 10. april, men tyskerne holdt fortsatt en stor del av skyttergravene mellom Wancourt og Feuchy, særlig i nærheten av den befestede byen Neuville-Vitasse. Neste dag kunne 56. divisjon drive tyskerne ut fra byen, men Monchyriegel var ikke i britenes hender før noen dager senere. Britene kunne befeste sine nyinntatte områder og fortsette framover mot Monchy le Preux, der de ble påført store tap i kampene omkring byen.

En årsak til den vellykkede offensiven var den tyske kommandanten Falkenhausens mislykkete forsøk på å bruke Ludendorffs nye oppfinnelse, det «elastiske forsvaret». Fienden skulle tillates å gjøre framrykninger slik at deres kommunikasjonslinjer ble forstrukket. Reserver som befant seg nær slagmarken skulle settes inn når det innledende angrepet hadde stanset opp og før forsterkninger kunne settes inn. Forsvarerne kunne da gjennomføre ett motangrep og gjeninnta det tapte territoriet. Men i denne sektoren sto Falkenhausens reserver for langt fra fronten, hvilket gjorde at de ikke kunne settes inn i tide til å gjennomføre et vellykket motangrep hverken den 10. eller 11. april. Da Ludendorff oppdaget at en av årsakene til den britiske framgangen lå hos hans egne offiserer, sparket han flere av dem, inklusive Falkenhausen.

Slaget om Vimyåsen

Kanadisk MG-gruppe ved Vimyhøyden

Utdypende artikkel: Slaget om Vimyhøyden

Omtrent samtidig, i den kanskje best planlagte delen av offensiven, innledet Canadien Corps et angrep mot Vimyhøyden. De rykket fram bak en rullende artilleriild og anvendte flittig MG-ild. Hver brigade hadde 80 maskingevær hver inkludert en Lewisgun i hver tropp. Kanadierne rykket fram omkring 4 km inn på tysk område og inntok toppen av åsen omkring klokken 13:00. Mange militærhistorikere mener nøye planlegging av styrkens kommandant Arthur Currie, godt utdannete soldater og at hver tropp hadde fått tildelt spesielle mål som bakgrunn for framgangen. I stedet for et allment oppdrag om å erobre åsen, hadde hver enhet fått et spesifikt oppdrag og hadde kunnet studere oppgaven nøye før angrepet ble innledet. Dette gjorde at mindre enheter kunne rykke fram selv om offiserer ble drept eller om kommunikasjonen brøt sammen. Dermed kunne de unngå to av de store problemene i kampene på Vestfronten.

Første slaget ved Bullecourt

Tyske tropper med britisk stridsvogn tatt 11. april nær Bullecourt

Sør for Arras skulle ifølge planen den 62. britiske og 4. australske divisjonen angripe begge sider om byen Bullecourt og drive ut tyskerne fra sine befestede posisjoner og tilbake til sine reserveskyttergraver. Angrepet var opprinnelig planlagt å finne sted om morgenen den 10. april, men stridsvognene som skulle delta i angrepet hadde ikke nådd fram på grunn av været og angrepet ble utsatt med et døgn. Uheldigvis nådde ikke ordren alle enheter i tide og to bataljoner fra West Yorkshire Regiment angrep og ble drevet tilbake med store tap. Til tross for protester fra australske offiserer ble angrepet innledet om morgenen den 11. april. Mekaniske problemer gjorde at bare 11 stridsvogner kunne delta, og den begrensede artilleriilden gjorde at mye av piggtrådsperringene foran de tyske skyttergravene var uskadd. Dessuten hadde det avbrutte angrepet dagen før advart de tyske troppene i området om at et angrep var nært forestående, hvilket gjorde at forsvaret var bedre forberedt enn i den kanadiske sektoren. Villedende rapporter om hvor langt de australske troppene hadde rykket frem gjorde at de mistet mye av den nødvendige artilleristøtten og til tross for at enheter fra 4. divisjon en kort periode okkuperte deler av de tyske skyttergravene, ble de drevet tilbake med store tap. I denne sektoren anvendte de tyske offiserene det elastiske forsvaret korrekt og kunne gjennomføre effektive motangrep.

Slaget fortsetter

Til tross for at det innledende angrepet hadde ført til betydelige framganger, kunne det ikke oppnås et stort gjennombrudd på noe sted og i midten av april stanset offensiven opp. Et stort antall tyske soldater var blitt transportert til Arras-sektoren og forsvaret hadde hardnet til som et resultat av disse forsterkningene. Men Haig og de andre offiserene var innstilt på å fortsette stridene øst for Arras, delvis for å sikre de områdene man hadde erobret under de første dagenes offensiv og delvis fordi man fortsatt hadde håp om et gjennombrudd.

Andre slaget ved Scarpe

Den 23. april innledet britene et angrep fra Wancourt østover mot Vis en Artois. Styrker fra både 30. og 50. divisjon hadde innledningsvis framgang og kunne innta byen Guémappe, men kunne ikke rykke videre mot øst og led store tap. Lengre nord gikk tyske styrker til motangrep i et forsøk på å gjeninnta Monchy le Preux, men soldater fra Royal Newfoundland Regiment klarte å holde byen fram til forsterkninger fra 29. divisjon ankom. De britiske offiserene bestemte seg for å ikke fortsette angrepet mot et sterkt forsvar og angrepet ble avbrutt den følgende dag, 24. april.

Slaget ved Arleux

Tross at kanadiske tropper kunne sikret Vimy-åsen, gjorde vanskelighetene med å oppnå fremrykking i sør posisjonen sårbar. Den 28. april angrep briter og kanadiere Arleux i et forsøk på å sikre den sydøstre flanken av den kanadiske posisjonen. Arleux ble relativt lett tatt av kanadiske tropper, men de britiske troppene som angrep mot Gavrelle møtte hardere motstand. Byen var sikret tidlig på kvelden, da et tysk motangrep tvang fram en kortvarig retrett. Enheter fra 63. divisjon ble satt inn, og byen kunne holdes, men fortsatte angrep den 29. april ga ikke ytterligere framgang. Til tross av at man oppnådde målet om sikre den kanadiske posisjonen på Vimy-åsen, var tapene store og totalt sett var angrepet en skuffelse.

Andre slaget ved Bullecourt

Hindenburglinjen nær Bullecourt sett fra luften

Etter at det første angrepet ved Bullecourt ikke ga noe gjennombrudd i de tyske linjene, forberedte de britiske offiserene et nytt forsøk. 20. april innledet britisk artilleri et intensivt bombardement av byen som var nesten helt lagt i ruiner. Angrepet var opprinnelige planlagt å skulle finne sted 20. april, men det ble utsatt flere ganger og til slutt gjennomført om morgenen den 3. mai. Klokken 03:45 angrep enheter fra 2. australske divisjon øst for Bullecourt med mål om å trenge igjennom Hindenburglinjen og innta Hendecourt, mens den 62. britiske divisjonen forsøkte å innta selve Bullecourt. Den tyske motstanden var hard, og da offensiven ble avbrutt 17. mai var svært få av målene nådd. Australierne hadde tatt store deler av de tyske skyttergravene mellom Bullecourt og Riencourt, men hadde ikke klart å ta Hendecourt. Lengre vest hadde britene klart å drive ut tyskerne fra Bullecourt, men til en høy pris og de hadde heller ikke klart å fortsette nordøstover mot Hendecourt.

Tredje slaget ved Scarpe

Etter at å sikret området omkring Arleux i slutten av april, var britene fast bestemt på å sette inn ytterligere et angrep fra Monchy for å prøve å bryte igjennom Boiry Riegel og nå Wotanstellung, en større tysk defensiv fortifikasjon. Dette angrepet skulle finne sted samtidig med et australsk angrep ved Bullecourt, for å utsette tyskerne for et todelt angrep. De britiske offiserene håpte at dette skulle tvinge tyskerne til å kapitulere lenger øst. Det britiske angrepet mot Scarpe ble innledet den 3. mai, men ingen av de to delene kunne gjøre noen framskritt og angrepet ble avblåst neste dag etter store tap. Til tross for at dette angrepet var mislykket, lærte britene seg noen viktige lekser om samhandling mellom stridsvogner, infanteri og artilleri, hvilket de senere skulle bruke i slaget ved Cambrai.

Etterspill

Etter Vestfrontens standard var suksessen de to første dagene spektakulær. Et stort område ble vunnet med relativt små tap, og en rekke viktige strategiske punkter inntatt, særlig Vimyhøyden. I tillegg trakk offensiven tyske styrker bort fra den franske offensiven i Aisne-sektoren. På mange måter er kampen sett på som en seier for britene og deres allierte, men noen innvendinger kan anføres. For det første: etter de første seirene med små tap, stoppet offensiven opp og tapstallene steg. På slutten av offensiven hadde britene mistet om lag 160 000 menn uten å ha sikret seg mer territorium etter de første to dagene. Dessuten, til tross for de tyske troppene som var overført til Arras-sektoren, var den franske offensiven i sørøst en total fiasko. Til tross for innledende suksess klarte ikke britene å skape et gjennombrudd, og fronten var igjen fastlåst. Selv om de fleste historikere ser på slaget som en britisk seier hadde det samlet sett svært liten innvirkning på den strategiske og taktiske situasjonen.

Kilder

Engelsk wikipedia angir følgende kilder:

• Falls, Cyril; Military Operations in France and Belgium 1917 London: MacMillan, 1940
• Keegan, John; The First World War New York: Alfred A. Knopf, 1999
• Keegan, John; The First World War London: Pimlico, 1999
• Liddell Hart, Basil; The Real War, 1914-1918. Boston: Little, Brown and Company, 1930
• Nicholls, Jonathon; Cheerful Sacrifice: The Battle of Arras 1917. Pen & Sword, 1990
• Oldham, Peter; The Hindenburg Line. London: Leo Cooper, 1997
• Stokesbury, James L; A short history of World War I. New York: Perennial, 1981
• Strachan, Hew; The First World War. New York: Viking, 2003

Eksterne lenker

• (en) Battle of Arras (1917) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons