Volskisk

Volskisk var et oskisk-umbrisk språk innenfor de italiske språk som ble snakket folket Volsci, volskere, og var nært beslektet med oskisk og umbrisk.

Bakgrunn

Volskere levde hovedsakelig sør for Roma og er ofte nevnt i latinske kilder. De var bosatt over et stort område i sentrale Italia, og snakket et språk som var åpenbart beslektet med umbrisk og oskisk, men sto umbrisk nærmere enn oskisk, og var fjernere beslektet med latin og faliskisk. Mens ettertiden har relativ god informasjon om umbrisk fra mange inskripsjoner, er kunnskapen om volskisk ganske svak grunnet mangelen på det samme.

Deres alfabet var av latinsk opprinnelse, og som med andre språk eller dialekter i sentrale Italia synes volskisk å tilhøre de oskisk-umbrisk språk, men grunnet nærheten til Roma var de også påvirket av latinsk innflytelse. Etter at romerne erobret deres landområder i 304 f.Kr. ble volskere rask assimilert til latin.

Språklige trekk

Det er dokumentert i en inskripsjon funnet i Velitræ (dagens Velletri), datert til antagelig fra tidlig på 200-tallet f.Kr. og oppbevares i dag i Napoli arkeologiske museum. Inskripsjonen er innrisset i en liten bronseplate og som en gang var bestemt som en form for votivgave, dedikert til guden Declunus (eller gudinnen Decluna). Språket i denne inskripsjonen er klar nok til vise de meget markerte særegenheter som plasserer det nært til språket på Iguvine-tavlene. Det viser på den ene siden labialisering av den opprinnelige velar q (volskisk pis = latin quis), og på den andre siden palatalisering den gutturale c foran a som følger i (volskisk facia = latin faciat). Som umbrisk, men ulikt latin og oskisk, har det nedbrutt alle diftonger til enkle vokaler (volskisk se parallell til oskisk svai; volskisk deue, gammellatin og oskisk deiuai eller deiuoi). Dette fenomenet av hva som kan ha blitt tatt for et stykke umbrisk tekst dukket opp i et distrikt fjernt fra Umbria og omringet av latinere i nord og oskisktalende samnittere i sør, er den merkeligste trekket i den geografiske spredningen av italiske dialekter, og er åpenbart resultatet av den del komplekse historiske bevegelser.

En forklaring kan i det minste delvis finnes i samtidens etniske betegnelser på seg selv; navnet Volsci tilhører hva som kan bli kalt for -co-gruppen av stammenavn i Italias geografiske midtre, og hovedsakelig på vestkysten av Italia. Alle disse ble underkastet romerne før slutten av 300-tallet f.Kr.; og mange av dem ble erobret av samnittene et århundre eller mer tidligere. De er, fra sør til nord, Osci (oskere), Aurunci (aurunkere), Hernici (hernikere), Marruci (marrucinere), Falisci (faliskere); med disse var uten tvil assosiert med de opprinnelige innbyggerne av Aricia og av Sidicinum, av Vescia blant aurunkerne, og av Labici nært til hernikernes område.

Det samme grunnleggende elementet opptrer i adjektivet Mons Massicus, og i navnene Glanica og Marica som tilhører aurunkernes distrikt, med Graviscæ i sørlige Etruria, og noen få andre navn i sentrale Italia Disse navnene må åpenbart vurderes opp mot formene Etrusci og Tusci, selv om disse formene må ikke bli sett på som noe annet enn navn gitt til etruskerne av de folk som de kom i kontakt med. Den historiske skjebnen til disse stammene er reflektert i flere av deres navn. Samnittene og de romerske erobrerne tenderte til påføre formen deres egne etniske betegnelser, hovedsakelig endelsen -no-, på de stammene de underla seg; således ble Marruci til Marrucini, Sarici ble Aricini, og det synes i det minste sannsynlig at formene Sidicini, Carecini, og andre av denne formen er resultatet av den samme prosessen.

Disse -co-stammene var bosatt i det midtre og vestkysten av Italia på samme tid som den etruskiske invasjonen; mens -no-stammene kun nådde denne delen av Italia, eller i det minste kun ble dominerende der, lenge etter at etuskerne hadde bosatt seg på Den italienske halvøya.

Litteratur

• Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom. Se artikkel «Volsci»
• Poultney, James W. (1951): «Volscians and Umbrians» i: The American Journal of Philology, Vol. 72, No. 2 (1951), The Johns Hopkins University Press, s. 113-127.