Hopp til innhold

Star Trek IV – reisen hjem

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Star Trek IV: The Voyage Home
Generell informasjon
SjangerScience fiction
Prod.landUSA
Lengde119 min
Språkengelsk
Aldersgrense10 år (Norge) (Norge)
Bak kamera
RegiLeonard Nimoy
ProdusentHarve Bennett
ManusforfatterLeonard Nimoy (historie)
Harve Bennett(historie og manus)
Steve Meerson (Manus)
Peter Krikes (Manus)
Nicholas Meyer (Manus)
Gene Roddenberry (Skaper)
MusikkLeonard Rosenman
SjeffotografDonald Peterman
KlippPeter E. Berger
Annen informasjon
Filmformat2.20 : 1
Budsjett$27 000 000 (estimert)
Prod.selskapParamount Pictures
Premiere21 nov. 1986 (Canada)
26. nov. 1986 (USA)
20. okt. 1988 (Norge)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted

Star Trek IV: The Voyage Home er den fjerde filmen basert på Star Trek-serien. Den blir ofte referert til som Star Trek 4 eller The Voyage Home. Det er den siste av tre filmer i en løs trilogi, der den første filmen er Star Trek II: The Wrath of Khan og den andre var Star Trek III: The Search for Spock. Leonard Nimoy regisserte filmen og spilte i den. Filmen mottok fire oscar-nominasjoner for beste foto, beste effekter, beste musikk og beste lyd.[1] Originalmusikken ble lagd av Leonard Rosenman.

Star Trek IV - reisen hjem var den siste Star Trek-filmen som ble satt opp på norske kinoer, helt til 2003, da Star Trek : Nemesis fikk norgespremiere.[2]

Handlingsreferat

[rediger | rediger kilde]

I år 2286 beveger en enorm sylindrisk sonde seg gjennom verdensrommet, og sender ut et kraftig signal og deaktiverer kraften til etthvert skip den passerer. Når sonden går i bane rundt jordkloden, deaktiverer signalet det globale strøm-nettet og genererer enorme planetstormer. Dette skaper et katastrofalt, sol-blokkerende skydekke over hele jorden. Starfleet Command sender ut et nød-signal, og advarer alle romfartsfartøyer om ikke å nærme seg jorden. På planeten Vulcan bor de tidligere offiserene fra USS Enterprise i eksil etter hendelsene i Star Trek III: The Search for Spock. Ledsaget av Vulcan Spock tar mannskapet - bortsett fra Saavik, som blir værende på Vulcan - deres fangede Klingon-rovfugl (omdøpt Bounty, etter Royal Navy-skipet) og returnerer til jordkloden for å bli tiltalt i en rettssak for deres tidligere handlinger.

Spock mottar en advarsel fra Starfleet angående sondens signal som samsvarer med sangen til en forlengst utdødd knølhval, og at objektet vil fortsette å skape kaos frem til signalet blir besvart. Mannskapet bruker skipet deres for å reise tilbake i tid, og de planlegger å komme tilbake til deres egen tid med en hval for å svare på signalet fra den fremmede hvalen. Mannskapet dukker opp i år 1986. De forsøker å gjemme Bounty-skipet i San Francisco, og mannskapet deler seg opp for å gjennomføre en rekke oppgaver: Admiral James T. Kirk og Spock forsøker å finne en knølhval. Montgomery Scott, Leonard McCoy og Hikaru Sulu må finne en metode for å komme tilbake til det 23. århundre.

Uhura og Pavel Chekov har til oppgave å finne en atomreaktor - hvis energi kan samles opp, og brukes til å drive Klingon-fartøyet videre. De finner et atomdrevet skip, hangarskipet USS «Enterprise». De samler energien de behøver, men de blir oppdaget om bord. Uhura kommer seg unna. Men Chekov blir tatt til fange, og blir alvorlig skadet under et rømningsforsøk. Mannskapet må deretter forsøke å finne minst en hval som de kan frakte tilbake til deres egen tid, og forhåpentligvis redde helle planeten.

Skuespillere

[rediger | rediger kilde]
William Shatner som admiral James T. Kirk
Skuespiller Rolle
William Shatner Admiral/kaptein James T. Kirk
Leonard Nimoy Kaptein Spock
DeForest Kelley Commander (Dr.) Leonard McCoy
James Doohan Kaptein Montgomery Scott
George Takei Commander Hikaru Sulu
Walter Koenig Commander Pavel Chekov
Nichelle Nichols Commander Uhura
Majel Barrett Commander (Dr.) Christine Chapel
Grace Lee Whitney Commander Janice Rand
Mark Lenard Ambassadør Sarek
Jane Wyatt Amanda Grayson
Catherine Hicks dr Gillian Taylor
John Schuck Klingonsk ambassadør
Robert Ellenstein President i føderasjonen
Brock Peters Flåte-admiral Cartwright
Robin Curtis Løytnant Saavik
Madge Sinclair Kaptein på Saratoga (ukreditert)

Mottakelse og kritikk

[rediger | rediger kilde]

Filmen var en suksess både med hensyn på kritikk og kommersiell inntjening. Filmen tjente inn $109.713.132 i USA, og $133.000.000 i resten av verden[3], målt mot et budsjett på $27,000,000.[4] Når det gjelder inntekter, var dette den med høyeste inntekter av de ti første Star Trek-filmenene frem til 2007, og den solgte nest-mest billetter, bare slått av The Motion Picture.

  • Filmen ble dedisert: «The cast and crew of Star Trek wish to dedicate this film to the men and women of the spaceship Challenger whose courageous spirit shall live to the 23rd century and beyond...»
  • Dette er en av to Star Trek-filmer (sammen med Star Trek: Generations) som har med to utgaver av romskipet Enterprise, den originale NCC-1701 (vist i flashback ved begynnelsen av filmen), og etterfølgeren NCC-1701-A.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]