Hopp til innhold

Blåhval

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Blåhval
Blåvalens størrelse sammenlignet med et menneske
Blåhvalen er verdens største dyr.
Nomenklatur
Balaenoptera musculus
(Linnaeus, 1758)
Populærnavn
blåhval[1]
(blåkval)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenHvaler
FamilieFinnhvaler
SlektBalaenoptera
Miljøvern
IUCNs rødliste:[3]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

VU — Sårbar
Artsdatabanken (2021)[2]

Økologi
Habitat: marint
Utbredelse:
spredt i verdenshavene
Inndelt i

Blåhval (Balaenoptera musculus) er sannsynligvis det største dyret som noensinne har levd på jorden.[4] Blåhvalen er en bardehval som tilhører gruppen med finnhvaler. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er så stort som en bil, og aorta (hovedpulsåre) har en diameter på ca. 20 cm (til sammenlikning 2,5 cm hos mennesker). Det vitenskapelige navnets epitet musculus betyr «muskuløs», men direkte oversatt fra latin betyr det «liten mus», noe Linné sannsynligvis var fullt klar over da han beskrev arten.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Et blåhvalskjelett kan veie nærmere 20 tonn
Foto: Stephen Lea
Blåhvalen har kun en liten ryggfinne

Blåhvalen er et sjøpattedyr som kan bli inntil 32 meter lang[5] og veie opp mot 200 tonn (rapporter på 34 meter eksisterer, men disse er uverifiserte). Arten blir generelt noe større på den sørlige halvkule, enn den nordlige.[5] Hunnene blir størst. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Det er hittil ikke funnet bevis (fullstendig skjelett) for at seismosaurus var større enn blåhval,[6] men funn gjort i New Mexico kan tyde på at denne var større og tyngre (39-50m lang og vekt på 20-30, muligens 100 tonn. Siden det bare ble funnet enkelte bein og ingen fullstendig skjelett er særlig antatt vekt spekulativt).

Blåhvalen har en strømlinjeformet kropp og er mørk gråblå i fargen (skinnet fra havet gjør den mer blå enn den egentlig er), men kan ha spragler. Av og til kan også blåhvalen få et gulaktig skjær i fargen, noe som skyldes kiselalger som vokser på kroppen. Som hos andre bardehvaler er hodet stort, men ikke like dominerende som hos noen av slektningene. På undersiden av hodet og bakover mot brystregionen har den mellom 55 og 88 strupefurer. I munnen har den 540-790 sorte barder som blir inntil 1 meter lange og henger ned fra overkjeven i to rader. Bardene er bakoverbøyde og ender omkring 50 cm lenger bak i munnen enn utgangspunktet. Langt bak på ryggen sitter en, i forhold til kroppsstørrelsen, ubetydelig ryggfinne, ca. 30–40 cm høy. Ryggfinnen blir bare synlig et kort øyeblikk når hvalen ruller framover i havoverflaten for å dykke.

Kuene blir gjennomsnittlig noe større enn oksene. Vanligvis blir blåhvalen ca. 25-26,5 meter lang og veier i snitt omkring 95 (okse)-110 (ku) tonn.[7] Spekklaget utgjør omkring 27 prosent av kroppsvekten.

Fysiske fakta

[rediger | rediger kilde]

Ei 27,12 meter lang og 136 353 kg tung blåhvalku som i 1947 ble tatt ombord i det japanske fabrikkskipet «Hashidate Muru» og grundig målt og registrert, ga følgende data[8]:

  • Hjertet: 457 kg
  • Blodet: 8 128 kg
  • Lungene: 1 270 kg
  • Tungen: 3 048 kg
  • Spekket: 19 812 kg
  • Kjøttet: 60 962 kg
  • Skjelettet: 18 288 kg
  • Skallen: 4 572 kg
  • Kjevebeinet: 1 524 kg
  • Livvidde: 13,35 m
  • Kjevebeinslengde: 6,96 m

Underarter

[rediger | rediger kilde]

Det hersker usikkerhet blant forskere omkring systematikken for hvaler, som med hjelp av ny teknologi og økende kunnskap stadig må revideres. De fleste ser imidlertid ut til å være enige om at det finnes tre underarter av blåhval. Noen regner også populasjonen av blåhval nord i Indiahavet som en egen underart (B. m. indica), men dette er omdiskutert og dataene mangelfulle. Det skal også nevnes at flere forskere mener at sørlig blåhval ikke kan regnes som en egen underart, men må betraktes som en variant av B. m. musculus.

Sørlig blåhval (B. m. intermedia) har en torpedolignende kropp og holder til på den sørlige halvkule og er tradisjonelt den fysisk største av underartene. I snitt blir den gjerne et par meter lengre enn nordlig blåhval. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør-Georgia i 1909[9] (Encyclopaedia Britannica hevder det var i 1922, men dette er trolig feil). Den tyngste blåhvalen som noe gang er fanget og veid var ei 27,6 meter lang ku som ble fanget i Sørishavet den 20. mars i 1947. Kua veide 190,17 metriske tonn (418 877 pund) (Guinness World Records. 2002).

Som bardehval har blåhvalen doble blåsehull

Nordlig blåhval (B. m. musculus) har en torpedolignende kropp og holder til på den nordlige halvkule og blir nest størst av underartene. Det er estimert at denne hvalen normalt blir ca. 24-28 meter lang.[10]

Pygméblåhval (B. m. brevicauda) har litt mer rumpetrollignende kropp og holder helst til på den sørlige halvkule, sør i Indiahavet og nord i Sørishavet. Dette er den minste av underartene, og den blir typisk omkring 22–24 meter i lengde. De skiller seg også fra de to andre underartene gjennom morfologiske forskjeller, blant annet kortere halefinne og kortere barder. Pygméblåhvaler kan også finnes i små populasjoner på den nordlige halvkule. Den ble først beskrevet i 1963.

Fylogeni

[rediger | rediger kilde]

Blåhvalens nærmeste slektninger hører hjemme i finnhvalslekten,[11] men ikke nødvendigvis i den rekkefølge de listes opp nedenfor (alfabetisk). Der hersker også usikkerhet med hensyn til hvor nært slektskapet er mellom disse hvalene. Noen forskere har nemlig antydet at blåhvalen kan være nærmere beslektet med gråhval og knølhval enn hvalene i finnhvalslekten. Imidlertid er det funnet hybrider (minst fem) mellom blåhval og finnhval i Nord-Atlanteren, hvorav en med foster.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]
Nordlig blåhval ved Azorene
Foto: Frank Wirth

Før hvalfangsten begynte fantes den største populasjonen av blåhval (trolig mellom 202 000 og 311 000 dyr) i Antarktis, men i dette området antar man at det i dag kun finnes noen få hundre dyr igjen. På den sørlige halvkule er det heller ikke registrert noen stigende trend i populasjonene.

I 1998 ble det estimert at det fantes 11 ulike populasjoner av blåhval rundt om i verdenshavene,[12] 1998. Disse fordelte seg på fire regioner: Det nordlige Stillehavet; Nord-Atlanteren; det nordlige Indiahavet; og den sørlige halvkule.[13] Den totale bestanden av blåhval er imidlertid vanskelig å estimere, men man regner gjerne at den på ligger på mellom fem og tolv tusen dyr.

I det nordlige Stillehavet finnes den største konsentrasjonen av blåhval utenfor California- og Mexicokysten. Dette er den største konsentrasjonen av blåhval i hele verden. Populasjonen har dessuten vist en stigende trend den siste tiden, men denne trenden ser ikke ut til ha noen betydning for strøkene rundt Japan og i Beringstredet, der disse dyrene tidligere var tallrike. Også rundt Canada finnes det blåhval, både nord i Stillehavet og nord i Nord-Atlanteren.

Norsk Polarinstitutt estimerer totalbestanden til cirka seks tusen dyr, hvorav cirka 1 000 dyr[14] i det nordøstlige Atlanterhavet (helst rundt Azorene og Island).[15] Kun deler av bestanden (kanskje noen få hundre dyr) oppsøker norske farvann, i tider av året. I Atlanteren vet man at blåhvalen vandrer så langt nord som til Baffinbukta i vest og Spitsbergen i øst om sommeren, men ellers vet man lite om vandringsrutene, annet enn at den vandrer sørover om vinteren. Den islandske stammen har vist en stigende tendens, men ellers er det ikke tegn til en økning i denne bestanden.

I Indiahavet ble det i 1996 estimert at det fantes omkring 400 pygméblåhvaler i et område sør for Madagaskar, men det finnes fortsatt ingen sikre estimater for den totale populasjonen. Noen mener også at det finnes en stamme av pygméblåhval i områdene rundt Sri Lanka, Maldivene og langs kysten av Oman, men det finnes ingen estimater. Likeledes finnes det en stamme av arktisk blåhval i Indiahavet. Det er dessuten vanskelig å skille pygméblåhval fra ikke fullt utvokst sørlig blåhval i Indiahavet og sønnenfor, noe som vanskeliggjør arbeidet med å bestemme størrelsene på totalbestanden (Cetacean Specialist Group).

Populasjonen av blåhval i Antarktis er usikker. Estimatene varierer fra noen få hundre dyr til omkring 8 000, ofte fordelt 50/50 mellom arktisk blåhval og pygméblåhval.

Verdens naturvernunion (IUCN) angir per februar 2018 at arten befinner seg innenfor farvannene til disse landene/områdene på regulær basis:[3]

Angola, Argentina, Australia, Bahamas, Bangladesh, Benin, Bermuda, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Cookøyene, Costa Rica, Elfenbenskysten, Djibouti, Ecuador, El Salvador, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Falklandsøyene, Færøyene, Frankrike, De franske sørterritorier, Gabon, Ghana, Gibraltar, Hellas, Grønland, Grenada, Guatemala, Island, India, Indonesia, Iran, Irland, Japan, Jemen, Kamerun, Kapp Verde, Kenya, Kina, Kokosøyene, Komorene, Madagaskar, Malaysia, Maldivene, Marshalløyene, Mauritania, Mauritius, Mexico, Marokko, Mosambik, Myanmar, Namibia, Ny-Caledonia, New Zealand, Nicaragua, Nigeria, Nord-Marianene, Norge, Oman, Pakistan, Palau, Panama, Peru, Filippinene, Pitcairnøyene, Portugal, Réunion, Russland, St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha, Saint-Pierre og Miquelon, São Tomé og Príncipe, Senegal, Seychellene, Somalia, Sør-Afrika, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Spania, Sri Lanka, Taiwan, Tanzania, Thailand, Togo, Storbritannia, USA, Uruguay, Vest-Sahara og Øst-Timor.

Blåhval i norske farvann

[rediger | rediger kilde]

Blåhvalen var tidligere tallrik langs norskekysten, men er nå sjelden. I dag regner forskerne med at cirka 2 % av den globale bestanden oppholder seg regelmessig i norske farvann i deler av sin års-/livssyklus. Mest vanlig er den i området rundt Jan Mayen. I perioden 1967-1989 ble gjort 11 observasjoner av blåhval i kystnære norske farvann. Under et telletokt på vågehval, i store deler av Norges økonomiske sone, i 1989 ble det kun observert fire blåhvaler ved Spitsbergen (Eugen Gravningen Sørmo, 2003).

Halefinnen til blåhval.

Blåhvalen har vært oppført som nær truet (NT) i Norsk rødliste for arter for 2010, men for den nye rødlista for 2015 er den foreslått oppført som sårbar (VU) i henhold til D1 kriteriet. Sårbar er den laveste graden for arter som regnes som truet av utryddelse (altså en oppskalering av trusselbildet).

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Blåhvaler har en sosial atferd, men de danner ikke flokker på normalt vis, selv om man gjerne snakker om dyr som lever i bestemte områder og migrerer over store avstander mellom sommerbeite og vinterbeite. Når blåhvalen forflytter seg, svømmer disse dyrene som regel i mindre grupper på 2-4 dyr eller alene.

Blåhvalen svømmer normalt med en fart på ca. 3–6 km/t når den spiser, men kan over et kort strekke trolig nå en toppfart på mer enn 30 km/t (Kovacs og Lydersen, 2007). Noen (MarineBio.org) hevder opp mot 48,3 km/t. Forskere har bekreftet at den er hurtigst når den jages av rovpattedyr, eksempelvis spekkhogger som jakter på kalver.

Matvaner

[rediger | rediger kilde]
Blåsten fra blåhval kan stige til 12 meter

Alle bardehvaler er filteretere og for blåhvalen er krill hovedføden, men den kan også ta større ansamlinger av andre små krepsdyr, som rød hoppekreps (også kalt rauåte). På dagtid dykker gjerne blåhvalen til rundt 100 meters dybde, der den spiser yndlingsføden. Krillen holder gjerne til rundt denne dybden på denne tiden av døgnet. Under en studie av blåhval og andre finnhvaler dykket blåhvalen til 204 meter ved et tilfelle, der dykket varte i 14,7 minutter.[16] Slike dykk varer vanligvis i 8-15 minutter, men dykk opp mot 20 minutter er ikke uvanlige. Det lengste dykket som har blitt registrert varte i 36 minutter og skjedde i St. Lawrence-bukta.[17] Ut ifra denne og lignende studier er det lite trolig at blåhvalen dykker særlig ofte til mer enn 250 meter, selv om noen (MarineBio.org) hevder at harpunerte blåhvaler har dykket til 500 meter. Dette har imidlertid vært umulig å få bekreftet. Forskere som har analysert blåhvalatferd utenfor kysten av California har funnet ut at de foretrakk å bruke høyre side, dvs. de snudde seg til høyre, når de jaktet i dypt vann, mens de foretrakk venstre side når de jaktet på grunt vann (3–30 meters dyp).[18] Blåhvalen er et pattedyr som puster med lunger. Når den kommer til overflaten etter et dykk blåser den ut gammel luft. Blåsten er markant og kan stige til 12 meters høyde.

På kvelden spiser den gjerne ved overflaten, da man kan se blåhvalen svømme med åpen munn for å fange byttedyr. Ofte ruller hvalen over på den ene siden mens den spiser. I løpet av et døgn kan en blåhval spise opp mot 3,6 tonn med krill, hvorav magen (den første av fire) rommer 1 tonn per måltid.

Reproduksjon

[rediger | rediger kilde]
Ku med kalv utenfor Ólafsvík på Island
Foto: Andreas Tille

Man vet lite om reproduksjonmønsteret til denne hvalarten. Kuene blir kjønnsmodne ved 5–10 årsalderen, og hannene i 10-15 årsalderen. Blåhvalene i dag blir tidligere kjønnsmodne enn den gang de var langt mer tallrike. I så måte er det påvist at hunner i Sørishavet nå gjerne blir kjønnsmodne når de er omkring 6-7 år gamle, mens de før den store nedslaktingen i mellomkrigsårene først ble kjønnsmodne da de var omkring 10-15 år gamle (Eugen Gravningen Sørmo). Paringen foregår normalt sent på vinteren. Blåhvalkua er drektig i 10-12 måneder og føder typisk en kalv, unntaksvis tvillinger, like under havoverflaten. Fra kua parer seg første gang føder hun gjerne en ny kalv hvert 2.-3. år. Sen reproduksjonstakt er trolig årsaken til at arten har hatt så store vanskeligheter med å ta seg opp igjen.

Kalven veier ca. 2,5-3,5 tonn ved fødselen og måler omkring 7-8 meter.[19] Den svømmer instinktivt mot overflaten, godt hjulpet av mora. Etter 30 minutter er den svømmedyktig. Mora produserer over 200 liter morsmelk i døgnet, raskt økende etter som kalven vokser til. På det meste kan en kalv konsumere over 400 liter morsmelk i døgnet. Melken inneholder 35-50 prosent melkefett og er svært nærende. Kalven kan ikke patte moren på normalt vis, så melken må sprutes fra brystvorten og inn i munnen på kalven med stort trykk. Blåhvalkalver kan legge på seg opp mot 80–90 kg i døgnet. I de første 7-8 månedene lever kalven utelukkende av morsmelk, hvoretter den avvennes og forlater mora. På denne tiden kan kalven veie mer enn 17 tonn.

Blåhvalen har på grunn av størrelsen få naturlige fiender, og det har lenge vært debatt rundt hvorvidt voksne blåhval er byttedyr for andre hvaler.[20] I de siste årene har det blitt registrert at spekkhuggere i flokk kan angripe og drepe både kalver og voksne individer.[21][20][22] I kalvens tilfelle opplevde en gruppe forskere fra Hubbs-Sea World Research Institute i California en del år tilbake et slikt angrep på en kalv, som de også dokumenterte gjennom fotografier. I perioden fra 2019 til 2021 ble det for første gang observert at en flokk med spekkhoggere drepte en voksen blåhval, og dette ble observert ved tre ulike hendelser.[20][21] Det er antatt at blåhval kan leve opp mot 80-100 år.

Kommunikasjon

[rediger | rediger kilde]
Lydopptak av hvalsang

Blåhval kommuniserer med hverandre med infralyd, gjennom såkalt hvalsang, som på grunn av sin lave frekvens bærer over enorme avstander i vann. Blåhvalen er kjent som det dyret i verden som «roper høyest» av alle dyr. Lydnivået kan overstige 150 dB (opp mot 186 dB har blitt målt), hvilket ville ha oversteget den menneskelige smertegrensen om vi kunne hørt det. Heldigvis kan vi ikke det, fordi mennesket ikke kan oppfatte infralyd.

Sangen ligger normalt i området 8-40 Hz, med et primærområde mellom 16 og 28 Hz. Sangen deles gjerne inn i såkalt AB og D lyder. Det er bare kjent at hanner kommuniserer med AB-lyder, mens D-lyder brukes av begge kjønn, typisk når de spiser. At bare hanner bruker AB-lyder mener forskerne kan ha med reproduksjon å gjøre.

Det er også kjent at ulike grupper med blåhval har sine egne dialekter. Det er således distinkte forskjeller i hvalsangen mellom eksempelvis nordlig blåhval og sørlig blåhval. Trolig er det også distinkte forskjeller både mellom underartene og mellom de ulike gruppene av blåhval som lever i et område. På grunn av de distinkte forskjellene i måten å kommunisere på mener nå stadig flere forskere at blåhvalen må grupperes i henhold til dialekter i stedet for geografiske områder.

Det er ikke kjent om blåhvalen har utviklet en form for ekkolokalisering, som ellers er kjent blant tannhvaler, men nyere forskning har antydet at også bardehvaler kan ha en mindre avansert form for ekkolokalisering.

Hvalfangst

[rediger | rediger kilde]
Moderne harpunkanon

Det var rikelig med blåhval i de fleste hav fram til begynnelsen av det 20. århundre. Årsaken til at det ikke var fangst av blåhval før skyldes i hovedsak at blåhvalen er et hurtig dyr. Før granatharpunen ble oppfunnet på 1860-tallet var ikke hvalbåtene tilstrekkelig hurtige og manøvreringsdyktige til å jakte blåhval. Det ble det imidlertid en endring på da nordmannen Svend Foyn i 1864 monterte Erik Eriksens oppfinnelse, granatharpunen, på den dampdrevne hvalfangstskuta «Spes & Fides». Harpunen ble skutt ut av en såkalt harpunkanon montert i baugen på båten. Etter dette blomstret hvalfangstnæringen til høyder som nesten utryddet både blåhvalen og flere av dens slektninger.

Fra 1904 til 1967 ble mer enn 340 000 blåhval drept i Sørishavet alene.[23] Fangsten toppet seg i 1931, da 29 000 dyr ble drept[24]. Tusener til ble drept (noen hevder opp mot 100 000 dyr eller mer), men ikke rapportert, av Sovjetunionen på 1960-tallet og 1970-tallet (Cetacean Specialist Group, 1996). Alt i 1965 klassifiserte P. Scott blåhvalen som «meget sjelden», noe som bidro til at den Den internasjonale hvalfangstkommisjonen totalfredet den mot slutten av 1966[25][26]. Den nordatlantiske bestanden ble fredet alt i 1955[26].

Trusler

[rediger | rediger kilde]

Selv om blåhvalen er fredet via internasjonale avtaler er det fortsatt menneskeskapte påvirkninger som kan skade bestanden. Den største utfordringer er kollisjon med store lasteskip, og det har vært flere kollisjoner mellom blåhval og skip i både farvann utenfor USA[27][28], i Sør-Amerika, og i Asia[29][30]. Kollisjonene kan i verste fall være direkte dødelige for blåhvalen. Det er primært shippingindustrien som er en trussel mot blåhvalen, og det er ikke registrert problemer med kollisjoner hos kommersielle fiskeskip.

Blåhval som har dødd som følge av kollisjon med et lasteskip.

Blåhvalen blir trolig også påvirket av lydforurensning fra skipstrafikk[31][32][33], og seismiske undersøkelser[34] hvor det brukes ulike lydbaserte metoder for å søke etter olje, naturgass og andre forekomster på havbunnen. Lydforurensningen har vist seg blåhvalen unngikk å dykke dypt for å søke etter næring, men det er usikkerhet rundt hvor alvorlig forurensningen er for hvalen.

Også kjemisk forurensning i havet er en trussel mot blåhvalen, og forskere frykter at dyrene kan samle opp store menger med tungmetaller og stoffer fra insektsmidler over tid[35].

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 1. mars 2022. Besøkt 1. mars 2022. 
  2. ^ Eldegard K, Syvertsen PO, Bjørge A, Kovacs K, Støen O-G og van der Kooij J (24. november 2021). «Pattedyr. Vurdering av blåhval Balaenoptera musculus som VU for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ a b Reilly, S.B., Bannister, J.L., Best, P.B., Brown, M., Brownell Jr., R.L., Butterworth, D.S., Clapham, P.J., Cooke, J., Donovan, G.P., Urbán, J. & Zerbini, A.N. 2008. Balaenoptera musculus. «The IUCN Red List of Threatened Species 2008»: e.T2477A9447146. Besøkt 4. februar 2018.
  4. ^ Kit M. Kovacs, Christian Lydersen. 2007. «Balaenoptera musculus». Norsk Polarinstitutt
  5. ^ a b Sears, Richard (1. januar 2009). «Blue Whale: Balaenoptera musculus». I Perrin, William F. Encyclopedia of Marine Mammals (Second Edition) (på engelsk). Academic Press. s. 120–124. ISBN 978-0-12-373553-9. Besøkt 14. september 2022. 
  6. ^ David D. Gilette (31.12.1991). «Seismosaurus halli, gen. et sp. nov., A New Sauropod Dinosaur from the Morrison Formation (Upper Jurassic/Lower Cretaceuos) of New Mexico, USA». Journal of Vertebrate Palaeontology. 4 (11): 417 – via http://www.jstor.org/stable/4523404. [død lenke]
  7. ^ Andrew W. Trites and Daniel Pauly. 1998. «Estimating mean body masses og marine mammals from maximum body lengths». Journal of Zoology 76, page 888[død lenke]
  8. ^ «Blue Whale. Young Peoples Trust for the Environment». Arkivert fra originalen 29. mars 2007. Besøkt 17. april 2007. 
  9. ^ Guinness World Records. 2002, 2006 Arkivert 3. april 2007 hos Wayback Machine.
  10. ^ «Eugen Gravningen Sørmo. 2003. «Hval i norske og tilstøtende farvann». Institutt for biologi, NTNU» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 27. september 2009. Besøkt 16. april 2007. 
  11. ^ May-Collado, Laura og Agnarsson, Ingi. 2005. «Molecular Phylogenetics and Evolution xxx (2006) xxx–xxx – Cytochrome b and Bayesian inference of whale phylogeny». Science Direct
  12. ^ Fiedler, P.C., Reilly, S.B., Hewitt, R.P., Demer, D., Philbrick, V.A., Smith, S., Armstrong, W., Croll, D.A., Tershy, B.R. and Mate, B.R. 1998. «Blue whale habitat and prey in the California Channel Islands». Deep-Sea Research II. 45:1781-1801.
  13. ^ Mizroch, S.A., Rice, D.W., and Breiwick, J.M. 1984. «The blue whale, Balaenoptera musculus». Marine Fisheries Review. 46(4):15-19.
  14. ^ Pike DG, Víkingsson GA, Gunnlaugsson Th & Øien N. 2009. A note on the distribution and abundance of blue whales (Balaenoptera musculus) in the Central and Northeast North Atlantic. NAMMCO Sci. Publ. 7: 19-29
  15. ^ «Hvor mange blåhvaler finnes det i Norge?». forskning.no (på norsk). 23. mars 2018. Besøkt 14. september 2022. 
  16. ^ Croll, Acevedo-Gutiérrez, Tershy and Urbán-Ramírez. «The diving behavior of large whales: is dive duration shorter than predicted?» Institute of Marine Sciences. s. 8.
  17. ^ Sears, R. and J. Calambokidis. 2002. «Assessment and Update Status Report on the Blue Whale». COSEWIC
  18. ^ Shimbun, The Yomiuri. «Blue whales are mostly ‘right-handed’». The Japan News (på engelsk). Besøkt 29. november 2017. 
  19. ^ Balaenoptera musculus. MarineBIO.org
  20. ^ a b c Totterdell, John A.; Wellard, Rebecca; Reeves, Isabella M.; Elsdon, Brodie; Markovic, Pia; Yoshida, Machi; Fairchild, Ashleigh; Sharp, Gemma; Pitman, Robert L. (juli 2022). «The first three records of killer whales ( Orcinus orca ) killing and eating blue whales ( Balaenoptera musculus )». Marine Mammal Science. 3 (på engelsk). 38: 1286–1301. ISSN 0824-0469. doi:10.1111/mms.12906. Besøkt 14. september 2022. 
  21. ^ a b Haq, Sana Noor (6. februar 2022). «Scientists record orcas hunting and killing an adult blue whale for the first time». CNN (på engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  22. ^ Magazine, Smithsonian; Wetzel, Corryn. «Scientists Witness Orcas Kill Blue Whale for the First Time». Smithsonian Magazine (på engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  23. ^ «The life of the blue whale, The era of whaling». The life of the blue whale | Natural History Museum (på engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  24. ^ News, A. B. C. «Unknown Population of Blue Whales Discovered in Waters of Southern Chile». ABC News (på engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  25. ^ «Blue whale». iwc.int (på engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  26. ^ a b «Balaenoptera musculus - Society for Marine Mammalogy». marinemammalscience.org (på engelsk). Besøkt 14. september 2022. 
  27. ^ al., Michelle Berman-Kowalewski, Frances M. D. Gulland, Sarah Wilkin, John Calambokidis, Bruce Mate, Joe Cordaro, et. «Aquatic Mammals». www.aquaticmammalsjournal.org. Besøkt 15. september 2022. 
  28. ^ Fisheries, NOAA (11. februar 2021). «Recovery Plan for the Blue Whale (Balaenoptera musculus) | NOAA Fisheries». NOAA (på engelsk). Besøkt 15. september 2022. 
  29. ^ Randage, S. M m.fl. «Review of the Sri Lanka blue whale (Balaenoptera musculus) with observations on its distribution in the shipping lane». Besøkt 15. september 2022. 
  30. ^ «Anthropogenic Threats and Conservation Needs of Blue Whales, Balaenoptera musculus indica, around Sri Lanka». www.hindawi.com (på engelsk). Besøkt 15. september 2022. 
  31. ^ Wiggins, Sean M.; Oleson, Erin M.; Hildebrand, John A. (1. november 2001). «Blue whale call intensity varies with ambient noise level». The Journal of the Acoustical Society of America. 5. 110: 2771–2771. ISSN 0001-4966. doi:10.1121/1.4777708. Besøkt 15. september 2022. 
  32. ^ McKenna, Megan F.; Ross, Donald; Wiggins, Sean M.; Hildebrand, John A. (1. januar 2012). «Underwater radiated noise from modern commercial ships». The Journal of the Acoustical Society of America. 1. 131: 92–103. ISSN 0001-4966. doi:10.1121/1.3664100. Besøkt 15. september 2022. 
  33. ^ Szesciorka, Angela R.; Allen, Ann N.; Calambokidis, John; Fahlbusch, James; McKenna, Megan F.; Southall, Brandon (10. desember 2019). «A Case Study of a Near Vessel Strike of a Blue Whale: Perceptual Cues and Fine-Scale Aspects of Behavioral Avoidance». Frontiers in Marine Science (på English). 6. ISSN 2296-7745. doi:10.3389/fmars.2019.00761. Besøkt 15. september 2022. 
  34. ^ McDonald, Mark A.; Hildebrand, John A.; Webb, Spahr C. (1. august 1995). «Blue and fin whales observed on a seafloor array in the Northeast Pacific». The Journal of the Acoustical Society of America. 2. 98: 712–721. ISSN 0001-4966. doi:10.1121/1.413565. Besøkt 15. september 2022. 
  35. ^ Muñoz-Arnanz, J.; Chirife, A. D.; Galletti Vernazzani, B.; Cabrera, E.; Sironi, M.; Millán, J.; Attard, C. R. M.; Jiménez, B. (10. februar 2019). «First assessment of persistent organic pollutant contamination in blubber of Chilean blue whales from Isla de Chiloé, southern Chile». Science of The Total Environment (på engelsk). 650: 1521–1528. ISSN 0048-9697. doi:10.1016/j.scitotenv.2018.09.070. Besøkt 15. september 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blåhval&oldid=24672900»