Suðuroy
| Suðuroy | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Lengst sør av Færøyene i Atlanterhavet. | ||
| Øygruppe / del av |  Færøyene | ||
| Antall øyer | Foruten selve Suðuroy er det 262 holmer og skjær.[1] | ||
| Areal | 164,7 km² | ||
| Lengde | 32 kilometer | ||
| Bredde | 9 kilometer | ||
| Høyeste punkt | Gluggarnir (610 moh.[2]) | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Færøyene | ||
| Kommuner | Fámjin, Hov, Hvalba, Porkeri, Sumba, Tvøroyri og Vágur | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 4 593 (2019[3]) | ||
| Befolkningstetthet | 27,89 innb./km² | ||
| Posisjon | |||
 Suðuroy 61°32′00″N 6°51′00″V | |||
Suðuroy (IPA: [ˈsuːwʊrɔi] eller [ˈsuːri], foreldet dansk skrivemåte: Suderø) er den sørligste og fjerde største av Færøyene. De fleste bygdene ligger i fjorder på østkysten, mens Sumba og Fámjin ligger på vestkysten med mange lett tilgjengelige fuglefjell. Tvøroyri og Vágur er økonomiske og trafikale knutepunkter for henholdsvis nord- og sørdelen av øya.
Den 1. januar 2019 hadde Suðuroy 4 593 innbyggere, fordelt på 14 bygder.[3] Øysamfunnet har opplevd en reduksjon i folketallet og sin andel av Færøyenes befolkning siden 1950-årene. Suðuroy er den øya som ligger lengst unna det færøyske meginlandið, «hovedlandet». Det er fergeforbindelse mellom Tvøroyri og Tórshavn. Suðuroy var tidlig ute med å industrialisere fiskeriet, som stadig er øyas største næringsvei. Andre viktige næringsveier er jordbruk, handel samt offentlig og privat tjenesteyting.
Suðuroy har fått tilnavnet «Lille Danmark», fordi flertallet i befolkningen ønsker samhørighet med Danmark, ikke løsrivelse.[4][5][6] Dialekten har flere trekk som knytter den nærmere til dansk enn hva som er tilfelle for andre færøyske dialekter.[7][8] Distinkte trekk ved øysamfunnet har blitt tilskrevet den isolerte beliggenheten.[9]
Administrativt er øya inndelt i kommunene Fámjin, Hov, Hvalba, Porkeri, Sumba, Tvøroyri og Vágur. Den ubebodde øya Lítla Dímun, nordøst for Suðuroy, er en del av kommunen Hvalba.
Naturgeografi
[rediger | rediger kilde]
Den 164,7 km² store Suðuroy er avlang i formen, og strekker seg 32 km i nordvestlig–sørøstlig retning. Østkysten er karakterisert av de dype fjordene som skjærer seg inn i landskapet. De lengste er Trongisvágsfjørður og Vágsfjørður, hvorved de største bebyggelsene ligger. Mellom disse ligger Hovsfjørður. Lopransfjørður er en arm i sørlig retning av Vágsfjørður. Sandvík og Hvalbiarfjørður ligger nord på øya.
Øya er fjellendt, særlig på vestkysten og i de midtre partiene, men ingen av fjellene er blant de 100 høyeste på Færøyene. De høyeste punktene på Suðuroy er Gluggarnir (610 moh.), eystanfyri Herðablaðið (605 moh.) og Mjóstíggjur (592 moh.).[10] Det mest kjente er likevel fuglefjellet Beinisvørð (470 moh.), vest for Sumba, som er en av de høyeste havklippene i Europa.
I likhet med resten av øyriket finner man en rekke små elver, bekker og innsjøer. De 0,17 km² og 0,15 km² store Kirkjuvatn ved Fámjin og Vatnsnes ved Hov er blant de 10 største innsjøene på Færøyene.[11] Blant mindre elver kan nevnes Sandvíksá ved Sandvík, Stórá ved Trongisvágur og Stórá ved Sumba.
Suðuroy er omkranset av 262 holmer og skjær, og flesteparten ligger langs vestkysten.[1] De største holmene er Tjaldavíkshólmur (7,5 ha), Sumbiarhólmur (7 ha), Lopranshólmur (3,4 ha), Hovshólmur (1,7 ha) og Baglhólmur (0,8 ha).[12] 5 km sør for Akraberg, det sørligste punktet på Suðuroy, ligger en gruppe skjær, Flesjarnar, der den 11 m høye Munkurin er Færøyenes sørligste punkt. Havstykket mellom Munkurin og Suðuroy, Røstin, er beryktet for sine sterke strømmer.
Geologi
[rediger | rediger kilde]
Geologisk er Suðuroy en av de eldste delene av øygruppen, som er av vulkansk opprinnelse, og ble dannet for rundt 60 millioner år siden.[13] Karakteristisk for Suðuroy er de mange basaltformasjonene.[14]
I likhet med Mykines, som geologisk ligner på Suðuroy, finnes det noen kullforekomster på den nordlige delen av øya.[15] Hele serien med skifer og kull måler ca. 10 m, og inneholder to kullag med en gjennomsnittlig tykkelse på ca. 0,75 m. De samlede kullreservene er på ca. 10 millioner tonn. Området med kull er delt opp i fire kullfelter av tverrgående daler, og dekker til sammen ca. 23 km². Hvalba er Færøyenes eneste åsted for kullgruvedrift.[16]
Klima
[rediger | rediger kilde]
Suðuroy har et subarktisk maritimt klima, sterkt påvirket av Atlanterhavet. Dette gir milde vintre, kjølige somre og en gjennomsnittlig årstemperatur på 6,4 °C. Temperaturforholdene ved målestasjonen på Akraberg er sammenlignbare med Mykines. Nedbøren er størst i høytliggende strøk. Vindforholdene på Akraberg gjør at nedbøren blir særlig liten her. Vinden står vanligvis i sørvestlig retning. Gjennomsnittlig årlig nedbør på Akraberg er 884 mm, blant de laveste på Færøyene. Gjennomsnittlig vindstyrke er 8,1 m/s.[17] Ved ekstremvær har det blitt målt vindstyrker på over 50 m/s.[18]
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Flora og fauna
[rediger | rediger kilde].JPG)
Vegetasjonen domineres av gresshei som i høyden går over i fjellvegetasjon. I likhet med resten av Færøyene kjennetegnes landskapet av mangelen på naturlig trevekst. Det finnes noen få plantefelt med trær. Ålegress finnes i det nordlige Atlanterhavet, men på Færøyene er arten bare registrert i fjordstrøk på Suðuroy.[19]
Av fauna på Suðuroy kan ville landpattedyr som rotter, mus og harer nevnes.[20] Haverten er svært utbredt, og det finnes flere hvalarter i farvannene. Havet er dessuten rikt på en lang rekke fiskearter, som sjøfuglene lever av.
Vestkysten av Suðuroy regnes som et viktig fugleområde av BirdLife International, som følge av sin betydning som hekkested for sjøfugl, spesielt havhest (100 000 par), havsvale (2 500 par), toppskarv (250 par), teist (400 par) og lunde (20 000 par).[21] Eroderte tufflag i klippene langs kysten og gresskledte klippetopper danner gode hekkeplasser.
Demografi
[rediger | rediger kilde]| År | Bef. | ±% |
|---|---|---|
| 1801 | 781 | — |
| 1840 | 1 104 | +41,4% |
| 1860 | 1 441 | +30,5% |
| 1890 | 2 511 | +74,3% |
| 1901 | 3 027 | +20,5% |
| 1925 | 5 141 | +69,8% |
| 1950 | 6 268 | +21,9% |
| 1960 | 6 055 | −3,4% |
| 1966 | 5 734 | −5,3% |
| 1970 | 5 500 | −4,1% |
| 1977 | 5 803 | +5,5% |
| 1983 | 5 842 | +0,7% |
| 1989 | 5 845 | +0,1% |
| 1995 | 5 097 | −12,8% |
| 2000 | 4 958 | −2,7% |
| 2005 | 5 036 | +1,6% |
| 2010 | 4 758 | −5,5% |
| 2015 | 4 641 | −2,5% |
| 2019 | 4 593 | −1,0% |
| Kilde: Offentlig statistikk[3][22][23][24] | ||
Den 1. januar 2019 hadde Suðuroy 4 593 innbyggere, fordelt på 14 bygder. Den største enkeltstående bygden er Vágur (1 342 innbyggere), men Tvøroyri, Froðba og Trongisvágur danner øyas største sammenhengende bebyggelse med 1 626 innbyggere.[3]
Suðuroy har opplevd en reduksjon i folketallet og sin relative størrelse siden 1950-årene. Siden 1950 har folketallet sunket med en fjerdedel av befolkningen. Den største relative reduksjonen har vært i aldersgruppene 0–19 år og 20–39 år, noe som gir en raskt aldrende befolkning. Øya har spesielt opplevd en fraflytting av unge kvinner. Fra 1985 til 2007 sank Suðuroys andel av Færøyenes befolkning fra 13 % til 10 %. I samme periode sank andelen kvinner på øya fra 48,3 % til 46,9 %. Nettoutflyttingen til utlandet var dobbelt så stor som til andre steder på Færøyene.[23]
Folketall i bygdene på Suðuroy per 1. januar 2019:[3]
| Bygd | Innbyggere | Kommune |
|---|---|---|
| Akrar | 15 | Sumba |
| Fámjin | 79 | Fámjin |
| Froðba | 273 | Tvøroyri |
| Hov | 101 | Hov |
| Hvalba | 597 | Hvalba |
| Lopra | 87 | Sumba |
| Porkeri | 319 | Porkeri |
| Sandvík | 77 | Hvalba |
| Sumba | 261 | Sumba |
| Trongisvágur | 524 | Tvøroyri |
| Tvøroyri | 829 | Tvøroyri |
| Vágur | 1 342 | Vágur |
| Ørðavík | 32 | Tvøroyri |
| Ørðavíkarlíð | 57 | Tvøroyri |
Historie
[rediger | rediger kilde]Bosetting og jordbrukssamfunn
[rediger | rediger kilde]
Karbondatering har indikert korndyrking ved Hov på Suðuroy, Heimavatn på Eysturoy og i Korkadalur på Mykines på midten av 700-tallet, mens pollenanalyser gir noe mer varierte anslag.[19][25] Førnorrøne bosettere som irske munker kan ha stått for denne aktiviteten. Disse bosetterne hadde tilsynelatende forsvunnet da norske landnåmsmenn kom til Færøyene på 800-tallet.[26] Gunstige jord- og værforhold taler for at Suðuroy ble bosatt tidlig.[27][28] Den eldste skriftlige beretningen om Suðuroy er Færøyingesaga, der bygdene Hov og Sandvík blir nevnt. Ellers er Hvalba, Froðba, Sumba, Víkarbyrgi og Akraberg trolig landnåmsbygder. Arkeologiske funn i Porkeri taler for bosetting fra 1000-tallet. Navnet Ørðavík, avledet fra folkenavnet hǫrðar, «horder», kan hentyde til landnåmet.[29] Porkeri, Ørðavík, Vágur og Fámjin blir første gang nevnt skriftlig i Hundabrævið fra siste halvdel av 1300-tallet.[30]
Sagn forteller at to tredjedeler av befolkningen omkom under svartedauden på midten av 1300-tallet. Et sagn handler om den ene kvinnen som overlevde i Víkarbyrgi, men slike fortellinger er trolig overdrevet for å skildre pestens dødelighet.[31] Sagn forteller om en frisisk, hedensk bosetning ved Akraberg som skal ha bestått frem til den tid. To overlevende skal ha blitt inngift i Sumba.[32] Friserne nevnes i færøyske danseviser. Om folkloren har en historisk kjerne, om disse personene egentlig var frisere, og når de kom til Færøyene, er uavklart. Ifølge Adam av Bremen strandet de her i 1040.[33]
På 1600-tallet ble mange bygder på Suðuroy herjet av barbareskpirater, som plyndret bygder og bortførte kvinner og barn og solgte dem som slaver.[34] Angrepene er omspunnet av sagn og myter. I folkloren er handelsfolk og forulykkede sjørøvere ofte brukt som forklaring på myten om at suðuroyingar oftere er mørkhåret og temperamentsfulle.[35][36]
Den arbeidskrevende korndyrkingen avtok i senmiddelalderen, og fiskerbøndene la større vekt på kystfisket. På Suðuroy og Sandoy var melke-, kjøtt- og skinnproduksjon av storfe like utbredt som sauehold. Storfe ble vinterfôret i fjøs med høy fra innmarken, og sendt på beite i utmarken om sommeren. Saueholdet var basert på utmarksbeite mesteparten av året. Stedsnavn som Porkeri vitner også om en betydelig svineproduksjon. På 1700-tallet begynte man å dyrke poteter. Økonomien forble jordbruksbasert frem til industrialiseringen av fiskeriet på 1800- og 1900-tallet.[37] Kjøtt og spekk fra grindhval har også vært en viktig matkilde. Grindhvalfangsten, grindadrápið, på Suðuroy kan trolig føres tilbake til landnåmet, derav stedsnavn som Hvalba og Hvalvík (nå Sandvík). I perioden 1709–2011 ble det gjennomført 207 grindadráp på Suðuroy, over 11 % av alle fangstepisoder på Færøyene i perioden.[38] Den tradisjonelle fuglefangsten og eggsankingen var oftest rettet mot lundefugler.
Handelen med Norge minket etter svartedauden, og Hansaforbundet og nederlendere fikk større innpass på 1300- og 1400-tallet. Like før reformasjonen ble Færøyene underlagt et dansk handelsmonopol. All handel måtte foregå i Tórshavn. Handelsmonopolet og sjørøverangrep førte gjentatte ganger til hungersnød på Suðuroy på 1600- og 1700-tallet, og mange øyboere omkom under risikable seilaser til byen. I 1636 frafalt myndighetene tiltalen mot folk fra Hvalba og Vágur som hadde handlet med et nederlandsk skip, fordi øyboerne hadde sultet. I 1755 ble Suðuroy fritatt for fisketiende, fordi fisken var fordervet før den kom til Tórshavn. Idet fisken ikke kunne selges, måtte øyboerne spise den selv. Tidlig på 1800-tallet ble det klart at hele Suðuroy hadde vært involvert i smugling, så handelsmonopolet åpnet en filial på hittil ubebodde Tvøroyri i 1836. I 1856 ble handelsmonopolet oppløst, og kjøpmannsfamilier i Vágur og på Tvøroyri begynte å bygge opp forretninger og kapital.
Industrialisert fiskerisamfunn
[rediger | rediger kilde]
Kjøpmenn som Johan Mortensen og Thomas Frederik Thomsen på Tvøroyri og Jacob Dahl i Vágur utvidet sine virksomheter til skipsrederier, skipsverft, fiskeforedling, klippfiskeksport, kjølelager og maskinverksteder fra slutten av 1800-tallet. Det første postkontoret utenfor Tórshavn ble opprettet på Tvøroyri i 1877. I 1901 ble det etablert en norsk hvalfangststasjon i Lopra. Mortensen-familien på Tvøroyri kjøpte i 1895 dampbåten «Smiril», som begynte å seile i fast rutefart med gods og passasjerer til andre øyer.
Tvøroyri vokste fra 66 innbyggere i 1860 til 600 i 1925, og Vágur til det dobbelte. Med industrialiseringen av fiskeriet utviklet disse gamle jordbruksbygdene seg til fiskerbygder, der det vokste frem nye næringsveier, samfunnsklasser og grunnlag for sosial mobilitet.[39] Sosialdemokratiet oppstod som en politisk bevegelse, og arbeiderforeninger på Tvøroyri og i Tórshavn ble forløpere for Javnaðarflokkurin. Suðuroy har vært partiets høyborg siden dannelsen i 1926.[40]
På de treløse Færøyene har torv vært det vanligste brenselet. Det har vært utvunnet kull på Suðuroy siden 1780. Egenprodusert kull og importert kull, olje og parafin ble de viktigste energikildene for middelklassen og jordløse arbeidere i fiskerbygdene på 1900-tallet. Kullet fikk meget stor betydning under verdenskrigene.[41] Det første vannkraftverket på Færøyene ble oppført i Botnur ved Vágur i 1921.
Under den andre verdenskrig ble Færøyene besatt av Storbritannia, som tillot færøyske fartøyer å seile med Merkið. Flagget ble første gang heist i Fámjin i 1919. Færøyene doblet verdien av sin fiskeeksport, og ble leverandør av ca. 20 % av hele Storbritannias fiskekonsum under krigen. Færøyingene påtok seg også transporten av islandsk fisk til Storbritannia. 132 færøyske sjøfolk, mange av dem fra Suðuroy, omkom under krigen.[42] Etter krigen begynte det moderne færøyske sildefisket nord for øyene, noe som svekket Suðuroys relative betydning. I 1950-årene oppstod det også et omfattende kveitefiske i færøysk farvann, der norske fiskere var høyst delaktige. Da fangstforholdene for sild endret seg i slutten av 1960-årene, medførte det stor arbeidsledighet.[43]
En nedadgående trend i de internasjonale fiskeprisene samt minkende fiskekvoter, medførte en stigende interesse for havbruk i 1970-årene. Gunstige statlige garantier og private banklån gjorde at investeringene i det kapitalkrevende fiskeriet langt oversteg nivået i resten av Vest-Europa.[44][45] Fallende fiskepriser i slutten av 1980-årene utløste en bankkrise, som frem til midten av 1990-årene medførte fallende lønninger, stor arbeidsledighet og konkurser blant redere, verft, fiskeoppdrettere og tjenesteytende næringer. Mellom 1989 og 1995 opplevde Suðuroy et fall på ca. 13 % i folketallet. Etter bankkrisen ble mye av fiskeriet oppkjøpt av nordmenn, men har siden kommet tilbake i færøysk eie.
Administrativ inndeling
[rediger | rediger kilde]
Med innføringen av det kommunale selvstyret på Færøyene i 1872 tok man utgangspunkt i den kirkelige inndelingen. Hele Suðuroy utgjorde Suðuroyar prestagjalds kommuna. Frem til 1908 ble sognene på Suðuroy gradvis utskilt som egne kommuner. Etter en grensejustering ved Nes i 1928 har strukturen stått uendret.[46]
Kommunene ledes av et folkevalgt kommunestyre. Interkommunalt samarbeid praktiseres på de fleste tjenesteområder. På 2000-tallet har trender som sentralisering, økende forventninger til offentlige tjenester, lav skatteinngang og en aldrende befolkning aktualisert spørsmålet om sammenslåinger på Suðuroy, fortrinnsvis til én kommune.[47][48]
| Kommune | Adm.senter | Folketall (2019)[3] | Areal i km² |
|---|---|---|---|
| Fámjins kommuna | Fámjin | 79 | 13 |
| Hovs kommuna | Hov | 101 | 10 |
| Hvalbiar kommuna | Hvalba | 674 | 40 |
| Porkeris kommuna | Porkeri | 319 | 14 |
| Sumbiar kommuna | Sumba | 363 | 25 |
| Tvøroyrar kommuna | Tvøroyri | 1 715 | 43 |
| Vágs kommuna | Vágur | 1 342 | 21 |
Fra 2010 er Suðuroy ett av tre færøyske politidistrikter. Jaspur Vang er politimester og sysselmann.
Samferdsel
[rediger | rediger kilde]
Alle bebyggelser på Suðuroy er knyttet til veinettet. Det er fire veitunneler. Suðuroy er forbundet med det færøyske meginlandið, «hovedlandet», med bilfergen MF «Smyril» mellom Krambatangi i Øravíkarlíð og Tórshavn. Overfarten tar ca. 2 timer.[49] «Smyril» driftes av Strandfaraskip Landsins, som har hovedkontor på Tvøroyri. Selskapet trafikkerer også to bussruter på øya, mens Atlantic Airways' helikopterrute går via Froðba 2–3 dager ukentlig.[50]
Den påtenkte, undersjøiske tunnelen Suðuroyartunnilin mellom Suðuroy og Sandoy vil bli ca. 22,5 km lang, men er hverken finansiert eller ferdig utredet.[51] Sandoyartunnilin mellom Sandoy og Tórshavn vil bli åpnet i 2021.[52]
Næringsliv
[rediger | rediger kilde]
Av befolkningen i yrkesaktiv alder i 2013 var 72,9 % sysselsatt.[53] På samme tidspunkt fordelte flertallet av lønnsmottagerne seg på bransjene hav- og kystfiske (7,4 %), havbruk (3,8 %), fiskeforedling (16,3 %), skipsfart og maritim industri (9,8 %), varehandel (8,5 %) samt offentlig administrasjon og tjenesteyting (34 %).[54] Lønnsnivået på Suðuroy er lavt, sammenlignet med resten av Færøyene. I perioden 1985–2005 var lønnsveksten på Suðuroy 69 %, mens lønnsveksten for hele Færøyene var 104 %.[55]
De viktigste fiskerihavnene er Tvøroyri, Vágur og Hvalba. I Vágur og på Tvøroyri finnes dypvannskaier, fiskemottak, spedisjonsfirmaer og verft for reparasjon og skipsbygging.[56] På Tvøroyri åpnet Varðin og Delta Seafoods fellesforetak, Varðin Pelagic, i 2012. Fiskemottaket sysselsetter om lag 100 personer, og har fryselager for 14 000 tonn fisk.[57][58] Rock Trawl Doors i Vágur produserer tråldører for eksport.[59] Faroe Maritime Technic i samme bygd utvikler filtre og renseanlegg for oljeholdig vann i skipsfarten.[60][61] Hvalba har en forholdsvis stor trålerflåte, et fiskemottak og en fabrikant av fiskeredskaper, Bergið Fishing Gear, som spesialiserer seg på bunntråler.[62] Den tidligere hvalfangerhavnen Lopra var utgangspunkt for prøveboringer etter olje på færøysk sokkel i 1980- og 1990-årene. Ingen funn har vist seg drivverdige.[63] Vágur fungerer som servicehavn for enkelte letebrønner på færøysk sokkel.[56]
Hvalba har Færøyenes høyeste utbytte fra jordbruksarealet; et markatal på 98 mk., der 1 mk. tilsvarer 0,41 km². Gamle jordbruksbygder som Sumba og Hvalba er stadig en stor andel kongsjord, men mesteparten av jordbruksarealet på Suðuroy er odelsjord.[64] Sauehold er den vanligste driftsformen, etter at Færøyene fikk et felles meieri i Tórshavn i 1960, og de fleste melkeprodusentene på Suðuroy har omstilt driften til sauehold. I perioden 1990–2013 ble antallet melkeprodusenter på Suðuroy redusert fra 9 til 1, mens utbyttet per melkeku har økt med ca. 50 %.[65] Av de store øyene har Suðuroy den høyeste tettheten av sauer, 85 sauer per km², eller 14 000 i alt.[66] Ullvarefabrikanten Sirri ble etablert i Vágur i 2000 av Karin og Árni Brattaberg. Sirri har utsalg i Tórshavn.[67]
I Lopra og Sumba produseres og selges kildevann, som ble funnet ved utbyggingen av Sumbiartunnilin. Kirvi i Lopra selger vannet i store beholdere til offentlige institusjoner og lignende, mens Kelduvatn i Sumba tapper vannet på halvlitersflasker med merkenavnet Bjørg.[68] Kirvi ble etablert av seriegründeren Jákup Joensen i 2010 og solgt til nye eiere i 2012.[69]
Tjenesteytende næringer, deriblant varehandel, bankfilialer og serveringssteder, er konsentrert i de større bygdene. Forretningsbanken Suðuroyar Sparikassi, etablert i 1943, har hovedkontor i Vágur og filialkontor i Tórshavn.[70] Forretningsbankene Eik Banki og BankNordik har filialer på Tvøroyri. I de store bygdene finnes også infrastruktur for turismen, slik som turistinformasjon, hoteller, gjestgiverier, utleieboliger og campingplasser.[71] Turismen har vært tiltagende siden tidlig i 1990-årene.[72]
Skole- og helsevesen
[rediger | rediger kilde]
Det ble første gang ansatt en vandrelærer på øya i 1737, men Suðuroy fikk ikke et offentlig skolevesen før 1845. Skolevesenet er et ansvar for Færøyenes regjering. Det er folkeskoler i flere bygder. Barne- og ungdomsskoler med elever fra 1. til 10. klasse finnes i Vágur og på Tvøroyri. Skolene i Sumba, Porkeri og Hvalba underviser elever fra 1. til 7. klasse. I Fámjin undervises én elev. Skolene i Hov, Sandvík og på Leiti (mellom Lopra og Akrar) er stengt.[73]
Videregående opplæring på Suðuroy er samlokalisert mellom Hov og Porkeri. Skolekomplekset ble tatt i bruk fra vårsemesteret 2009.[74] Den ene delen av komplekset er et gymnas med en språk- og samfunnsfaglinje og en naturfaglinje, Miðnámsskúlin í Suðuroy.[75] Gymnaset hadde 108 elever i skoleåret 2009/2010.[76] Den andre delen er en helse- og sosialfagsskole, Heilsuskúli Føroya, som utdanner fagarbeidere til helsevesenet og eldreomsorgen.[77]
Spesialisthelsetjenesten ivaretas av Suðuroyar sjúkrahús på Tvøroyri, det minste av tre sykehus på Færøyene. Det første sykehuset på stedet ble reist med private midler i 1904. Sykehuset flyttet inn i nye lokaler i 1953. Den nåværende bygningen fra 1995 ble utvidet i 2005.[78] Med 26 sengeplasser og 110 ansatte er sykehuset øyas største arbeidsplass.[79] Sammen med sykehuset ligger øyas alders- og sykehjem. Primærhelsetjenesten ivaretas av kommunelegekontorene på Tvøroyri og i Vágur, som har to leger hver.
Kultur
[rediger | rediger kilde]
I Fólkakirkjan er Suðuroy inndelt i to prestegjeld. I Suðuroyar norðara prestagjald deler Hvalba og Sandvík på en sogneprest, og Tvøroyri, Øravík og Fámjin på en annen. Sognepresten i Suðuroyar sunnara prestagjald betjener kirkene i Vágur, Porkeri, Hov, Lopra og Sumba.[80] De søndagene det ikke er prest til stede i kirkene, avholdes lekmannsgudstjenester.
På Suðuroy feires midtsommer som Jóansøka, som opprinnelig var en lokal variant av Ólavsøka. Jóansøka har vært markert annethvert år i Vágur og på Tvøroyri siden 1924.[81] Idrettskonkurranser er en viktig del av sommerstevnet, som også omfatter en musikkfestival, kunstutstillinger og dansefester. Avgangselever fra gymnaset pleier å få utdelt vitnemål under Jóansøka.
Kunst og litteratur
[rediger | rediger kilde]Folket på Suðuroy har hatt samkvem med utenlandske sjøfolk, og samtidig vært mest isolert fra resten av Færøyene. Skikker, folklore og språk på Suðuroy har derfor noen særtrekk. En del folkedanstradisjoner på Suðuroy ble fortrengt av moderne, engelsk dans tidlig på 1900-tallet, etter påvirkning fra norske sjøfolk.[82] Folkedansen holdes i hevd av lokale danseforeninger, som er et mye brukt innslag på kulturelle arrangementer.[83]
Flere forfattere kommer fra Suðuroy. Blant de som kan nevnes: Poul F. Joensen fra Sumba og Froðba, som er kjent for sin satire og sine romantiske dikt. Martin Joensen fra Sandvík, som har skrevet romanene Fiskimenn (1946) og Tað lýsir á landi (1952). Fiskimenn utkom på norsk i 2013, oversatt av Lars Moa med tittelen Fiskarmenn. En annen forfatter fra Sandvík er Steinbjørn B. Jacobsen som har skrevet i forskjellige sjangrer, romaner, noveller, dikt, skuespill og erindringer. Jákup Dahl fra Vágur har oversatt en del av Bibelen til færøysk og diktet flere salmer.
Ruth Smith fra Vágur er den mest kjente kunstmaleren fra Suðuroy. Smith regnes som Færøyenes mest betydningsfulle kolorist.[84] I slutten av 1980-årene ble det tatt initiativ til å samle Smiths kunst og åpne et kunstmuseum i Vágur. Ruths bror, William Smith, var også kunstmaler og kjent på Færøyene. På 100-årsdagen for Ruth Smiths fødsel i 2013 ble hun og broren feiret, og museet utvidet med en ny etasje med kunstverk av William Smith. På Tvøroyri finnes et kunstgalleriet Gallarí Oyggin ved den danskfødte kunstneren Palle Julsgart. Galleriet har utstillinger flere ganger årlig av forskjellige kunstnere.
Dialekt
[rediger | rediger kilde]Suðuroy har en sønnenfjordsk dialekt av færøysk, ofte kalt suðuroyarmál. Kjente fonologiske forskjeller fra nordenfjordske dialekter er at kort ó uttales som [ɔ], ikke [œ], mens lang ó uttales som [ɔu], ikke [œu]. På Suðuroy uttales ofte æ som e. I likhet med islandsk og rogalandsk skiller ikke dialekten mellom monoftong og diftong når det kommer til segmentering av 〈nn〉 til "dn". Det vil si at hvor andre færøyske dialekter bare segmenterer til 〈nn〉 etter de gamle diftonger EI, OY og EY, så gjør Suðuroy-dialekten det også etter vokalen som skrives med aksent (gamle lange vokaler).[85] Til forskjell fra nordenfjordske dialekter og den søndenfjordske dialekten på Sandoy blir ógv, som i gjógv («juv»), uttalt som [ɔgv], ikke [ɛgv], på Suðuroy.[7][8] Dialekten kjennetegnes gjerne av sine pronomen. «Jeg», på normert færøysk eg (uttalt som [eː]), uttales som [jeː] på Suðuroy. Regelen gjelder alle ord som begynner på e eller g. «Vi» og «dere», på normert færøysk vit og tit, har blitt okur og tykur på Suðuroy.[8]
Idrett
[rediger | rediger kilde]De fremste idrettene på Suðuroy er roing, svømming, fotball, håndball (i Vágur) og volleyball (på Tvøroyri). Det finnes aktive roklubber i Vágur og på Tvøroyri, mens klubbene i Hvalba og Sumba ikke har deltatt i konkurranser på noen år. Den felles overbygningsklubben Suðuroyar Kappróðrarfelag ble stiftet i 2011. Vágs Svimjifelag og Tvøroyrar Svimjifelag slo seg sammen til Susvim (Suðuroyar Svimjifelag) i 2007. Den fremste utøveren på internasjonalt nivå er Pál Joensen, som er den eneste færøyske svømmeren som har vunnet medaljer i EM og VM.
Fotballen på Færøyene ble fra 1942 til 1978 administrert av Ítróttasamband Føroya. Fótbóltssamband Føroya – Færøyenes fotballforbund, ble stiftet i 1979 og ble medlem av FIFA i 1988 og UEFA i 1990.
Tvøroyrar Bóltfelag (TB) ble stiftet i 1892 og er Færøyenes eldste fotballklubb. Den er også Suðuroys mest meritterte fotballklubb, med syv seriemesterskap i perioden 1943 til 1987.[86] TB er også aktive innenfor volleyball, og TBF spiller bordtennis. Bóltfelagið Royn i Hvalba ble grunnlagt i 1943, og vant 1. divisjon (1. deild) i 1946. I 1996 og 2003 vant laget 2. divisjon (2. deild). FC Suðuroy i Vágur og Sumba ble grunnlagt i 2010 gjennom en sammenslåing av Vágs Bóltfelag (VB) og SÍ Sumba (1949–2005). VB vant den færøyske eliteserien i fotball i 2000 som hittil seneste lag fra Suðuroy. VB ble i 1905 etablert som fotballklubb, men består nå som en ren håndballklubb.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «Oyggjastøddir» (på færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 6. juli 2014.
- ^ «Fjøll» (på færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 23. desember 2018. Besøkt 6. juli 2014.
- ^ a b c d e f «IB01030 Fólkið skift á kyn, aldur og bygd 1. januar (1985–2019)» (på færøysk). Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 14. januar 2020. Besøkt 14. januar 2020.
- ^ «21-mands-udvalget vedrørende Færøerne (2. samling). Alminnelig del, bilag 48» (på dansk). Folketinget. 19. april 2002. Besøkt 6. juli 2014.
- ^ Bjerre, Michael (6. september 1998). «Lille Danmark – hvad nu?». Berlingske Tidende (på dansk).
- ^ «Með gestrisnum frændum í fögru landi». Morgunblaðið (på islandsk): 8–9. 7. april 1966.
- ^ a b Zachariasen, Ulf (1968). «Munurin millum Suðuroyarmál og føroyskt annars». Fróðskaparrit (på færøysk) (16): 45–51.
- ^ a b c Weihe, Eivind (1988). «Færøske dialekter og deres stilling i dag». I Borg, Arve og Bjørkum, Andreas. Nordiske studiar. Innlegg på den tredje nordiske dialektologkonferansen 1986 (på dansk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 139–150. ISBN 82-00-02669-8.
- ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (på norsk). Oslo: Tanum. s. 20–21.
- ^ «Fjøll» (på færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 23. desember 2018. Besøkt 14. februar 2016.
- ^ «Størstu vøtn» (på færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 6. juli 2014.
- ^ «Størstu hólmar» (på færøysk). Umhvørvisstovan. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 6. juli 2014.
- ^ Rasmussen, Jóannes (1982). «The Faeroe Islands: geology». I Rutherford, G.K. The Physical Environment of the Faeroe Islands (på engelsk). Springer. s. 15–34. ISBN 978-94-009-7979-6.
- ^ Rasmussen, Jóannes (1998). Føroya jarðfrøði (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 23–30. ISBN 978-9991800929.
- ^ Rasmussen, Jóannes og Koch, B. Eske (1963). «Fossil Metasequoia From Mikines, Faroe Islands». Fróðskaparrit (på engelsk): 83–96.
- ^ Rasmussen, Jóannes (1998). Føroya jarðfrøði (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 31–34. ISBN 978-9991800929.
- ^ a b Cappelen, John og Laursen, Ellen Vaarby (1998). The Climate of The Faroe Islands – with Climatological Standard Normals, 1961-1990 (PDF) (på dansk). Danmarks Meteorologiske Institut.
- ^ Jacobsen, Søren Vallentin (25. desember 2011). «Voldsom orkan på Færøerne» (på dansk). DR. Besøkt 20. juli 2014.
- ^ a b Hannon, Gina m.fl. (2009). «Faroe Islands». I Gillespie, Rosemary G. og Clague, David A. Encyclopedia of Islands (på engelsk). University of California Press. s. 291–297. ISBN 978-0520256491.
- ^ Bloch, Dorete og Fuglø, Edward (1999). Villini súgdjór í Útnorðri (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. ISBN 99918-0-189-8.
- ^ «Important Bird Areas. FO019 Suduroy» (på engelsk). BirdLife International. Besøkt 6. juli 2014.
- ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 421–430. ISBN 99918-3-044-8. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014. Besøkt 7. juli 2017.
- ^ a b Holm, Dennis (2007). Demografisk lýsing av Suðuroy 2007 (PDF). Arbeidsnotat nr. 15/2007 (på færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri økismenning. ISBN 978-99918-60-10-7. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2014.
- ^ Trap, J.P. (1901). «Syderø Syssel». Kongeriget Danmark (på dansk). 5 (3 utg.). København: G.E.C. Gads Boghandel. s. 877–878.
- ^ Hannon, Gina, Rundgrenb, Mats og Jessen, Catherine A. (2010). «Dynamic early Holocene vegetation development on the Faroe Islands inferred from high-resolution plant macrofossil and pollen data». Quaternary Research (på engelsk) (2): 163–172.
- ^ Nielssen, Alf Ragnar (2003). «Norrøne forbindelser og innflytelse i Vestnorden gjennom tidene». Inussuk, Arktisk Forskningsjournal (på norsk) (2).
- ^ Arge, Símun V. (1991). «The Landnám in the Faroes». Arctic Anthropology (på engelsk) (2): 101–120.
- ^ Arge, Símun V. m.fl. (2005). «Viking and Medieval Settlement in the Faroes: People, Place and Environment». Human Ecology (på engelsk) (5): 797–620.
- ^ Johansen, Anfinnur (2011). «Norrøne navne – især personnavne – på Færøerne fra vikingetiden til i dag». I Akselberg, Gunnstein og Bugge, Edit. Vestnordisk språkkontakt gjennom 1200 år (på dansk). Faroe University Press. s. 143–144. ISBN 978-99918-65-36-2.
- ^ Joensen, Robert (1968). «Hvussu gomul er bygdin». Varðin (på færøysk). Heimabeiti. Arkivert fra originalen 15. juli 2015. Besøkt 7. juli 2014.
- ^ Andreassen, Eyðun (1986). Úr søgn og søgu (på færøysk). Tórshavn: Føroya Skúlabókagrunnur. s. 44.
- ^ Schrøter, Johan Hendrik og Hammershaimb, V.U. (1852). «Færøiske folkesagn». Antiquarisk Tidsskrift. Aargangerne 1849–1851 (på dansk og færøysk). København. s. 145–147 og 170–172.
- ^ Hoekma, Teake (1974). «Um Frísar, Føroyingar og Frísalandsfólkini». Fróðskaparrit (på færøysk) (22): 66–100.
- ^ Joensen, Hanus Debes (1981). «Sambandið føroyinga og útlendinga millum. Hugleiðingar um viðurskiftini frá 1273 til 1856». Fróðskaparrit (på færøysk). 28–29: 218.
- ^ Larsson, Göran og Svanberg, Ingvar (2009). «The Faroe Islands and Iceland». I Larsson, Göran. Islam in the Nordic and Baltic Countries (på engelsk). Routledge. s. 8–17. ISBN 978-1134012916.
- ^ Lindwall, Gustaf (1919). «Bidrag til Spørgsmaalet om Færingernes Afstamning». Geografisk Tidsskrift (på dansk). 25: 49–52. ISSN 0016-7223. Arkivert fra originalen 13. april 2016.
- ^ Thorsteinsson, Arne (2008). «Land Divisions, Land Rights, and Landownership in the Faeroe Islands». I Jones, Michael og Olwig, Kenneth. Nordic Landscapes: Region and Belonging on the Northern Edge of Europe (på engelsk). University of Minnesota Press. s. 77–105. ISBN 978-0-8166-3914-4.
- ^ Fielding, Russell (2013). «Coastal geomorphology and culture in the spatiality of whaling in the Faroe Islands». Area (på engelsk) (1): 88–97.
- ^ Hovgaard, Gestur og Kristiansen, Sámal Matras (2008). «Villages on the Move: From Places of Necessity to Places of Choice». I Bærenholdt, Jørgen Ole og Granås, Brynhild. Mobility and Place. Enacting Northern European Peripheries (på engelsk). Ashgate. s. 63–64. ISBN 978-0-7546-7141-1.
- ^ Andersen, Henrik m.fl. (2004). «Socialdemokraterne og Suðuroy – politisk/regionale særtræk ved Suðuroy». Feltkursusrapport Færøerne august 2003 (på dansk). Roskilde Universitetscenter. s. 152–182.
- ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (på norsk). Oslo: Tanum. s. 21 og 48–50.
- ^ West, John F. (1972). Faroe. The Emergence of a Nation (på engelsk). London: C. Hurst & Co. ISBN 0-8397-2063-7.
- ^ Solemdal, Per (1996). «Ei sild, og ei til. V. Færøyane, halvvegs til Island» (PDF). Fiskets Gang (på norsk) (6): 17–22.
- ^ Justinussen, Jens Christian Svabo (1997). Fanget i fisken? En analyse af den politiske økonomi på Færøerne i efterkrigstiden (PDF) (på dansk). Roskilde: Tek-Sam forlag. s. 104–120. ISBN 87-7753-142-6. Arkivert fra originalen (PDF) 10. juni 2015.
- ^ Hansen, Jørn Astrup (2007). «Færøerne – fra planøkonomi til markedsøkonomi» (PDF). Samfundsøkonomen (på dansk) (1): 14–18. Arkivert fra originalen (PDF) 15. juli 2015. Besøkt 23. juli 2014.
- ^ Kommununevndin (1998). Frágreiðing um kommunur. Nýggj kommunal skipan í Føroyum (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Føroya landsstýri. s. 421. ISBN 99918-3-044-8. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014. Besøkt 7. juli 2017.
- ^ Holm, Dennis og Mortensen, Bjarni (2004). Kommunusamanlegging - hvat siga suðringar? (PDF). Arbeidsnotat nr. 7/2004 (på færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri samsfelagsmenning. ISBN 99918-971-5-1. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014.
- ^ Holm, Dennis og Mørkøre, Jógvan (2008). Tilgongd til kommunusamanlegging í Suðuroy (PDF). Arbeidsnotat nr. 19/2008 (på færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri samsfelagsmenning. ISBN 978-99918-60-12-1. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2014.
- ^ «Oyggjaleiðir (Ferry). Tvøroyri - Tórshavn» (på færøysk). Strandfaraskip Landsins. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. Besøkt 23. juli 2014.
- ^ «Tyrlan (Helicopter)» (på færøysk). Strandfaraskip Landsins. Arkivert fra originalen 21. desember 2014. Besøkt 23. juli 2014.
- ^ «Samferðsluætlan 2012–2024» (på færøysk). Landsverk. 2012. Arkivert fra originalen 13. mars 2013. Besøkt 23. juli 2014.
- ^ «Eysturoyartunnilin & Sandoyartunnilin. Kunnandi fundur» (på færøysk). Landsverk. 5. februar 2014. Arkivert fra originalen 14. juli 2014. Besøkt 23. juli 2014.
- ^ «Arbeiðsfjøld og arbeiðsvirkin skift á kyn, bústaður, ár, eind og mát» (på færøysk). Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 26. juli 2014. Besøkt 22. juli 2014.
- ^ «Løntakarar skift á kyn, aldur, vinnugrein, ár og sýslur» (på færøysk). Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 26. juli 2014. Besøkt 22. juli 2014.
- ^ Holm, Dennis og Mortensen, Bogi (2007). Vinnulívið í Suðuroynni í 2006 (PDF). Arbeidsnotat nr. 14/2007 (på færøysk). Tórshavn: Granskingardepilin fyri økismenning. ISBN 99918-60-09-6. Arkivert fra originalen (PDF) 7. oktober 2015.
- ^ a b «Port of Vágur» (PDF) (på engelsk). Vágs kommuna. 2013. Arkivert fra originalen (PDF) 10. desember 2013. Besøkt 23. juli 2014.
- ^ «History» (på engelsk). Varðin Pelagic. Besøkt 31. juli 2014.
- ^ «Tvøroyri’s Pelagic Booster» (PDF). Faroe Business Report, the International Review of Faroe Islands Industry and Trade (på engelsk): 60–61. 2013. ISSN 1903-1173. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 6. august 2014.
- ^ «Rock Sp/f» (på engelsk og færøysk). Besøkt 6. august 2014.
- ^ Olsen, Maria (2008). «Forging the new Faroes» (PDF). Faroe Business Report, the International Review of Faroe Islands Industry and Trade (på engelsk): 12. ISSN 1903-1173. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 6. august 2014.
- ^ «Faroe Maritime Technic, "Oil Conveyor" - rensning av Bilge water» (på dansk). Den Danske Maritime Fond. 2010. Arkivert fra originalen 8. august 2014. Besøkt 6. august 2014.
- ^ Olsen, Maria (2007). «Turning south, Bergið style» (PDF). Faroe Business Report, the International Review of Faroe Islands Industry and Trade (på engelsk): 66–67. ISSN 1903-1173. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 6. august 2014.
- ^ Niclasen, Arnstein (2004). Orka og orkupolitikkur. Ein lýsing av orkusøgu, rákum og royndum í Føroyum og øðrum londum (PDF) (på færøysk). Tórshavn: Vinnumálaráðið. s. 215–217. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 22. juli 2014.
- ^ «Ogn skift á markatalsbygdir, ognarar og eind». Hagstova Føroya. Arkivert fra originalen 14. juli 2014. Besøkt 7. juli 2014.
- ^ «Garðar, mjólkkýr og innvigað mjólk í 1 000 litrum skift á ár, slag og øki». Hagstova Føroya. Besøkt 7. juli 2014.
- ^ Thorsteinsson, Kári (2001). Hagar og seyðamark (på færøysk). Tórshavn: Føroya jarðarráð. ISBN 978-9991830971.
- ^ «About Sirri» (på engelsk). Sirri. Arkivert fra originalen 11. august 2014. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Fylgiskjal til loyvi at framleiða, flyta inn og selja øl, mineralvatn og lidnar leskidrykkir í einnýtisíløtum» (PDF) (på færøysk). Umhvørvisstovan. 2014. Arkivert fra originalen (PDF) 8. august 2014. Besøkt 6. august 2014.
- ^ «Um Kirvi» (på færøysk). Kirvi Lopransvatn. Arkivert fra originalen 10. august 2014. Besøkt 6. august 2014.
- ^ «Um bankan. Suðuroyar Sparikassi stovnaður» (på færøysk). Suðuroyar Sparikassi. Arkivert fra originalen 28. juli 2014. Besøkt 24. juli 2014.
- ^ «Information om Suðuroy» (på dansk og færøysk og engelsk). Turistinformationerne i Suðuroy. Besøkt 24. juli 2014.
- ^ «Suðuroyar Ferðavinnufelag. Søga» (på færøysk). Kunningarstovan í Suðuroy. Besøkt 24. juli 2014.
- ^ «Fólkaskúlin, næmingatal skift á skúli, ár og flokk» (på færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Skúladepilin í Suðri avhendaður í januar» (på færøysk). Landsverk. 17. desember 2008. Arkivert fra originalen 2. april 2015. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Gymnasial útbúgving» (på færøysk). Miðnámsskúlin í Suðuroy. Arkivert fra originalen 8. august 2014. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Studentarskúlar og HF-skeið, næmingar skift á skúli, deild, flokk, ár og kyn» (på færøysk). Hagstova Føroya. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Heilsuskúlin bjóðar tvær útbúgvingar» (på færøysk). Heilsuskúli Føroya. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Søgan» (på færøysk). Suðuroyar sjúkrahús. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Sjúkrahúsið» (på færøysk). Suðuroyar sjúkrahús. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Prestagjøld» (på færøysk). Folkakirkjan. Arkivert fra originalen 1. februar 2014. Besøkt 3. august 2014.
- ^ «Ólavsøkan, ið gjørdist jóansøka». Myndablaðið NÚ (på færøysk) (4). 1984.
- ^ Stove, Sverre og Jacobsen, Jacob (1944). Færøyane. En skildring av landet og folket, dets historie, kultur og næringsliv (på norsk). Oslo: Tanum. s. 59.
- ^ Opielka, Andrea Susanne (2011). Danse- og sanglege på Færøerne. Oprindelse, udbredelse, nutidig tradition (på dansk). Faroe University Press. s. 344–345. ISBN 978-9991865331.
- ^ Poulsen, Kinna (2003). «Ruth Smith (1913-1958)». Dansk Kvindebiografisk Leksikon (på dansk). Besøkt 27. august 2014.
- ^ Sandøy, Helge (2001). «Språkendringar med eller utan kontakt i Vest-Norden?». I Kristján Árnason. Útnorður. West Nordic standardisation and variation. Papers from a Symposium in Stockholm October 7th 2001 (PDF) (på norsk). Reykjavík: Háskóli Íslands. s. 81–110. Arkivert fra originalen (PDF) 6. juli 2016. Besøkt 3. august 2014.
- ^ Faroe Islands - List of Champions hos RSSSF (besøkt 12. august 2014)
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hammer, Havgrímur og Enni, Jóhannes (1977). Suðuroyarsagnir. Eftir Jákup Jakobsen, W.U. Hammershaimb, J.H. Schrøter (på færøysk og dansk). Tórshavn. OCLC 56003632. [80 sider]
- Mortensen, Axel (2002). Úr farnum tíðum (på færøysk). 1. Tórshavn: Meinhardt Arge. ISBN 99918-3-123-1. [233 sider]
- Mortensen, Axel (2003). Úr farnum tíðum (på færøysk). 2. Tórshavn: Meinhardt Arge. ISBN 99918-3-145-2. [192 sider]
- Viderø, Kristian Osvald (1994). Saga Suðuroyar (på færøysk). Tórshavn: Bókagarður. [311 sider]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- «Suðuroyarportalurin» (på færøysk).
- «Turistinformationerne i Suðuroy» (på dansk, engelsk, og færøysk).
 | ||