Sumba (Indonesia)
Sumba | |||
---|---|---|---|
Pulau Sumba | |||
Geografi | |||
Plassering | Sørøst-Asia | ||
Øygruppe / del av | De små Sundaøyer | ||
Areal | 11 150 km²[1] | ||
Lengde | 220 km | ||
Bredde | 60 km | ||
Høyeste punkt | Palindi Wanggameti (1 225 moh.) | ||
Administrasjon | |||
Land | Indonesia | ||
Største bosetning | Waingapu | ||
Demografi | |||
Befolkning | 685 186 (2010) | ||
Befolkningstetthet | 61,45 innb./km² | ||
Posisjon | |||
Sumba 9°40′00″S 120°00′00″Ø | |||
Sumba er en øy i den indonesiske provinsen Nusa Tenggara Timur. Sumba ligger i Indiahavet, og er skilt fra øyene Sumbawa og Flores lenger nord av det 50 kilometer brede Sumbastredet. Mot øst, på den andre siden av Savusjøen, ligger Timor, og mot sør Australia. Største bosetning er Waingapu, med om lag 10 700 innbyggere (2005).
Historisk har Sumba eksportert sandeltre, og var tidligere kjent under navnet Sandelhouteiland, «sandeltreøya».
I førkolonial tid var øya bebodd av flere små stammer med ulike språk. Noen av dem skal ha stått i et tributtforhold til kongedømmet Majapahit på Java. I 1522 kom de første skipene fra Europa, og på 1800-tallet ble Sumba en del av den nederlandske kolonien, selv om øya ikke kom under reell nederlandsk administrasjon før på 1900-tallet.
Folket på Sumba er av blandet malayisk og melanesisk herkomst, og snakker flere nært beslektede austronesiske språk. 25-30 % praktiserer den animistiske marapu-religionen. Noen få sunnimuslimer bor i kystområdene. Resten av befolkningen er kristne, og av dem er flertallet kalvinister, en arv fra nederlenderne. Sumba (hovedsakelig vest på øya) er et av få steder i verden hvor det blir praktisert begravelser i megalitter for prominente personer. Dette er en tradisjon som har overlevd helt fra stein- og bronsealderen til i dag[2].
-
Tradisjonelle sumbanesiske hus.
-
Hesterasen Sandalwoodponni stammer fra Sumba og Sumbawa.
-
Landskap på Sumba.
-
Kart over øya.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Sumba Encyclopedia.com
- ^ «Sumba island - pictures, maps and information». www.lavalontouristinfo.com. Besøkt 11. april 2017.